Det har vært spennende å ta initiativ til å starte opp nye aktiviteter sammen med ei kirke. Aotani kirke som er den kirka vi har fått lov til å samarbeider med, har ikke tidligere hatt en English Service (engelsk gudstjeneste). Det er helt naturlig at nye aktiviteter skaper engasjement hos noen, mens det vekker skepsis hos andre. Ja, hvorfor en hel engelsk gudstjeneste i et land der så få kan Engelsk godt?!

Vi har jobbet mye med å holde språket så enkel og tydelig som mulig på den engelske gudstjenesten. Talen skal aldri være særlig lang, og den skal ha et innhold som alle slags mennesker skal kunne forstå. I tillegg til talen utfordrer vi en til å holde sitt vitnesbyrd for oss på engelsk. Å holde et vitnesbyrd er å fortelle litt av livshistorien sin, oftes kanskje fortelle om hvordan du begynte å tro på Jesus eller fortelle om en periode i livet der det var spesielt vanskelig eller spesielt godt å tro på Jesus. Flere i kirka synes det har vært fint å få hjelp til å skrive vitnesbyrdet sitt på engelsk. Et vitnesbyrdet på engelsk kan jo alle få brukt for i andre sammenhenger, for eksempel når de reiser til utlandet eller møter utlendinger i Japan som enda ikke kan japansk så godt.

De fleste gangene er det bare det å tale på den engelske gudstjenesten som er vår oppgave. Alle andre oppgaver som å være møteleder, forsanger, pianist og samle inn penger er det folk fra kirka som gjør. Vi er imponert over hvordan de har våget å engasjere seg sammen med oss i dette. En virkelig liten flott positiv gjeng har vi fått med oss. For en velsignelse!

Men vi har en lang periode nå tilsynelatende bare hatt engelsk gudstjeneste for oss selv. Altså dem som har engasjert seg og hjelper til, er også bare dem som deltar på gudstjenesten. Det er i slike perioder man klør seg i hodet og lurer på hva er det vi egentlig holder på med?! Med et slikt utgangspunkt har vi jo bare laget ekstra arbeid for noen som allerede går i kirka. Det er som vi på et vis har mislyktes.

Ydmyket måtte vi tilslutt spørre om dem som var med å hjalp oss, om de selv syntes det var verd all jobben de la ned. Vi slet dem ikke bare ut liksom. Fremdeles opplevde vi en liten gjeng som hadde glede av å gjøre dette for seg selv helt uavhengig av om det ble for noen andre. Dette valgte vi å takke Jesus for.

Er det ikke typisk, akkurat på det tidspunktet når håpløsheten er størst. Idet du nesten har gitt litt opp troen på hele opplegget du holder på med. Da er det som om det endelig er skapt et stort nok handlingsrom for Jesus, også skjer det store uforventende.

Ei av ungdommene i kirka har nylig fullført studiet sitt og blitt engelsklærer. Hun er så modig og flott i jobben sin. En av dem hun møtte på en av sine siste engelsklærereksamenene kom til kirka etter en vanlig søndagsgudstjenesten en gang for å snakke engelsk med oss, hun hadde nemlig fortalt om oss til han. Hun hadde verken møtt han før eller etter eksamenen. Det var så koselig og artig å få bli kjent med enda en engelsklærer. Det er virkelig et utfordrende yrke. De er lærere for store klasser og de fleste barna har ikke foreldre som kan hjelpe dem med leksene hjemme.

Så skjer det at den samme engelsklæreren kommer til den engelske gudstjenesten sammen med en annen kollega ungdommen fra kirka bare har møtte en gang for en uke siden. Dere skal tro vi hadde det kjekt sammen med dem på den engelske gudstjenesten. Og da det kom frem at disse engelsklærerne som var kommet ikke hadde en Bibel, og gjerne kunne tenke seg en – var det så fint å kunne gi en Bibel til dem hver som vi hadde liggende. De ble utrolig lettet da de fant ut at vi gav dem en japansk Bibel, og ikke en på engelsk – hele episoden ble både morsom og god. De har selv sagt at vi bare kan bruke bildet av dem på Instagram og på bloggen vår, de hadde ingenting å skjule.

Nå er vi på en måte glade for at vi har hatt den engelske gudstjenesten så lenge med oss selv, og dermed både har vi fått øvet masse på hvordan vi gjør en engelsk gudstjenesten på enn god måte og vi har fått lov til å få det så koselig sammen.

Som dere ser på bildene under, er vi ikke den store gjengens om samles til engelsk gudstjeneste. Men hvor takknemlig vi er for at det er en plass hvor dem som allerede er med og hjelper til har det godt. Også er vi takknemlig for at den engelsk gudstjeneste også kan bety noe for dem som kommer til den for første gang og som kanskje kommer igjen.

Det er fint å legge merke til mye omsorg fra dere i Norge. Vi merker godt når det er kommet noe om Japan på Nyhetene i Norge. Vi er takknemlige for engasjementet.

Hvis vi teller med bomberakkettene som også ble sendt avsted fredag 14.oktober, er det nå 27 bomberaketter som er sendt opp av Nord-Korea i år i følge nyhetsbyrået NHK-Japan. Det vil si at det ikke er noe veldig nytt som her skjedd. Men tirsdag 4.oktober kl.07:57 fikk vi alle opp en melding på mobilen fra nyhetsbyrået NHK-Japan om at en av bomberakettene fra Nord-Korea mest sannsynligvis er på vei rett mot Japan. På meldingen stod det at myndighetene ber alle i Japan om å søke ly umiddelbart. Noen minutter senere, kl.08:02 fikk vi ny melding om at bomberaketten så ut til å ha flydd over hele Japan. Og helt tilslutt fikk vi en melding om at den japanske kystvakten kunne bekrefte at nå var bomberaketten falt i havet. En slik episode gjør at journalistene fra hele verden plutselig ser denne veien, og lager nyhetssaker om oss.

Vi opplevde lite dramatikk denne morgenen. Vi gjorde alt som vanlig mens vi fulgte litt ekstra med på nyhetene. Det er jo ikke så mye man kan gjøre i slike situasjoner. Ole Bjarne og Tone sa nå rolig til hverandre: Også vi som just har blitt ferdig med denne lange tiden med så mange restriksjoner på grunn av Covid, skal vi nå oppleve å bo i et land som skal rett inn i det å bli bombet?!

Japan er ikke blitt bombet. Og det hele ser ut til å ligne på tidligere episoder der Nord-Korea har sendt avsted litt mange bomberaketter etter hverandre for en periode. Freden mellom land rundt om i hele verden er en skjør greie. Likevel opprettholdes freden de aller fleste gangene. For et under! Dette gjør det imidlertid ikke mindre vondt og vanskelig der freden er byttet ut med ufred. Vi ber alltid for dem i verden som lider.

Vi får fremdeles jevnlig meldinger fra NHK-Japan om at Nord-Korea har sendt ut enda flere bomberakett. Sør-Korea har vist frem noen bomberaketter i lufta de også i det siste. Japan har sendt en protest mot Nord-Korea gjennom Nord-Koreas ambassade i Bejing i følge NHK-Japan.

Det er rart å se opp mot himmelen, og vite at det av og til flyr en bomberakett fra Nord-Korea der oppe. Vi opplever oss helt trygge og lever helt som normalt. Som sagt er har Nord-Korea fredag 14.oktober sendt 27 bomberakettene i år. Det vil si at det som skjer nå er gammelt kjent, det har også skjedd før.

Det er mange ganger vi hører: «Er dere misjonærer i Japan, det må være vanskelig – der skjer det aldri noe stort». Vi må si oss uenige i at det ikke skjer stort i Japan.

Det er sant at Japan i liten grad har opplevd at veldig mange på en og samme plass har begynt å tro på Jesus på en gang, det vi kaller vekkelse. Dette har jo Norge opplevd ved ulike anledninger opp igjennom tidene, og vi synes det har gjort godt for Norge. Vi kan derfor forstå ønske om at også Japan skal få oppleve vekkelse og alt det positive og kaotiske som kommer i kjølvannet av en vekkelse. Vi kan til og med innrømme at vi jevnlig ber til Jesus om vekkelse i Japan. Men igjen og igjen blir vi minnet om at Norge og Japan ikke er et og samme land. Å tenke at det bare finnes en vei til tro på Jesus for en et folk, for en nasjon – er en tanke som begrenser Gud. Men selve bønnen om vekkelse i Japan begrenser ikke Gud. La oss stå sammen i en slik bønn, også får Gud selv designe hvordan en vekkelse i Japan ser ut.

Store ting som skjer. Ja, nå skal vi fortelle om en virkelig stor ting som skjedde for litt under 3 uker siden. Hver dag triller Tone Caspian i vogna til sin japanske barnehage. Hun triller i ca 20 minutter før hun kommer frem. Og denne trilleturen har blitt et fantastisk møtepunkt mellom Tone og mange ulike japanere i byen. Noen møter hun hver dag fordi vi er på samme sted til samme tid hver dag, noen møter hun i ny og ne, og noen møter hun bare den ene gangen.

For litt under 3 uker siden kommer det en voksen dame og spør om hun kan ta et bilde av Caspian. Caspian har da lenge før vi var kommet frem til damen, vinket til henne og hun til han. For ei nydelig dame! Det er helt vanlig for oss at japanere vil ta bilde av barna våre. Helt siden vi kom til Japan har japanere rundt oss tatt bilder av barna våre mens vi er på lekeplassen, på en gåtur, på kjøpesenteret, på spisesteder osv. Barna våre er eksperter på å bli tatt bilde av!

Damen lurte på hvorfor jeg bodde i Japan. Jeg fortalte at jeg jobbet som misjonær, at jeg jobbet sammen med ei kirke. Hun visste ikke så mye om hva ei kirke var, fantes det i Japan liksom. Og da jeg spurte om hun visste hvem Jesus var, visste hun ingenting om Jesus. Dette er ikke første gang Tone møter på folk som aldri har hørt om Jesus. Siden Jesus er så viktig og god for Tone, blir det ganske så stort hver gang å være den første som forteller hvem Jesus er til et menneske. Du som er kristen og leser bloggen, hva ville du sagt? Og du som ikke er kristen og leser bloggen, hva hadde du synet var riktig å si om Jesus i en slik situasjon?

Avslutningsvis delte jeg posteren om den engelske kafeen som jeg har i kirka. Der kunne hun møte meg igjen hvis hun ville prate mer.

Den første kafeen etter møtet med henne kom hun ikke til, men kafeen etter det kom hun til kirka for første gang i sitt liv. Vi har det jo så koselig på English Cafe, og det så ut som om hun koste seg masse sammen med oss.

Tone har alltid en liten mini-andakt på English Cafe som hun har en helt spesiell struktur på. Hun viser først et ark med et påskrevet ord som da er tema for mini-andakten. Og denne gangen var det «Kindness» (godhet, vennlighet, omsorg). Dette temaet skal være noe alle skal kunne noe om, tenker Tone. Deretter snakker Tone litt om temaet. Det står jo veldig mye om vennlighet og omsorg i Bibelen, og det står ofte i sammenheng med tilgivelse: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre» (Ef.4.32), står det blant annet i Bibelen. Tone delte at hun syntes at det ikke er noen annen vennlighet som har vært bedre i sine vennskap enn tilgivelse. Ingenting i sitt eget ekteskap som har vært viktigere enn tilgivelse for bevare den god omsorg for hverandre. Det er oftest ikke de store tingen som trenger tilgivelse. Men de små smertefulle tingen trenger også tilgivelse før de kan leges. Også er det så fantastisk at Tone ikke bare har opplevd tilgivelse fra mennesker rundt seg, hun har også fått tilgivelse fra Gud gjennom Jesus.

Vi i Norge har en kultur hvor tilgivelse finnes og tilgivelse gjøres hver dag slik at enhver nordmann har på en måte en forståelse av hva tilgivelse er. Tilgivelse er noe mer ukjent i den japanske kulturen. I Japan kan man si unnskyld for å dytte borti noen på bussen, men når man gjør en større feil – finnes det ikke alltid en tilgivelse fra familien for eksempel, da finnes det mest skam og tabu. Så det var naturlig at Tone reint praktisk også forklarte litt om hvordan tilgivelse er.

Enhver miniandakt avsluttes med et spørsmål. Spørsmålet er laget slik at alle skal kunne klare å svare på det. Denne gangen var det: «How can you show kindness?» (Hvordan kan du være god mot andre?/Hvordan kan du vise omsorg for andre?). Tone besvarer spørsmålet først, deretter får alle prøve å besvare det selv i tur og orden.

Damen som var kommet til kriken for første gang i sitt liv var begeistret. Hun ville se om hun kunne komme igjen. En mann som til vanlig går i kirka og som også alltid kommer på English Cafe tok på seg å følge damen et stykke på hjemveien sin. Mannen stod frem og sa så nydelig: Tenk at jeg har Jesus som har vært så «kind» (god, omsorgsfull) mot meg, jeg er elsket av Jesus og tilgitt av Jesus – nå vil jeg dele litt av den «kindnessen» (godheten, omsorgen) med deg!

Du trodde kanskje ved å lese dette blogginnlegget at damen som aldri hadde vært i kirka før kom da English Cafe startet, og dermed fikk med seg hele miniandakten Tone hold. Nei, det gjorde hun ikke – hun kom veldig forsinket! Men hun kom til en English Cafe full av andre mennesker fra nabolaget så vel som mennesker fra kirka som just hadde fått høre om og blitt minnet på Guds «kindness» (godhet, omsorg), og det tror jeg hun merket veldig godt.

Guds vei til et menneskets hjerte kjenner aldri jeg. Men jeg er så glad for at Gud har funnet veien inn til mitt hjerte. Jeg er så glad for at jeg har fått beholde troen på Jesus i tykt og tynt hele livet mitt. Jeg håper og ber om at mange andre skal få lov til å oppleve det samme som meg i Jesus. Jeg er så glad for at ikke NLM (misjonsorganisasjonen vi jobber for) har gitt opp håpet om at også alle menneskene i hele Japan kan få vite at Jesus elsker dem!

Av hensyn har vi valg at dette blogginnlegget ikke har bilder. Beklager at det nok da er noe tyngre å lese det.

Det er ikke bare de norske og engelske lydene av et alfabet Alf Ivar og Benjamin må lære seg mens vi bor her i Japan. De må rett og slett lære seg to japanske alfabet i tillegg, og etterhvert tusenvis av kinesiske tegn som brukes i det japanske skriftspråk. Vi heier på dem! Her øver Benjamin og Alf Ivar seg på å skrive ord på et av de japanske alfabetene når de har faget Japansk på skolen. Vi var så heldig å få et bilde av hver gutt av lærerne de har i Japansk.

Japan er et land med få invandrere. På den internasjonale skolen som Alf Ivar og Benjamin går på er over halvparten av elevene japanere med både japansk mor og japansk far. Deretter kommer gruppen med barn som har en forelder som er japaner og en forelder som har en annen nasjonalitet. Den minste gruppen med elever på skolen er dem som har begge foreldrene sine fra et annet land enn Japan. Skolens navn er Marist Brothers International School.

Det finnes flere ulike internasjonale skoler her i byen vår, Kobe. Og elevgruppen på de ulike internasjonale skolene varierer. De internasjonale skolene i byen kommer også fra ulike engelsktalende land og stater, og har dermed ulik pedagogikk og systemer. Våre gutter går på en skole fra California i USA.

Det finnes en god del familier fra India som bor i byen vår, mange av disse går til den britiske internasjonale skolen i byen. Den internasjonale skolen som ansees som mest prestisjetung i byen har flest elever med lys hudfarge hvor begge foreldrene ikke er japanere. Dette kommer nok av at mange av utlendingene fra vesten i Japan er ressurspersoner og ledere. Kobe er en by med mange store bedrifter som utveksler ressurspersoner og ledere med verden hele tiden.

Den skolen våres gutter går på er ikke ansett som den mest prestisjetunge skolen, men den er veldig godt anerkjent og likt av mange. Den ligger i nærheten av et villastrøk hvor mange utenlandske lederne og ressurspersonene bor. Dette gjør at på Alf Ivar og Benjamin sin skole er det en miks med misjonærbarn fra andre land enn Norge, disse barna av businessfolk, barn med en japansk foreldre og mange barn med to japanske foreldre. Et flott fellesskap som våre barn trives i og får lov til å utvikle seg godt i.

Vi er veldig takknemlige for ordningen av å kunne ha barna våre på en internasjonal skole i samme by vi selv er misjonærer i.

Lille Caspian har vi i en lokal liten barnehage som ligger nærme her vi bor. Barnehagesystemet i Japan er veldig annerledes enn i Norge. I Japan finnes det ulike barnehagetyper. En som er tilrettelagt for dem som har mødre som arbeider, og en som er tilrettelagt for dem som ikke har arbeidende mødre. Det finnes også mødre som jobber og har barna sine i barnehager som ikke er tilrettelagt for det. Da må de alltid bare arbeide veldig korte arbeidsdager og du klarer heller ikke å arbeide hver dag da. Veldig mange kvinner sier opp jobben og er ute av arbeidslivet fra de får sitt første barn og ut livet. Dette er naturligvis en utfordring for Japan da en stor og flott gruppe arbeidsføre mennesker står ubrukt. Men Japan behøver også at barn blir til, og har noen støtteordninger som legger tilrette for at det er litt lettere å velge å få barn for japanere.

Det er også store forskjeller på størrelsen på barnehager i Japan. Det finnes barnehager med flere hundre, og det finnes barnehager med bare 12 barn.

Vi fant en liten barnehage tilrettelagt for mødre som arbeider med plass til 12 barn mellom 0 og 2 år til Caspian. Det er veldig fint å bli kjent med andre arbeidende mødre i Japan. Storeguttene gikk jo også i en japansk barnehage da vi kom til Japan, men det var en barnehage hvor majoriteten av mødrene var hjemmeværende. Nå får Tone jevnlig hilse på travle arbeidende mødre i farta. En flott gjeng med mødre med lite tid og mange ressurser.

Tone har raskt sett at i gruppen med arbeidende mødre finnes mange av dem som må arbeide for at familien skal få nok penger, men det finnes også de mødrene som fører en liten karriere samtidig med å være mor.

Mange av barna Caspian er sammen med er i barnehagen fra kl.6 om morgenen, men også en god del kommer kl.9 – det avhenger jo litt av hvilken jobb moren har. De fleste barna blir ikke hentet før langt utpå på kvelden. Så Tone får bare møte mødrene når hun leverer Caspian i barnehagen rundt kl.9 på morgenen. Caspian henter vi hjem kl.15 når Alf Ivar og Benjamin også er ferdig på skolen.

En slik liten barnehage har mye fokus på å de basale behovene for barna. At de får nok mat for den lage dagen de er der, at de har rene klær, at de får hvile seg og utfolde seg når de er våkne. Caspian ser ut til å kose seg med å bli stelt for her i denne barnehagen, og det er vi veldig takknemlige for. Caspian er den første hvite utlendingen for denne barnehagen, så de var veldige spente da vi kom til dem og ville ha vårt barn i deres barnehage.

Vi er virkelig takknemlige over å ha tre barn som trives i sine hverdager her i Japan sammen med oss. Og dette velger vi å takke Jesus for. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss fortsatt i bønn for barna våre. Vi voksne klarer ikke gjøre en god jobb uten at de har det godt sammen med oss her.

Disse vennene var tre av dem som tok Tone litt inn i varmen da vi alle kom deisende inn i Japan for nå over 4 år siden. To av dem har gutter som er like gamle som Alf Ivar, to av dem kan en del engelsk. Mer skal ikke til for at et vennskap skapes med folk i nabolaget.

Vi har barna våres på ulike steder, noen av oss jobber mens andre jobber ikke. Til tross for mange ulikheter klarer vi likevel å møtes jevnlig. Tone er så takknemlig for det de gjorde og var for meg da vi kom – så vel takknemlig for det vi har sammen den dag i dag.

Det er en slik herlig kulturell normalitet å snakke om hva som har skjedd i det siste med deg selv og med barn når man kommer sammen med andre her i Japan. Det gjelder både hvis man kommer sammen til bibelstudiegruppe, så vel som på English Cafe og ellers bare kommer sammen hjemme over en kopp te. Det gjør godt å snakke om seg selv, og veldig fint og lærerikt å høre andre snakke om seg selv. Jeg har lært så mye om japansk tankegang og kultur gjennom det disse venninne forteller. Det er så flott!

Men vi snakkes ikke bare om oss selv. Vi snakker også om tro og tvil, land og språk, barneoppdragelse – bare bare for å nevne noe.

To av disse har endt opp med å ha barna sine i en katolsk barnehage. De valgte denne barnehagen fordi den hadde eksistert i veldig mange år, og da helt sikkert hadde mange stødige og gode normer for barna sine. De har nå tidligere ved flere anledninger hørt litt om hva Tone tror på, og de vært med i kirka ved noen små tilstelninger i ny og ne. Så de måtte fortelle Tone at de virkelig hadde lagt merke til en forskjell mellom hvordan barnehagen var kristen og hvordan Tone var kristen. De hadde nemlig aldri hørt Tone noen gang be til Maria, og det gjorde de hele tiden i denne barnehagen. Du kan tro vi hadde en spennende samtale om hvorfor vi i vår familie bare ber rett til Jesus.

Tone er virkelig så takknemlig for at hun kan be direkte til Jesus og vite at Jesus synes hun er viktig og god nok slik at han faktisk velger å høre på det hun har å si. For Jesus er ingen mennesker over andre mennesker. Å vite at ingen er for små eller ingen er for rik til å kunne snakke med Jesus viser noe godt og sant om Jesus. Hos Jesus finnes det ikke noe hiraki, alle kan komme med alt til han. I praksis vil det si at når en av guttene våres ber til Jesus før han legger seg om at Jesus må gi han verdens kuleste drøm der han er den beste superhelt som redder alle, så vet vi at vår sønn er verdifull og elsket av Jesus sånn som han er. Jesus er faktisk glad for alle som kommer rett til han, for han vet å kunne hjelpe hvert eneste menneske.

Tone laget norske vafler med brunost og syltetøy da vi møttes denne gang tirsdag 4.oktober. Noen av dere stusser kanskje litt over at vi har suppe til vaflene? Ei av venninnene kom nemlig med en god japansk misosuppe til oss. Enkelt sagt består misosuppe av fermentert bønnepuré laget av sojabønner, grønnsaker eller skalldyr og urter. Denne gangen hadde venninnen også tatt oppi litt moset gresskar siden det var oktober og snart Halloween. Det var virkelig en spennende og flott suppe å spise sammen med vaflene.

Endelig, endelig, endelig! Vi har for litt siden også hatt anledning til å ha forsiktige besøk, men fra nå – nå kan vi ha så mye besøk vi bare vil! For en fest vi hadde i stua etter søndagsmøte i kirka den 2.oktober!

Vi har det altså så kjekt når stua fylles opp av ungdommer. Det er både kjekt å bare få være sammen med hver og en av dem, og kjekt å stadig bli mer kjent med dem.

Det er kommet flere nye ungdommer fra nabolaget til kirka mens covid har surret rundt i landet, hvem skulle tro at det er mulig?! Så det var første gang hjemme hos oss for flere av dem vi hadde besøk av denne gang. Vi opplever det som virkelig fint å kunne invitere dem alle hjem til oss på denne måten.

Når vi er hjemme hos oss spiller vi brettspill og TV-spill. Vi tuller og prater. Vi tar massevis av selfier. Og barna våres er gode underholdere og skaper alltid mye glede og engasjement hos dem som kommer.

Ungdommer vi har hatt besøk av tidligere før Covid, har syntes det har vært helt greit å vise fjeset sitt på bildene vi legger ut på sosiale medier og blogg. Tenk at vi nå får lov til å bli kjent med mange nye ungdommer som ikke vil at sitt fjes skal bli assosiert med oss som er kristne. Vi opplever oss virkelig velsignet av å stadig bli mer kjent med dem alle. Kloke, flotte ungdommer! Vi heier på dem!

Ungdommene som til vanlig går i kirka, har spurt om de kan flytte den månedlige bibelstudiet hjem til oss. En gang i måneden samler ungdommene som vil fra kirka seg på et grupperom i kirka etter gudstjenesten, der studerer de bibelen sammen ved å lese i den og svare på spørsmål fra et bibelstudiehefte. Vi er så glade for at hjemmet vårt kan bli brukt på mange måter. Spennende å se om kanskje bibelstudie blir mer tilgjengelig for flere ungdommer ved at det er hjemme hos oss. Ungdommenes plan er iallfall at vi også skal ha det gøy med både snacks, brettspill og TV-spill etter bibelstudiet i hjemmet vårt. Det er virkelig flott å være på team med ungdommen!

Selv om vi nå etterhvert hver måned får ungdommene hjem til oss for å studere bibelen, vil vi samtidig når familien har overskudd – invitere til bare spill og moro andre søndager etter gudstjenesten. Vi synes ikke det ene utelukker det andre.

Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, må du gjerne være med oss i bønn for ungdommene vi har rundt oss i nabolaget og som er innom kirka eller innom hjemmet vårt. De er viktige mennesker!

Vi har skrevet før om English Cafe, og nå skriver vi om det en gang til. Det har rett og slett blitt et konsept og en plass som er så trivelig for oss som driver det så vel som dem som kommer. Ja, folk sier iallfall at de trives godt på kafeen sammen med oss.

Det at det er en kafe, gir folk muligheten til å komme bare når de kan. Men de fleste har lyst til å komme hver gang, og det er så flott å møte dem så ofte som det er English Cafe. Men det at man ikke må komme hver gang, har gjort det spesielt enkelt for nye folk å tørre å komme. Like kjekt hver gang vi får bli kjent med nye mennesker fra nabolaget gjennom kafeen.

Mens vi har kafeen, har vi en 2 minutters andakt om Jesus og noe fri prat – men mye av tiden går med på at vi gjør forskjellige aktiviteter sammen. Dette gjør at vi alle får øvet litt hver på å lytte til engelsk og snakke på engelsk. Slike aktiviteter gjør også at du lett kan komme til kafeen uten å kjenne andre, uten at du trenger å måtte prestere veldig mye sosialt. Vi er naturlig sosiale med hverandre gjennom en rekke enkle aktiviteter.

Vi har for eksempel kortene fra en engelsk barneversjon av spillet Alias. Dette spillet sine spillekort har bildet av en ting også står det hva tingen heter med bokstaver under. Aktiviteten består i at man skal forsøke å beskrive den tingen du har på kortet ditt, uten å si ordet på selve tingen. Det er en veldig nyttig evne å kunne klare å beskrive noe på et språk. Hver gang du ikke kan et ord på et språk, kommer du veldig langt ved å kunne forsøke å forklare hva du mener. Aktiviteten hjelper også hodet til å tenke på språket du bruker, og når du er den som skal gjette og lytte – vil også aktiviteten være slik at du blir tvinge til å tenke på språket du bruker. Vi har også spillkort med verb, altså action-words, som vi bruker på samme måte. Veldig flott!

Ellers har vi noen terninger som har påskrevne spørsmål som vi kaster, også forsøker vi å svare på spørsmålene. Det er fint å øve på å kunne svare på spørsmål. Eksempler på hva terningene spør om er «Hva er favorittboka di?», «Nevn en ting du ikke kan leve uten», «Har du et kjæledyr?» osv.

En gang fikk Tone lært noe veldig viktig av disse terningene med spørsmål. Terningen hadde nemlig spørsmålet «Hva gjør deg unik?». For oss som nordmenn er dette et godt og spennende spørsmål å få, men det er det ikke for en japaner.

Japansk har låneord fra engelsk på samme måte som norsk har. Når japansk har integrert et ord fra et annet språk, skrives dette med et helt eget alfabet. Unik som på engelsk er unique og er et slikt ord som japanere har integrert i sitt eget språk, og det skrives ユニーク (les: yuniiku). I Norge er det å være unik noe fint, riktig og godt. Finn din egen vei, vær original og oppfinnsom. Å være unik i Japan vil si at du er utenfor, annerledes og rar. Det er dumt å være unik. Hvorfor er det slik? Norge er individets land, du er deg og det er bra! Japan er et fellesskaps land, jeg hører ikke bare til i en gruppe – jeg er gruppa. Det er ikke et ideal i det hele tatt i Japan å være unik og annerledes. Å være original er ikke bra. Du er da sett på som å være utenfor, og det er voldsomt i et land der alt handler om å være innenfor ei gruppe.

Det er mer enn en gang vi har grublet over hvordan vi kan vise til at vi tror Jesus elsker deg sånn som du er. Jesus ønsker din orginalitet, din unikhet. Og det er den som du er som er ønsket av Jesus. Du trenger ikke være gruppa kristen for å være kristen. Ei kirke skal kunne være fargerik og mangfoldig, alle slags mennesker skal få være kristen sånn som dem er. Vi er alle frelst av nåde alene, og vi alle jobber så godt vi kan med å før et liv i lyset. Menneskeverdet har du fått idet du begynte å vokse inni magen til din mor. Verdien din henger ikke sammen med hvordan du lykkes med å være en gruppe. Verdien. har du av å være deg – skapt av Gud, ønsket slik som du er.

Dere skal tro vi fikk en interessant samtale på English Cafe da terningen falt på spørsmålet «Hva gjør deg unik?».

English Cafe har et gimmik med å ta blide av oss selv foran kafeskiltet hver eneste gang vi møtes. Her kommer en rekke av dem:

Fredag 2. september fikk vi hatt en noe forsinket barnebursdag for Benjamin (som egentlig har bursdag 21. august). For en fest! Vi var så uheldig med å bli smittet med Covid litt før selve bursdagen hans. Også oppstarten av skolen etter sommerferien for både Benjamin og Alf Ivar ble litt forsinket på grunn av at vi var syke av Covid. Den syvende bølgen med Covid her i Japan var den kraftigste bølgen som har vært til nå. Men som i resten av verden, var det bare de mildere formene av Covid-viruset som herjet rundt.

Utfordringen for Japan er at covid-testene aldri har vært særlig lett tilgjengelig for befolkningen. Det var et lite øyeblikk der det var lett tilgjengelig, og hvor flere av de store sykehusene i byen bygde opp større midlertidige test-sentre rett utenfor sykehusbygningene sine. Det vil si de satt opp sine store sykehustelt (som alle sykehus har i beredskap når vi bor i et land med jordskjelv) og brukte dem til covid-testing. Men det tok ikke langt tid før dette ble nedbemannet og forlatt igjen. Befolkningstettheten i byene har gjort det utfordrende å opprettholde mange nok tilgjengelige covid-tester for å besvare etterspørselen. Japan har dermed helt fra Covid kom, satt i verk en rekke regler som skal kunne hjelpe befolkningen i å hindre smitte selv om man ikke har en positiv covid-test å vise til. Du skal ikke gå til barnehagen, skolen eller på jobb hvis du har feber, er et enkelt eksempel på en slik regel.

Da den syvende smittebølgen kom, hadde Japan ordnet det sik at hvis man hadde mistanke om at man var syk med covid – kunne man registrere seg på internett og deretter gå til et apotek og få utlevert en covid-test som man så måtte ta hjemme. Resultatet av testen måtte man selv registrere på internett etterpå. Det var satt en sperre på at man som enkeltindivid bare kunne få tilgjengelig en covid-test tre ganger. Etter det er det ikke flere covid-tester tilgjengelig for deg. Da vi registrerte en av oss på internett for å få en covid-test, ringte vi til hele 4 apotek før vi fant et apotek som faktisk hadde en covid-test å gi til oss. Men da fikk vi faktisk en av Simens sine covid-tester, en test med god kvalitet med andre ord.

Men altså alt ordnet seg. Benjamin kom seg til 1.klasse akkurat når han skulle, og barnebursdag fikk vi også hatt for han.

Det er ikke vanlig å ha slike barnebursdager med venner i Japan. Når barn har bursdag, samles familien også feires det. Derfor har vi ikke hatt barnebursdager for guttene våres før de har gått i 1.klasse. Vi inviterte alle guttene i klassen, og det var så kjekt å møte og bli kjent med alle dem som kunne komme. Benjamin var storfornøyd med barnebursdagen sin, og glad over å kunne vise hjemmet sitt og lekene sine til kompisene på skolen. Og for de fleste oppmøtte var det første gang de hadde vært i en slik barnebursdag, så også de hadde det veldig gøy sammen med oss. For en velsignelse og fylle huset sitt opp med glade barn. Vi velger å takke Jesus for det.

Noen av dere vil vite hva The Chosen er, mens andre av dere vil ikke vite det. The Chosen er en nylig laget dramaserie fra Amerika om Jesus. Det er allerede laget mange filmer og serier fra Amerika om Jesus, noen av dem bedre enn andre. Det som gjør denne dramaserien unik, er at den bare er laget av kristne som ikke søker profitt av dramaserien.

The Chosen er laget av innsamlede midler, kronerulling. Det vil si at hvem som helst kan se dramaserien helt gratis fra internett, og dem som vil kan donere penger. Når man ser denne serien, merker man at den er laget i det formålet om å formidle sant om Jesus – det merkes at produsjonen ikke er blitt styrt av penger eller kommersielle filmselskaper.

Vi som familie har hatt stor glede av å se The Chosen sammen med kollegaer. Det har vært unikt å se bibelhistorien gjennom en dramaserie som genuint forsøker å fortelle sannheten om hvem Jesus er.

Vi fikk lyst å dele denne erfaringen videre, og har nå en lang stund hver onsdagskveld spilt av en episode av The Chosen på storskjerm i Aotani kirke. Flere japanere eier Bibler som er skrevet på et utfordrende japansk språk med mange lite brukte og dermed vanskelige kanjier (kinesiske tegn i det japanske skriftspråket). Det har vært en glede å sitte sammen med dem uke etter uke og sett bibelhistorien slik gjennom en dramaserie. Selv vi som leser Bibelen på det enkle norske språket har som sagt hatt stor glede av å se bibelhistorien på denne måten. Det anbefales! Ja, om du ikke har lest i Bibelen noen gang – anbefaler vi denne serien. Godt skuespill og interessante temaer! Finnes i app-store.

Vi har allerede sett alle episodene av sesong 1, og er i full gang med sesong 2. Flyers er laget og delt ut, hver onsdagskveld står vi også litt i gata og hilser på og snakker med dem som kommer forbi – og deler ut flyers til dem som vil ha.

Nå er vi en gjeng med både ungdommer, voksne og eldre som kommer sammen onsdagskveldene, til og med presten i kirka kommer jevnlig – og som vi gleder oss til å oppdage hvilken bibelhistorier vi skal få lov til å se dramatisert hver gang. Siden det er hver eneste uke, har ikke alle kommet hver eneste gang. Men serien er slik at hver episode er helt selvstendig med sine egne historier hentet fra bibelen – så du kan se enhver episode og forstå den uten å ha sett noen tidligere episoder. Veldig flott!

Vi legger ikke opp til noe organisert samtale før eller etter vi viser The Chosen i kirka. Programmet for kvelden er at vi ser en episode og drar hjem, det offisielle programmet varer dermed bare en liten time og er dermed lett tilgjengelig for mange. Men den uformelle samtalen etter hver episode er altså så interessant og flott.

Mange japanere bruker jo det aller høfligste språket når de snakker om så vel som når de snakker med Jesus. Det er naturlig for en japaner å ta stilling til at Jesus er av høyere rang enn oss, og at av den grunn kreves det høflighet av oss når vi snakker om Jesus og når vi snakker til Jesus. Det er virkelig bare en helt naturlig tanke for en japaner, det er ingenting rart for en japaner å tenke slik – det er normalen. Det rare for en japaner blir det når de da ser The Chosen der ingen er spesielt høflige med Jesus. Det reflekteres mye om hvordan Jesus har et slikt broderlig uttrykk ovenfor sine disipler i serien. Det at Jesus lar menneskene rundt seg komme så nært innpå han med det dem er. At Jesus alltid viser en slik kjærlighet og ømhet for mennesker slik at de trekkes mot han som en venn.

Det er altså så interessant når Guds ord om Jesus sprer seg over landegrenser og inn i ulike kulturer. Det er tydelig at bibelens budskap blir godt for oss uansett hvilket land eller fra hvilken kultur du kommer fra. Jesus er virkelig så stor at han rommer oss alle.

Beklager den noe dårlige bildekaliteten på bildene i dette blogginnlegget. Bedre kvalitet på bildene har vi hvis noen ønsker dem til et godt formål.

Endelig var Japan sine landegrenser så åpne at vi fikk til å få inn en ettåring sammen med oss igjen. Ettåring er stillingstittelen til en arbeider som kommer fra Norge for å arbeide sammen med oss i Japan i 1 år.

Japan har virkelig hatt lukkede landegrensen en lang periode nå. Landegrensene ble stengt da Covid kom, og de er enda ikke åpne for hvem som helst. Det vil si, nå ser det faktisk ut som de skal åpnes opp som vanlig hvert øyeblikk. Vi klarer ikke helt tro det før det faktisk skjer.

Det har naturlig nok vært en del utforringer med å være i et land med stengte landegrenser over så lang tid. Det er ikke bare våre egne venner eller familie som ikke har kunnet kommet på besøk til oss. Også ressurspersoner og lederne våre fra NLM (misjonsorganisasjonen vi arbeider for) i Norge har vært hindret fra å komme til oss og være her for oss i Japan. Det er godt vi lever i en tidsalder der vi kan til en viss grad bli fulgt opp via chatteprogrammer på internett, men det er noe å få være en lengre periode sammen med dem som til daglig er i Norge. Og også at de i Norge kan få være sammen med oss og se hvordan det egentlig går med hele arbeidet i Japan. Vi ser frem til den dagen dette er helt normalisert igjen!

Årets ettåring heter Sindre Aleksander Stokken. Vi merket fort at det kom mange velsignelser inn i misjonærfellesskapet ved hans komme, og vi ser at mange av de japanske ungdommene allerede har blitt veldig glad og engasjert i han. Sindre har mange varierte arbeidsoppgaver. Foruten å gå litt på språkskole, hjelper han til i Aobaen barnehage, hjelper til med norskundervisning til misjonærbarn, bidrar inn i flere aktiviteter for japanske ungdommer i kirka og mer.

Våre barn har blitt veldig glade i og stolte av Sindre som en en del av det store teamet vi er her i Japan.

Hvis du leser bloggen og ber, må du gjerne være med oss i bønn for Sindre. At han må trives og ha det godt her i Japan dette året. At Gud må bevare og beskytte han.