Gratulerer med dagen!

Tirsdag 6. april hadde vi Kari Opperud på besøk til lunsj i leiligheten vår her på Aotani. Kari reiser hjem til Norge for godt torsdag 8.april. Da er det 41 år siden hun kom til Japan første gang. Hun skal ha litt jobb i Norge før hun går av med pensjon senere i år.

Siden Kari hadde bursdag 6. april måtte vi kjøpe kake som vi koset oss med etter lunsjen.

Takk for godt fellesskap, Kari. Og lykke til med alt det foreliggende i Norge.

English Service, gudstjeneste på engelsk

Vi opplever at det er mye spennende som har lagt seg til rette for oss her i Japan frem til nå. Og med blikket festet på Jesus, blir det spennende å se hvordan fortsettelsen blir. Vi er virkelig takknemlige og glade for de mange forskjellige relasjonene vi har fått med ulike mennesker i nabolaget vårt og ellers rundt i byen. Dette gjør det ekstra spennende når vi sammen med kirka nå stadig får anledning til å skape nye ting sammen som vi alle håper blir til velsignelse for de menneskene vi har rundt oss.

Fra september vil vi ha gudstjeneste på engelsk i Aotani kirke på ettermidagen etter den vanlige søndagsgudstjenesten som er på japansk. Søndag 4. april gjennomførte vi en prøve av en slik gudstjeneste med flere flotte bidragsytere og deltakere. Den engelske gudstjenesten vil ha et ungdommelig uttrykk. Det vil også være fokus på å bruke enklest mulig engelsk språk slik at både den som verken kan så mye om Jesus eller engelsk skal kunne oppleve gudstjenesten som et godt sted å være.

En engelskstudent som til vanlig går i kirka var møteleder, en annen student som bruker å gå i kirka hadde vitnesbyrd på engelsk for første gang i sitt liv. Så hadde vi videre også hjelp av tre staute gutter som også er studenter og går i kirka til vanlig – en på trommer, en på PC og en som lydtekniker. En student var også med å ledet lovsangen sammen med Ole Bjarne, og NLMs ettåring Steinar hjalp til med kollekt og bønn. En av ungdommenes mor spilte pianoet, og en annens ungdoms far hadde oversatt den engelske prekenen til japansk som man fikk utdelt på papir når man kom til denne gudstjenesten. Ole Bjarne talte. Et virkelig flott og velsignende samarbeid på tvers av generasjonene i kirka. Vi er imponerte over alle dem som ble med på dette arbeidet som vi håper blir et interessant og godt sted å komme til for kirkas naboer og bekjente.

En bekjent som har vært på besøk i stua vår en del ganger i følge med kirkas ungdommer, kunne meddele etter denne engelske gudstjenesten at han syntes det var fint å delta på en gudstjeneste som hadde denne type uttrykk og fokus. Han hadde lært noe nytt om Jesus, sa han. Vi har også ellers fått mye positiv respons av ungdommene og de voksne i kirka. Mange uttrykker at de opplevde denne engelske gudstjenesten som en plass hvor de kunne vokse i tjenesten og som kristne. Vi velger å takke Gud for disse fine tilbakemeldingene.

Vær gjerne med oss i bønn for fortsettelsen.

Noe vi også velger å takke Gud for, er Alf Ivar og Benjamin sin store tålmodighet på søndagene. Her sitter de på sin andre gudstjeneste denne søndagen, og som dere ser – rolig og fortrolig med at deres innsats er gull verdt. Ja, dette er en gave til oss som familie.

Påske

イエス様はよみがえられました。イースターをおめでとうございます。

Jesus er oppstanden!

Det finnes ikke noe påskeferie i Japan, derfor er det hovedsakelig søndagen hvor påsken feires og markeres i kirka. Denne søndagen var det mange på søndagsskolen som fikk høre om Jesu død og oppstandelse i Aotani kirke.

I år sammenfalt nemlig påska med den japanske vårferien som markerer skolens nye kalenderår – og med meldte regnbyger hele dagen, var det mange barn som hadde anledning til å komme til kirka. Ryktet hadde også spredt seg om at det skulle være ekstra gøye aktiviteter etter søndagsskolen denne søndagen.

Mange japanere ser på seg selv som ateister, likevel utøves religiøsitet av de fleste. Religiøsiteten er en blanding av ritualer hovedsakelig tatt fra tradisjonell fedredyrkelse, shintoisme og buddhisme. Det er mange ganger utfordrende for japanere å komme til kirka å høre om at det bare er hjelp i Jesus alene. Til tross for at det er et upopulært budskap, er vi imponert hvordan samarbeidskirka på en tydelig måte holder fast på dette i smått og stort. Søndagsskolelæreren hadde denne søndagen tegnet et bilde av at det er to veier å velge i livet: Å blande alle religiøsiteter eller å velge Jesus alene.

Og ja, det var gøy å lage hver sin påskekylling inni et egg etter søndagsskolen denne søndagen. Alla barna var ivrige med tegnestiftene og klistremerkene de fikk utdelt. Det ble en riktig koselig stund for alle. Alle barna fikk også med seg hjem et fint påskekort med et bibelvers på.

Til vanlig bruker det også å være fest etter gudstjenesten med mye god mat, diverse innslag og ellers sosialt samvær. Heller ikke i år kunne det gjennomføres, men kirka hadde våget å danne et påskeprosjektkor som sang to sanger på gudstjenesten iført lange hvite masker. Dette koret deltok Ole Bjanre i. Flott sang for dem som hadde møtt opp og for dem som fulgte gudstjenesten hjemmefra via YouTube.

Av barna som deltok på søndagsskolen, var det bare et annet barn som har en pappa som også deltar på gudstjenesten. Gudstjenesten bærer preg av å være et sted for voksne, men både Alf Ivar og Benjamin har funnet god trivsel i lek på hver sin stol under hele gudstjenesten. Dette er vi glade for! Og håpet er at den gang koronaviruset ikke lengre skaper de samme utfordringene, får guttene våre kanskje på nytt ta med seg kompisene fra søndagsskolen i leken sin i benkeradene på gudstjenesten slik de gjorde før koronaviruset kom. Da ble det nemlig lettere for andre foreldrene som tilfeldigvis var med barna på søndagsskolen å delta på gudstjenesten hvis de ville.

Godt å stå sammen i bønn

Det er godt å komme sammen i bønn. Det synes iallfall vi. Vi er velsignet med ukentlig bønnefellesskap i Aotani kirke foruten regelmessig bønnefellesskap med medmisjonærer via videochatprogrammet Zoom.

Bønneemner relatert til utfordringer knyttet til koronaviruset er sentrale i bønnefellesskapene vi er en del av nå for tiden. I dag forteller japanske nyheter om at Osaka, nabobyen til Kobe hvor vi bor, erklærer rød alarm da de har opplevd en svært kraftig smittespredning den siste uka. Den muterte formen for koronaviruset har altså nå meldt sin ankomst til Japan, og landet forbereder seg på sin fjerde koronavirusbølge.

https://www3.nhk.or.jp/nhkworld/en/news/backstories/1577/

Det er et privilegium å tro på en levende Gud som ønsker å stå med oss og å stå med de rundt oss i de utfordringene som er her og nå og i de utfordringene som ligger foran i tid.

Sommerferie i Norge

Da ser det ut som at det er vår tur til å få lov til å forsøke å reise til Norge for å ha ferie der. Dette ser vi veldig frem til. Vi savner et møte med Norge nå etter nesten 3 år i strekk her i Japan. Det blir spennende å se på hvilken måte vi får anledning til å møte alle i familiene våre, og ellers venner, bekjente og vårt kjære misjonsfolk.

Fremkommeligheten i verden er kraftig redusert. Og nye regler kommer til både her og der hele tiden. Dere kan derfor gjerne være med oss i bønn om at vi må få til å benytte oss av flybillettene vi har med avgang fra Japan 22.april.

Reisen blir tidsmessig veldig lang denne gangen. Både flyruten og koronavirustester før og underveis skaper denne ekstra lange reisen. Vær gjerne med oss i bønn om at vi måtte få oppleve å ikke stoppe opp noen steder underveis på grunn av mangler eller komplikasjoner, men at vi må få lov til å komme oss helt fra Kobe i Japan til Finnsnes i Nord-Norge i et strekk som planlagt.

Av datoen vil noen av dere legge merke til at det er en høygravid Tone som vil dra til Norge. Håpet er at vi returnerer til Japan 23.juli med en en måneder gammel gutt sammen med Alf Ivar og Benjamin. Dere må gjerne også være med oss i bønn om at dette må gå godt for oss som familie. At fødselen må gå godt. Og at vi kan få lov til å returnere til Japan som en samlet familie.

Vi planlegger å dra til Sørlandet etter gutten er født i Nord-Norge.

Vi er ydmyke. Vi har sannelig betalt en liten pris siden vi nå får anledning til å forsøke å reise til Norge bare et år seinere enn planlagt. Våre tanker går til alle dem i verden som ikke har mulighet til slike reiser. Vi vet for eksempel om barnefamilier her i Japan hvor mannen i familien er koronafast i et annet land.

Klassekompis og barnehagekompis

Vi utøver fremdeles forsiktighet med hvem vi er sosiale med og på hvilken måte vi er sosiale. Både myndighetene, den internasjonale skolen og kirka prøver å formidle det ansvaret hver og en av oss bærer i møte med å hindre smitte av koronaviruset. Dette tar vi som familie på alvor.

Det å møte klassekompisen og barnehagekompisen på fritiden som guttene uansett møter hver dag på den internasjonale skolen, øker ikke smittespredning noe ytterligere. Spesielt ikke når vi kan møte dem utenfor i en stor hage. Klassekompisen og barnehagekompisen er brødre, akkurat som Alf Ivar og Benjamin er – praktisk og artig!

Det er spennende å knytte kontakt med arbeidsinnvandrerne her i Japan. Det er svært lite innvandrere her i Japan. Det er fordi det bare er i nyere tid at Japan har åpnet opp for innvandring. Innvandrere er oftest studenter, deretter kommer arbeidsinnvandrerne. De fleste arbeidsinvandrerne kommer fra asiatiske land.

På den internasjonale skolen har vi fått lov til å bli kjent med noen av arbeidsinnvandrerne fra vestlige land. Det har vært spennende å møte dem og få innsikt i hvordan deres møte er med Japan. Dette er ofte mennesker med fast jobb i bedrifter i sitt hjemland som utveksler arbeidskraft med bedrifter innen samme felt i Japan. Arbeidskontraktene deres med den japanske bederiften kan av og til bare være på 2 år, og disse menneskene får dermed sjeldent tid til å lære seg japansk. Det gjør at deres sosiale kontaktflate stort sett blir med andre vestlige innvandrere som er trygge på å snakke engelsk.

Vi velger å takke Gud for alle de forskjellige menneskene vi får lov til å komme i kontakt med her i Japan.

Sakura・桜

Og der var Sakura i blomst her i Japan. Vi har klart å bli like glade i disse blomstene som japanerne. Nydelige!

Myndighetene fraråder folk om samle seg rundt i parkene for å spise piknik under sakuratrærne slik som tradisjonen er for japanerne. Men bare i gåavstand fra huset vårt, vokser det mange sakuratrær langs ei elv – dit gikk vi og det var lurt for der var det nesten ikke andre folk.

Ethvert land i hele verden har sannelig fått hver sine utfordringer i møte med koronapandemien. Vi ber jevnlig for dem som måtte oppleve å ha det vondt – for folk i Norge, for folk i andre land og for folk i Japan. Vi opplever oss ydmyket over å ha bodd her i Japan under pandemien. Viruset har virkelig spredt rundt seg også her, og veldig mange menneskeliv er gått tapt, bedrifter har gått konkurs, mennesker har hatt det vondt – likevel ser vi at tilfeldigheter har spart Japan for de største utfordringene som vi ser mange andre land har blitt utsatt for. Vi vet dog lite om hva fremtiden vil bringe. Vi velger å stole på Gud i møte med det som måtte komme vår vei i fremtiden.

Mens vi gikk og så på sakuraene, møtte vi en venninne sammen med barna sine fra nabolaget. Da vi stoppet opp og pratet med henne, spurte vi om hvordan det gikk for bedriften ektemannen arbeider i. Han arbeider nemlig i en bedrift som lager tog. Da mange har hatt hjemmekontor i veldig mange måneder og fremdeles har hjemmekontor – har bruken av kollektivtransport blitt kraftig redusert. Vi lurte derfor spesielt på om dette hadde påvirket denne type bedrift. Venninnen kunne beskrive at det ektemannens bedrift arbeidet med nå, var bestillinger som var kommet inn før koronapandemien startet. Derfor opplevde denne bedriften fremdeles vanlig drift, utover det at alle de ansatte arbeidet fra hvert sitt hjemmekontor. Men hun kunne meddele at det var ikke kommet inn en eneste ny bestilling på et helt år til bedriften. Hun var redd for at det trolig vil gå flere år før nye bestillinger kom til å komme til ektemannens bedrift. Dette fikk oss til å forstå at denne pandemien vil få veldig mange ulike ringvirkninger i veldig mange år fremover nå mens den fremdeles pågår og når den engang skulle bli ferdig.

Med riktig perspektiv.

Det er mange ganger godt å komme seg opp i høyden og med det få litt oversikt. Oversikt kan tidvis også være skremmende til tross for at den gjør godt.

Det er rart å bo i et området med en befolkning som er tilnærmet likt som hele Norges befolkning til sammen. Tenk så mange folk som vi har tilgjengelig rett rundt oss. Det er så mange å kunne møte, så mange å kunne snakket med – så mange vi kunne hjulpet. Men så er det jo slik at vi egentlig ikke kan noe som helst – og det er ikke koronaviruset som har skyld i det.

I taubanen opp til urtehagen som ligger oppe i fjellet et lite stykke unna her vi bor får vi en god utsikt over området vi bor i. De mange millionene av hus blir som små legoklosser jo lengre opp i fjellet vi kommer, og de enda flere millionene av mennesker blir som støvkorn der ned i gatene. Det er mer enn en gang Tone og Ole Bjarne har sagt til hverandre i denne taubanen: Jada, vi er bare to små støvkorn iblant millioner av andre – vi utgjør ingen forskjell.

Når vi så når toppen og går ut av denne taubanen – står blomstene, urtene og trærne der i urtehagen og viser seg frem for oss. Da fylles vi alltid av takknemlighet. Som kristne tror vi på Gud som skapte oss og alt rundt oss av ingenting. Gud gav liv der det ikke fantes noe, og det livet han skapte gav han verdi. Vi nordmenn bruker ord og fraser som menneskeverd og verdien i naturen.

Hvor taknemlige Tone og Ole Bjarne er for det livet Gud har gitt oss. Takknemlige for å ha to friske gutter, og en tredje gutt på vei. Vi er takknemlige for at Gud har gitt oss anledning til å være dem vi er her midt blant alle disse andre millionene av mennesker. Vi får aldri bli kjent med dem alle, men vi kjenner Gud som allerede før hver og en av dem ble født viste hvem de var – og som elsker dem like mye som oss. Gud utgjør forskjellen.

Norskt fellesskap på tvers

Bibelen snakker fellesskap opp, og det er vi veldig glade for. Vi synes selv å få mye godt av å være i fellesskap med andre.

Forskjellige fellesskap gir oss ulikt. Fellesskapet på tvers av kultur med japanerne i kirka gir oss noe unikt. Fellesskapet på tvers av generasjonene i NLM sitt misjonærfellesskap gir oss like mye noe unikt. Lørdag 13.mars fikk vi være i et fellesskap på tvers av bosted og organisasjon, men alle var nordmenn og alle var barnefamilier – dette gav oss også noe unikt.

Kjekt å treffe og bruke tid sammen med en av barnefamiliene som er knyttet opp til Frikirka og driver arbeidet sitt i Nagoya. Kjekt å være med å heie dem frem i det de står i og godt å kjenne på at de heier på oss. Fint å dele tanker om barnefødsler og barneoppdragelse med andre barnefamilier som står i det samme som oss selv. Vær gjerne med oss i bønn for Frikirka sitt arbeid i Nagoya.