Er det noen her som har hørt om Noa før?

Vi er på søndagsskolen, og en pensjonert pastor skal holde andakt om Noa. Han viser frem et bilde av en stor båt som holder på å bli bygget, også spør om det er noen som har hørt om Noa før. Alf Ivar og Benjamin rekker opp hånden, de vet hvem Noa er. Også er det noen andre japanske barn som rekker opp hånden, det er barnebarna til denne pensjonerte pastoren som holder andakten. Har du sett?! Ingen av de andre barna på søndagsskolen kunne noe om Noa.

Nå vet jeg at enkelte av disse andre barna helt sikkert har hørt om Noa før da enkelte av dem har gått i Aobaen barnehage, NLM sin barnehage her i Kobe. Men nå er de skolebarn, og det er kanskje lenge siden de har hørt historien om Noa og dermed er hele historien glemt. Jeg begynte å tenke over hvorfor er det egentlig slik at Alf Ivar og Benjamin sitter her på søndagsskolen og vet hvem Noa er. Joda, ikke har de bare hørt om Noa på søndagsskolen, men Ole Bjarne og Tone har også fortalt om Noa til dem, og de har bøker om Noa – ja, de har til og med en leke som er Noas ark (båt) med alle dyrene. De andre barna på søndagsskolen har kanskje bare en eller to ganger tidligere i livet hørt om Noa, og det er det hele.

Ole Bjarne og Tone så tydelig at den drevne pensjonerte presten begynte på en andakt som var helt annerledes enn den han nok hadde planlagt på forhånd. Det ble en andakt som satte Noa inn i ei tidslinje som startet med at mennesket vendte Gud ryggen, til at Gud gav sin sønn slik at hver den som tror på han skal få det evige liv.

Det har vært en lang stund der det har vært få barn på søndagsskolen. Vi møter jo på disse barna som av og til er innom søndagsskolen i nabolaget vårt her. Barna har da fortalt at de ikke får lov av foreldrene sin å gå på søndagsskolen på grunn av den pågående koronapandemien. Men nå ser det ut som om stadig flere foreldrene lar barna sine gå til kirken likevel. Alle har vel på en måte forstått at koronapandemien vil vare veldig lenge, smittetallene i Japan er relativt høye fremdeles. En gutt fortalte oss at moren sin hadde endelig innsett at han ikke ble mer utsatt for smitte i kirka enn på skolen. Gutten var virkelig glad for å kunne gå på søndagsskolen igjen. I dag var det også nye barn som aldri har vært på søndagsskolen før, dette var venner av barn som har vært på søndagsskolen flere ganger.

Etter vi har hørt andakten og sunget flere barnesanger, blir barna aldersinndelt og sitter i ulike grupper og studerer det de just har hørt om. Etter det igjen er det leketid. Kirka har begrenset lekingen til å måtte foregå ute. Barna blir også bedt om å gå hjem til foreldrene sine etterhvert. Før koronapandemien kunne disse nabobarna være i kirka sammen med oss til langt utpå ettermiddagen.

Lekingen utenfor kirka blir raskt oppdaget av andre nabobarn igjen som hiver seg med i leken. Disse blir selvfølgelig invitert til å komme på søndagsskolen neste søndag.

Vi tar fremdeles barna våre med på gudstjenesten som er tilrettelagt for voksne. Det ut som Alf Ivar og Benjamin trives godt med å leke seg i benkeradene sammen med oss der. Før koronapandemien kom det jo flere barn til oss inn i benkeraden og var sammen med oss der og lekte under gudstjenesten, men for å opprettholde sosial distanse kan ingen barn bli med oss inn på gudstjenesten. Fremdeles er det barn som spør om de kan bli med oss. Vi kunne selvfølgelig ønske at verden var slik at de fremdeles kunne vært med oss på gudstjenesten.

Innvielse til arbeidende misjonær

Vi er ikke vandt med så mange seremonier og ritualer i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og det er helt naturlig og fint for oss. Vi er blitt vandt med mange forskjellige seremonier her i samarbeidskirka til NLM i Japan, og det er også helt naturlig og fint for oss. Seremonier i det kristne fellesskapet uttrykker ofte omsorg for hverandre. Seremonien kan på mange måter også kalles som trosuttrykk i det kristne fellesskapet. Seremonier i det kristne fellesskapet ansees ikke som magiske eller lykkebringende. De opptrer ofte når menneske går fra en fase til en annen fase i livet sitt, og seremoniens hovedinnhold er ofte bønn til Gud for hverandre.

I dag (søndag 6.september) ble det holdt en innvielse av oss for å markere at vi nå går inn i fasen hvor vi er arbeidende misjonærer i Aotani kirke. En fin seremoni hvor vi kunne bekjenne hva vi tror på gjennom å bli spurt tre spørsmål. Vi fikk også sagt oss enig i tre utsagn, og det kristne fellesskapet måtte svare på om det var i orden for dem at vi nå ble arbeidende misjonærer i deres kirke. Deretter fikk vi be sammen.

Det er godt å kjenne på at vi får lov til å stå sammen med mange lokale kristne i arbeidet. I følge Aotani kirke har ikke bare Tone tatt etternavnet til Ole Bjarne som sitt, hun har også tatt et av fornavnene hans – og heter dermed Tone Bjarne Tråsdahl. Utenlandske navn er vanskelig! Vi er så utrolig takknemlig for all den rausheten vi møter når vi prøver å si alle de japanske navnene riktig. Så også i dette står vi sammen med hverandre og heier på hverandre!

På grunn av den fremdeles pågående koronaviruspandemien blir gudstjenestene fra Aotani kirke sendt direkte på YouTube hvor de også blir liggende en stund etterpå. Dette gjør at dere faktisk kan se hele innvielsen av oss på YouTube fordi den fant sted i gudstjenesten (tid: 43:09):

Helt mot slutten av gudstjenesten ble vi bedt om å komme frem en gang til. Da fikk vi plutselig en gave fra ungdommene i Aotani kirke. Vi er bare så utrolig takknemlige for å ha blitt kjent med hver og en av dem, det har vært et privilegium å vært sammen med dem – og vi gleder oss veldig til å samarbeide med dem videre! Vi bukket dypt da vi fikk gaven fra ungdommene:

I tillegg til å være i samarbeid med menneskene i Aotani kirke, skal vi også samarbeide med menneskene i Seishin kirke.

Vent.

Vent. Det er det vi får beskjed om, vent. Også er det jo akkurat det vi på en måte har opplevd å måtte gjøre i 2 hele år. Vi har gått på språkskolen og ventet på at vi har blitt gode nok i japansk så vi har kunnet starte å jobbe. Også kom første arbeidsdag. Vent. Koronaviruset gjør at vi ikke kan gjøre noe annet enn å vente. Kirka må vente, vi må vente. Det går ikke ann å legge en plan for fremtiden en gang, for hva blir den? Vent. Vi kjenner på litt skuffelse, men vi velger å la dette «vent» bli til «forvent». Vi har store forventninger til vår Gud.

Forvent. En god dag for oss nå mens vi venter er når skolebarn i nabolaget ringer på bakdøra vår og inviterer seg selv inn på besøk for å prate og henge sammen med oss. Når det passer for oss får de selvfølgelig lov til å komme inn! Vi passer på at en av oss voksne umiddelbart går til barnas hus for å sjekke med mammaene og pappaene at det er i orden for dem at barna har kommet inn på besøk til oss. Alf Ivar og Benjamin har glede av å vise og dele lekene sine med disse skolebarna. Vi har virkelig mange flotte barn i nabolaget vårt. For en velsignelse det er for oss å ha ei bakdør til leiligheten vår med ringeklokke.

Sist vi hadde besøk så spurte skolebarna om hvorfor vi egentlig bodde i Japan, vi kom jo helt fra Norge. De hadde ikke hørt om et yrket som het misjonær, men når vi sa vi var slike folk som trodde på Jesus så hadde de hørt navnet til Jesus før trodde de men… Det er altså bare så mange som aldri har fått høre noe om Jesus her i Japan.

Vi har ikke valgt det vanlige livet

Vi har ikke valgt et helt vanlig liv ved å flytte hit til Japan. Livet kan kanskje se ganske normalt ut til tider, men likevel blir det noe annerledes med det. Det er ikke bare annerledes enn det livet vi ville levd i Norge fordi vi lever i et annet land enn Norge. Vi lever rett og slett ganske annerledes enn de fleste menneskene her i Japan til tross for at vi bor i samme land. Dette blir stadig mer synlig for våre japanske venner. Vi er ikke bare annerledes fordi vi er vestlige, men det er noe annet også som gjør oss annerledes.

Det er spennende å undersøke sammen med våre japanske venner hva som gjør oss så annerledes. Hvordan ser egentlig den annerledesheten ut for oss og for våre medmennesker? Stemmer vår egen oppfatning av vår egen annerledesheten med hvordan våre medmennesker opplever oss annerledes?

Den tydeligste annerledesheten som vi har funnet sammen med våre japanske venner, er hvordan vi har et veldig annerledes syn på barn. Og vi behandler rett og slett barna våre ulikt. Vi sier «lykke til, du er bra!» til våre egne barna, japanerne sier «stå på, gjør ditt beste!». Det går sikkert ann å si «lykke til» på japansk, men det er veldig sjeldent brukt – derfor sier vi også «stå på, gjør ditt beste» til våre egne barn når vi snakker japansk til dem. Men våre japanske venner legger merke til at vi legger noe annet i disse japanske ordene når vi sier dem til våre egne barn og til deres barn. Og det kommer nok mest tydelig til syne når vi responderer på det barnet fikk til etterpå. Hvis barnet ikke får til den utfordringen det fikk, responderer med et: «Du er bra! Bedre lykke neste gang!» eller «Det ble skikkelig morsomt, du er kul!» eller «Det gikk ikke, ja, ja – jeg liker deg!».

Jesus taler veldig godt om barn i Bibelen, de er verdifulle. Og alle mennesker skal få lov til å ha barnekår hos Gud, og det er et privilegium. Vårt syn på barn påvirkes av det Jesus sier om barn siden vi er kristne. Våre venner i Japan sier de er fascinert av hvordan vi roser barnet for hva det er både når det gjør godt og ondt. Både når det gjør bra og når det gjør dårlig. Denne annerledesheten ligger nok i at vi tror verdien til våre barn og alle andre barn er lagt ned i dem av Gud selv da han gav dem livet. Dette gjør at alle mennesker i hele verden er likeverdige uavhengig av ytre omstendigheter, uavhengig av hva menneskene gjør. Også det vi kristne kaller evangeliet beskriver at mennesket blir frelst fordi det er verdifullt og elsket for hva det er. Det er ikke av egne gjerninger en kristen blir frelst, det er en gave fra Gud til absolutt alle mennesker i hele verden fordi Gud elsker oss først.

Vi kan ikke skrive ut en sannhet om hvordan menneskene i Japan egentlig behandler barna sine, fordi det faktisk ikke finnes bare en måte mennesker i Japan behandler barna sine på. Men vi ser at kulturen i Japan legger opp til at barna blir annerledes behandlet enn barna i Norge blir behandlet. I Japan er barnet nederst på rangstigen. Det er kun gjennom gjerninger barnet kan komme oppover rangstigen i Japan. Alle japanere har vært barn og startet på bunden, dermed er det stor prestisje og ærefull å ha kommet høyt opp på rangstigen – du har kjempet hardt og klart det! Og den æren du får når du er høyt oppe på rangstigen er ikke en individuell ære, den ære tar hele familien din del i. På den måten er det ikke bare deg selv du frarøver ære ved å ikke få livet til, hele familien din lider fordi du ikke mestret de utfordringene som ble gitt deg.

Vi tror det finnes noe godt i enhver kultur! Og vi har dermed noe å lære i møte med den japanske kulturen. Vi opplever allerede å ha lært mye av fellesskapstanken som finnes i det japanske samfunnet. Bibelen sier mye om fellesskap, at mennesket er skapt til fellesskap med hverandre og med Gud. Ved å ha vokst opp i det norske individualistiske samfunnet ser vi nå at det er sider ved fellesskapet som vi ikke kjente til før vi kom hit til Japan. Også håper vi at japanere kan oppdage sin egenverdi i hva de utelukkende er. At de kan se at Gud har en gave til dem fordi de er elsket av han slik som de er. Dette er jo noe av det som gjør skikkelig godt for oss som kristne, og det er også derfor noe vi ønsker at flere mennesker skal få oppdage. At ved Guds nåde er det en ny start hver morgen, og din betydning kommer av at du er til og i fellesskap med andre og med Gud.

Ja, vi er sannelig velsignet med så mange vennskap her i nabolaget. Her er vi på sykkeltur hvor vi fanger kreps og bader føttene våre i en naturlig varm kilde. Gutten er like gammel som Alf Ivar og gikk i barnehagen med han. Men nå går verken Alf Ivar eller denne gutten i denne felles barnehagen lengre, likevel har vi klart å holde kontakten. Det er supert! Det velger vi å takke Gud for.

4 år

21.august ble Benjamin 4 år gammel. Den fikk vi feiret med bursdagsmarkering i barnehagen sammen med Tone og ved å spise pizza på restaurant etter Benjamins eget ønske. Det er noe vanskelig å få samlet mange mennesker i sitt eget hjem for bursdagsfeiring nå mens koronaviruset herjer ganske godt rundt oss, så det får vi ta igjen ved Benjamin sin 5-årsdag.

Vi er stolte og glade over 4-åringen vår. Han er en tøffing med masse omsorg.

Da er skolegutten og barnehagegutten i gang

Endelig fikk Alf Ivar gått avsted til Marist Brothers International School som han begynte på i vår. På grunn av Koronaviruset valgte denne internasjonale skolen å bare ha skole online i vår, og nå har skolen hatt en lang sommerferie. Alf Ivar var en spent gutt, og det med god grunn! Ikke bare må han dra til et sted som prater et språk han enda ikke kan, det er heller ingen der som han kjenner. Hadde han startet på skolen i Norge ville han jo startet i første klasse sammen med sine naboer, og han ville forstått alt som ble sagt på skolen fra første stund. Ja, vi er imponert over Alf Ivar og den innsatsen han har lagt ned i den japanske barnehagen og den innsatsen det ser ut som han er villig til å legge ned her på den internasjonale skolen. Han er virkelig en gutt med ressurser. Vi heier på han med hele oss!

Like imponerte er vi over Benjamin som fortsetter sitt tredje år i den japanske NLM-barnehagen Aobaen. Og nå uten storebror. Også han ser ut til å ta i med den styrken som trengs for å få et godt utbytte av tiden sin i barnehagen. Jo eldre man blir, jo mer mot kreves for ¨kunne stå opp som den man er. Det er flott å se hvordan Benjamin stadig forstår mer av forskjellene mellom den norske kulturen i hjemmet sitt og den japanske kulturen i barnehagen. Det er ikke alltid like lett å forstå hva som er greit å gjøre hvor. Vi heier på han med hele oss!

De av dere som ber til Jesus og leser denne bloggen, må gjerne stå sammen oss i bønn om at de begge to må føle seg trygge og ha trivsel der de er.

På stranda med gode venner

Kobe (eller riktigere sagt fylke Hyogo) har oppgitt mange nye regler for strendene i nærområdet. Dette er gjort for å begrense bruken av dem. Som sagt er det et folkerikt området vi bor i, og på sommeren er strendene angivelig vanligvis helt stappfulle av mennesker på land og i vannet. Vi synes det er lurt av Kobe å oppgi slike nye spesielle regler nå i disse tider. På den måten blir ikke strendene store samlingsplasser hvor koronaviruset får smitte fritt mellom mennesker fra hele byen og omheng. Eksempler på regler som nå gjelder ved strendene i nærområdet er for eksempel at det bare er barn som kan bade i vannet. Et annet eksempel er at det ikke er lov til å nyte alkohol på stranda i år, noe mange japanere angivelig gjør mye av vanligvis. Kobe har også beskrevet at de ønsker at det er barnefamilier som skal benytte seg av strendene. Og det ble godt synlig for oss at reglene virkelig gjør at det er romslig på stranda. Alle som er på stranda har med seg et lite telt. Dette teltet er helt nødvendig når man er på stranda i steikende sol når gradestokken viser 37 varmegrader i skyggen.

Vi ble nemlig invitert til stranda av våre japanske venner i nabolaget som har barn i samme alder som våre barn. For en fantastisk dag vi hadde sammen med dem. Flotte mennesker! Godt fellesskap! Denne gangen tok de faktisk å avtalte denne turen til stranda sammen med oss en gang der flere andre fedre også kunne komme. På den måten skulle Ole Bjarne slippe å sitte alene hjemme mens Tone og guttene var sammen med bare de andre mødre og ungene deres. En virkelig herlig og engasjert gjeng dette her. Fulle av omsorg! Også så fint at flere av disse barna fikk seg en tur på stranda i følge med både sin mor og far denne dagen. Japanske fedre er stort sett opptatte mennesker på grunn av sine lange arbeidstimer. Dette gjelder naturligvis ikke alle familier, men tradisjonelt sett er det mødrene som nærmest helt alene ordner alt i hjemmet og ordner alt med barna. Det er nok derfor vi ofte erfarer at det bare er Tone alene med Alf Ivar og Benjamin som blir invitert med inn i fellesskapet med kun nabodamene og barna deres.

Det godt for barna å bade i vannet på en slik veldig varm dag. Vi voksne tillot oss å sitte i vannet på grunna og å vasse sammen med våre svømmende barn, det gjorde godt! Lunsjen spiste vi inni strandteltene våre.

På tur til gode kollegaer i Matsue og Yonago

Så kjekt å dra på tur til Inger Valbø i Matsue, og til David og Caroline Thorsen i Yonago. Godt å kjenne på et godt fellesskap sammen og å kjenne på omsorg iblant oss.

Inger disket opp med gode måltid og flotte opplevelser for oss. Det hele gjorde virkelig godt for oss som barnefamilie. Alf Ivar og Benjamin var helt sikker på at ferien vår hadde blitt «verdens beste i hele verden».

Rett over gata fra Ingers leilighet var det en romslig park. Et perfekt sted hvor man kunne få løpt ifra seg litt energi og få seg litt frisk luft. Og hvis noen lurte, jada – det fantes sikader å fange i denne parken også!

Sammen med Inger fikk vi dradd til en fuglepark i nærheten. Det er fascinerende å oppdage hvor ufattelig mange forskjellige fugler det finnes her i verden. I denne fugleparken kunne vi se på ulike fugler som kom fra mange forskjellige steder i verden. Noen fugler var virkelig praktfulle, mens andre rett og slett så litt morsomme ut. Noen fugler så skumle og sinte ut, mens andre var søte. Vi tror at Gud har skapt hele verden og alt som er her. Dette gjør at Gud blir veldig stor og flott når man går i en slik park og ser på alt det flotte han har skapt. Parken var slik at vi gikk fra den ene store bygningen til den andre, og med det var vi flere ganger sammen med fuglene. Fuglene var ikke alltid inni bur, det var spennende og flott.

Og det var mange nydelige blomster i fugleparken.

Inger tok oss også med på en artig og flott båttur på kanalen rundt slottet i Matsue. Det går mange bruer over kanalen, og under enkelte av bruene var det så lavt at vi måtte legge oss ned i båten for å komme under. Taket på båten ble da også senket ned over oss. Andre bruer hadde veldig flott akustikk, og båtføreren sang for oss under ei slik bru. Alf Ivar og Benjamin synes båtturen var gøy.

Inger ble også med oss på besøk til David og Caroline som veldig nylig har flyttet til Yonago. Det var flott å besøke det fine huset de har funnet seg der, og god mat fikk vi også! Det blir spennende å følge med på dem og stå sammen med dem i bønn for arbeidet de vil gjøre i Yonago.

Vi alle sammen gikk til ei strand i nærheten hvor vi koste oss sammen. Ei flott og lang strand med reint og lunket sjøvann. Det var virkelig deilig å være der for liten og stor!

Det gjorde sannelig godt å komme seg vekk litt fra Kobe, og ekstra kjekt var det å komme til gode kollegaer. Dette var virkelig en god måte å ha ferie på! Hjertelig takk for husrom, hjerterom og god mat. Gud velsigne dere.

Gode venner i nabolaget

Vi er sannelig velsignet med å ha blitt kjent med mange flotte mennesker her i nabolaget. Enkelte av dem er innom kirka ved spesielle tilstelninger for barn, men ingen av dem går fast i kirka. Vi er blitt venner med dem da vi har barn i samme alder. Og det er gjennom felles barnehage at vi har truffet dem første gang. Selvom ingen av barna går i samme barnehage lengre, holder vi kontakten. Det er kjekt!

I det siste har koronavirussmittede mennesker her i Japan steget veldig. Det har på daglig basis blitt registrert langt over 1000 nye tilfeller av smittede mennesker i flere uker. Enkelte dager har det vært ganske så nærme 2000 nye registrerte tilfeller. Det er store tall, men så lever vi også i et land med veldig mange og hundre millioner innbyggere. Store tall gjør smittesporing utfordrende, speilet i de tettest befolkede områdene. Men man blir varslet hvis sin skole, barnehage eller arbeidsplass har mennesker som har fått koronaviruset påvist. Og dem som har fått koronaviruset påvist blir bedt om å holde seg hjemme til de er blitt friske igjen. Japan har gitt flere mennesker mulighet til å ta testen som påviser om du er smittet av koronaviruset enn tidligere, dette kan ha bidradd til at statistikken er blitt kraftig endret. Vi ber stadig for dem som lider i verden på grunn av koronaviruset så vel for dem som lider av annen årsak. Vi tror Gud har kontrollen!

Vi opplever oss ikke redde i hverdagen. Vi tar hensyn til situasjonen i landet og hensyn til at vi bor i et av de tett befolkede områdene. Et slikt hensyn opplever vi mange andre japaneren også tar. Utover det, lever vi et ganske så normalt liv.

Venner har stort sett lyst til å treffes utendørs, og det har gjort godt at regntiden endelig har tatt slutt. Vi har hatt mange flotte stunder sammen med venner på ulike plasser i nærmiljøet. Å leke med vann er gøy, utover det er det kjekt å sykle sammen, fange sikader, fiske kreps, grave i sanda og masse annet!

De av dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med å be om at vi må få lov til å bevare den gode kontakten med disse flotte menneskene. De er blitt betydningsfulle for oss, og vi håper vi kan bety noe tilbake for dem.

Den årlige barneleir på Hiruzen byttet ut med en-dags-leir i Aotani kirke

Den årlige barneleir på Hiruzen ble avlyst på grunn av koronaviruset. For barna i Aotani kirke ble det istedenfor arrangert en-dags-leir lokalt i kirka. Det var hele tiden forbehold om at en-dags-leiren også kunne bli avlyst, men det ble den ikke! Lørdag 1.august ble den avhold. En liten gjeng med hovedsakelig nabobarn i følge med en eller to foreldre var samlet. En herlig gjeng som ellers ikke kommer så ofte til kirken, men som vi nå har fått lov til å bli godt kjent med fordi vi jevnlig har møtt dem i ulike anledninger – om så bare stadig møtt på dem i lekeparken på vanlige hverdager. En-dags-leira varte i 2 timer, deretter skulle vi hjemme hver for oss for så møtes igjen på YouTube kl.19 og se en film som var blitt laget av ulike mennesker fra Aotani kirke til denne leira. Ellers ble vi alle invitert til å komme på søndagsskolen kl.09 dagen etter.

Mens vi var i kirka fikk vi høre om Elias og hans himmelfart på en ildvogn. Først ble fortellingen fortalt av presten i Aotani kirke. Han brukte flanellograf mens han fortalte:

Deretter ble ungene aldersinndelt og studerte det de just hadde lært om Elias sammen med en av Aotani kirkes søndagsskolelærer. Til slutt fikk alle barna i oppgave å tegne det hele.

Det var også satt av mye god tid til lek og konkurranser mens vi var i kirka og utenfor kirka. Det er flott å ha det gøy sammen i Guds hus.

Det er flott å være vitne til ei kirke her i Japan som stadig inviterer nabobarna til seg. De engasjerer seg og bryr seg om de menneskene de har rundt seg. Vi sammen med dem håper og ber om at barna med foreldre kan få øye på hvem Jesus er, og se hvilken fantastisk gave han har å gi dem alle.