Hele året igjennom holder kirka ulike eventer der de aktivt inviterer hele nabolaget til å komme. Altså hver uke ønsker jo kirka hele nabolaget sitt hjertelig velkommen til både søndagsskole og gudstjeneste – men det er jo også aktiviteter som er nødvendig for kirka selv. Ei levende kirke samles rundt Bibelen, bønn, brorskap og lovsang – slik som søndagsskole og gudstjeneste er. Men i eventene kirka holder, byr de på seg selv til nabolaget. Istedenfor å gjøre det kirka selv trenger, byr de på et samlingspunkt i nabolaget for naboene der det også er mulig å få høre noe om hvem Jesus er. Mochi-laging er noe som samler mange ulike mennesker fra nabolaget i kirka, for å være konkret kom det hele 85 mennesker og barn til kirka for å lage mochi i år. Dere skal tro det var litt av en fest!

Det var kjekt at det var mange familier fra barnehagen til Caspian og Daniel som kom, også andre venner av oss i nabolaget kom. Ekstra kjekt var det at vi fikk hilst på flere helt nye mennesker vi aldri har møtt før som kom til kirka for å lage mochi sammen med oss. Ja, det er mye spennende som kan skje når man byr på seg selv slik som dette.

Først hadde Maekawasensei, presten i kirka, en andakt på 5 minutter. Og vi sang mange gode sanger sammen, deretter satte vi i gang med å banke risen til mochi.

Først er det de voksne som må slå godt i starten, deretter stiller alle barna seg opp i lang kø – og får slått 10 ganger hver på risen slik at den blir mochi. Det var flere som var skadet og syke av kirkas medlemmer som skulle hjelpe til, men det gjorde ingenting fordi flere av de voksne deltakerne tok gjerne i og hjalp til både med slag og dytting av risen slik at det ble en god mochi tilslutt. Alle heier på hverandre, stemningen er høy og gøy. Men når sant skal sies, så jobbet Ole Bjarne så hardt igjennom hele denne eventen slik at skuldre og nakke var helt øm dagen derpå. Det tar på å slå risen slik hardt mange ganger. Fire ganger ble det fylt på ris som ble slått til mochi.

Etter risen er blitt mochi, må den rulles rund til passende boller, og deretter fordeles det utover til alle som er kommet. Det må jobbes fort, for nå har alle hjulpet til og vil så gjerne smake med en gang.

Det er satt fram både bønnemasse, soyapulver og sjokoladesaus som man kan ta på mochien for å gjøre den ekstra smakfull. Det finnes jo noen produkter i Norge også nå med mochi, for eksempel iskrem fra Hennig Olsen. Men dere skulle ha smakt på en lunket nylaget mochi – det er nydelig!

Her står Tone med presten i Aotani kirke Maekawasensei og kona. Maekawasensei er egentlig pensjonist i år, men han velger å stå på et år til om gangen så lenge han klarer det. Det er nemlig mangel på prester.

I Aotani kirke som vi får lov til å samarbeide med, finnes det noen få barnefamilier, det finnes en liten gjeng med unge voksne mennesker, noen få tenåringer finnes også – det finnes altså spor av en fremtid. Samtidig er Japan det landet i hele verden med den eldst befolkningen. Det vil si at kommende år vil den japanske befolkningen krympe kraftig. Arbeidsstyrken i befolkningen synker likeså. Japansk økonomisk vekst har latt vente på seg. Japan strever med å finne gode ordninger for immigrasjon. Og spenningen mellom Japan og Kina øker for hver dag.

Kirka vil nå lengre ut og byr på seg selv for nabolaget sitt igjen og igjen. For en rikdom det er å se at nabolaget synes det er godt å komme til kirka. Vår bønn er at alle de 85 barna og voksne som kom til kirka denne gangen få øye på at Jesus virkelig er å kunne stole på når vi går mot en slik usikker fremtid. Måtte noen av de som stadig kommer på eventer i kirka få til å komme på søndagsskolen og gudstjenesten også så de kan få lære enda mer om hvem Jesus er. Noen av dem er allerede faste deltakere på English Cafe og på GenkiBoys, men måtte bare flere av dem som kom til eventene også finne veien til disse samlingspunktene. Dette er bønnene våres fremover. Vær gjerne med å be sammen med oss.

Tone husker som om det var i går. Hun var helt fersk som misjonær i Japan. Alt var nytt, alt var sårbart – avhengigheten av andre mennesker for å få til å gjøre noe som helst i et land der folk generelt ikke snakker engelsk, i et land der man ikke kan lese bokstavene var voldsom. Akkurat i det der, midt i alt det der – da barna fremdeles ikke hadde funnet seg til rette i barnehagen enda engang, da Tone enda ikke hadde funnet en eneste god middag å lage av alle disse nye matvarene på butikken. Da sa en av de mammaene Tone hadde fått kontakt med via barnehagen til henne hardt og brutalt: «Jeg er ikke jobben din, er jeg? Er jeg jobben din, eller vennen din? Vær så snill å svar meg på dette nå!»

Ja, hva er det å være misjonær? Hva er den jobben? Her i Japan trenger opprinnelig ingen hjelp fra oss. Så hva er det en misjonær gjør da? Er det å få venner jobben vår?

Tone husker hvordan hjertet hennes klapret i brystkassa, hvordan skulle hun få fortalt dette på en god måte til denne mammaen da de enda ikke hadde et godt felles språk engang. Mammaen kunne litt engelsk, Tone kunne enda mindre japansk. Heldigvis hadde vi god tid, og tid trengtes for å være sikker på at vi forstod hverandre:

For meg er det å våre misjonær, det samme jeg var som kristen og lærer, kristen og sykepleier og alt det andre jeg har vært. Det er noen som har støttet meg til å kunne være arbeidsløs i Japan siden jeg ikke så lett får meg jobb som utledning her. Det er noen som har støttet meg så jeg kan få lov til å bruke all min tid og alle mine krefter på å hjelpe de menneskene som allerede er en del av den kristne minoritetsgruppa her i Japan. Når jeg var kristen og sykepleier i Norge, hadde jeg mange ulike venner som jeg snakket med. Og vi snakket om alt mulig, vi snakket om livet, om Jesus, om barneoppdragelse, om verdensproblemer og om problemer med oppvaskmaskinen. Det samme hadde jeg når jeg var kristen og lærer på videregående skole, når jeg jobbet som høgskolelektor i sykepleierutdanningen var det likt. Jeg vil være din venn med hele meg, tørr du være venn med hele meg blir jeg veldig glad.

Det har gått lang tid siden Tone har hatt god kontakt med denne moren og alle de andre mødrene hun ble venner med umiddelbart etter å ha komme til Japan. Alle disse hadde gutter på samme alder som oss. Men så kom småsøsken til, og noen måtte tilbake til arbeid, andre fikk oppleve sykdom – og Tone ble ikke den de trengte som nær venn en periode. Men plutselig var det en av disse mødrene som tok kontakt med Tone og som ville at vi alle skulle treffes på nytt, og siden Tone har den største stua – så håpet hun på at de kunne møtes hos oss. Hvor unikt det var å treffes på nytt, godt å kjenne igjen at vi virkelig står i de samme utfordringene siden vi har gutter i samme alder – og vips så ble det stilt noen spørsmål om Jesus, og jeg svarte ikke på dem fordi jeg er en misjonær – men svarte på dem som vennen deres som også er kristen.

Også er vi så heldige å få ha en vennefamilien. Altså et ektepar som både Tone og Ole Bjarne er venner med begge to. De har tre gutter, vi har fire gutter – vi vet hva det vil si å ha et viltert hjem. Tone leser en del i bibelen sammen med denne venninnen, men når vi er sammen alle sammen – er det måltidsfellesskapet som samler oss. Vi har alle fire også arbeidet innenfor helse; sykepleier, ernæringsfysiolog, musikkterapeut og lege – dere skal tro vi har mange spennende samtaler. Som buddhist arbeider man jo på sin vei mot gjenfødelse som et enda bedre menneske, og det kan virke ganske så fortvilende at de kristne kan finne på å tro at døden har to utveier – hvordan kan en kjærlig Gud liksom finne på noe slikt? Men som kristen tror vi jo på at alle som kommer til Jesus blir berget, det krever ikke noe arbeid i møte med vår redning, i Jesus får vi frelsen. Men ekte kjærlighet tvinger jo ingen. Altså på samme måte som en god lege ikke kan tvinge folk til å komme til kontoret hans for å få hjelp når de er syke, slik kan heller ikke Jesus tvinge folk til seg siden han har fullkommen kjærlighet. En lege ville fort blitt satt i fengsel dersom han begynte å bryte seg inn hos folk som var syke, selv om det ble gjort for noe så flott som å hjelpe folkene til å blir friske igjen.

Det er like vanlig å invitere med seg venner på restaurant som å ha folk hjemme på besøk her i Japan. Det finnes restauranter i mange ulike prisklasser, og god mat er det på de fleste. En gjeng som går fast på Evening English Cafe ville så gjerne gi oss noe tilbake siden de annenhver fredag får komme hjem til oss, spise hjemmebakt kake, snakke mye fjas og moro på engelsk, og får lære litt om Jesus hver gang. For en herlig gjeng dette er! De har alle levd lenge, og bærer med seg mye erfarings så vel som mange sår sånn som vi alle gjør ettersom livet strider frem. Nei, kirka er ikke en plass for dem – sier enkelte av dem. Men hvor heldige vi er som samme får lov til å unders over smått og stort i fellesskapet med hverandre. Det var nylig å få middag på denne måten, deilig å ikke måtte lage middag en vanlig hverdag – men vi ble heldigvis enige om at han derre Jesus som noen av oss tror på, ingen av oss kan jobbe oss til å fortjene Guds kjærlighet med å være snille med misjonærene. Men Guds kjærlighet er som et drivstoffet til å elske andre mennesker fordi man er elsket av Gud først.

Tenkt at vi er inni det niende året her i Japan nå. Tiden har gått fort, samtidig som vi opplever vi har vært lenge i Japan nå. Frem til nå har vi til daglig samarbeidet med Aotani kirke, og det har vært spennende å fått lov til å være på et sted over såpass lang tid. Arbeidskontrakt må jevnlig fornyes slik at begge parter, både vi og Aotani kirke, må si oss enige i å samarbeide videre ved jevne mellomrom. Godt det er slik!

Nyere data fokuserer ofte på andelen som er 65 år og eldre, som er 29,4 prosent av totalbefolkningen i Japan nå – den høyeste andelen i verden. Dette betyr at nesten én av tre personer i Japan er 65 år eller eldre. Dette er også godt synlig inni kirka naturligvis. 

Ved å ha vært misjonær i en og samme kirke over tid, har gitt oss gode relasjoner på tvers igjennom hele fellesskapet i kirka. Aotani kirke er såpass stor, så vi klarer ikke være like nære med alle, men vi opplever å ha reaksjon stort sett til alle grupperingene som finnes i slike større fellesskap. Mange av de eldste i kirka sier de ikke er viktige lengre, men det er jo akkurat det de er. Flere av de eldste i kirka har mye av det den yngre generasjonen lengter etter. De eldste har for eksempel tid, de har alderens klokskap, tålmodighet til lange gode samtaler, veldig god humor og mange evner å lage mye god mat.

Alderen på medlemmene i kirkas kvinneforening er høy, men for noen år siden spurte jeg om jeg kunne invitere med meg noen unge mennesker fra nabolaget til dem da de skulle ha sin årlige julesamling. Julesamlingen er nemlig veldig fin med både gode mat, artige aktiviteter og god musikk.

Selvfølgelig var tanken om at jeg skulle ta med meg noen venninner fra nabolaget uvant. Kvinneforeningen brukte jo bare ha julesamlingen for og til seg selv, også skulle denne norske misjonæren plutselig ta med seg noen av sine venninner fra nabolaget inn der til dem på sin arena. Japanere er heldigvis høflige, med noen advarsler om at venninnene mine kanskje ikke ville like det jeg tok dem med på – så kunne de jo samtidig ikke si nei. Etter den gangen, kommer alltid en god påminnelse fra kvinneforeningens julesamlingskomite: Tone, nå må du huske å melde på de unge du tar med deg tidsnok så vi får laget nok mat til alle, du kan ikke bare ta dem med uten at de er påmeldte!

Det er ikke slik at det alltid passer for venninnene mine i nabolaget å komme på julesamlingen, men invitasjonen står alltid klar og den settes pris på. I år hadde et av medlemmene på English Cafe anledning til å være med på julesamlingen.

De yngre i kirka er klart et mindretall. Enkelte av dem har sine foreldre allerede i kirka, det er godt det finnes andre generasjons kristne, og til og med tredje generasjons kristne også. Andre unge har kommet til kirka alene. Det er virkelig flott å se hvordan de eldre i kirka stadig i større grad tar seg av de yngre – og spesielt dem som har kommet til uten å ha familien sin i kirka. Fellesskapet i kirka er jo egentlig et stort lag hvor vi alle er avhengig av hverandre. Mye spennende kan skje når det kristne fellesskapet åpner seg opp og viser Guds kjærlighet til dem som kommer i deres vei.

En yngre mann som er blitt kristen og ikke kommer fra en kristen familie sa til meg en gang: Her i kirka har jeg fått mange foreldre som ikke bare gir meg åndelig mat, men også omsorg og omtanke. Foreldrene mine har oppdradd meg og elsker meg fortsatt, men foreldrene mine i kirka hjelper meg til å holde meg nært til Gud – og den støtten er jeg helt avhengig av.

Ei kirke med omsorgsfulle og engasjerte eldre er viktig for de yngre som kommer til. At det er flest eldre i ei kirke betyr at det finnes en resurs der som kan vise Jesus til den yngre generasjonen som litt etter litt kommer til. Måtte Gud legge tilrette for at mange unge kan komme til kirka og få høre fra alle der om hvor mye flott Jesus hær gjort for dem opp igjennom årene.

Hver uke deltar vi på bønnemøte i den lokale samarbeidskirka, Aotani kirke. Det er sterkt å stå sammen i bønn sånn. Mange ganger er det stor nød og store utfordringer som løftes frem, men når takkebønnene kommer deretter – kan vi alle kjenne på hvor fantastisk det er å være på lag med den levende Gud som har omsorg for oss i stort og smått. I dag kunne vi takke for flere nye ungdom menneske som har vandret rundt i kirkene i Kobe, og funnet ut at Aotani kirke er plassen de vil tilhøre og tjene Gud – for en velsignelse at tilflyttere finner seg tilrette i fellesskapet vårt. Og vi kan takke for at vi forbereder oss til dåpsgudstjeneste 21. desember – ikke skal vi bare feire jul den søndagen, men også feire en ung mann som vil følge Jesus.

Vi er også veldig takknemlig for dere i Norge som står sammen med oss i bønn for arbeidet her i Japan. Vi hadde vært små hvis vi ikke stod sammen med dere i bønn for det som skjer rundt oss her.

Kirka vi samarbeider med her i Japan, har lange tradisjoner i forhold til husmøter. Nylig har det vært flere år der ikke alle samarbeidskirkene har hatt husmøter i hverandres hjem. Det er flere årsaker til at det ble slik, og slik er det – noen ting endrer seg underveis. Aotani kirke, der vi til vanlig hjelper til og knytter vårt konkrete misjonsarbeid til, fant ut at de ville på nytt starte opp med husmøter igjen. Dette var fordi opprinnelig var husmøtene noe som bidrog til at kirka opplevde å vokse i antall. To husmøter som ble holdt i tidligere tider, ble faktisk til to nåværende kirker. Det er utfordrende å begynne på igjen med noe som man har lagt ifra seg. Men på nytt er det en del husmøter i ulike hjem som er knyttet til Aotani kirke.

Ole Bjarne og Tone sammen med guttene våres har deltatt så mye vi har fått til i et av disse fellesskapene som utgjør et husmøte. Det ble hver gang holdt hos en barnefamilie med ei kristen mor, mens far i huset enda ikke var kristen. Det finnes også lange tradisjoner i å spørre om å ha husmøte i et av hjemmene der bare en av ektefellene er kristne. Når bare en ektefelle er kristen er det mer utfordrende å komme seg til kirka, og dermed godt å få det kristne fellesskapet hjem til seg. En bivirkning er jo også det at den ektefellen som ikke tror på Jesus får hørt og lært noe om Jesus som er så viktig for den andre ektefellen.

Dem som eier huset vi har husmøte i, har ikke annet ansvar enn å være hjemme. Vi andre som kommer tar med oss litt mat hver, og det er en av oss som kommer på besøk som holder andakten. Vi synger sammen, snakker sammen, hører Guds ords sammen og på et husmøte med barn – leker vi også sammen.

Gjett om vi ble glade da nyheten kom om at pappaen i huset vi har hatt husmøte i nå vil døpe seg, og vil med det følge Jesus. Vi velger å gi all ære og pris til Jesus for dette store underet.

Japan er ikke kjent for å ha de store vekkelsene med mange mennesker som tar imot Jesu på en gang, men det mangler heller ikke på vitnesbyrd om folk som kommer til tro på Jesus. Mange av dem som er i den japanske kirka i dag kommer ikke fra kristne familier, og de har lært Jesus å kjenne utenfor sin egen familie. Og som dere ser, det legges stadig til en og en. Vi velger å takke Jesus for den jobben han gjør i Japan på sin måte til sin tid.

Litt før sommerferien startet vi gutteklubben GenkiBoys i Aotani Kirke. Vi ville nå lengre ut. Gutter i Japan er som gutter flest – de henger rundt og løper rundt i nabolaget – og er på den måten en lett tilgjengelig gruppe å invitere inn på noe artig i kirka på ettermiddagene. Det at Gud har gitt oss fire gutter selv, gjør det enklere å holde en gutteklubb siden våre to eldste gutter allerede utgjør to deltakere som koser seg i gutteklubben GenkiBoys.

Vi har erfart at gutter har kommet innom klubben, men ikke de guttene vi trodde skulle komme, altså de guttene vi allerede kjenner godt i nabolaget. Ja, Gud er artig slik – han ordner det alltid til på den måten han vil når vi lar han få rom til å være lederen vår. Noen av gutter har kommet igjen flere ganger, mens noen har bare vært der en gang. Alle uttrykker at de har hatt det veldig kjekt sammen med oss. Vi har enda ikke opplevd at en hel guttegjeng har kommet med, dette har gjort det litt sårbart for dem som da har våget å stikke seg litt ut og blitt med.

Hva er gutteklubben GenkiBoys for noe? Joda, vi er inne i kirka sin kantine og spiller innebandy der. Vi rydder vekk alle stolene, og ordner bordene på høykant som flotte gjærer til banen – også spiller vi i vei.

Innebandy er egentlig en sport som kan gjøres inne i et hvilket som helst rom etter vår mening. Vi har byttet ut den tradisjonelle litt harde innebandyballen med en mykere ball. Men den mykere ballen har akkurat like egenskaper som den opprinnelige innebandyballen. Innebandy er en noe ukjent sport i Japan, og dermed er alle som kommer lærende og dermed på nokså likt nivå. Det skaper en flott atmosfære.

Innebandy er en intens sport der man løper mye, så vi tar en pause der vi kjører på med flere ulike kreative konkurranser når halvparten av tiden vi er sammen har gått. Gutter liker å konkurrere, og det er dermed naturlig å legge tilrette for det. Men vi er nøye på å lage et atmosfære der vi heier på hverandre, og der vi gleder oss over den som vant. Vi snakker mye om at å tape er en del av livet, og ikke noe vi trenger å være redd for. Ingen kan være best i alt, det viktigste er innsatsen vi legger ned. Det er nok å gjøre så godt man selv kan! Kampen som er verd å kjempe, er den å gjøre godt mot dem rundt oss. Vi opplever dette er et viktig budskap til gutter i Japan som vokser opp med mye ytre press om å prestere best på de fleste plan i livet sitt. Og det er mye skam knyttet til å ikke klare å møte de ytre forventningene om vellykkethet. Derfor er det også veldig godt å kunne bruke noen av minuttene sammen med guttene som er kommet til å fortelle om hvem Jesus er, og hva han synes om hver og en av dem – og hva Jesus har gjort for hver og en av dem. Hver gang vi møtes har vi en liten andakt.

Nå er det fremdeles veldig varmt ute her i Japan. Det gjør at vi ikke alltid finner like mange gutter løpende rundt i gatene utenfor som vi kan invitere inn sammen med oss. Så vær med oss i bønn til Jesus fremover, om at han må sende oss mange gutter til GenkiBoys – så vi kan nå enda lengre ut i å vise Jesu kjærlighet til gutter her vi bor igjennom god fysisk aktivitet med trygge rammer som ærer Gud.