Enkeltmennesket

Når man bor i en millionby så er det alltid folkemasser overalt. Det er spennende å arbeide for folkemasser. Skape eventer som så mange som mulig kan komme til, fritidsklubber som er åpne for absolutt alle. Likevel kommer vi ikke bort ifra hvor viktig det er å møtes en-til-en.

Viktigheten av det kommer kanskje på en særlig måte frem i et land der man alltid er sammen med folkemassene. I et land der selve identiteten din er satt av hvilken gruppe mennesker du tilhører. Du er alltid i flokk.

Å sette av tid til en kaféturer med bare en av gangen, blir ofte et sterkt møte. Et viktig møte. Et møte der man kan få sagt ting som egentlig man ikke skal si fordi man bor i Japan. Et rom der man får stille spørsmål om tabuene.

Vi vil alltid prioritere å møte menneskene rundt oss en-til-en fordi Jesus gjorde det samme mange ganger da han vandret her på jorda, og Jesus gjør også det den dag i dag rundt om i hele verden.

Sjefen på tur med Shinkansen

Tenk å få lov til å være sjef når alle konferansene i Japan har startet opp igjen på vanlig måte. 8.november dro Ole Bjarne avsted med Shinkansen på en innholdsrik konferanse på Japan Church Planting Institute i Shizuoka, nærme Tokyo. Veldig fint å møte mange ledere og misjonærer fra ulike organisasjoner her i Japan. Nyttig!

Og bare for å forsikre seg nok arbeid mens han var på tur. Skulle også Ole Bjarne samtidig ha et foredrag på WJELC (den japanske kirka vi samarbeider med) sitt arbeidermøte som var på Hiruzen via chatteprogrammet ZOOM. Ole Bjarne opplever seg velsignet med gode norske kollegaer som var med å bidro inn i foredraget via ZOOM.

Ole Bjarne ble spurt om å holde foredrag om misjonærenes arbeid, og om kvinner og menns arbeid i kirka. Hvor spennende det egentlig er å være misjonær sammen med en hel flokk kristne japanere som har sin helt egen kirke. Hvor viktig det er å prate sammen. Kulturforskjeller er der, organisatoriske forskjeller er der, ideer og idealer er forskjellige – men sammen er vi. For et Guds under!

Det blir spennende å se hvilke saker og ting som skal skje her i Japan mens Ole Bjarne er sjefen. Dere som ber må gjerne være med oss i bønn for Ole Bjarne sin jobb.

Åpne landegrenser

12.oktober åpnet Japan landegrensene sine for turister igjen. Og det etter 2,5 år med stengte landegrenser. Det er bra mange ting man tar for gitt når man bor i et land med åpne landegrenser. Det har vært interessant å leve i et land som har stengt grensen sin så lenge.

For det første har jo ikke ressurspersoner fra Misjonssambanet (misjonsorganisasjonen vi arbeider for) i Norge hatt anledning til å komme på besøk som vanlig. Dernest har heller ikke personer fra Norge som ønsker å tjenestegjøre i Japan for kortere tid som et team eller som en timelærer, hatt anledning til å komme. Den ene planlagte ettåringen fikk heller ikke til å komme inn i Japan denne perioden (nå har vi en ettåring med oss). Også nye misjonærer har vært igjen i Norge og ventet og ventet og ventet på å kunne komme seg til Japan (nå er de her med oss). Sist men ikke minst, har heller ikke familie eller venner hatt anledning til å komme på besøk . Og hver gang noen av misjonærene har dradd til Norge på ferie, har det vært mer eller mindre spennende om de har kunnet kommet seg inn igjen i Japan etterpå.

Men tenk, nå er det tilbake til normalen. Det vil si flybilletter er dyre og flyrutene for å komme seg til Japan er kompliserte og lange. Men velkommen! Velkommen til Japan!

Vi har allerede blitt velsignet med å ha lærere fra Fjellhaug Internasjonale Skole på besøk som har undervist for en stund på Det Teologiske Fakultetet her i Kobe. Både Sverre Bø sammen med hans kone Solveig og Kenneth Elefsen. Vi har også fått et team fra Bibelskolen i Grimstad (BIG) sammen med oss. BIG-temaet består av to jenter som heter Emma Ruhcheva og Ingunn B. Kluck og de skal være her i Japan frem til midten av mars.

Slike besøk som dette har vært savnet av oss alle.

Vær gjerne med å be sammen med oss særlig for BIG-temaet. Om at de må trives og oppleve å finne glede i de oppgavene de får gjort sammen med oss her i Japan.

Barne Camp i Aotani kirke

29. og 30.oktober arrangerte Aotani kirke Barne Camp! Et arrangement der barn får høre om Jesus, spise god mat sammen og leke masse i 2 dager. Sove gjorde de hjemme hos seg selv.

Både Alf Ivar og Benjamin inviterte med seg alle sine venner i nabolaget – de inviterte både venner som bruker å komme innom kirka for å henge eller gå på søndagsskolen i ny og ne, og de inviterte venner som aldri bruker å komme til kirka. Alf Ivar opplevde at det kom tre kompiser som ikke bruker å komme fast til kirka lengre. De hadde det så kjekt sammen.

Benjamin opplevde ikke at noen av de vennene han inviterte kom, men det gjorde det ikke mindre gøy for han. Det kom mange barn til kirka på denne campen, flesteparten av dem kommer fra ikke-kristne hjem. Tenk at kirka får lov til å bety så mye for mange barn i nabolaget.

Caspian er jo akkurat i den alderen der han får massevis av unge jenter som vil passe på han. Det er jo så kjempekoselig og søtt.

Vi opplever oss så privilegerte av å kjenne så mange barn i nabolaget vårt nå. Barn vi har møtt i gata, på lekeplassen – barn vi møter gjennom barn vi allerede kjenner. Barn fra den japanske barnehagen Alf Ivar og Benjamin har gått i, og barn fra den japanske barnehagen Caspian nå gå i. Det var fint å kjenne på at vi hadde mange å invitere med oss på camp. Vi tar virkelig ikke det som en selvfølge. Vi opplever at dette er relasjoner og bekjentskaper vi har fått siden vi har kunnet vandre i Jesu sine ferdige fotspor her i Japan.

Tema for leira var: Gud er kjærlighet! Og vi fikk høre bibelhistorien om pappaen som hadde to sønner, der en av sønnene ville få arven sin på forskudd – han ville bare vekk og leve livet. Pappaen gav arven til denne sønnen sin, og pappaen lot han gå. Sønnen hadde det helt sikkert kjempegøy og flott en lang stund der på egenhånd, men han fikk tydeligvis problemer underveis. Ja, så store problemer at han endte opp fattig og sulten. I sin nød kom han på han faktisk hadde det dårligere enn det tjenerne til sin egen far hadde det. Det var nok ikke lett, men han var nok i så stor nød at han dro hjem igjen til faren for å iallfall spørre om han kunne bli en av tjenerne hans. Det sønnen opplevde, var at pappaen hans hadde ventet på han fra den dagen han dro – og var utelukkende glad for at han kom hjem igjen. Pappaen hadde elsket sønnen sin hele tiden, også da han tok et ikke så klokt valg slik at han hadde fått problemer og var kommet i stor nød. Pappaen elsket sønnen sin hele tiden og var kjempeglad for at han var kommet hjem igjen. Sønnen fikk være sønnen hans igjen på tross av det han hadde gjort. Pappaen elsket også den andre sønnen som hadde vært hjemme og gjorde sin plikt hele tiden. Slik som denne faren i historien er Jesus. Jesus elsker alle mennesker.

Foruten å høre og lære om Jesus. Grillet vi en søtpotet hver, vi spiste ellers god lunsj og hadde skikkelig grillfest med masse godt kjøtt på kvelden. Det var også mye tid til fri lek på leiren så vel som organiserte aktiviteter. Alle så ut til å kose seg masse.

Det krever masse å arrangere en slik leir som dette, og det var flott å se hvordan kirka stod opp for å stelle i stand denne campen for kirkas nabobarn. Kirkas kvinneforening stilte opp på kjøkkenet og ordnet til en nydelig lunsj, en gruppe menn fra kirka stilte opp med grillene på kvelden og de grillet så svetten rant, alle lærerne til søndagsskolen ordnet med så mye praktisk underveis og ungdommene fra kirka stilte opp som gode gode ledere av mange ulike gøye aktiviteter for barna.

Her kommer det et bildedryss fra leira:

Det er lett å få barn til å komme til kirka i Japan, mange foreldre sender barna sine lett avsted til ei trygg og positiv kirke. Vi velger å takke Jesus for at det er slik. Men hva med alle disse foreldrene som blir igjen hjemme? De får nok stadig høre bruddstykker om hvem Jesus er gjennom barna sine. Og vi er glade for at vi får møte flere av disse mødrene på English Cafe om ikke annet. Men dette utfordrer oss litt. Hva kan vi gjøre for at kirka kan bli et sted der hele familien i større grad kan komme samlet for å ha det kjekt og lære noe om Jesus? Vær gjerne med oss i bønn om dette.

Misjonsløp for Det Teologiske Seminaret

Misjonsløpe er virkelig en trivelig måte å samle inn penger på!

Misjonsløp er som en kronerulling for en god sak. Måten du gir penger på, er at du sponser penger per runde en person løper på en fastsatt tid. Personen som løper, ønsker derfor å støtte den gode saken ved å få seg mange sponsorer og løpe så mange runder som mulig.

Misjonærflokken bruker alltid å møte opp mannsterke på disse misjonsløpene! Og som dere ser av bildene, har de virkelig hatt det kjekt!

Det er virkelig flott å kunne bidra praktisk med penger til denne skolen som jobber så godt den kan med å få studenter som vil bli kirkas fremtidige evangelister og prester. Det Teologiske Seminaret er med i bønnene våre.

Har du ikke en Bibel? Du kan få en av meg!

Det har vært spennende å ta initiativ til å starte opp nye aktiviteter sammen med ei kirke. Aotani kirke som er den kirka vi har fått lov til å samarbeider med, har ikke tidligere hatt en English Service (engelsk gudstjeneste). Det er helt naturlig at nye aktiviteter skaper engasjement hos noen, mens det vekker skepsis hos andre. Ja, hvorfor en hel engelsk gudstjeneste i et land der så få kan Engelsk godt?!

Vi har jobbet mye med å holde språket så enkel og tydelig som mulig på den engelske gudstjenesten. Talen skal aldri være særlig lang, og den skal ha et innhold som alle slags mennesker skal kunne forstå. I tillegg til talen utfordrer vi en til å holde sitt vitnesbyrd for oss på engelsk. Å holde et vitnesbyrd er å fortelle litt av livshistorien sin, oftes kanskje fortelle om hvordan du begynte å tro på Jesus eller fortelle om en periode i livet der det var spesielt vanskelig eller spesielt godt å tro på Jesus. Flere i kirka synes det har vært fint å få hjelp til å skrive vitnesbyrdet sitt på engelsk. Et vitnesbyrdet på engelsk kan jo alle få brukt for i andre sammenhenger, for eksempel når de reiser til utlandet eller møter utlendinger i Japan som enda ikke kan japansk så godt.

De fleste gangene er det bare det å tale på den engelske gudstjenesten som er vår oppgave. Alle andre oppgaver som å være møteleder, forsanger, pianist og samle inn penger er det folk fra kirka som gjør. Vi er imponert over hvordan de har våget å engasjere seg sammen med oss i dette. En virkelig liten flott positiv gjeng har vi fått med oss. For en velsignelse!

Men vi har en lang periode nå tilsynelatende bare hatt engelsk gudstjeneste for oss selv. Altså dem som har engasjert seg og hjelper til, er også bare dem som deltar på gudstjenesten. Det er i slike perioder man klør seg i hodet og lurer på hva er det vi egentlig holder på med?! Med et slikt utgangspunkt har vi jo bare laget ekstra arbeid for noen som allerede går i kirka. Det er som vi på et vis har mislyktes.

Ydmyket måtte vi tilslutt spørre om dem som var med å hjalp oss, om de selv syntes det var verd all jobben de la ned. Vi slet dem ikke bare ut liksom. Fremdeles opplevde vi en liten gjeng som hadde glede av å gjøre dette for seg selv helt uavhengig av om det ble for noen andre. Dette valgte vi å takke Jesus for.

Er det ikke typisk, akkurat på det tidspunktet når håpløsheten er størst. Idet du nesten har gitt litt opp troen på hele opplegget du holder på med. Da er det som om det endelig er skapt et stort nok handlingsrom for Jesus, også skjer det store uforventende.

Ei av ungdommene i kirka har nylig fullført studiet sitt og blitt engelsklærer. Hun er så modig og flott i jobben sin. En av dem hun møtte på en av sine siste engelsklærereksamenene kom til kirka etter en vanlig søndagsgudstjenesten en gang for å snakke engelsk med oss, hun hadde nemlig fortalt om oss til han. Hun hadde verken møtt han før eller etter eksamenen. Det var så koselig og artig å få bli kjent med enda en engelsklærer. Det er virkelig et utfordrende yrke. De er lærere for store klasser og de fleste barna har ikke foreldre som kan hjelpe dem med leksene hjemme.

Så skjer det at den samme engelsklæreren kommer til den engelske gudstjenesten sammen med en annen kollega ungdommen fra kirka bare har møtte en gang for en uke siden. Dere skal tro vi hadde det kjekt sammen med dem på den engelske gudstjenesten. Og da det kom frem at disse engelsklærerne som var kommet ikke hadde en Bibel, og gjerne kunne tenke seg en – var det så fint å kunne gi en Bibel til dem hver som vi hadde liggende. De ble utrolig lettet da de fant ut at vi gav dem en japansk Bibel, og ikke en på engelsk – hele episoden ble både morsom og god. De har selv sagt at vi bare kan bruke bildet av dem på Instagram og på bloggen vår, de hadde ingenting å skjule.

Nå er vi på en måte glade for at vi har hatt den engelske gudstjenesten så lenge med oss selv, og dermed både har vi fått øvet masse på hvordan vi gjør en engelsk gudstjenesten på enn god måte og vi har fått lov til å få det så koselig sammen.

Som dere ser på bildene under, er vi ikke den store gjengens om samles til engelsk gudstjeneste. Men hvor takknemlig vi er for at det er en plass hvor dem som allerede er med og hjelper til har det godt. Også er vi takknemlig for at den engelsk gudstjeneste også kan bety noe for dem som kommer til den for første gang og som kanskje kommer igjen.

There’s a possibility it’s heading toward Japan.

Det er fint å legge merke til mye omsorg fra dere i Norge. Vi merker godt når det er kommet noe om Japan på Nyhetene i Norge. Vi er takknemlige for engasjementet.

Hvis vi teller med bomberakkettene som også ble sendt avsted fredag 14.oktober, er det nå 27 bomberaketter som er sendt opp av Nord-Korea i år i følge nyhetsbyrået NHK-Japan. Det vil si at det ikke er noe veldig nytt som her skjedd. Men tirsdag 4.oktober kl.07:57 fikk vi alle opp en melding på mobilen fra nyhetsbyrået NHK-Japan om at en av bomberakettene fra Nord-Korea mest sannsynligvis er på vei rett mot Japan. På meldingen stod det at myndighetene ber alle i Japan om å søke ly umiddelbart. Noen minutter senere, kl.08:02 fikk vi ny melding om at bomberaketten så ut til å ha flydd over hele Japan. Og helt tilslutt fikk vi en melding om at den japanske kystvakten kunne bekrefte at nå var bomberaketten falt i havet. En slik episode gjør at journalistene fra hele verden plutselig ser denne veien, og lager nyhetssaker om oss.

Vi opplevde lite dramatikk denne morgenen. Vi gjorde alt som vanlig mens vi fulgte litt ekstra med på nyhetene. Det er jo ikke så mye man kan gjøre i slike situasjoner. Ole Bjarne og Tone sa nå rolig til hverandre: Også vi som just har blitt ferdig med denne lange tiden med så mange restriksjoner på grunn av Covid, skal vi nå oppleve å bo i et land som skal rett inn i det å bli bombet?!

Japan er ikke blitt bombet. Og det hele ser ut til å ligne på tidligere episoder der Nord-Korea har sendt avsted litt mange bomberaketter etter hverandre for en periode. Freden mellom land rundt om i hele verden er en skjør greie. Likevel opprettholdes freden de aller fleste gangene. For et under! Dette gjør det imidlertid ikke mindre vondt og vanskelig der freden er byttet ut med ufred. Vi ber alltid for dem i verden som lider.

Vi får fremdeles jevnlig meldinger fra NHK-Japan om at Nord-Korea har sendt ut enda flere bomberakett. Sør-Korea har vist frem noen bomberaketter i lufta de også i det siste. Japan har sendt en protest mot Nord-Korea gjennom Nord-Koreas ambassade i Bejing i følge NHK-Japan.

Det er rart å se opp mot himmelen, og vite at det av og til flyr en bomberakett fra Nord-Korea der oppe. Vi opplever oss helt trygge og lever helt som normalt. Som sagt er har Nord-Korea fredag 14.oktober sendt 27 bomberakettene i år. Det vil si at det som skjer nå er gammelt kjent, det har også skjedd før.

Det store, fantastiske vitnesbyrdet

Det er mange ganger vi hører: «Er dere misjonærer i Japan, det må være vanskelig – der skjer det aldri noe stort». Vi må si oss uenige i at det ikke skjer stort i Japan.

Det er sant at Japan i liten grad har opplevd at veldig mange på en og samme plass har begynt å tro på Jesus på en gang, det vi kaller vekkelse. Dette har jo Norge opplevd ved ulike anledninger opp igjennom tidene, og vi synes det har gjort godt for Norge. Vi kan derfor forstå ønske om at også Japan skal få oppleve vekkelse og alt det positive og kaotiske som kommer i kjølvannet av en vekkelse. Vi kan til og med innrømme at vi jevnlig ber til Jesus om vekkelse i Japan. Men igjen og igjen blir vi minnet om at Norge og Japan ikke er et og samme land. Å tenke at det bare finnes en vei til tro på Jesus for en et folk, for en nasjon – er en tanke som begrenser Gud. Men selve bønnen om vekkelse i Japan begrenser ikke Gud. La oss stå sammen i en slik bønn, også får Gud selv designe hvordan en vekkelse i Japan ser ut.

Store ting som skjer. Ja, nå skal vi fortelle om en virkelig stor ting som skjedde for litt under 3 uker siden. Hver dag triller Tone Caspian i vogna til sin japanske barnehage. Hun triller i ca 20 minutter før hun kommer frem. Og denne trilleturen har blitt et fantastisk møtepunkt mellom Tone og mange ulike japanere i byen. Noen møter hun hver dag fordi vi er på samme sted til samme tid hver dag, noen møter hun i ny og ne, og noen møter hun bare den ene gangen.

For litt under 3 uker siden kommer det en voksen dame og spør om hun kan ta et bilde av Caspian. Caspian har da lenge før vi var kommet frem til damen, vinket til henne og hun til han. For ei nydelig dame! Det er helt vanlig for oss at japanere vil ta bilde av barna våre. Helt siden vi kom til Japan har japanere rundt oss tatt bilder av barna våre mens vi er på lekeplassen, på en gåtur, på kjøpesenteret, på spisesteder osv. Barna våre er eksperter på å bli tatt bilde av!

Damen lurte på hvorfor jeg bodde i Japan. Jeg fortalte at jeg jobbet som misjonær, at jeg jobbet sammen med ei kirke. Hun visste ikke så mye om hva ei kirke var, fantes det i Japan liksom. Og da jeg spurte om hun visste hvem Jesus var, visste hun ingenting om Jesus. Dette er ikke første gang Tone møter på folk som aldri har hørt om Jesus. Siden Jesus er så viktig og god for Tone, blir det ganske så stort hver gang å være den første som forteller hvem Jesus er til et menneske. Du som er kristen og leser bloggen, hva ville du sagt? Og du som ikke er kristen og leser bloggen, hva hadde du synet var riktig å si om Jesus i en slik situasjon?

Avslutningsvis delte jeg posteren om den engelske kafeen som jeg har i kirka. Der kunne hun møte meg igjen hvis hun ville prate mer.

Den første kafeen etter møtet med henne kom hun ikke til, men kafeen etter det kom hun til kirka for første gang i sitt liv. Vi har det jo så koselig på English Cafe, og det så ut som om hun koste seg masse sammen med oss.

Tone har alltid en liten mini-andakt på English Cafe som hun har en helt spesiell struktur på. Hun viser først et ark med et påskrevet ord som da er tema for mini-andakten. Og denne gangen var det «Kindness» (godhet, vennlighet, omsorg). Dette temaet skal være noe alle skal kunne noe om, tenker Tone. Deretter snakker Tone litt om temaet. Det står jo veldig mye om vennlighet og omsorg i Bibelen, og det står ofte i sammenheng med tilgivelse: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre» (Ef.4.32), står det blant annet i Bibelen. Tone delte at hun syntes at det ikke er noen annen vennlighet som har vært bedre i sine vennskap enn tilgivelse. Ingenting i sitt eget ekteskap som har vært viktigere enn tilgivelse for bevare den god omsorg for hverandre. Det er oftest ikke de store tingen som trenger tilgivelse. Men de små smertefulle tingen trenger også tilgivelse før de kan leges. Også er det så fantastisk at Tone ikke bare har opplevd tilgivelse fra mennesker rundt seg, hun har også fått tilgivelse fra Gud gjennom Jesus.

Vi i Norge har en kultur hvor tilgivelse finnes og tilgivelse gjøres hver dag slik at enhver nordmann har på en måte en forståelse av hva tilgivelse er. Tilgivelse er noe mer ukjent i den japanske kulturen. I Japan kan man si unnskyld for å dytte borti noen på bussen, men når man gjør en større feil – finnes det ikke alltid en tilgivelse fra familien for eksempel, da finnes det mest skam og tabu. Så det var naturlig at Tone reint praktisk også forklarte litt om hvordan tilgivelse er.

Enhver miniandakt avsluttes med et spørsmål. Spørsmålet er laget slik at alle skal kunne klare å svare på det. Denne gangen var det: «How can you show kindness?» (Hvordan kan du være god mot andre?/Hvordan kan du vise omsorg for andre?). Tone besvarer spørsmålet først, deretter får alle prøve å besvare det selv i tur og orden.

Damen som var kommet til kriken for første gang i sitt liv var begeistret. Hun ville se om hun kunne komme igjen. En mann som til vanlig går i kirka og som også alltid kommer på English Cafe tok på seg å følge damen et stykke på hjemveien sin. Mannen stod frem og sa så nydelig: Tenk at jeg har Jesus som har vært så «kind» (god, omsorgsfull) mot meg, jeg er elsket av Jesus og tilgitt av Jesus – nå vil jeg dele litt av den «kindnessen» (godheten, omsorgen) med deg!

Du trodde kanskje ved å lese dette blogginnlegget at damen som aldri hadde vært i kirka før kom da English Cafe startet, og dermed fikk med seg hele miniandakten Tone hold. Nei, det gjorde hun ikke – hun kom veldig forsinket! Men hun kom til en English Cafe full av andre mennesker fra nabolaget så vel som mennesker fra kirka som just hadde fått høre om og blitt minnet på Guds «kindness» (godhet, omsorg), og det tror jeg hun merket veldig godt.

Guds vei til et menneskets hjerte kjenner aldri jeg. Men jeg er så glad for at Gud har funnet veien inn til mitt hjerte. Jeg er så glad for at jeg har fått beholde troen på Jesus i tykt og tynt hele livet mitt. Jeg håper og ber om at mange andre skal få lov til å oppleve det samme som meg i Jesus. Jeg er så glad for at ikke NLM (misjonsorganisasjonen vi jobber for) har gitt opp håpet om at også alle menneskene i hele Japan kan få vite at Jesus elsker dem!

Av hensyn har vi valg at dette blogginnlegget ikke har bilder. Beklager at det nok da er noe tyngre å lese det.

Det er ikke bare de norske og engelske lydene av et alfabet disse guttene må lære seg…

Det er ikke bare de norske og engelske lydene av et alfabet Alf Ivar og Benjamin må lære seg mens vi bor her i Japan. De må rett og slett lære seg to japanske alfabet i tillegg, og etterhvert tusenvis av kinesiske tegn som brukes i det japanske skriftspråk. Vi heier på dem! Her øver Benjamin og Alf Ivar seg på å skrive ord på et av de japanske alfabetene når de har faget Japansk på skolen. Vi var så heldig å få et bilde av hver gutt av lærerne de har i Japansk.

Japan er et land med få invandrere. På den internasjonale skolen som Alf Ivar og Benjamin går på er over halvparten av elevene japanere med både japansk mor og japansk far. Deretter kommer gruppen med barn som har en forelder som er japaner og en forelder som har en annen nasjonalitet. Den minste gruppen med elever på skolen er dem som har begge foreldrene sine fra et annet land enn Japan. Skolens navn er Marist Brothers International School.

Det finnes flere ulike internasjonale skoler her i byen vår, Kobe. Og elevgruppen på de ulike internasjonale skolene varierer. De internasjonale skolene i byen kommer også fra ulike engelsktalende land og stater, og har dermed ulik pedagogikk og systemer. Våre gutter går på en skole fra California i USA.

Det finnes en god del familier fra India som bor i byen vår, mange av disse går til den britiske internasjonale skolen i byen. Den internasjonale skolen som ansees som mest prestisjetung i byen har flest elever med lys hudfarge hvor begge foreldrene ikke er japanere. Dette kommer nok av at mange av utlendingene fra vesten i Japan er ressurspersoner og ledere. Kobe er en by med mange store bedrifter som utveksler ressurspersoner og ledere med verden hele tiden.

Den skolen våres gutter går på er ikke ansett som den mest prestisjetunge skolen, men den er veldig godt anerkjent og likt av mange. Den ligger i nærheten av et villastrøk hvor mange utenlandske lederne og ressurspersonene bor. Dette gjør at på Alf Ivar og Benjamin sin skole er det en miks med misjonærbarn fra andre land enn Norge, disse barna av businessfolk, barn med en japansk foreldre og mange barn med to japanske foreldre. Et flott fellesskap som våre barn trives i og får lov til å utvikle seg godt i.

Vi er veldig takknemlige for ordningen av å kunne ha barna våre på en internasjonal skole i samme by vi selv er misjonærer i.

Lille Caspian har vi i en lokal liten barnehage som ligger nærme her vi bor. Barnehagesystemet i Japan er veldig annerledes enn i Norge. I Japan finnes det ulike barnehagetyper. En som er tilrettelagt for dem som har mødre som arbeider, og en som er tilrettelagt for dem som ikke har arbeidende mødre. Det finnes også mødre som jobber og har barna sine i barnehager som ikke er tilrettelagt for det. Da må de alltid bare arbeide veldig korte arbeidsdager og du klarer heller ikke å arbeide hver dag da. Veldig mange kvinner sier opp jobben og er ute av arbeidslivet fra de får sitt første barn og ut livet. Dette er naturligvis en utfordring for Japan da en stor og flott gruppe arbeidsføre mennesker står ubrukt. Men Japan behøver også at barn blir til, og har noen støtteordninger som legger tilrette for at det er litt lettere å velge å få barn for japanere.

Det er også store forskjeller på størrelsen på barnehager i Japan. Det finnes barnehager med flere hundre, og det finnes barnehager med bare 12 barn.

Vi fant en liten barnehage tilrettelagt for mødre som arbeider med plass til 12 barn mellom 0 og 2 år til Caspian. Det er veldig fint å bli kjent med andre arbeidende mødre i Japan. Storeguttene gikk jo også i en japansk barnehage da vi kom til Japan, men det var en barnehage hvor majoriteten av mødrene var hjemmeværende. Nå får Tone jevnlig hilse på travle arbeidende mødre i farta. En flott gjeng med mødre med lite tid og mange ressurser.

Tone har raskt sett at i gruppen med arbeidende mødre finnes mange av dem som må arbeide for at familien skal få nok penger, men det finnes også de mødrene som fører en liten karriere samtidig med å være mor.

Mange av barna Caspian er sammen med er i barnehagen fra kl.6 om morgenen, men også en god del kommer kl.9 – det avhenger jo litt av hvilken jobb moren har. De fleste barna blir ikke hentet før langt utpå på kvelden. Så Tone får bare møte mødrene når hun leverer Caspian i barnehagen rundt kl.9 på morgenen. Caspian henter vi hjem kl.15 når Alf Ivar og Benjamin også er ferdig på skolen.

En slik liten barnehage har mye fokus på å de basale behovene for barna. At de får nok mat for den lage dagen de er der, at de har rene klær, at de får hvile seg og utfolde seg når de er våkne. Caspian ser ut til å kose seg med å bli stelt for her i denne barnehagen, og det er vi veldig takknemlige for. Caspian er den første hvite utlendingen for denne barnehagen, så de var veldige spente da vi kom til dem og ville ha vårt barn i deres barnehage.

Vi er virkelig takknemlige over å ha tre barn som trives i sine hverdager her i Japan sammen med oss. Og dette velger vi å takke Jesus for. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss fortsatt i bønn for barna våre. Vi voksne klarer ikke gjøre en god jobb uten at de har det godt sammen med oss her.

Mer skal ikke til for at vennskap skapes.

Disse vennene var tre av dem som tok Tone litt inn i varmen da vi alle kom deisende inn i Japan for nå over 4 år siden. To av dem har gutter som er like gamle som Alf Ivar, to av dem kan en del engelsk. Mer skal ikke til for at et vennskap skapes med folk i nabolaget.

Vi har barna våres på ulike steder, noen av oss jobber mens andre jobber ikke. Til tross for mange ulikheter klarer vi likevel å møtes jevnlig. Tone er så takknemlig for det de gjorde og var for meg da vi kom – så vel takknemlig for det vi har sammen den dag i dag.

Det er en slik herlig kulturell normalitet å snakke om hva som har skjedd i det siste med deg selv og med barn når man kommer sammen med andre her i Japan. Det gjelder både hvis man kommer sammen til bibelstudiegruppe, så vel som på English Cafe og ellers bare kommer sammen hjemme over en kopp te. Det gjør godt å snakke om seg selv, og veldig fint og lærerikt å høre andre snakke om seg selv. Jeg har lært så mye om japansk tankegang og kultur gjennom det disse venninne forteller. Det er så flott!

Men vi snakkes ikke bare om oss selv. Vi snakker også om tro og tvil, land og språk, barneoppdragelse – bare bare for å nevne noe.

To av disse har endt opp med å ha barna sine i en katolsk barnehage. De valgte denne barnehagen fordi den hadde eksistert i veldig mange år, og da helt sikkert hadde mange stødige og gode normer for barna sine. De har nå tidligere ved flere anledninger hørt litt om hva Tone tror på, og de vært med i kirka ved noen små tilstelninger i ny og ne. Så de måtte fortelle Tone at de virkelig hadde lagt merke til en forskjell mellom hvordan barnehagen var kristen og hvordan Tone var kristen. De hadde nemlig aldri hørt Tone noen gang be til Maria, og det gjorde de hele tiden i denne barnehagen. Du kan tro vi hadde en spennende samtale om hvorfor vi i vår familie bare ber rett til Jesus.

Tone er virkelig så takknemlig for at hun kan be direkte til Jesus og vite at Jesus synes hun er viktig og god nok slik at han faktisk velger å høre på det hun har å si. For Jesus er ingen mennesker over andre mennesker. Å vite at ingen er for små eller ingen er for rik til å kunne snakke med Jesus viser noe godt og sant om Jesus. Hos Jesus finnes det ikke noe hiraki, alle kan komme med alt til han. I praksis vil det si at når en av guttene våres ber til Jesus før han legger seg om at Jesus må gi han verdens kuleste drøm der han er den beste superhelt som redder alle, så vet vi at vår sønn er verdifull og elsket av Jesus sånn som han er. Jesus er faktisk glad for alle som kommer rett til han, for han vet å kunne hjelpe hvert eneste menneske.

Tone laget norske vafler med brunost og syltetøy da vi møttes denne gang tirsdag 4.oktober. Noen av dere stusser kanskje litt over at vi har suppe til vaflene? Ei av venninnene kom nemlig med en god japansk misosuppe til oss. Enkelt sagt består misosuppe av fermentert bønnepuré laget av sojabønner, grønnsaker eller skalldyr og urter. Denne gangen hadde venninnen også tatt oppi litt moset gresskar siden det var oktober og snart Halloween. Det var virkelig en spennende og flott suppe å spise sammen med vaflene.