Gutt. Boy. 男の子。

Og der ble det avslørt for oss at det jammen med er enda en gutt vi skal få i familien vår. Vi gleder oss til å bli mer kjent med han når han kommer ut i mai. De av dere som leser bloggen og ber til Jesus må gjerne vær med å be sammen med oss for gutten i magen og for de to stolte storebrødrene hans.

Ingen flere gudstjenester ut januar i Aotani kike

Her kommer et lite tilbakeblikk på søndag 10.januar som ble den siste gudstjenesten folk kan gå på i Aotani kirke i januar. Resterende gudstjenester kan folk kun delta på gjennom YouTube i denne kirka. Vi kommer til å savne fellesskapet.

State of Emergency og det økende smitteomfanget av koronaviruset gjør at kanskje mer stenges ned for en periode rundt omkring. Det ser imidlertid ut som om det ikke ønskes en større samlet nedstenging i Japan nå. De anbefalte begrensningene gitt av myndighetene er som sagt langt mindre enn sist vi opplevde Stateof Emergency.

Å holde gudstjeneste kun via YouTube ut resten av januar er et selvstendig valg Aotani kirke har gjort. Seishin kirke som vi også samarbeider med, vil ha gudstjenester som vanlig videre. Ledelsen i kirkesamfunnet vi samarbeider med har delt veiledende informasjon omkring koronapandemien med alle sine kirker. Hver kirke bestemmer så selv sin vei gjennom pandemien. Siden ingen egentlig vet hva som er det beste å gjøre i møte med koronaviruset og siden hver kirke er forskjellige (eks. er på forskjellige plasser i byen, har ulik størrelse, driver med ulik mengde aktiviteter i kirka), vil det naturlig komme frem forskjellige løsninger mellom de ulike krikene. Vi er igjen imponert over hvordan de kristne kommer sammen og finner sine gjennomtenkte løsninger som passer sitt fellesskap og sitt nabolag. Vi heier på dem og ber for dem. Vi har tillit til Gud. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss å be for de kristne i Japan. Måtte Gud gi dem styrke til å holde seg nær Jesus i alle utfordringene pandemien gir dem.

I gudstjenesten 10.januar rakk Aotani kirke å hylle og be for to ungdommer i fellesskapet som fyller 20 år i løpet av år 2021. I Japan blir du først myndig idet du fyller 20 år, og det markeres. Det var fint å be sammen med Aotani kirke for disse to flotte ungdommene som vi har hatt anledning til å ha på besøk hjem til oss flere ganger.

State of Emergency

Nå er det State of Emergency i området vi bor i. De anbefalte begrensningene gitt av myndighetene er langt mindre enn sist vi opplevde State og Emergency. For eksempel skal skoler helst holdes i gang hele tiden. Restauranter stenger tidligere, slik at utelivet med all alkoholen blir mindre tilgjengelig – men restauranter vi holde åpent på dagtid. Businessfolk er bedt om å jobbe 70% hjemmefra hvis det er mulig. Og folk blir bedt om å holde seg mer for seg selv i fritiden. Konserter og teater ber myndighetene om å ikke gjennomføre så mye aktivitet. Og det er nok med dette bakteppe at Aotani kirke som er den den samarbeidskira som samler flest folk fra flere bydeler har valgt å bare ha sine gudstjenester på YouTube for en periode. Mindre kirker slik som Seishin kirke velger fremdeles å ha vanlige gudstjenester der de allerede smittervernstiltakene fremdeles opprettholdes.


Vi kommer med andre ord mest sannsynligvis til å ha to gutter på den internasjonale skolen hele tiden fremover mens vi selv ikke får gjort så mye konkret arbeid annet enn å være i relasjonene vi har med folk i og utenfor kirka ved å tekste noen meldinger i ny og ne og ha videochat med dem. Det vil kanskje kunne dukke opp noen klubbaktgviteter i enkelte kriker som fremdeles gjennomføres hvor vi kan bidra på kort varsel hvis det er til hjelp. Vi kan vel konkludere med at Gud virkelig har velsignet oss med mye bønnetid i oppstarten av misjonsarbeidet vårt her i Japan. Vi velger fremdeles å være i forventningen til alt som er rundt oss midt oppi og alt som vil komme.

Den internasjonale skolen

Mandag 11.januar begynte Benjamin i barnehagen til den internasjonale skolen hvor Alf Ivar allerede går i Kindergarten Class. De av dere som leser på bloggen og ber til Jesus, må gjerne være sammen med oss å be om at guttene våre måtte få lov til å oppleve seg trygge der de er, og at de fleste dagene måtte bli gode for dem begge.

Nyttårsfeiring

Alf Ivar som stadig lærer seg flere bokstaver i alfabetet, fant plutselig ut at han ville skrive kort til sine japanske kompiser i nabolaget. Enkelte av dem var det jo så lenge siden vi hadde fått møtt. Vi i Norge skriver julekort til hverandre. Her i Japan skriver folk nyttårskort til hverandre. Vi foreslo derfor til Alf Ivar at han jo kunne skrive et nyttårskort til kompisene sine, og det gjorde han med stor iver.

Ikke lang tid etterpå fikk vi flotte japanske nyttårskort i retur fra disse gode naboene våres. Snoren med alle de norske julekortene har aldri vært finere enn i år når vi også har flere japanske nyttårskort på den!

Er det noen som kan se hvilket dyr som går igjen på disse nyttårskortene?! År 2021 er oksens år, og dermed er okser og kyr avbildet på flere av nyttårskortene.

Også i år på nyttårsaften kunne vi sitte stille i stua vår og høre den taktfaste lyden fra de mange, store tempelbjellene ved midnatt. Slik som nesten alle går til kirken på julaften i Norge, går nesten alle til templene på nyttårsaften her i Japan. 1. nyttårsdag holder kirkene en festgudstjeneste som er et høydepunkt i nyttårsfeiringen for de kristne japanerne. Mange pynter seg i kimono denne dagen når de går til kirken. Denne dagen bruker kirken å være full av dem som til vanlig å gå til kriken. I tillegg bruker også flere familiemedlemmer til dem som bruker å gå til kriken å bli med denne dagen. Mange tar familiebilder og vennebilder fremme i kirken etter denne festgudstjenesten siden alle har pyntet seg i fine klær.

Det var ingen fullsatt kirke 1. nyttårsdag i år, men foruten dem som var i kriken fulgte også flere med på gudstjenesten via YouTube. Og slik blir det når vi lever i en verden hvor koronaviruset svirrer rundt. Vi opplevde en flott nyttårsgudstjeneste med Jesus i sentrum både i sang, forkynnelse og i fellesskapet.

Juleferie, nyttårsferie også kalt vinterferie

Vi har på kort tid lært oss at denne ferien rundt julehøytiden og ved nyttårsskifte har mange navn. For oss i Norge er dette juleferien, mens i Japan er dette nyttårsferien. Så har vi erfart at denne ferien også kan være vinterferien. Den internasjonale skolen kaller nemlig denne ferien for det.

Vi har fått lov til å bruke flere av dagene rundt nyttårsskifte sammen med flere ulike mennesker i og utenfor vårt eget hjem. Det har vært veldig kjekt og fint. Selv om koronaviruset på en måte har satt et yrkesliv med mange konkrete arbeidsoppgaver på vent, opplever vi likevel å kunne fylle dagene våres med mennesker som vi kjenner fra forskjellige sammenhenger. Dette opplever vi som meningsfylt og gledelig. Kjekt å snakke sammen med og bli kjent med de menneskene vi har rundt oss.

Alf Ivar og Benjamin fikk også et spennende og gledelig gjensyn med snø i løpet av disse dagene. Snømengden Alf Ivar og Benjamin fikk oppleve her i Kobe er jo aldeles ikke stor sammenlignet med det vi flyttet fra på Senja i Nord-Norge. Men den lille snøen som kom her skapte stor begeistring hos guttene våres. Vi kledde oss derfor likegodt opp med skikkelige votter og vinterbukser slik at det gikk ann å få lekt skikkelig i snøen som var kommet. Og vi kan meddele at det skapte oppsikt i nabolaget vårt da Alf Ivar og Benjamin rullet seg rundt i i denne lille snøen som hadde lagt seg på gresset og laget snøballer som de kastet rundt. Det ble riktig så mange flotte mennesker vi fikk snakket med og hilst på for første gang – og ikke minst laget snøballer til. Artig!

De kom seg inn!

I går (27.desember) fikk vi nyheten fra japanske myndigheter om at de ville stengte landegrensen sin på nytt. Japan er redde for at det nye koronaviruset i Europa skal komme hit. Flere nye restriksjoner på hvem de vil sleppe inn i landet skulle bli iverksatt fra og med i dag (28.desember). Likevel gikk det heldigvis fint for både den norske ettåringen Steinar Larsen og den nye finske misjonærfamilien Auvinen å komme inn i Japan i dag. Takk Gud for det!

Velkommen til oss i Japan!

Søndagspreken

Det er jo ikke til å legge skjul på at det er utfordrende å drive kirke og misjonsarbeid midt i en verdensomspennende pandemi. Vi er imponert over prestene i samarbeidskirka her i Japan som står på sammen med sitt lederskap og fellesskap. Aotani kirke er den største av samarbeidskirkene, og har dermed mange resurser. Men det er jammen med like utfordrende for de store som for de små fellesskapene nå om dagene. Vi heier på dem alle!

Vi regner med det har vært like utfordrende å drive kirke og misjonsarbeid i Norge og alle andre land i verden også nå om dagene. Så vi i Japan stiller heller ikke her i en unik situasjon. Likevel ser vi tydeligere enn noen gang før hvor tøft det er å stå i utforminger som en minoritetsgruppe. De kristne i Japan er en minoritetsgruppe. På den måten er det lite bevissthet rundt de kristne både fra befolkningen generelt og styresmakter. De kjemper sine kamper i møte med koronapandemien helt på egenhånd. Statistikken viser at det stadig er færre kristne i Norge, likevel er prosenten såpass stor fremdeles at kristne fellesskap synes i samfunnet – de er til og med synlig på TV av og til. Det er en trøst i å bli sett og hørt av andre, utfordringer finnes også ved det – men det er noe unikt å merke at man er av betydning fordi man er mange nok i seg selv slik at andre må forholde seg til deg.

Det var derfor fint i dag hvordan Ole Bjarne kunne avlaste presten i Aotani kirke ved å holde søndagstalen. Vi hadde ikke forestilt oss at vi nødvendigvis skulle bidra på denne måten her i Japan. Men det ble fint å kunne gi en prekenfri søndag til presten som ellers har nok å bryne seg på i møte med koronaviruset. Vi kunne synliggjøre for presten og hele fellesskapet at vi fra Norge ser dem og er sammen med dem her og nå. Ole Bjarne hadde talt på en ungdomsgudstjeneste over det som står i Matteus 11.28 hvor Jesus sier «Kom til meg alle som strever…» Presten spurte om Ole Bjarne kunne holde samme tale på denne søndagsgudstjenesten. Dette gjorde det enklere for oss å kunne si ja til å hjelpe til på denne måten.

Og igjen er også dette et familieprosjekt. Det er flott å se hvordan vi som en hel familie har fått lov til å la oss integrere inn i fellesskapet i Aotani kirke så vel som i Seishin kirke.

Vår tredje jul i Japan

Vi liker julehøytiden! Det er en høytid med mye innhold. Sagt på en annen måte så opplever vi det så fint hver jul å kunne feire at Jesus ble gitt til oss som frelseren.

Den største julefeiringen gjorde vi sammen med våre søsken i Aotani kirke 4. søndag i advent. Dette er den dagen kristne i Japan feirer jula, og det gjøres hovedsakelig i kirka sammen med de andre kristne. Det ble avholdt en flott festgudstjeneste den søndagen. Det er langt færre i kirka nå enn det bruker å være, men en del følger også med på gudstjenesten i kirka på YouTube hjemmefra. Det er fint hvordan mennesker prøver å ta hensyn til det fremdeles stadig økende smitteomfanget av koronaviruset. Til vanlig inneholder denne julefeiringen i kirka også et langt ettermøte etter gudstjenesten der man spiser, underholdes og sosialiseres. I år var det bare gudstjenesten. Og folk ble bedt om å gå rett hjem etter gudstjenesten også denne søndagen. Ole Bjarne bidro på festgudstjenesten i det årlige juleprosjektkoret og var også med på musikkinnslaget til ungdommene i kirka. På morgenen var det også søndagsskole denne søndagen. Det er gøy å leke med barna fra nabolaget som jevnlig stikker innom søndagsskolen, og da særlig gøy når ungdommene i kirka hiver seg med i leken:

Det var også barnedåp denne søndagen! Det var flott å se hele denne familien samlet på en søndag. Til vanlig er det mannen og barna som kommer til kirka. Ja, det er ikke alltid slik at alle medlemmene i enhver familie er kristen. Vi heier på denne flotte barnefamilien. Vi er glad for å ha dem med i fellesskapet på den måten de er. Vi liker dem!

Ellers fikk vi se videohilsener fra eldre som bare deltar på gudstjenesten hjemmefra gjennom YouTube nå under koronapandemien. Det var godt for oss alle å se fjeset deres igjen, og høre stemmene deres igjen:

På kvelden 4. søndag i advent bruker Aotani kikre å gå ut i nabolaget for å synge julesanger der i gatene. De stopper utenfor hus der bekjente bor. Det er både voksne og ungdommer fra kirka som er med rundt slik i nabolaget og synger. Det er egentlig en veldig fint ting å være med på. Det kommer positiv respons både fra de bekjente hvor vi har stoppet opp for å synge, men også fra naboene i husene omkring der vi har stoppet opp.

Etter dette lagde vi en liten julefeiring på barnas premisser sammen med familien Nævdal lille julaften. Det var flott å komme sammen der barna kunne få lekt masse, der vi kunne gå rundt juletreet, spise grøt med mandel, dessert og høre Jesus-fortelling. Godt fellesskap!

Selve julaften feiret vi med brunost fra Norge til frokost, og med å åpne alle pakkene vi har fått av alle de menneskene vi er så glade i. På julaften holdes det en lysmesse på kvelden for voksne i Aotani kirke. Lysmessen har en rekke musikkinnslag, og Ole Bjarne ble spurt om han ikke kunne bidra der med sang. Dermed var Ole Bjarne i kirka fra ettermiddagen for å øve, og forble der utover kvelden på selve lysmessen.

Rett før leggetid på julaften fikk bakhodet til Alf Ivar et hardt møte med stuebordkanten under lek. Benjamin måtte dermed på kort varsel bli med Ole Bjarne på lysmessen i kirka, mens Tone og Alf Ivar kjørte til sykehuset for å få 4 stifter i bakhodet. Timingen på slike ulykker er like fascinerende hver gang. Vi opplever dog at denne ulykken gjorde julaften komplett, fordi det er jo akkurat dette som skal kunne skjer når vi er denne aktive barnefamilien som vi er. Det går veldig fint med bakhodet til Alf Ivar.

De fleste japanere er svært opptatt ved nyttår og de påfølgende nyttårsdagene. Da samler de storfamilien, spiser mat og går til templene for å be. Derfor var det ekstra kjekt at vi klarte å invitere en av Alf Ivar sine kompiser fra klassen på besøk den 25. desember. Det var virkelig koselig å pynte pepperkaker sammen med dem, og ellers snakke og leke sammen.

Vi har til og med fått til å avtale å få møte en til som går på skolen til Alf Ivar om noen dager. Det gleder vi oss til!

Også i år er vi så takknemlig for alle julekortene vi har fått. Vi har både fått kort fra venner, bekjente og fra misjonsfolk i ulike foreninger. Det gjør godt for oss å lese julekortene, vi opplever oss velsignet. Tusen hjertelig takk!

Landet med de mange menneskene

Hva gjør man som misjonærer i en verden med koronaviruset? Dette har det virkelig vært spennende å prøve og finne ut av! Uke for uke er forskjellig – som om ikke det vanlige livet uten koronaviruset også var det. Kanskje den største forskjellen mellom en verden med eller uten koronaviruset er den nåværende minimale muligheten til å legge en felles plan for fremtiden sammen med mange andre. Det er som om vi alle har i større grad mistet kontrollen over hva som vil kunne komme til å skje i fremtiden. Og hva har det lært oss? Jo, vi har vel egentlig aldri hatt helt kontroll over noen ting i fremtiden. Før koronaviruset var det kanskje litt lettere å glemme den sannheten i livet. Mens nå blir vi daglig minnet på at vi egentlig ikke vet noe om morgendagen.

Begge kirkene vi samarbeider med har klart å gjennomføre enkelte eventer som har samlet litt folk nå før julehøytiden. I møte med dette har det vært naturlig at vi som misjonærer har bidratt der det har vært behov på kort varsel. Utover det prøver vi alle å gjøre minst mulig som samler mange forskjellige mennesker på samme plass til samme tid. Dette har imidlertid gitt oss som familie rikelig med tid til å invitere mange forskjellige mennesker og familier hjem til oss . Folk og barn vi kjenner fra nabolaget vårt og barnefamilier vi kjenner gjennom barnehagen og skolen guttene våres går på. Vi har alltid bare en enhet, altså et menneske eller en familie, på besøk av gangen. Og vi passer alltid på å ha avstand mellom hvert besøk. Renhold både av hender og berøringspunkter i leiligheten er vi nøye med. Dette er enkle og effektive tiltak som er med på å hindre smitte av koronaviruset.

Vi opplever oss utrolig velsignet av å kunne ha så mange å kunne invitere hjem til oss, og vi håper å kunne være til velsignelse tilbake. Det er spennende å snakke om barneoppdragelse, livet, jobben, mat, Jesus, kultur og musikk. Vi lærer masse, og håper dem som kommer på besøk også opplever å lære noe av oss.

Alle på bildene har samtykket i at jeg kan bruke dem på sosiale medier og på bloggen.