Heldigvis er ikke alle redde

Heldigvis er ikke alle redde for å møtes selv om det er State of Emergency. Det er Tone veldig glad for. Mange mødre med barn er hjemmeværende mødre her i Japan. Det gir uendelige muligheter til å treffes på dagtid mens barn er på skole og i barnehage. Noen av Tones venninner i nabolaget har hun hatt helt siden da hun kom til Japan, og stadig nye legges til. Tone er glad for den gode praten rundt tekoppen.

Denne uka skulle også Caspian få lov til å få besøk av en gutt fra nabolaget som er like gammel som han sammen med mammaen. Dessverre kom noe i veien så vi ikke fikk møtt likevel. Og slik skal det få lov til å være.

Inn og ut av ventetid

Det har del vært interessant for oss alle å observere hvordan ulike land og forskjellige fellesskap har blitt rammet forskjellig og handlet ulikt i forhold til koronaviruset. Vi får vel innrømme at vi nå ser med litt lengtende øyne mot Norge som nå har åpnet opp alt. Og med det får mange av dere i tur og orden en runde med sykdom forårsaket av koronaviruset. Den nye minst mulig kompliserte normalen er det vel vi alle lengter etter.

Vi som bor her det er tett befolkning i Japan, har på nytt vært en lang stund under State of Emergency (unntakstilstand). Anbefalingene fra myndighetene som kommer med State of Emergency er heldigvis mye mindre omfattende. Og vi legger større grad merke til at ulike fellesskap og ulike japanske venner av oss forholder seg forskjellig til smittevern. Vi ser nemlig også her i Japan at koronaviruset er blitt et svakere virus som gir mildere sykdom. Det gjør at stadig flere er blitt mindre redd, og med det pusher de på at de vil normalisere det meste.

Akkurat for oss som familie, har disse jevnlige State of Emergency gjort at vi på et vis har gått inn og ut av ventetid. Aotani kirke hvor vi holder flere av våre fritidsklubber, har valgt at de ikke ønsker at klubber skal drives så lenge det er State of Emergency. Men gudstjeneste holdes i gang, også ungdomsgudstjenesten. Søndag 20.februar var det ungdomsgudstjeneste, og vi synes det er flott å delta og bidra inn i dette fellesskapet med ungdommene.

Vi som familie gleder oss jo veldig til den dagen Aotani kirke sier vi får lov til å ha ungdommene på besøk igjen i vårt eget hjem etter gudstjenesten – og ellers på filmkvelder. Ungdommene sier også at de savner å komme hjem til oss, og at de allerede vet hvilke skolevenner de skal spørre om å komme med dem hjem til oss. Ungdommer er virkelig noen pilspisser i misjonsarbeid så vel for kirka generelt. Vi kan ikke få sagt nok ganger hvor privilegerte vi opplever oss, tenkt at vi kan få lov til å legge tilrette for ungdommenes ideer og for deres venner fra skolen som ellers ikke går i kirka.

Selv om de voksne får møte til gudstjeneste, og ungdommene likeså, har Aotani kirke valgt at søndagsskolen skal gjøres over videochatteprogrammet Zoom. Vi ser det er vanskelig å sette en naturlig strek for hva som er greit og ikke greit å gjøre i ei kirke når landet legger opp til at noe i enhver sammenheng må være litt begrenset uten at det konkretiseres. Siden Japan bare kommer med anbefalinger, er det jo ingen regler for ei kirke å måtte følge. Det er jammen ikke lett. Vi ser ei Aotani kirke som ønsker å fremstå som et ansvarlig og trygt sted for nabolaget, samtidig som den vil fremstå som åpen og hjertelig. Vi heier på dem! Her er vi på søndagsskolen, med gårsdagens klesvask på riktig side av webkameraet så klart:

Vi forvventer at vi snart er ute av State of Emergency igjen. Det blir fint!

Jul uten en eneste helligdag

Snart er det påske, eller var det kanskje litt for tidlig å si snart?! Uansett påske er helt usynlig i Japan – det er ingen påskekyllinger, ingen påskehare. Jula derimot, den er synlig i Japan. Julestjerner, julenisser, juleblomster og juletrær – de er overalt. Men at jula er en feiring av Jesus sin fødsel, er det veldig få som vet. Og alle disse helligdagene vi har i Norge i forbindelse med jula, finnes ikke her i Japan. Den store julegudstjenesten finner sted 4.søndag i advent.

Alle liker jul! Det er jo derfor jula har blitt synlig i det japanske samfunnet rundt juletider. Jul er koselig og godt. Det er gøy for folk å komme til kirka på juleopplegg. Barna i nabolaget gleder seg til den juleeventen i kirka, så mange som mulig kommer. Det er virkelig et høydepunkt. Vi er glade for at det kan få lov til å være det. Det er alltid noen barn fra nabolaget som kommer til kirka for første gang på denne juleeventen. Ofte ser vi barna innom kirka i ettertid også. Så kjekt å bli kjent med mange av de barna som bor rett rundt oss her. Vi opplever oss velsignet og håper vi kan være til velsignelse tilbake.

Ungdommene i Aotani kirke gikk foran med et særlig godt eksempel for oss alle andre denne jula. De lager alltid til sin egen juleungdomsevent som er veldig kjekk for alle som deltar. Tone og Ole Bjarne har lagt merke til at flere av barna som kommer til søndagsskolen og til kirka for ellers å henge på søndager holder på å bli tenåringer eller akkurat er blitt tenåringer. Vi spurte de litt eldre ungdommene i kikra om det var i orden for dem at også de fikk lov til å bli med hjem til oss etter gudstjenestene i kirka for å prate, spille Nintendo og være sosial. De eldre ungdommene synes dette var en glimrende ide, og hjalp oss med å få sagt ifra til foreldrene deres rundt forbi om at de var på besøk inne i vårt hus som var rett ved siden av kirka. På helt eget initiativ hadde altså ungdommene denne jula invitert med seg alle disse som holder på eller har blitt tenåringer til sin juleevent. I tillegg hadde også flere av ungdommene invitert med seg venner fra studiestedene sine. Og det beste av alt: Alle var sammen med alle, alle pratet med alle, alle satt rundt et stort bord. Halvparten av dem gikk i kirka til vanlig, halvparten av dem er bare innom for å henge av og til eller var i kirka for første gang i sitt liv på denne juleeventen. Vi er imponert over pågangsmotet til ungdommer. De er en veldig ressurs for det kristne fellesskapet. Vi alle har mye å lære av hva Gud gjør gjennom og rundt ungdom!

Ole Bjarne holdt andakten på eventen. Han kom med en pakke der Jesus var oppi. I enhver religion må man gjøre seg fortjent til å få. For eksempel man må utføre rituale riktig, gjøre like mye godt som du har gjort galt, øve opp din evne til å forsvinne inn i meditasjon – men i kristen tro finnes ikke slikt. Kristen tro er i så måte en opp-ned-religion i forhold til alle andre. Det er Gud som har handlet, det er Gud som gir – og vi bare får denne pakken rett i fanget. Pakken med Jesus og alt han har gjort for oss. For en fantastisk nyhet i vårt strev!

Caspian ble sliten av å være sammen med ungdommene. Og som med Jesus da han kom til verden – da måtte Maria og Josef bare legge han i en krybbe, de la han i det de hadde foran seg. På samme måte måtte vi denne gang legge Caspian i en pappeske da det var det vi hadde til rådighet da han sovnet slik for oss. Mange av ungdommene tok bilder av Caspian, postet det på sosiale medier og skrev «Jesus alà 2021» som kommentar.

Her kommer ellers bilder fra den store juleeventen i Aotani kirke, den som samler mange barn og barnefamilier fra nabolaget som ellers ikke går til kriken til vanlig. Ole Bjarne deltok som bjørn på denne eventen.

Også Seishin kirke hadde en flott juleevent som samlet flere barn og deres familier i nabolaget. Seishin kirke har ikke større lokal enn at de må gjennomføre samme juleevent to ganger etter hverandre samme dag for å få samlet alle som vil komme. I Seishin kirke bidro Ole Bjarne med sang.

Tenk at vi var velsignet med å ha tre friske barn helt frem til julaften, og på den måten fikk vi lov til å delta og hjelpe til med alt dette flotte. Det er vi veldig takknemlige for!

Seishin kirke

14.november var vi sammen med Seishin kirke på en av de mange gangene denne kirka klarer å samle sammen flere av barna og deres foreldre fra nabolaget.

Det har vært flott å fått lov til å være sammen med dette fellesskapet i Seishin kirke. Vi er virkelig imponert over noen veldig resurssterke nøkkelpersoner som står på og skaper mye for menneskene i kirka og for menneskene som bor i nabolaget rundt kirka.

Fellesskapet i Seishin kirke har virkelig et stort hjerte for barn. Flere kristne fellesskap her i Japan har overvekt av eldre mennesker. Dette kan vi også se at enkelte kristne fellesskap i Norge også har. Det har vært veldig spennende å få lov til å være den ene barnefamilien som jevnlig har kunnet komme til Seishin kirke og med det har vi kunnet blitt kjent med alle disse andre barnefamiliene fra nabolaget som er innom denne kirka til ulike tilstelninger.

Fra august er det ikke bare Ole Bjarne som begynner i SR-stillingen (Stedlig Representant), Tone blir også bare tilknyttet Aotani kirke fra august. Dette gjør at vi over sommeren ikke kommer til å dra slik jevnlig til Seishin kirke.

Vi kommer til å savne menneskene i Seishin kirke. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, må du gjerne være med å be om at Jesus må kalle på folk i Norge til å komme til Japan. Tenk om en ny barnefamilie kan komme og være 100% i Seishin kirke. En barnefamilie som gledelig vil bli venner med alle disse barnefamiliene som jevnlig kommer til dette fellesskapet. Tenk om Seishin kirke på nytt kan bli fylt opp av barnefamilier ikke bare når det er spesielle tilstelninger, men være full av barn hver eneste søndag. Barnefamilier er ikke kristne ved å bli venner med noen misjonærer eller ved å gå til kirka. Men barnefamiliene får vite mer om hvem Jesus er – og med det kan de helt selv velge hva de vil gjøre med den Jesus de blir kjent med. Dette er misjonen. Fortelle hva du tror på til andre.

Du som leser denne bloggen, hva tror du på? Hvis du ikke tror på Jesus, så tenker jeg du helt sikkert har noe annet du tror på, noe du har tillit til. Uansett hvem vi er, vil vi alltid forteller om det vi tror på og har tillit til videre til andre, fortelle det til vennene våre. Det er dem som lytter til oss som har kontrollen over hva de vil gjøre med det. Og godt er det!

Det kan virkelig aldri komme for mange misjonærer til Japan. Japan har mennesker over alt, og med det finnes det ingen grenser for hva man kan finne på som misjonær. Ja, Japan er virkelig mulighetenes land. Ressurssterkt folk som fremdeles ikke vet noe om Jesus. Vi opplever oss heldige som får lov til å være midt oppi noe som er så spennende. Bli med oss fortsatt i bønn eller med heiarop hvis du da ikke kommer hit til oss og blir med oss på den måten.

Venner

Det er flere ganger vi tenker over at vi ikke kjente et eneste menneske her i Japan da vi kom, og nå kjenner vi og er venner med så mange. Flere av dem har vi fått lov til å være venner med i 4 år nå.

Dere som leser bloggen vår ofte, har vel lagt merke til at det jevnlig kommet slike innlegg om alle de flotte menneskene vi har i livet vårt her i Japan. Her under kommer mange bilder av alle de vi har fått lov til å være sammen med den stunden ikke bloggen er blitt jevnlig oppdatert. Mange har vært på besøk hos oss, men også vi har fått lov til å være på besøk i andres hjem. Bak ethvert barn på bildene – er det en hel familie vi har fått lov til å bli kjent med og blitt venner med. Vi er velsignet. Det gjør oss godt at menneskene rundt oss vil være venner med oss, og vi håper vi er til hjelp og velsignelse tilbake.

Vi kan informere om at alle foreldrene til barna har sagt det er i orden at vi publiserer bildene på sosiale medier og på bloggen vår. Det er viktig for oss at vi ikke legger ut bilder uten samtykke.

Helt nederst kommer bilder av julebesøkene våres. Hvert år har vi flere på besøk der vi pynter pepperkaker sammen. Disse besøkene har vi alle stor glede av. I år rakk vi bare tre slike julebesøk før Caspian ble syk for oss. Det gleder oss imidlertid at flere i nabolaget har sagt til oss at de har savnet å komme til oss for å pynte pepperkaker og se på alle julekrybbene våres og høre om den derre «Jesus-jula». Det er godt det blir jul hvert eneste år. La oss håpe vi alle holder oss friske kommende jul.

English Cafe

Vi er godt i gang med å holde jevnlig English Cafe i Aotani kirke og i vårt eget hjem. Vi har en English Cafe i kirka midt på dagen og en i vårt eget hus på kvelden som er bare for ungdommer. Flere av vennene våre i nabolaget kommer jevnlig til Englsih Cafe, også flere av kirkas medlemmer deltar. Det kommer også flere til English Cafe som vi ikke kjenner fra før. Det har virkelig blitt et godt sted hvor vi hjelper hverandre til å snakke engelsk og hvor vi samtaler om tro og om Jesus. Vi opplever oss velsignet av det English Cafe har blitt. Og vi velger å takke Jesus for det.

Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, kan du gjerne være med å be om at English Cafe må fortsette å være en plass for alle slags mennesker. At vi må fortsette å ha det godt sammen og fortsette med å bli trygge på hverandre og bli engasjert i hverandre. Vær også gjerne med å be om at det er en plass som tåler at enda flere kommer til.

Nå er det ny smittebølge av koronaviruset her i Japan også. Det gjør at vi ikke kan møtes til English Cafe nå lengre. Vi lurer veldig på om vi skal treffes på videochatteprogrammet ZOOM eller ikke treffes slik mens vi venter på å kunne møtes på nytt i kirka og i hjemmet vårt. Vi er redde for at det blir vanskelig for enkelte av deltakerne å komme tilbake hvis de ikke klarer å delta sammen med oss på ZOOM. Vi ønsker nemlig ikke å gjøre English Cafe utilgjengelig for noen. Vi får se hva vi finner ut etterhvert. Det er verken enkelt for oss eller for noen andre i denne verden når alt er så annerledes med dette koronaviruset.

Under kommer det fortløpende flere bilder fra English Cafe, både fra den vi har i huset vårt som er spesielt for ungdommer og den vi har i kirka midt på dagen. Vi har laget en gimmik pågå alltid ta en selfie av oss selv foran skiltet til English Cafe. Dette gjør det enkelt for oss å huske hvem som var der hvilken gang hvis det oppstår smitte av koronaviruset. Og det er veldig fint for alle å publisere slike bilder på sosiale medier for å vise hva man har deltatt på.

Tone vil overta som leder av English Cafe når Ole Bjarne går ut i pappapermisjon og videre over i SR-stillingen (Stedelig Representant, Lederen for misjonærene i Japan).

Ole Bjarne har fått seg ny jobb

Vi kan fortelle at Ole Bjarne starter i ny jobb. SR-stillingen (Stedelig Representant, Lederen for misjonærene i Japan) ble utlyst, og dette fikk oss til å tenke, be og samtale med hverandre. Vi opplever det som fint å leve sammen med Jesus, det dukker alltid mye spennende opp i livet når man lever for Han. Det er ikke nødvendigvis slik at livet bare blir godt når man lever sammen med Jesus, men vi opplever at livet med Jesus hovedsakelig er til stor velsignelse for oss som familie. Ole Bjarne søkte på SR-stillingen, og har fått anledning til å starte som SR fra kommende august etter at Eivind Jåtun da har vært vår SR i 3 år.

At Ole Bjarne vil bli leder vil kreve noe annerledes fra oss som familie. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, må du gjerne være med å be om at Gud må være oss nådige ved å gi oss en fin overgang. Tone vil fortsette å arbeide med utadrettet misjonsarbeid med tilknytning til Aotani kirke, også dette arbeide vil Ole Bjarne delta i når tiden strekker til. Vær gjerne med oss å be for Ole Bjarnes overgang fra å være kollega uten en spesiell lederrolle, til å være leder samtidig som kollega. Misjonærfellesskapet er ikke større her i Japan enn at man fort kan komme til å trykke noen på tærne både som kollega så vel som leder. Mye av jobben til Ole Bjarne vil også innbefatte NLM (Norsk Luthers Misjonsamband) sitt samarbeid med WJELC (West Japan Evagelical Lutheran Church). Være gjerne også med å be om at Ole Bjarne må få lov til å oppleve den rollen god og spennende.

Dette avsnittet har stått i Utsyn, misjonsmagasinet NLM utgir:

Caspian har vært syk

Det har gått veldig lang tid siden bloggen våres har blitt oppdatert, og sånn kan det være av og til. Vi må takke for alle som har stått med oss i bønn uten å få noe særlig oppdatering om hva som skjer. Takk for utholdenheten. Vi vil også takke alle dem som har utvist omsorg ved å etterspørre om det snart kommer noe på bloggen. Både bønn og annen omsorg betyr mye for oss. Hjertelig takk.

Hvis det går som planlagt, vil vi nå en stund fremover legge ut blogginnlegg der vi også viser tilbake til mye spennende vi har fått lov til å ta del i. Men det blir naturlig nå å starte med å fortelle kort om at Caspian har vært syk.

Like før julaften fikk Caspian feber og begynte å spy. Da spysyka gikk rundt omkring i hele Kobe, ble det naturlig å anta først at også han hadde fått spysyka. Men da han ikke ble bedre på tre dager, fikk vi ved å gå til en klinikk i nærheten oppdaget at Caspian hadde en rask stigende CRP. Vi gikk dermed videre til et av de større sykehusene i byen. Her fikk vi påvist at lille Caspian hadde en urinveisinfeksjon som nå hadde endt opp i sepsis (blodsforgiftning, bakterier i blodet). Caspian sammen med Tone ble dermed lagt inn på dette større sykehuset for å få antibiotikabehandling rett i blodårene. Små babyer kan virkelig gå lenge uten å vise at de er syke før de er skikkelig syke.

Caspian fikk god hjelp på sykehuset. Når du er baby og får urinveisinfeksjon skylles dette oftest at det er noen utfordringer i enten nyra eller urinveiene. De fleste babyer vokser disse utfordringene fra seg. Det blir over nyttår før Caspian får reise hjem igjen. Caspian ble utskrevet av sykehuset med antibiotika han skulle fortsette å spise på hjemme. Og vi som familie hadde fått vite noe om Caspian sine nyrer og urinveiene hans. Det fantes ingen større utfordringer der enn at han mest sannsynligvis vokser det av seg.

Etter første sykehusinnleggelse ble dessverre Caspian syk på nytt. Og vi oppdaget at infeksjonen i kroppen til Caspian rett og slett ikke var under kontroll enda. Denne gang ble vi innlagt på et spesialisert barnesykehus i byen. På nytt fikk Caspian medisinen rett i blodårene, denne gang større dose med antibiotika. Flere bilder blir tatt av Caspian sin nyre og urinveiene hans som viste at det fremdeles var masse bakterier der. Ut over det ble det ikke oppdaget nye ting ved Caspians kropp. Han er en baby som lettere kan få urinveisinfesjon, men han vil mest sannsynligvis vokse det hele ifra seg. Denne gang reiser han hjem med en bredspektret antibiotikakur som han skal spise på i 14 dager.

Etter denne andre sykehusinnleggelsen ble Caspian syk for oss en tredje gang. Da medisinene ikke hadde klart å opprettholde kontrollen over infeksjonen etter første sykehusinnleggelse, fikk vi streng beskjed om å komme rett til sykehuset for kontroll dersom han på nytt skulle bli syk for oss da vi kom hjem. Så det gjorde vi. Undersøkelsene som da ble gjord denne tredje sykehusinnleggelsen viste oss at infeksjonen heldigvis fremdeles var under kontroll ved hjelp av den antibiotikakuren han spiste på. Og vi kunne dermed dra hjem igjen og kjempe videre med å bli frisk hjemmefra med den samme antibiotikakuren. Da er vi kommet langt ut i Januar.

Caspian frisknet til ettersom dagene gikk. Nå er det februar, og nå er han helt frisk og ferdig med antibiotikakuren. En livlig gutt med livsmot, energi og spiselyst.

Det gjør ikke godt for en familie når minstemann i flokken blir syk. Og når minstemann blir så syk at han må innlegges på sykehuset, gjør det ekstra vondt. Infeksjoner er skumle når man ikke får kontroll på dem. Men med god hjelp gikk dette helt bra for Caspian. Den medisinske hjelpen som er å få her på sykehusene i Japan er helt på linje med det man får av medisinsk hjelp i Norge. Også i Norge kan babyer med urinveisinfeksjoner oppleve å bli innlagt på sykehuset flere ganger før infeksjonen er godt under kontroll og ferdigbehandlet.

De fleste barna på sykehusavdelingene her i Japan var imidlertid innlagt uten forelder tilstede. Foreldre kom på besøk til dem i noen timer, og gikk igjen. Dette er fremmed for oss å gjøre, så Tone var sammen med Caspian hele tiden. Tone fikk helt lov til å være med Caspian hele tiden, men systemet legger ikke tilrette for det. Når Caspian tok seg en middagskvil måtte Tone løpe til kiosken på sykehuset og kjøpe seg noe å spise på. Hun måtte spise dette i gangen før hun kunne gå inn til Caspian igjen. Naturligvis fører slikt med at Tone de fleste dagene bare fikk spiste noe godteri, chips og noen søte boller. Også toalettet Tone kunne benytte seg av, var i gangen – og hun måtte forlate Caspian for å bruke det. Dette gjorde at Tone gikk på do da Caspian sov. Tone fikk heldigvis lov til å sove i Caspian sin babyseng om natten, ellers var det en pinnestol å sitte på hele dagen lang. Ole Bjarne, Alf Ivar og Benjamin fikk ved det første sykehuset ikke lov til å komme inn i avdelingen. Ved det spesialiserte barnesykehuset fikk Ole Bjarne lov til å komme på besøk til Caspian, men Alf Ivar og Benjamin fikk ikke anledning å komme på besøk. Disse type regler var kommet til som konsekvens av koronaviruset. Her er et bilde fra det første sykehuset der vi møtes i døra til avdelingen. Ole Bjarne, Alf Ivar og Benjamin kom med noen nye klær til Tone og Caspian.

Det var naturligvis mest slitsomt for Caspian som var så syk, men det er ikke til å legge skjul på at det ble slitsomt for hele familien da sykehusinnleggelsene ble lange og mange. Likevel sitter vi igjen med takknemlighet over den gode medisinske hjelpa Caspian fikk. Takknemlige for at Tone kunne være med Caspian hele tiden mens han var innlagt på sykehuset. Takknemlige for to superstorebrorer som taklet hele situasjonen veldig godt nok. Takknemlige at vi som en hel familie klarte oss gjennom dette.

Nå koser vi oss med en frisk Caspian, og kjenner det er fint å vite litt mer om kroppen hans. Ved jevnlige kontroller vil vi nå kunne hjelpe Caspian til å mest sannsynligvis ikke bli like syk igjen på grunn av en urinveisinfeksjon.

Kalt til fellesskap

Fellesskap er noe Japan på en særlig måte har lært oss mye om. Japanere har helt tydelig oftest en gruppetilhørighet fremfor å være individualister. Vi opplever at nordmenn har sin grunnleggende identitet knyttet til seg selv som individ og ikke til en gruppe den tilhører.

Det at store deler av identiteten din defineres ut ifra din gruppetilhørighet, gjør noe med hvordan fellesskap er. Fellesskapet blir med en gang sammen ansvarlig for hverandre på en helt annen måte enn om fellesskapet egentlig bare inneholder mange individualister.

Japanere som alle folk, ønsker å lykkes i livet. Dette gjør at man ønsker å være i et fellesskap som lykkes. Med dette kommer det store nederlaget dersom du er den i gruppa som ikke lykkes, fordi din ulykke blir hele gruppas ulykke. Du påfører dine medmennesker i gruppa ditt nederlag. Du skuffer dem. Men igjen gir dette et fellesskap hvor medmenneskene faktisk jobber for fellesskapets beste og ikke bare tenker på seg selv. Du blir aldri bedre enn det fellesskapet du er en del av, og du vil dermed gi alt for fellesskapet ditt.

Jesus i Bibelen snakker mye om fellesskap, at vi mennesker er skapt og kalt til å være i fellesskap med Gud og med hverandre. Japan med sin fellesskapskultur har virkelig gitt oss et nytt perspektiv på hva fellesskap kan være. Dette er vi veldig takknemlige for.

Det er alltid både godt og fint å være i fellesskap med Gud og hverandre! Her er Ole Bjarne på bowling med ungdommer fra kirka og noen av deres skolevenner og naboer.

Takk, takk og takk.

Ikke bare får vi lov til å bli kjent med stadig flere i nabolaget vårt, men også gjennom den internasjonale skolen får vi bli kjent med folk fra hele byen vi bor i. Når det kommer til te-koppen, samtalen og leken har det heldigvis ingenting å si om du til daglig bor i en stor villa med mange biler, eller om du bor i en leilighet i et 100 år gammelt hus og har en bil. Vi som tror på Jesus tror jo også helt spesifikt at verdien vår ikke er gitt i det vi klare å oppnå i livet, men at lik verdi er gitt til alle mennesker av Gud fordi han elsker oss som dem vi er.

Denne gang er det Benjamin som har besøk av en barnehagekompis som han vil komme til å gå i 1.klasse sammen med til neste år. Og Tone fikk gleden av å bli kjent med en hyggelig mamma. Flotte folk!