God søndag i Aotani kirke

Så flott å møte menneskene igjen i Aotani kirke. Så mye kjærlighet! Ungdommene har vi hatt litt kontakt med gjennom hele sommeren via sosiale medier, men det var godt å møte dem igjen ansikt til ansikt. Caspian ble virkelig ønsket godt velkommen inn i fellesskapet i kirka ved å bli hist på av nesten samtlige, og holdt av en rekke mennesker.

Ei av ungdommene i kirka har lenge planlagt å være utvekslingsstudent til et land i Europa. Studenten håpet i det lengste at verdenspnandemien skulle stoppe tidsnok slik at hun fikk dra avsted. Men i løpet av sommeren hadde hun nå endelig avlyst det å være utvekslingsstudent. Utdanning og karriere, det å prestere best, har mye å si for japanere. Det var mer enn en opplevelse denne japanske ungdommen gikk glipp av ved å ikke kunne være utvekslingsstudent. Hun gikk også glipp av en unik mulighet og erfaring i forhold til utdanningen sin. Det var trist for oss at hun ikke fikk dradd slik hun ønsket. Men vi er sikker på at Gud kan bruke henne akkurat slik som hun ender opp utdannet. Vi heier på henne.

En annen av ungdommene så ekstra bedrøvet ut. Denne ungdommen hadde akkurat fått resultatet av en prøve hun hadde tatt på universitetet sitt. Mange av universitetene har delt studentene inn i klasser etter studenters nivå, altså slik at de gode studentene er sammen i den ene klassen, de middels gode i en annen klasse og de minst gode i en egen klasse. Det er mye ytre press for studentene om at de skal klare å komme inn i klassen med høyest nivå. Ungdommen fortalte med gråten i klassen at prøven som bestemte hvilken klasse hun skulle gå i videre, ikke hadde gått som forventet. Denne ungdommen er virkelig god nok slik som hun er, og vi er sikker på at Gud kan bruke henne akkurat så god som hun er. Vi heier på ungdommen.

I Norge har man jo identifisert en «generasjon prestasjon», en generasjon som aldri helt klarer å oppleve seg god nok. Det er derfor blitt jobbet mye med å kommunisere ut at man er god nok slik man er i Norge. Man kan nesten si at hele kulturen i Japan er «kultur prestasjon», på den måten at alle krever av hverandre at det presteres best mulig til enhver tid. I en slik kultur er det fort gjort å bli fortalt så vel som føle seg ikke god nok. Hvor godt det er å få lov til å fortelle dem og gi dem følelsen av å være gode nok i kraft av at de er akkurat slik som de er.

Vi gleder oss til å komme til Seishin kirke førstkommende søndag. Der skal Ole Bjarne preike den søndagen. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, kan du gjerne være med å be for ungdommen i Japan

Hurra, vi er ferdig med karantene!

Tenk at vi har vært så heldige at vi ikke har behøvd å ha noe av karantenen vår her i Japan på karantenehotell. Hele tiden har vi fått anledning til å være hjemme i vårt eget hjem. Vi har mye å være takknemlige for. I dag 15.august, er vi ferdige med karantenen. Det gjorde godt!

Vi hadde forberedt storguttene våre og oss selv på at når vi nå bare kom oss hjem til Japan igjen, så skulle vi ta vann i det oppblåsbare barnebassenget på verandaen vår og kose oss der ute i varmen alle disse karantenedagene. Ja, vi skulle virkelig kose oss! Et lite sjokk fikk vi da vi kom hjem hit til Aotani og fikk sett at huset vi bor i renoveres på utsiden. Dette hadde nemlig ingen fortalt til oss før vi kom hit. Huset er helt pakket inn og det er stillaser over alt på den måten at verandaen vår ikke kan brukes i det hele tatt.

– Har du sett, da blir karantenen 14 dager fullstendig innestengt i vår egen leilighet for oss, sa en forbauset Tone. – Ja, det blir den, svarte Ole Bjarne kort. Og med det begynte vi å glede vi oss til slutten av september når renoveringen er ferdig og vi får anledning til å bruke verandaen vår igjen. Tenk at renoveringen ble det året vi dro til Norge slik at vi liksom ikke har gått hele sommeren uten tilgang på et privat uteområde! Flaks, kaller vi det!

Japan har nå veldig strenge reglene som gjelder ved karantene. Det er overhode ikke lov til å forlate eget hjem. Ikke lov til å være fysisk i kontakt med et eneste menneske mens man er i karantene. Og japanske myndigheter har påtatt seg en rolle som overvåker for å følge med om reglene brytes eller ei. Myndighetene overvåket oss, de fulgte aktivt med at reglene ble fulgt av oss.

Overvåkningen skjedde ved at vi når tid som helst i løpet av dagen ble ringt opp en eller flere ganger av myndighetene på telefonen med videochat. Noen ganger ble vi ringt opp av en datamaskin, andre ganger ble vi ringt opp av et ekte menneske. Da måtte vi vise dem rundt og verifisere at vi var i vårt eget hjem. Våre tre gutter måtte vi også vise til myndighetene via videoen på telefonen før de la på. I tillegg til dette fikk vi stadige meldinger i løpet av dagen på telefonen om at vi igjen og igjen måtte sende dem GPS-sporingen. Ut over dette måtte vi også sende dem et helseskjema daglig. Det var veldig interessant å bli så overvåket. Ingen av oss har opplevd dette før, og det gjorde noe med oss.

Først fikk denne overvåkningen oss til å tenke på de forfulgte kristne som er rundt omkring i verden. Flere steder i verden gir ikke myndighetene befolkningen sin lov til å tro på Jesus. For å passe på at ingen tror på Jesus, må myndighetene naturligvis drive med mye overvåkning. For oss i karantenen var det enkelt å følge reglene myndighetene hadde gitt oss, og dermed var det største uromomentet for oss de gangene myndighetene ringte mens vi satt på do eller var i dusjen. Hva forventet myndighetene egentlig? At vi skulle ta telefonen uansett hva vi gjorde? Eller var det godt nok å ikke ta telefonen en av disse gangene de ringte på et veldig ugunstig tidspunkt? Uromomentet for den forfulgte kristne er veldig mye større og mye mer innviklet. Vi forstår ikke hva det egentlig vil si. Det skjenner Ole Bjarne og Tone mer på nå enn noen gang tidligere. Vi forstår virkelig ikke hva det egentlig vil si å være en forfulgt kristen.

Så kom tanken på dem som er i kirkeasyl i Norge. Det er ikke så mange, men det er noen som sitter i kirkeasyl på Finnsnes (nærmeste tettsted for vårt norske hus). De har vært i kikreasyl i 6 år. Vi var helt avhengig av en kollega som kjøpte mat til oss på butikken mens vi var i karantene. Det å handle mat gjennom at en annen går på butikken for deg gjør noe med hvordan du handler. For å si det slik, kjøleskapet vårt var ganske så tomt alle disse 14 dagene, selv om kollegaen vår var så snill at hun handlet hele tre ganger til oss. Du handler virkelig bare på en annen måte når en annen går til butikken for deg. Og på Finnsnes er det altså noen som har vært stengt inn kirka i 6 år. Disse menneskene har altså måttet fått andre til å handle maten sin i hele 6 år. Det gjør ikke godt i lengden å være så innestengt!

Men altså vi har hatt 14 helt greie dager innestengt i vårt eget hjem, 14 dager med karantene. Vi ser at Japan virkelig prøver å gjøre sitt beste i møte med koronaviruspandemien, og vi ønsker å spille på lag med Japan. Tenk at Japan har klart å gjennomføre et OL! Og nå er Japan midt oppi sin femte smittebølgen av koronaviruset. Vi heier på Japan i møte med denne pandemien, og vi som familien vil forsøke å hjelpe til med å holde smittetallet nede for Japan med det vi er og med det vi gjør.

(Forklaring: Vi bor i Kobe som ligger i Hyogo).

Bilder sier like mye som ord, om ikke mer. Så avslutningsvis kommer det noen bilder fra livet vi har hatt inni leiligheten vår disse 14 karantenedagene. Vi vil igjen takke for de mange gode ord og ønsker, og takke for forbønn.

Vi er kommet oss hjem til Japan

«Se, se – der er landet vårt», sa Alf Ivar og Benjamin nærmest i kor da vi landet på flyplassen ved Osaka, nabobyen til Kobe hvor vi bor her i Japan. Guttene har virkelig hatt det godt i Norge. Vi kunne se at de opplevde seg som hjemme i Norge på mange måter. Men det er ikke til å legge skjul på at det tar på å være på besøk i så mange uker. De vanlige lekene er borte, den vanlige rutinen er borte, senga si er borte og det er alltid folksomt rundt deg.

Turen til Norge har vært veldig identitetsskapende for Alf Ivar og Benjamin, og det er en av de store gavene vi har fått med oss tilbake her til Japan. Nå mer enn før vet guttene hvor de kommer fra og hvor de hører til. De vet hva det vil si å kommer fra Norge og de kjenner storfamilie de hører til. Det har også vært stort for oss alle å treffe og være sammen med familie. Det er mye som skjer i alles liv når det er gått 3 år siden man møtes. Små tantebarn er blitt lange ungdommer, gullbryllup kan feires og hus er blitt pusset opp. Også venner har det vært godt å treffe. Og ikke minst har det vært fint for oss å møte menneskene i forsamlingene vi har vært innom. Vi har egentlig mange store gaver med oss tilbake til Japan i hjertene våres. Og ikke minst har det vært spesielt for oss å reise hjem til Japan med tre flotte gutter; Alf Ivar, Benjamin og Caspian.

En fin flytur fikk vi. Men som dere ser av bildene under, blir liten så vel som stor slitnere og slitnere ettersom timene har gått på reisen:

Det har mildt sagt vært interessant å forflytte seg rundt i verden nå mens koronaviruspandemien fortsatt foregår. En ting var å få kommet seg til Norge, men så var det returen til Japan. Koronavirusstest 74 timer før flyavgang er nå en ting, noe annet var det å ankomme flyplassen her i Japan for så gå igjennom uttallige check-points.

Hvis dere tror det er 7 forskjellige check-points vi har vært igjennom, tar dere feil! For hvert punkt i denne listen på skiltet, måtte vi stoppe ved flere skranker som var satt opp midlertidig langs ei lang rute på flyplassen. Vi som barnefamilie ble satt av flyet tidlig, og kom i så måte tidlig i køen ved starten på det hele. Men etter et besøk på toalettet med hele gjengen vår, kom vi lengre bak i køen. Og tilslutt endte vi opp helt bakerst av dem alle. Vi endte til og med opp såpass langt bak alle fra samme fly som oss at vi en lang stund bare vandret for oss selv mellom disse uttallige check-points-skrankene. Og det gjorde jo ingenting! Det var både smittevennlig og deilig for barna at de ikke måtte stå i kø før det ble vår tur ved hver skranke slik vi måtte i starten. Hovedgrunnen til at vi kom såpass langt bak alle andre, var at det var ingen andre familier på flyet som bestod av hele 5 mennesker. Det var en annen familie fra vårt fly som var 3 mennesker, ellers var mesteparten bare i reisefølge med 2 eller reiste alene. Vi forstår godt at ikke 3-barnsfamilier driver å reiser masse i disse tider. Helten Ole Bjarne fylte ut 5 skjemaer ved nesten hver eneste skranke, et papir for hvert familiemedlem, og slikt tar tid! Etter litt over 4 timer var vi utenfor terminalen og på vei mot bilen våres som noen hadde kjørt til flyplassen for oss. Når vi hadde kommet så langt måtte vi juble litt sammen som familie!

Og med det er vi nå i karantene frem til 13.august. Japanske myndigheter har tatt god kontroll over landegrensa si så vel som kontroll over menneskene som er i karantene i Japan. Vi kan lett forstå at dette er en strategi Japan kan velge med alle sine mange millioner innbyggere som skal taes vare på, og ikke minst et pågående OL og ellers andre viktige bedrifter det er verdt å ta vare på. Koronaviruspandemien har gjort alle land i verden sårbare, og ethvert land må finne sin vei i dette.

I karantenetiden har vi nå ikke lov til å forlate huset vårt under noen omstendigheter. Vi har rett og slett ikke lov i det hele tatt til å være på utsiden av vårt eget hjem. Ellers har vi ikke lov til å møte folk. Og myndighetene kontrollerer dette via to apper på telefonene våre. En app sporer posisjonen vår hele tiden. Med den andre appen må vi daglig registrere vår helse, og vi må oppgi posisjonen vi er på flere ganger daglig gjennom denne appen. I tillegg til dette blir vi ringt opp 1-2 ganger daglig med videosamtale som da verifiserer vår posisjon ved at vi viser dem rundt i hjemmet vårt og vi må snakke til dem. Vi er med andre ord godt kontrollerte. Men vi velger å kose oss med det vi har rundt oss, og ikke tenke for mye på det livet og menneskene som venter på oss der utenfor. Vårt store takkeemne er at vi har fått lov til å gjøre dette som samlet familie. At vi fikk dra samlet fra Norge, og dermed gjøre alt dette andre også som samlet. Takk for god omtanke og forbønn for oss i dette.

Caspian har fått visum til Japan

I dag fikk vi vite at Caspian også har fått visum til Japan. Hurra! Tusen hjertelig takk for forbønn fra mange hold. Vi har flybilletter til Japan 29.juli.

Takknemlighet over å høre til

I disse dager er det viktig å vite hvem som er sin mor og far. Det har vel vært viktig i alle tider, men nå har dette blitt borte for mange mennesker i verden – og da har vi kanskje mer enn tidligere virkelig sett hvor viktig det er å vite. Tone og Ole Bjarne innser at vi virkelig har noe unikt i vårt familiefellesskap. Ikke bare vet barna våre hvor de kommer fra, men også vi og tidligere generasjoner kjenner til hvor de kommer fra. Det har vært flott å samle storfamilien vår mens vi har vært her på ferie i Norge. En storfamilie i nord og en storfamilie i sør. Vi har trekk med dem som sammenfaller, men også ulikheter med dem alle. Både av det gode og av det litt mindre gode… Vi velger å takke Gud for storfamilien vår.

Mens vi har vært på feire her i Norge har vi også kjent på velsignelsen av å ha en utvidet familie i det kristne fellesskapet. Våre kristne brødre og søstre her i Norge er oss til stor velsignelse. Å høre til i en slik kristen storfamilie er virkelig unikt! Takk!

En flott søndag i Misjonssalen i Oslo – Forsinket utreise til Japan

Her ble det et blogginnlegg med to overskrifter. Det er jo litt slik livet er, det er sjelden bare en overskrift som kan romme alt i hverdagen.

I dag fikk vi ta del i fellesskapet i Misjonssalen i Oslo. Dette var flott! Det var i denne forsamlingen Tone og Ole Bjarne første gang ble kjent med hverandre, en forsamling vi begge to har gått mange år i. Vi husker Misjonssalen som et fellesskap med et stort hjerte for hovedstaden, og det var med glede at dette store hjertet fortsatt er godt synlig i fellesskapet. Hovedstader er ikke som andre byer, det har både Tone og Ole Bjarne kjent på etter å ha bodd i Oslo i flere år. Nye trender og nye holdninger starter stort sett i hovedstaden, også sprer de seg utover i landet. Misjonssalen står i så måte helt i plogspissen av der hvor mye starter for Norge. Vi heier på dem!

Så til forsinkelsen: Den har ene og alene sammenheng med at vi enda ikke har fått visum til Caspian. Vi håper og ber om at det vil komme hvert øyeblikk, fordi da kan vi dra i samlet flokk til Japan slik at Alf Ivar rekker skolestarten på den internasjonale skolen. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, kan gjerne være med oss i bønn om at Caspian må få visum og at det ikke må drøye så alt for lenge før vi får det. Også i dette klarer vi som familie å kose oss sammen med det vi har rundt oss. Det er en velsignelse!

En flott søndag i Misjonshuset i Kristiansand

Det var virkelig flott for oss å møte fellesskapet i Misjonshuset i Kristiansand 11.juli. Det var lett å få øye på og kjenne på kjærlighet og engasjement fra fellesskapet. Det gjør godt for oss som familie. For liten så vel som stor i familien vår.

Vi ble intervjuet av møtelederen, og vi sang en barnesang på japansk som familie. Begge deler gledet oss som familie. På intervjuet kunne vi voksne få delt litt om det vi står i. Med sangen kunne barna få lov til å kjenne på at også de bidro med noe for andre.

Møtelederen introduserte intervjuet med oss ved å fortelle hvordan hun opplevde det som julaften hver gang forsamlingen hun gikk i som barn hadde besøk av misjonærer på et søndagsmøte. Ole Bjarne og Tone kunne kjenne seg igjen i møtelederens beskrivelse. Også vi som barn synes det var veldig eksotisk og spennende hver gang misjonærer var på besøk i forsamlingen vi gikk i. Dette hadde vi begge to glemt før vi fikk denne introduksjonen av møtelederen i Misjonshuset denne søndagen. Ydmyke kjenner vi på at vi er jo bare oss, to vanlige mennesker som ved å følge Jesus endte opp i Japan. Vi er jo ingenting uten alle de andre i Misjonshuset eller de andre forsamlingene. Og det er kanskje akkurat dette som skaper følelsen av julaften. Vi som misjonærer kjenner oss avhengig av Misjonshuset – og Misjonshuset kjenner seg kanskje litt avhengige av oss for å få til å dele Jesus der ute i verden. For mange kristne er julegavene som gis og fås på julaften et bilde på den største gaven de har fått, nemlig Jesus. Og Jesus er en så stor og flott gave som kristne ønsker å gi videre til dem som vil ta den imot. Dette er vel det misjon handler om. Ja, denne introduksjonen ble en hel andakt for oss.

Vi fikk også anledning til å være i Misjonshuset i Kristiansand 18.juli. Virkelig godt å være med denne forsamlingen den søndagen også. Mange flotte omsorgsfulle mennesker.

Caspian Tråsdahl

28. mai kl.1730, en dag etter termindatoen, ble Caspian født på Universitetssykehuset i Tromsø. En noe brå og blodig start på fødselen gjorde at Tone ble fraktet til sykehuset i Tromsø sammen med Ole Bjarne med helikopter som fikk til å lande like ved huset vi bor i på Senja. Tre timer etter helikoptere landet i Tromsø på sykehuset, ble Caspian født på ei av fødestuene der. Alt gikk bare godt hele veien med både mor og barn – og far som fulgte med. Dette velger vi å takke Gud for.

En helt perfekt og frisk gutt fikk vi frakte med oss til Fødestua på Finnsnes allerede neste morgen. Og det til stor glede og begeistring for Alf Ivar og Benjamin.

1 dag og 17 timer gammel ble Caspian med oss hjem, for en velsignelse. Tenk at både Caspian og Tone skulle få lov til å være så gode i form slik at vi kunne gjenforenes som familie igjen så raskt. Vi opplever oss beriket, vi velger å gi all ære til Jesus for det.

Det er helt tilfeldig at våre to eldste gutter endte opp med navn i alfabetisk rekkefølge, Alf Ivar og Benjamin.

Alf Ivar er oppkalt etter sine bestefedre, far til Ole Bjarne og far til Tone. Det er noe fint med å ta opp navn som allerede finnes i slekta. Gud har nå ordnet verden slik at vi hører til i en familie. Vi synes derfor det var veldig fint å oppkalle vår første sønn på denne måten.

Benjamin er et navn vi har hentet fra Bibelen. Vi er veldig glade for alt det Bibelen lærer oss om Jesus først og fremst, men vi er også glade for alle disse vanlige menneskene Bibelen forteller om. Helt vanlige mennesker som Gud hjelper, bruker og velsigner. Vi synes derfor det var veldig fint å gi vårt andre barn et navn hentet fra Bibelen.

Og nå når vi atter en gang skulle få en sønn, ble vi fristet til å velge et navn på bokstaven C da den tilfeldige alfabetiske rekkefølgen mellom de to eldste sønnene allerede hadde oppstått. Alle mennesker er født inn i en søskenflokk, det er ikke noe man velger. Guttene våre vil alltid være første mann, andre mann og tredje mann. Caspian er et navn vi har hentet fra verden. Et moderne navn som mange kanskje vil forbinde med en av figurene i Narnia-bøkene til C.S.Lewis. Gud har nå satt oss i verden, og han har bedt oss om å forholde oss til verden. Vi synes derfor det var noe fint med å gi vårt tredje barn et navn hentet fra denne moderne verdenen vi lever i.

Vi er veldig takknemlige for mange gode ord, fint strikk og forbønn i disse dagene før fødsel og i etterkant. Det gjør godt å kjenne på omsorg og omtanke når man er midt på ferie mens man skal føde et barn. Ja, vi gjorde oss sannelig sårbare ved å bringe tredjemann inn i verden midt i en koronaviruspandemi. Vi er ydmyket over hvordan det hele frem til nå har godt helt godt nok i massevis. Og dere som leser bloggen og ber til Jesus, kan gjerne stå videre sammen med oss i bønn om at pass og visumpapirer må bli ferdig til 23.juli når vi drar til Japan igjen.

Misjonshuset i Kristiansand

8.juli har vi flybilletter til Kristiansand, og vi ser frem til å besøke familie, og treffe misjonsfolk og venner på Sørlandet. Selvfølgelig vil vi også på Sørlandet følge de koronavirusretningslinjene som blir gitt av myndighetene slik at det blir til det gode for oss og alle vi møter.

Vi ser frem til å komme til Misjonshuset i Kristiansand 11.juli og være sammen med dem der denne søndagen.

Misjonshuset i Kristiansand har ei flott hjemmeside. På denne hjemmesiden ligger det et skriv om oss. Du kan finne dette ved å trykke på følgende lenke:

http://www.misjonshuset.com/alt-er-klart-familien-trasdahl-japan/

En flott søndag i Finnsnes Misjonsforsamling.

Veldig flott for oss å være vitne til så mye omsorg og misjonsengasjement samlet i Finnsnes Misjonsforsamling (Fimis) i dag. I dag fikk vi nemlig lov til å forkynne om Jesus kombinert med å fortelle om Japan på søndagsmøtet med både barn og voksne tilstede i Fimis. Det gjør godt for oss å kjenne på hvordan kristne i Norge er veldig viktige for det vi står i når vi er i Japan. Slikt gjør Gud stor for oss.

Et smittevernstiltak her i Norge er å tallbestemme hvor mange mennesker et lokal egner seg til å ta imot. Dette er for å sikre at sosial distanse opprettholdes. I dag fikk vi høre om at det var flere som hadde kommet til dette søndagsmøtet, men som måtte snu i døra og gå hjem igjen da allerede lokalet var fylt opp med det antall mennesker som var bestemt. Vi kjenner på stor takknemlighet for alle som ønsket å komme.

Vi kledde oss opp i Yukata da vi stod på scenen. Dette er en sommerdrakt japanere kan bruke når de er på festivaler eller i forbindelse med at de bader i varme kilder. Yukata kan ligne litt på den mer kjente drakten Kimono.

Men japanere går jo ikke rundt i Yukata eller Kimono hver dag, og dette valgte vi å gjøre et poeng ut av. Det tok derfor ikke lang tid før vi tok av oss draktene igjen. Japanere kler seg jo nemlig akkurat slik som vi kler oss i Norge.

Vi tok utgangspunkt i et bibelvers som forteller oss at Jesus ønsker å gi oss hvile. Et bibelvers som forteller at Jesus ønsker at vi kommer til han når vi strever og har det tungt.

«Kom til meg alle som strever, og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Mateus 11.28)

Vi opplever at japanere går rundt med mange byrder i sin hverdag. Det har dermed vært stort for oss å kunne være i Japan for å fortelle om Jesus til dem. Jesus som på underfullt vis kan gi hvile midt i byrden og strevet i alle våres liv. Jesus som elsket oss først, slik at vi kan elske hverandre. Vi har sannelig fått så mye fra Jesus helt ufortjent.

Helt avslutningsvis sang vi en japansk barnesang som handler om Jesus og hva han er.

Vi må konkludere med at det var godt for oss å kjenne på et nært fellesskap midt i den sosiale distanseringen som er nødvendig nå under pandemien. Det går ikke ann skjule for oss at det er spesielt godt å kjenne på omsorgen i dette kristne fellesskapet mellom generasjonene som er i den kristne forsamlingen. Vi velger å takke Gud for dette.