Julespill med den japanske barehagen

Enda er vi så heldige å ha en av guttene våres i japansk barnehage, og det fører med seg mange flotte fremførelser av forskjellige slag til ulike tider. Før jul spilles alltid juleevangeliet av barnehagebarna i Aobaen, den barnehagen NLM eier. Også i år lot vi oss lett imponere over innsatsen til alle barna. Og i år vi var spesielt stolt over den flotte engelen Benjamin var i spillet. Like stolte var vi også over Alf Ivar som heiet Benjamin frem fra plassen sin i publikum sammen med oss.

Å være med i julespill krever sin tålmodighet. Det er jo ikke slik at alle er fremme på scenen samtidig. Ja, også i møte med dette er vi imponert over barna.

Benjamin som engel var flere ganger fremme på scenen, både for å fortelle Josef at babyen i magen til Maria var Jesus og for å fortelle hyrdene at Jesus var født i Betlehem. Og det er sannelig en flott gjeng med barn som fremførte juleevangeliet. Vi er så glade for å ha blitt kjent med hver og en av dem og deres familier:

Etter en liten pause, kom barnehagebarna tilbake ikledd barnehageuniformen. Da fikk vi høre dem synge flere sanger til oss. Også dette gjør ungene med et innsatsnivå på fullt:

Utover det sang også flere av foreldrene til barna i barnehagen en julesang sammen. Og som dere ser av bilde, ble det forsøkt å forhindre koronasmitte ved at vi stod så langt fra hverandre plassen tillot. Og vi sang med maskene på.

Helt avslutningsvis skulle barna fra søndagsskolen i denne kirka frem for å spille på hver sin tonechimes (ligner på en lang bjelle). Barna som vanligvis går på søndagsskolen var nemlig invitert som publikum til dette julespillet. Hver tonechimes har sin tone, og da gjelder det å plinge i sin tonechimes på riktig sted til riktig tid. Både Alf Ivar og Benjamin deltar på søndagsskolen, så her er vi fremme alle sammen og spiller julesangen:

Etter en slik dag som dette kommer man virkelig i julestemning. Det er ikke mye som ligner på julefeiring ellers i det japanske samfunnet. Julen feires i kikra av kristne 4.søndag i advent og ved slike eventer i løpet av ukene før. Ellers har butikker og restauranter pyntet med julenisser og juletrær som mange japanere stiller seg opp ved for å ta en selfie. Og det er det hele. 24.desember er en helt vanlig skole- og arbeidsdag. Skolene starter sin nyttårsferie 25. desember, akkurat nok dager før nyttår slik at familiene får gjort alle forberedelsene sine til nyttårsfeiringen. Feiringen av nyttår er den aller største feiringen i Japan. Da samler japanerne storfamilien sammen og spiser mye tradisjonell og symbolsk mat. Når klokken passerer midnatt hører vi lyden helt inn i stua vår av de store tempelbjellene som slås taktfast i over en time – og da vet vi at nesten alle japanere som bor i denne byen er samlet der ved de mange templene rundt omkring. Etter dette møter vi og de kristne japanerne i kirka til høytidsgudstjeneste 1.nyttårsdag. Da har vi alle sammen pyntet oss med de fineste klærne vi har. Det vil si at kirka er full av damer med de nydeligste kimonoene dere har sett. Ja, slik starter det nye året for oss som bor her i Japan. Men nå ser vi først frem til julefeiringen i kirka sammen med våre japanske brødre og søstre kommende søndag da det er 4.søndag i advent. Hvilken type julefeiring som blir gjennomførbar i kirka kan enda ikke bestemmes, selv om det bare er 5 dager til. Slik er det å leve i en verden med koronaviruset.

Barnebursdag

Endelig var det tid for Alf Ivar å oppleve en ekte barnebursdag! Fredag 4.desember inviterte vi barna i klassen hans hjem på bursdagselskap. For en fest! Vi valgte å invitere slik hjem på en fredag fordi da hadde allerede disse barna vært sammen mange timer tidligere samme dag, og vi utvidet dermed ikke smitterisikoen mellom dem på noen måter.

Alf Ivar er en gutt full av omsorg og han er skikkelig morsom. Så det var ikke rart for oss at det var mange fra klassen hans som ville komme i barnebursdagsselskapet hans.

Det at vi som familie kan snakke japansk, har gitt oss raskt gode relasjoner til de japanske familiene som har sine barn på den internasjonale skolen. Det at vi også kan engelsk gjør det enkelt for oss å knytte god kontakt til de barna på skolen som også kommer fra alle de andre landene i verden. Det har vært spesielt interessant å knytte kontakt med de japanske familiene som har barna sine på internasjonal skole. Det er travle japanske familier der ofte både mor og far har imponerende karrierer. Disse familiene finner vi ikke på lekeplassen i nabolaget vårt, fordi de har ikke tid å være der. Vi finner dem heller ikke i kirka. Vi må planlegge i god tid i forveien skal vi få dem på besøk hjem til oss. Det har vært til velsignelse å få lov til å bli kjent med også denne delen av befolkningen i byen vår. Og vi håper vi også kan få lov til å bety noe for dem.

Andre lørdag i advent

Lørdag 4. desember hadde Seishin kirke planlagt en event for barn. Og eventen ble gjennomført! De delte barna som ønsket å komme på eventen i flere grupper som kom til kriken på forskjellige tidspunkt samme dag. Dette var et enkelt, praktisk smitteforebyggende tiltak. Mellom gruppene med barn ble lokalet utluftet og berøringspunkter ble vasket. Det ble ikke servert noe å spise slik det pleier, og håndhygiene ble godt gjennomført.

Tone og Ole Bjarne hadde fått i oppgave å fortelle juleevangeliet til barna på denne eventen. Vi valgte å ta med oss noen av juleekrybbefigurene våres fra stua, og bruke dem aktivt da vi skulle formidle julens fortelling. Vi tok også med oss et kors hjemmefra, for det interessante er jo dette «hvorfor». Hvorfor kom Jesus? Hvorfor ble Gud menneske i Jesus? Hva var det egentlig Jesus gjorde i livet sitt? Det største med julen for oss er akkurat svaret på disse «hvorfor». Jula er ikke bare en bursdagsfeiring av Jesus. For oss er jula en markering hvor vi på en tydelig måte blir påminnet om at Gud gav sin sønn til jord, slik at vi ufortjent kan få tilgivelse av Gud slik at vi kan få begynne på nytt i et evighetsperspektiv nært sammen med Gud selv. Dette sa vi naturligvis på en mye enklere måte til barna som var kommet til kirka denne dagen. Vi sang også en sang som avslutning på det vi hadde å fortelle.

Guttene våre og oss selv fikk med andre ord gjøre det samme flere ganger denne lørdagen sammen med ulike barn i Seishin kirke. Dette resulterte i blant annet en fin samling av bibelvers pyntet med Pikachu fra Pokemon.

Og vi er igjen takknemlig for den innsatsen barna våre er villig til å legge ned når de er med oss på jobb på denne måten.

Helt på slutten av samme lørdag fikk vi også anledning å bidra på ungdomsopplegget som heter Compass. Dette er et ungdomsopplegg for alle samarbeidskirkene, og skal ha fokus på å forkynne Jesus og samle ungdommene som er spredt rundt i de mange små fellesskapene i de ulike kirkene. Ole Bjarne styrte kameraet som overførte det hele til YouTube. De fleste ungdommene valgte å følge møtet på YouTube fremfor å møte opp i lokalet. Vi heier på dette ungdomsopplegget! Det har ikke vært enkelt å gjennomføre hva de har ønsket å være for ungdommene på en fornuftig og god måte midt i en pandemi. Vi er imponert over hva de har fått til.

Søndagsskole ute i en lekeplass

Det er ikke enkelt verken for kirkene eller for oss å vite hva som er mulig å gjøre uke for uke midt i en pandemi. Søndag 29.november, første søndag i advent, valgte Aotani kirke å lage en event for barn ved å flytte søndagsskolen til ettermiddagen og ut i en lekeplass i nærområdet. Det var kjekt å være med på dette, og å bidra til eventen i kulissene.

Først samlet vi oss for å høre om Jesusbarnet som kom til oss som frelseren. Vi sang også barnesanger sammen der i lekeparken. Deretter var det leketid.

Flere artige leker og konkurranser ble gjennomført. Alle så ut til å more seg masse. Ungdommene i Aotani kirke både ledet samlingen hvor vi sang og hørte om Jesus, og de ledet leken. Fint å se hvor flinke ungdommene er, og hvor glade de er i barna i nabolaget. Ungdommer er kule for barn, og de tillegger en ekstraverdi til det hele som vi nesten ikke tror de forstår helt selv. Veldig flott for oss å være vitne til en slik vellykket event for barn ledet av ungdommer der Jesus er i sentrum. Velsignelse.

Samling for kirkene i Hanshin

På mandag (23.november) deltok vi på en samling for krikene i Kobe- og Osakaområde sammen med ei kirke i Tokyo. Noen var tilstede i møtesalen, mange deltok over videochat.

På samlingen fikk vi høre hvordan koronaviruset har påvirket de ulike kirkene i området, og det ble redegjort hvilke ulike måter kirkene har drevet gudstjeneste på. Det var hele 5 forskjellige måter: 1) Facebook, 2) Instagram, 3) YouTube, 4) Zoom og 5) E-post. Dette vitner for oss om ei krike som vil gudstjeneste, som vil fellesskap også når det er vanskelig å være fellesskap.

I mange japanske familier er det ikke alle familiemedlemmene som er kristne. Det kan av og til bare være mor og et av barna som er kristne, mens resten av familien går til templene og holder fast ved sin fedredyrkelse. Av og til er det bare en ungdom i en familie som tror på Jesus, mens resten går til templene og holder fast ved fedredyrkelsen. Det er et under hver gang et menneske tar imot Jesus, men det er på samme tid litt sårt hvordan det kan splitte familier. Det er ikke alltid slik at en hel familie velger å følge Jesus på samme tid, og det kan vi medmennesker ikke gjøre noe med. Det er Gud selv som kaller på hvert enkelte menneske i sin tid. På denne samlingen kom det imidlertid fram flere vitnesbyrd om at når gudstjeneste ble gjort på disse nye måtene, fikk jo alle gudstjenesten helt hjem til seg – og da var det ofte slik at alle familiemedlemmene deltok på gudstjenesten uavhengige om de var kristne eller ei. Og det hadde gjort spesielt godt for disse familiene. Endelig hadde de vært sammen og gjort det samme på søndager. Vi velger å takke Gud for dette underet.

Et naturlig tema som også ble løftet frem under samlingen var: Hva er egentlig kristent fellesskap? Hva er gudstjeneste? Det er sannelig vanskelig å få samles nå for tiden. Disse nye måtene å gjøre gudstjeneste på – er det egentlig gudstjeneste, er det egentlig fellesskap gjennom det? Vi leste så sammen i Bibelen, leste om disiplene – og om deres kamp om å få møtes. Vi leste hvordan disiplene enkelte ganger ble fra hverandre ufrivillig, hvordan kristne fellesskap plutselig stod uten leder et øyeblikk og så videre. Ja, det er skrevet mye i Bibelen om kristne som har flere lignende utfordringer da som vi har nå. Årsaken til utfordringene for disiplene og for oss i dag er virkelig forskjellig, men likevel er det likheter ved at vi og dem hadde vanskelig for å møtes sammen. Det kristne fellesskapet blir sammenlignet med en kropp som har flere ulike lemmer som tjener hverandre i Bibelen. Når vi leser om disiplene i Bibelen, ser vi at til tross for mye motgang og mange utforminger, virker lemmene på denne kroppen. Det ble sterkt å se etter i våre egne kirker her i Japan i dag, til tross for utfordringene – er fellesskapets kropp i funksjon? Vi kunne flere steder se spor av det. Dette vitner for oss om en levende Gud, om en Gud som er trofast hver dag.

Samlingen ble avsluttet med at vi sammen sang sangen «Stor er din trofasthet», og det gjorde virkelig godt å synge denne sangen med dette fellesskapet i disse tider.

Stor er din trofasthet, Herre og Fader.
skiftende skygge når aldri Din sti.
Du er den samme, Din miskunn er evig.
slik som du var, skal du alltid forbli 

Refr. Stor er Din trofasthet,
stor er Din trofasthet 
Dag etter dag gir Du nåde på ny 
Himmelske hender gir alt jeg behøver 
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly 

Tidene skifter med dager og netter.
soler og stjerner har oppmerket gang.
Syng, all hans skapning og pris Ham som styrer.
lov den allmektige Herre med sang 

Nåde for synder og fred uten like.
mesterens omsorg til støtte og stav.
Styrke for dagen og håp for i morgen.
signing for barnet, som Gud tar seg av
.

Etter sommeren har det nå en lang stund vært rolige smittetall i forhold til koronaviruset i Japan. Men nå når temperaturen har sunket, har de daglige smittetallene steget høyere enn de noen gang har vært. Kirkene i Kobe- og Osakaområdet sammen med denne kirka i Tokyo er kirker som tidligere er blitt hardest berørt av koronaviruset, og de blir det også nå. Du som leser denne bloggen og ber, må gjerne være sammen med oss i bønn for disse kristne fellesskapene. Måtte Gud velsigne dem rikelig også gjennom denne runden med de mange utfordringene knyttet til koronavirusets økende smitteomfang.

Og den syvende dagen hvilte han.

Søndagen får mer og mer innhold for oss relatert til at vi er misjonærer, og det er fint å erfare. Vi får anledning til å bruke våre nådegaver og å være i fellesskap med de andre. Vi opplever oss velsignet.

Denne søndagen var det Ole Bjarne som talte på ungdomsgudstjenesten i Aotani kirke – mens Tone, Alf Ivar og Benjamin var på søndagsskolen for barn.

Deretter var det gudstjenestetid, og vi kan fortelle dere at det er bra mye gøy man kan finne på i benkeradene under en gudstjeneste for voksne:

Avslutningsvis i gudstjenesten ble det markert at 前川先生 (presten) har bursdag. Han blir 60 år. Vi sammen med mange andre i forsamlingen hadde på forhånd fått utlevert små lapper hvor vi kunne skrive våre personlige hilsener. Disse lappene ble limt inn i et stort og flott bursdagskort. Da tenåringssønnen til presten som inn med blomster til han, ble han helt ordløs. Det er sannelig godt å kunne gjøre stas på hverandre i et fellesskap.

Etter en 10 minutters pause etter gudstjenesten, ble medlemsmøte for Aotani kirke gjennomført. Flotte, spennende og utfordrende problemstillinger blir løftet frem som omhandler både koronaviruset, økonomi, lokaler og menighetsliv. Vi heier på dem!

Vi er takknemlige for at barna våre ser ut til å ha det helt fint sammen med oss i våre mange gjøremål i kirka på en søndag. De bruker naturligvis mange av kreftene sine i løpet av dagen, og tidvis kreves det tålmodighet som vi nesten ikke kan tro fantes i disse to energirike guttene våre. Dette er virkelig noe vi velger å takke Jesus for. Det kan være tøft å finne sin plass som misjonærbarn i fellesskapet når mammaen og pappaen din er opptatt med så mye annet og mange andre. Innsatsen som Alf Ivar og Benjamin legger ned hver søndag for oss og for andre roser vi dem for. Godviljen Alf Ivar og Benjamin stadig kommer med er en gave vi som foreldre har stor respekt for. Og det av vi stadig nå veksler mellom å gå til to kirker bærer også guttene godt. Å være misjonærer er sannelig et familieprosjekt der vi er avhengig av å ha alle frivillig med på laget. Vi er spent på fortsettelsen.

Først så kommer 1 og 2, også kommer 3.

Vi har lenge opplevd oss mer enn nok velsignet og travle med to energirike og flotte gutter i familien vår. Vi har på en måte vært bevisste på å ville ha nok tid og krefter og glede til disse guttene våre som allerede eksisterte og til det nåværende misjonærlivet vi har valgt. Derfor har vi lenge vært spent på om vi ble for gamle før kallet om et barn til kom. Men nå, midt i koronatiden, har vi et barn til som vi kan legge i Guds hender – og vi håper inderlig på at det måtte få lov til å bare gå godt siden vi har våget oss utpå dette her i Japan og mens korona herjer rundt oss. Vi har gjort oss selv sårbare, men vi har tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger i alt.

Vi ser at kvinner som har vært gravide frem til nå, og som skal føde nå – får sine ektemenn med seg på sine siste kontroller og ved fødsel. Vi som er blitt gravide nå, og skal gå gravide inn i vintermånedene får ikke anledning til å ha ektemennene våres med på svangerskapskontrollene. Dette har med at smittekurven til korona per i dag peker rett til værs. Tone synes det er rart å skulle gå til alle svangerskapskontroller og vite at hun trolig ikke får med meg Ole Bjarne en eneste gang. Samtidig er det naturlig og fint å stå sammen med alle andre i Japan om å forhindre minst mulig smitte i hverdagen. Så får tiden vise om pandemien har roet seg litt ned frem til mai da termindatoen er. Dette vil være avgjørende i forhold til om Ole Bjarne får være med Tone på sykehuset eller ei når barnet blir forløst. Også i møte med dette har vi tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger.

Glede i ventetiden

Nå er det veldig lenge siden det er kommet et nytt blogginnlegg fra oss. Det har på en måte skjedd mye og lite på en gang en lang stund.

Vi kunne skrevet om tur til sjokoladefabrikk med barnehagen, sportsdag i barnehagen, Halloween på den internasjonale skolen, barnegudstjeneste hvor vi som familie ledet barnesangen og annet. Men alt som har skjedd bærer også preg av at man på samme tid har måttet tatt mye hensyn til at koronaviruset svirrer rundt oss i samfunnet. Sportsdagen i barnehagen ble for eksempel avholdt som en eventyrdag rett utenfor barnehagen sammen med foreldre, på sjokoladefabrikken var det bare noen få barn som kunne gå sammen om gangen for å titte inn i vinduet til fabrikkhallen, ingen foreldre kunne være med på Halloween på den internasjonale skolen og barnegudstjenesten var forkortet slik at smitte best mulig kunne forebygges. Vi er med andre ord fremdeles i et vakuum her i Japan der vi, andre folk, barnehager, skoler og kirker strever med at ingen av oss helt sikkert vet hvordan vi egentlig kan gjøre og gjennomføre alt på en den beste mulige måten. Og dette vakuumet finnes i ethvert land i hele verden, også i Norge. På den måten er vår situasjon her i Japan på ingen måte unik.

Smitte av koronaviruset i Japan har i skrivende stund vippet over 1000 påviste nysmittede hver eneste dag. Men med en så stor befolkning som finnes her i landet, utgjør dette en liten prosent. Beklageligvis viser det seg også nå at det er i de største byene mennesker blir smittet og smitter hverandre, også er det mye smitte nord i Japan der klimaet er kaldt. Det er med andre ord store områder og dermed en stor del av den japanske befolkningen som nesten ikke er i kontakt med koronaviruset i det hele tatt. Det er hovedsakelig befolkingen i Tokyo og Osaka – og omheng til disse to enorme byene – og Hokkaido i nord, som blir smittet og må passe seg for koronaviruset. Vi bor i Kobe som er en millionby som har vokst helt inntil Osaka og blir dermed litt berørt av det som foregår i Osaka.

Det har ikke blitt så mange konkrete arbeidsoppgaver på oss i kirkene vi samarbeider med frem til nå. Dette har sammenheng med at det ikke er greit å starte opp noe nytt som samler folk midt i en pandemi. Vi har likevel valgt å gripe muligheten vi har med å invitere folk hjem til oss. Med ryddig loggføring om hvem som har vært hos oss når tid, god håndhygiene under besøket, deretter god vasking av berøringspunkter i leilighet før og etter besøk, og med litt avstand mellom hvert besøk – opplever vi at vi har tatt gode hensyn til dem vi inviterer hjem til oss.

Vi opplever oss veldig velsignet av å ha så mange å kunne invitere hjem til oss fordi vi har møtt dem i nabolaget vårt, hatt barn i samme barnehage tidligere eller har det nå, har barn på samme skole, truffet hverandre på en event i kirka og så videre. Vi lever jo også i en tid der vi er mange som stiller spørsmål, en usikker tid for oss alle på en eller annen måte – dette gjør det ekstra kjekt å komme sammen og å være sammen med de vi har rundt oss.

Samtalene kommer ofte innom barneoppdragelse, og flere besøkende stiller spørsmål ved vår norske barneoppdragelsen hvor tilgivelse og ny sjanse lett blir gitt til barna våre når de gjør noe galt. Noen synes det er flott og praktiserer lignende selv, andre synes det er litt for mildt. Et barn som gjør galt skal få høylytt kjeft for å lære, enkelte synes også straff er på sin plass når barnet gjør noe galt. Straff er virkelig på sin plass når voksne gjør noe ulovlig, synes jeg. Det beskytter samfunn og hjelper folk til å være lovlydige. Men jeg er glad for at jeg kan få lov til å tilgi mine barn når de gjør galt, og med det gi de en helt ny sjanse til å velge å gjøre det gode deretter uten at de må være bundet av den feilen de kom til å gjøre. Å la barne øves opp til å velge det riktige og gode tar tid. Å gi barnet frihet ved at det stadige får nye sjanser slik at det kan oppdage at det selv kan klarer å gjøre godt, tenker jeg er en god måte å oppdra barn. Jeg som kristen opplever egentlig den samme type frihet gjennom tilgivelse og nye sjanser fra Jesus. Hele livet mitt forsøker Jesus å vise meg hvordan jeg kan velge riktig og det gode gjennom Bibelen og gjennom det kristne fellesskapet – de gangene jeg bommer på målet får jeg motta tilgivelsen og starte på nytt. Deretter får jeg kanskje innimellom oppleve at jeg får til å velge det gode slik at det blir til velsignelse for meg selv og andre rundt meg. Når det skjer velger jeg alltid å takke Jesus for hans tålmodige kjærlighet og stadige tilgivelse – ja, dette som mange kristne kaller Guds nåde. Ja, det har vært mange spennende og flotte samtaler med mange fantastiske mennesker i hjemmet vårt i det siste. Vi opplever oss privilegerte!

.

Dåp i Seishin kirke

Nåde – en Guds gave – nok til alle! Dåpen vitner om det synes vi. I dag fikk vi være på gudstjeneste i Seishin kirke hvor en voksen mann ble døpt. For en fest!

Veien frem til å velge Jesus kan være lang for mange mennesker rundt omkring i hele verden, og det er verken farlig eller galt. Det synes som at for veldig mange japanere er denne veien lang. Det kan med andre ord mange ganger gå flere år fra de først får høre om Jesus frem til de velger å følge Jesus. Det er nok mange misjonærer i Japan som har spurt seg selv hvorfor det er slik. Det kan være spennende å granske – og man kan på en måte enkelt tenke seg mange logiske og naturlige forklaringer på fenomenet. Det som fascinerer Tone og Ole Bjarne med stor takknemlighet er å være vitne til vår Gud som har lært de allerede kristne japanerne langmodig (tålmodige) kjærligheten til sine medmennesker. Gud vet å utruste sitt folk! Også er og forblir det spennende å se hvilke fremtidsplaner Gud har for Japan. Vi våger å be om vekkelse i Japan, for vi har kjent på hvilken rikdom vi har i Jesus – og håper mange mennesker i Japan kan få kjenne seg like rike som oss i Jesus.

Mannen som ble døpt i Seishin hadde første gang hørt noe om Jesus da han gikk på vidergående skole. Han gikk til og med i en krike på det tidspunktet. Likevel var det altså i dag, som en voksen mann at han valgte Jesus på en tydelig måte ved å ha gjennomgått dåpsundervisning og bli døpt. Fint å delta i dåpsgudstjenestens hans, og vi vil heie på han videre i bønn.

Det er så mange vi har fått lov til å bli kjent med!

Foruten ungdommer som vi har blitt kjent med gjennom ungdommene som allerede går i kirka, har vi fått lov til å bli kjent med så mange forskjellige barn og deres familier. Det er kjekt! Disse barna har vi ikke blitt kjent med gjennom kirka fordi de ikke alltid går i kirka, men det er barn vi har blitt kjent med gjennom barnehage, skole og lekeplassen. Vi har både blitt kjent med barn som er på alder med Benjamin og barn som er på alder med Alf Ivar. Vi er så takknemlige for hver og en av dem vi er blitt kjent med, og vi har stor glede av å være sammen med dem. Både Alf Ivar og Benjamin er stort sett et hode lengre enn sine japanske venner, men hva gjør vel det?! La dere altså ikke forvirre av høyden, her er det bilder av guttene våre sammen med sine jevnaldrende japanske venner. De av dere som leser bloggen og ber, må gjerne være med å be om at vi må få lov til å fortsatt ha det godt sammen med mange forskjellige mennesker her i Japan.