Ungdommer i hus!

Endelig fikk vi gleden av å få lov til å ha ungdommer med oss hjem etter gudstjenesten i Aotani kirke. Dette har vi savnet masse! Aotani kirke er en stor kirke med mye organisatorisk struktur, så det er et eldsteråd i kirka som har sagt at det er i orden at ungdommene på nytt kan besøke oss etter gudstjenesten. De satt imidlertid noen begrensninger. Vi fikk ikke lov til å ha mer enn 5 stykk på besøk om gangen, vi fikk ikke lov til å servere mat eller drikke, vi utførte håndvask ved ankomst og hadde masker på oss hele tiden. Vi synes det er spennende å samarbeide med ei litt større kirke, avgjørelser og bestemmelser tar sin tid – men hva gjør vel det?! Aotani kirke er svært forsiktige og ser mange utfordringer i møte med koronapandemien, Ole Bjarne og Tone synes det er helt i orden. Ingen kjenner til hva som egentlig er det aller beste å gjøre uansett. Vi heier på dem!

Vi som familie har måttet dele oss i to fra morgenen av når vi går til kirken. Det er nemlig jevnlig ungdomsgudstjeneste og ungdomssøndagsskole samtidig som det er søndagsskole for våre egne og nabolagets barn kl.0900. Ole Bjarne deltar på ungdomsarbeidet, mens Tone slår følge med Alf Ivar og Benjamin på søndagsskolen. På søndagsskolen for barna får Tone anledning til å møte adre mødre som av og til slår følge med barna sine til søndagsskolen.

Så samles vi som familie når det er gudstjenestetid.

Alle slags komitemøtet og planleggingsmøter for kirka skjer på søndagen når alle er samlet uansett. Fremdeles er det slik at det ikke serveres lunsj i kirka etter gudstjenesten, men komitemøtene og planleggingsmøtene har startet opp i sin vanlige form. Vi deltok på møtet for søndagsskolen, og hadde dermed med oss lunsj som vi spiste i kirka denne søndagen. Både Tone og Ole Bjarne deltok på møtet på den måten at Ole Bjarne satt sammen med møtedeltakerne og Tone med guttene våre på borde ved siden av og fulgte godt med.

Alf Ivar og Benjamin har på en slik fin måte forstått at søndagen er en jobbedag for mamma og pappa. De gleder seg over å kunne være sammen med oss hele dagen, og finner raskt ut når de på en måte må vente litt på oss og når de kan få hele vår oppmerksomhet. Alf Ivar og Benjamin liker veldig godt å ha ungdommer på besøk hjemme hos oss. Mange av ungdommene er interessert i å snakke og leke med dem litt først når de kommer på besøk. Men når ungdommene setter seg til i sofaen for å prate eller spille et spill, forstår Alf Ivar og Benjamin at nå er det tid for dem å leke for seg selv eller bare se på et som skjer i stua eller spille litt på hver sin iPad.

Det er alltid kjekt å møte ungdommene i kirka, og med det høre om hva som har skjedd siden sist. Det var flere enn 5 ungdommer i kirka denne søndagen, men bare 5 av dem kunne altså få lov til å komme hjem til oss. Hvor kjekt det var! Av ungdommene vi hadde besøk av er det både ungdommer som har vært kristne lenge, ungdommer som er på vei mot Jesus og vurdere å bli døpt og ungdommer fra nabolaget som bare liker å henge med oss. Vi spilte spill og pratet om mye forskjellige ting.

Bønnemøte i Aotani kirke

Hver onsdag er det to bønnemøter i Aotani kikre, et bønnemøte kl.1030 og et kl.1930. Det er flott å stå sammen i bønn. Vi bruker å komme begge to på bønnemøtet kl.1030, også er det bare en av oss som går på bønnemøtet kl.1930 da dette klokkeslettet er rundt leggetiden til guttene våre.

På bønnemøtet leser vi hver gang et kapittel i Salmenes bok i Bibelen. Vi leser deretter fra en bok som kommenterer det vi just har lest i Bibelen. Etterpå der igjen får alle fremmøtte i tur og orden beskrive hva de synes var godt å høre eller om det var noe som var vanskelig å forstå. Også begynner vi å be etter at alle fremmøtte i tur og orden får delt det de ønsker vi skal være med å be for. Kirka har også laget et ark for hvert bønnemøtet hvor syke medlemmer av kirka står oppført med navn, fremtidige eventer og annet står beskrevet som vi også ber for.

Ole Bjarne og Tone har valgt å hoppe uti det, og ber hver gang på japansk. Vi tror at Gud forstår våre bønner uansett hvordan de lyder, og vi synes det er fint å be på et språk som alle kan forstå slik at vi kan stå sammen i det som blir sagt i bønn.

Å be på japansk er noe helt annet enn å be på norsk. Ikke bare fordi det er et annet språk, men gjennom språket uttrykkes jo kultur. På en måte finnes folk av ulik rang i Norge så vel som i Japan. Men i Norge vektlegges det ikke – det er ikke implementert i den norske kulturen på samme måte som i Japan. Vi nordmenn bruker samme ord når vi snakker til en lege som når vi snakker med søppelmannen. I norsk kultur ligger det en norm om at alle mennesker er likeverdige uansett yrke og rang. Til og med når vi snakker om eller med Gud, bruker vi også bare de vanlige ordene vi bruker om og til alle andre. Det er vel bare når journalistene intervjuer kongen at en form for høflig språk dukker opp i Norge. I japansk kultur ligger verdigheten din i hva du gjør, og dermed uttrykker yrket ditt og rang noe om hva du er. Dette er så sterkt betonet i den japanske kulturen at det uttrykkes tydelig i språket. Du må bruke andre ord og andre former av ord når du snakker med folk som er av høyere rang enn deg. For Tone sitt tilfelle vil det gjelde blant annet i møte med en mye eldre dame, en lege hun møter på legekontoret eller i møte med Gud.

Vi som nordmenn kan jo si at min beste venn Jesus er kongenes konge. Han går sammen med meg og regjerer over hele verden. Dette viser også at vi nordmenn setter Jesus over oss samtidig som han er så veldig nærme oss. Akkurat det samme gjør japanere, men siden Jesus som er så nær oss også er over oss (av høyere rang) – vil japanere hovedsakelig velge å bruke høflig tiltale om og til Jesus.

Så når en japaner ber til Gud på japansk, ber japaneren med ord og former av ord som viser at Jesus er opphøyet over oss. Med ord som viser respekt, med ord og former av ord man ikke bruker i møte med alle andre mennesker. Disse ordene og disse spesielle formene av ord synes Tone og Ole Bjarne er komplisert fordi vi bruker dem jo ikke så ofte i møte med våre medmennesker. Men det har vært spennende for oss å lære å be på nytt. Og når vi ber på japansk får vi en ekstra påminnelse om at Jesus faktisk er sterk og mektigst, han er over oss – og med at Jesus er det kunne han komme helt ned til oss og overvinne døden og med det gi oss frelse og nåde.

Tone ble med på kake-klubben til Asta

Torsdag 17. september ble Tone med på kake-klubben Asta har en gang i måneden i den kirken hun jobber i. Asta er misjonær fra Finnland. Hun og hennes finske misjonsorganisasjon samarbeider med samme japanske kirke som også Norsk Luthersk Misjonssamband (den norske misjonsorganisasjonen vi jobber for) samarbeider med.

De forskjellige kirkene her i Japan har ulike størrelser, og har dermed startet opp igjen med ulik drift av kirkene til forskjellig tid i møte med den fremdeles pågående koronaviruspandemien. De største kirkene har utsatt oppstart av full drift lengre enn de litt mindre krikene. Dette har sammenheng med at det er enklere å ta kontakt med alle medlemmer i de små kirkene hvis et menneske som har vært i kirka får påvist koronaviruset. Noen kirkene her i Kobe praktiserer at kirka stenger i 14 dager hvis en som har vært i kirka får koronaviruset påvist. Det finnes mange måter å både løse og møte det hele på. Og vi er fremdeles imponert hvordan kirkene stadig jobber seg igjennom den ene utfordringen etter den andre. Hele tiden har de fokus på å fremdeles kunne dele Jesus med hverandre og med dem de ellers har rundt seg i hverdagen.

På kaka-klubben lager de ulike vestlige kaker, Asta snakker om sin tro og kaken blir spist. En utrolig koselig klubb for folk i alle aldre. Til vanlig er det deltakerne som lager kaka mens Asta viser dem hvordan de skal gjøre det. På grunn av koronaviruset gjennomføres klubben nå ved at alle ser på at Asta lager kaken. Denne gangen laget Asta ei skikkelig god eplekake med masse spennende krydder. Hun laget også vaniljesaus som vi skulle helle oppå kaka når vi spiste den.

Vi satt alle med oppskriften foran oss slik at vi kunne skrive på alle de nyttige og flotte baketipsene Asta kom med underveis.

Asta delte et vitnesbyrd med oss, og deretter koste vi oss med å spise kaka sammen. Det var kjekt å bli kjent med dem som hadde kommet på kake-klubben. Noen av dem gikk i kirka til vanlige, andre kom bare til kirka for å gå på denne kake-klubben.

Innvielse til arbeidende misjonærer i Seishin kirke

På søndag (27.september) ble det markert at vi også har startet å samarbeide med Seishin kirke med en seremoni. Vi kjenner ikke enda Seishin kirke like godt som vi kjenner Aotani kirke, men det er med glede vi møter to kirker hvor vi ser mennesker får møte Jesus i fellesskapet, i forkynnelsen, i tilbedelsen og i bønn. Seishin kirke kunne annonsere for oss at de skulle ha dåp av en voksen mann om ikke så lenge. Vi står sammen med dem og jubler over dette!

I Seishin kirke innehold seremonien overrekkelse av kontakt og forbønn.

Etter selve seremonien ble vi bedt om å komme frem en gang til under gudstjenesten. Mens vi da står fremme synger forsamlingen en sang til oss. Vi opplever oss velsignet!

Alf Ivar og Benjamin fikk hver sin Pikachu (en figur i Pokemon) etter denne sangen, det synes de var kjempe stilig!

Vi ser frem til å bli mer kjent med menneskene og fellesskapet i Seishin kirke ved å bruke tid sammen med dem. Vi gleder oss til å se hva Jesus har lagt foran oss i samarbeidet med Seishin kirke.

Lunsj i den japanske barnehagen

Vi er heldige som fremdeles har Benjamin i den lokale japanske barnehagen, Aobaen. Gjennom denne barnehagen har vi allerede fått en god gjeng med venner i nabolaget som har barn i samme alder som Alf Ivar, og nå begynner vi å få oss en god gjeng som har barn i samme alder som Benjamin. Mange japanere bruker ikke sende barna sine i barnehagen før de er 3 til 4 år gamle, derfor er det først nå vi har fått kontakt med barnefamilier med barn i Benjamin sin alder.

Når du har barn i den type japansk barnehage som Aobaen er, må du som foreldre stille opp på masse. Det er travelt, men det er sannelig også flott å ta del i det hele. Mammaer lager lunsj til barna i barnehagen hver fredag. Så barna har med seg nistepakke hver dag unntatt fredag, da blir det servert varm lunsj laget av mammaer. Fem uker i strekk skal Tone hver fredag være i barnehagen og lage lunsj til barna sammen med andre mødre. Og det gleder hun seg til!

Hun har allerede laget lunsj i barnehagen en gang nå etter sommerferien. Og da må man komme til barnehagen på torsdagen for å skrive handleliste og for å handle inn til lunsjen man skal lage dagen etter.

Japanere er kjempeflinke til å loggføre alt de gjør, og det nyter man godt av mange ganger! Her sitter vi å ser i gamle loggbøker. Vi leter etter sist gang mammaer laget samme lunsj i barnehagen som vi skal lage. Og vi finner det! Samme lunsj ble laget 8.februar 2019. I loggen står det hvor mange barn i hvilken alder som var i barnehagen den dagen. Det står også blant annet loggført hvor mange kilo kjøtt som ble kjøpt, hvor mange gulrøtter som ble kjøpt, hvilket krydder som ble kjøpt og hvor mange kopper ris som ble kokt. Kvitteringen fra 8. februar 2019 er også limt inn i loggboken, og på den måten kan vi enkelt vite hvor mye denne lunsjen koster. Loggboken gir oss rett og slett masse gode opplysninger som gjør innkjøpet til en veldig enkel sak:

Grønnsaker er mye billigere nå i september enn de var i februar. Dette skyldes at det er på høsten man høster grønnsaker, og dermed finnes det rikelig av det. Dette gjorde at vårt innkjøp ble mye rimeligere enn forrige gang samme lunsj hadde vært selvom vi kjøpte nesten lik mengde av alt.

Så møter vi altså opp på fredagen og lager lunsjen. Vi er der helt fra morgenen for å rekke å lage ferdig lunsjen, og vi er der helt til barnehagen steger for å vaske opp og føre våre tall inn i loggboken.

Det er virkelig flott å bruke tid sammen med andre mødre i nabolaget på denne måten. Det er rett og slett fint å lage mat sammen med andre! Og godt er det også å dele bekymringer og gleder ved å være mor med hverandre mens vi er slik samlet for å lage mat. Vi mammaer som lager lunsjen får være med å spise lunsjen sammen med barnet vårt, det er virkelig stas!

Etter oppvasken er tatt, setter vi oss ned og drikker en kopp te eller kaffe mens vi da skriver sirlig inn i denne nyttige loggboka.

Er det noen her som har hørt om Noa før?

Vi er på søndagsskolen, og en pensjonert pastor skal holde andakt om Noa. Han viser frem et bilde av en stor båt som holder på å bli bygget, også spør om det er noen som har hørt om Noa før. Alf Ivar og Benjamin rekker opp hånden, de vet hvem Noa er. Også er det noen andre japanske barn som rekker opp hånden, det er barnebarna til denne pensjonerte pastoren som holder andakten. Har du sett?! Ingen av de andre barna på søndagsskolen kunne noe om Noa.

Nå vet jeg at enkelte av disse andre barna helt sikkert har hørt om Noa før da enkelte av dem har gått i Aobaen barnehage, NLM sin barnehage her i Kobe. Men nå er de skolebarn, og det er kanskje lenge siden de har hørt historien om Noa og dermed er hele historien glemt. Jeg begynte å tenke over hvorfor er det egentlig slik at Alf Ivar og Benjamin sitter her på søndagsskolen og vet hvem Noa er. Joda, ikke har de bare hørt om Noa på søndagsskolen, men Ole Bjarne og Tone har også fortalt om Noa til dem, og de har bøker om Noa – ja, de har til og med en leke som er Noas ark (båt) med alle dyrene. De andre barna på søndagsskolen har kanskje bare en eller to ganger tidligere i livet hørt om Noa, og det er det hele.

Ole Bjarne og Tone så tydelig at den drevne pensjonerte presten begynte på en andakt som var helt annerledes enn den han nok hadde planlagt på forhånd. Det ble en andakt som satte Noa inn i ei tidslinje som startet med at mennesket vendte Gud ryggen, til at Gud gav sin sønn slik at hver den som tror på han skal få det evige liv.

Det har vært en lang stund der det har vært få barn på søndagsskolen. Vi møter jo på disse barna som av og til er innom søndagsskolen i nabolaget vårt her. Barna har da fortalt at de ikke får lov av foreldrene sin å gå på søndagsskolen på grunn av den pågående koronapandemien. Men nå ser det ut som om stadig flere foreldrene lar barna sine gå til kirken likevel. Alle har vel på en måte forstått at koronapandemien vil vare veldig lenge, smittetallene i Japan er relativt høye fremdeles. En gutt fortalte oss at moren sin hadde endelig innsett at han ikke ble mer utsatt for smitte i kirka enn på skolen. Gutten var virkelig glad for å kunne gå på søndagsskolen igjen. I dag var det også nye barn som aldri har vært på søndagsskolen før, dette var venner av barn som har vært på søndagsskolen flere ganger.

Etter vi har hørt andakten og sunget flere barnesanger, blir barna aldersinndelt og sitter i ulike grupper og studerer det de just har hørt om. Etter det igjen er det leketid. Kirka har begrenset lekingen til å måtte foregå ute. Barna blir også bedt om å gå hjem til foreldrene sine etterhvert. Før koronapandemien kunne disse nabobarna være i kirka sammen med oss til langt utpå ettermiddagen.

Lekingen utenfor kirka blir raskt oppdaget av andre nabobarn igjen som hiver seg med i leken. Disse blir selvfølgelig invitert til å komme på søndagsskolen neste søndag.

Vi tar fremdeles barna våre med på gudstjenesten som er tilrettelagt for voksne. Det ut som Alf Ivar og Benjamin trives godt med å leke seg i benkeradene sammen med oss der. Før koronapandemien kom det jo flere barn til oss inn i benkeraden og var sammen med oss der og lekte under gudstjenesten, men for å opprettholde sosial distanse kan ingen barn bli med oss inn på gudstjenesten. Fremdeles er det barn som spør om de kan bli med oss. Vi kunne selvfølgelig ønske at verden var slik at de fremdeles kunne vært med oss på gudstjenesten.

Innvielse til arbeidende misjonær i Aotani kirke

Vi er ikke vandt med så mange seremonier og ritualer i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), og det er helt naturlig og fint for oss. Vi er blitt vandt med mange forskjellige seremonier her i samarbeidskirka til NLM i Japan, og det er også helt naturlig og fint for oss. Seremonier i det kristne fellesskapet uttrykker ofte omsorg for hverandre. Seremonien kan på mange måter også kalles som trosuttrykk i det kristne fellesskapet. Seremonier i det kristne fellesskapet ansees ikke som magiske eller lykkebringende. De opptrer ofte når menneske går fra en fase til en annen fase i livet sitt, og seremoniens hovedinnhold er ofte bønn til Gud for hverandre.

I dag (søndag 6.september) ble det holdt en innvielse av oss for å markere at vi nå går inn i fasen hvor vi er arbeidende misjonærer i Aotani kirke. En fin seremoni hvor vi kunne bekjenne hva vi tror på gjennom å bli spurt tre spørsmål. Vi fikk også sagt oss enig i tre utsagn, og det kristne fellesskapet måtte svare på om det var i orden for dem at vi nå ble arbeidende misjonærer i deres kirke. Deretter fikk vi be sammen.

Det er godt å kjenne på at vi får lov til å stå sammen med mange lokale kristne i arbeidet. I følge Aotani kirke har ikke bare Tone tatt etternavnet til Ole Bjarne som sitt, hun har også tatt et av fornavnene hans – og heter dermed Tone Bjarne Tråsdahl. Utenlandske navn er vanskelig! Vi er så utrolig takknemlig for all den rausheten vi møter når vi prøver å si alle de japanske navnene riktig. Så også i dette står vi sammen med hverandre og heier på hverandre!

På grunn av den fremdeles pågående koronaviruspandemien blir gudstjenestene fra Aotani kirke sendt direkte på YouTube hvor de også blir liggende en stund etterpå. Dette gjør at dere faktisk kan se hele innvielsen av oss på YouTube fordi den fant sted i gudstjenesten (tid: 43:09):

Helt mot slutten av gudstjenesten ble vi bedt om å komme frem en gang til. Da fikk vi plutselig en gave fra ungdommene i Aotani kirke. Vi er bare så utrolig takknemlige for å ha blitt kjent med hver og en av dem, det har vært et privilegium å vært sammen med dem – og vi gleder oss veldig til å samarbeide med dem videre! Vi bukket dypt da vi fikk gaven fra ungdommene:

I tillegg til å være i samarbeid med menneskene i Aotani kirke, skal vi også samarbeide med menneskene i Seishin kirke.

Vent.

Vent. Det er det vi får beskjed om, vent. Også er det jo akkurat det vi på en måte har opplevd å måtte gjøre i 2 hele år. Vi har gått på språkskolen og ventet på at vi har blitt gode nok i japansk så vi har kunnet starte å jobbe. Også kom første arbeidsdag. Vent. Koronaviruset gjør at vi ikke kan gjøre noe annet enn å vente. Kirka må vente, vi må vente. Det går ikke ann å legge en plan for fremtiden en gang, for hva blir den? Vent. Vi kjenner på litt skuffelse, men vi velger å la dette «vent» bli til «forvent». Vi har store forventninger til vår Gud.

Forvent. En god dag for oss nå mens vi venter er når skolebarn i nabolaget ringer på bakdøra vår og inviterer seg selv inn på besøk for å prate og henge sammen med oss. Når det passer for oss får de selvfølgelig lov til å komme inn! Vi passer på at en av oss voksne umiddelbart går til barnas hus for å sjekke med mammaene og pappaene at det er i orden for dem at barna har kommet inn på besøk til oss. Alf Ivar og Benjamin har glede av å vise og dele lekene sine med disse skolebarna. Vi har virkelig mange flotte barn i nabolaget vårt. For en velsignelse det er for oss å ha ei bakdør til leiligheten vår med ringeklokke.

Sist vi hadde besøk så spurte skolebarna om hvorfor vi egentlig bodde i Japan, vi kom jo helt fra Norge. De hadde ikke hørt om et yrket som het misjonær, men når vi sa vi var slike folk som trodde på Jesus så hadde de hørt navnet til Jesus før trodde de men… Det er altså bare så mange som aldri har fått høre noe om Jesus her i Japan.

Vi har ikke valgt det vanlige livet

Vi har ikke valgt et helt vanlig liv ved å flytte hit til Japan. Livet kan kanskje se ganske normalt ut til tider, men likevel blir det noe annerledes med det. Det er ikke bare annerledes enn det livet vi ville levd i Norge fordi vi lever i et annet land enn Norge. Vi lever rett og slett ganske annerledes enn de fleste menneskene her i Japan til tross for at vi bor i samme land. Dette blir stadig mer synlig for våre japanske venner. Vi er ikke bare annerledes fordi vi er vestlige, men det er noe annet også som gjør oss annerledes.

Det er spennende å undersøke sammen med våre japanske venner hva som gjør oss så annerledes. Hvordan ser egentlig den annerledesheten ut for oss og for våre medmennesker? Stemmer vår egen oppfatning av vår egen annerledesheten med hvordan våre medmennesker opplever oss annerledes?

Den tydeligste annerledesheten som vi har funnet sammen med våre japanske venner, er hvordan vi har et veldig annerledes syn på barn. Og vi behandler rett og slett barna våre ulikt. Vi sier «lykke til, du er bra!» til våre egne barna, japanerne sier «stå på, gjør ditt beste!». Det går sikkert ann å si «lykke til» på japansk, men det er veldig sjeldent brukt – derfor sier vi også «stå på, gjør ditt beste» til våre egne barn når vi snakker japansk til dem. Men våre japanske venner legger merke til at vi legger noe annet i disse japanske ordene når vi sier dem til våre egne barn og til deres barn. Og det kommer nok mest tydelig til syne når vi responderer på det barnet fikk til etterpå. Hvis barnet ikke får til den utfordringen det fikk, responderer med et: «Du er bra! Bedre lykke neste gang!» eller «Det ble skikkelig morsomt, du er kul!» eller «Det gikk ikke, ja, ja – jeg liker deg!».

Jesus taler veldig godt om barn i Bibelen, de er verdifulle. Og alle mennesker skal få lov til å ha barnekår hos Gud, og det er et privilegium. Vårt syn på barn påvirkes av det Jesus sier om barn siden vi er kristne. Våre venner i Japan sier de er fascinert av hvordan vi roser barnet for hva det er både når det gjør godt og ondt. Både når det gjør bra og når det gjør dårlig. Denne annerledesheten ligger nok i at vi tror verdien til våre barn og alle andre barn er lagt ned i dem av Gud selv da han gav dem livet. Dette gjør at alle mennesker i hele verden er likeverdige uavhengig av ytre omstendigheter, uavhengig av hva menneskene gjør. Også det vi kristne kaller evangeliet beskriver at mennesket blir frelst fordi det er verdifullt og elsket for hva det er. Det er ikke av egne gjerninger en kristen blir frelst, det er en gave fra Gud til absolutt alle mennesker i hele verden fordi Gud elsker oss først.

Vi kan ikke skrive ut en sannhet om hvordan menneskene i Japan egentlig behandler barna sine, fordi det faktisk ikke finnes bare en måte mennesker i Japan behandler barna sine på. Men vi ser at kulturen i Japan legger opp til at barna blir annerledes behandlet enn barna i Norge blir behandlet. I Japan er barnet nederst på rangstigen. Det er kun gjennom gjerninger barnet kan komme oppover rangstigen i Japan. Alle japanere har vært barn og startet på bunden, dermed er det stor prestisje og ærefull å ha kommet høyt opp på rangstigen – du har kjempet hardt og klart det! Og den æren du får når du er høyt oppe på rangstigen er ikke en individuell ære, den ære tar hele familien din del i. På den måten er det ikke bare deg selv du frarøver ære ved å ikke få livet til, hele familien din lider fordi du ikke mestret de utfordringene som ble gitt deg.

Vi tror det finnes noe godt i enhver kultur! Og vi har dermed noe å lære i møte med den japanske kulturen. Vi opplever allerede å ha lært mye av fellesskapstanken som finnes i det japanske samfunnet. Bibelen sier mye om fellesskap, at mennesket er skapt til fellesskap med hverandre og med Gud. Ved å ha vokst opp i det norske individualistiske samfunnet ser vi nå at det er sider ved fellesskapet som vi ikke kjente til før vi kom hit til Japan. Også håper vi at japanere kan oppdage sin egenverdi i hva de utelukkende er. At de kan se at Gud har en gave til dem fordi de er elsket av han slik som de er. Dette er jo noe av det som gjør skikkelig godt for oss som kristne, og det er også derfor noe vi ønsker at flere mennesker skal få oppdage. At ved Guds nåde er det en ny start hver morgen, og din betydning kommer av at du er til og i fellesskap med andre og med Gud.

Ja, vi er sannelig velsignet med så mange vennskap her i nabolaget. Her er vi på sykkeltur hvor vi fanger kreps og bader føttene våre i en naturlig varm kilde. Gutten er like gammel som Alf Ivar og gikk i barnehagen med han. Men nå går verken Alf Ivar eller denne gutten i denne felles barnehagen lengre, likevel har vi klart å holde kontakten. Det er supert! Det velger vi å takke Gud for.

4 år

21.august ble Benjamin 4 år gammel. Den fikk vi feiret med bursdagsmarkering i barnehagen sammen med Tone og ved å spise pizza på restaurant etter Benjamins eget ønske. Det er noe vanskelig å få samlet mange mennesker i sitt eget hjem for bursdagsfeiring nå mens koronaviruset herjer ganske godt rundt oss, så det får vi ta igjen ved Benjamin sin 5-årsdag.

Vi er stolte og glade over 4-åringen vår. Han er en tøffing med masse omsorg.