Misjonærkonferanse på Hiruzen

Onsdag 23.mars gikk startskuddet for årets Misjonærkonferanse på Hiruzen. Ekstra kjekt var det for oss alle at familien Barlaup endelig har klart å komme seg inn i Japan, og med det kunne være med oss på konferansen. Velkommen inn i misjonærfellesskapet!

Her er de avbildet på fornøyelsesparken på Hiruzen som vi alle på konferansen dro til. En god aktivitet for et fellesskap med både barn og ungdommer.

Vi opplevde en spennende konferanse med flere viktige samtaler og diskusjoner. Vi er alle klare til å møte fremtiden med friskt mot, og vi er alle veldig glade for at vi også inn i fremtiden er på lag med den levende Jesus.

Mye godt fellesskap også på konferansen både for barna, ungdommene og for oss voksne.

Lek i gata

Med stadig varmere vær og synkende Covid-statistikk, kommer vi og alle andre i nabolaget vårt ut av husene igjen. Vi har hatt mange flotte lekestunder i gata hvor vi stadig får lov til å møte på og prate med nye mennesker her vi bor. Nå er vi jo også så velsignet av å kjenne mange, så det er ikke lenge vi er ute før vi også får treffe på kjentfolk.

En av vår nye favorittaktivitet når vi er i gata og leker, er blitt å tegne med kritt. Alf Ivar og Benjamin har ørene og øynene på stilk når det lekes midt i gata, de oppdager fort når en bli kommer og lette på foten er de også – så å leke i gata mestrer de veldig godt. Å leke midt i gata er blitt normalen. Men når Caspian også er med på leken ute i gata, må mamma eller pappa være med.

Vi er klar over at vi kom i skade for å gjøre en grammatisk feil i setningen vi endte opp med å skrive på gata. Det heter «Jesus loves you». Det var guttene som ville at vi skulle skrive dette på gata. De har blitt så glade i sangen «Jesus meg elsker», og den heter på engelsk «Jesus loves me, this I know». Denne sangen finnes også på japansk. Sangen ble sunget med høy røst da vi skrev setningen, ja – vi hadde det riktig så gøy og fint.

Det er Caspian som liker å se på denne sangen på YouTube som har gjort at storguttene har lært seg denne sangen.

https://www.youtube.com/watch?v=owx3ao42kwI

Så ble det Tone sin tur å preke på japansk

Vi opplever det både spennende og interessant å leve som misjonærer i et annet land. Vi får brukt oss selv og hele vår familie på en helt annen måte enn om vi fortsatt hadde vært i Norge og jobbet. Vi opplever oss privilegerte over å kunne få lov til å være dem som har dradd. At vi er dem som får bli brukt i et fremmed land. Vi er evig takknemlig for den støtten vi har fra Norge i møte med det hele. Både støtte fra forsamlinger og fra enkeltpersoner, både støtte i gode ord, gode tanker, bønner og penger. Vi merker godt at vi ikke lever et liv her i Japan på egenhand, og det er til velsignelse. Takk.

Søndag 20.mars hadde vi en spennende dag i krika helt fra morgenen av og helt frem til langt ut på ettermiddagen. Det er lenge siden vi har fått anledning til å være samlet så lenge i kirka, og masse stod på programmet.

Klokka 9 på morgenen samlet søndagsskolen seg, og det synes vi er kjempekjekt. Der får vi møte mange barn fra nabolaget, høre om Jesus og være i aldersinndelte grupper etterpå.

Samtidig med søndagsskolen har ungdommene samlet seg til ungdomsgudstjeneste. Den japanske kulturen åpner så fint opp for å ikke bare sitte passivt å lytte på noen som snakker om Jesus, men det er alltid gruppe etterpå hvor man kan spørre og samtale videre om dem man just har hørt om.

Her er det også flere ungdommer fra nabolaget som jevnlig kommer for det er et kjekt fellesskap og fordi at de lurer litt på hvem Jesus er.

På søndagsgudstjenesten var et Tone som preka på japansk denne søndagen. Tidligere i uka hadde Tone tilfeldigvis nevnte for ei av venninnene sine i nabolaget at hun skulle preke på søndagsgudstjenesten denne søndagen, og at søndagstalen ville bli lagt ut på Aotani kirke sin YouTube-kanal. Denne informasjonen hadde spredt seg rundt som brann i tørt gress til samtlige av Tones venninner i nabolaget og andre bekjente damer i nabolaget. Dagene etter søndagsgudstjenesten møtte Tone stadig venninner og damer i nabolaget på butikken som hadde hørt talen hennes på YouTube. Det er i disse øyeblikkene man oppdager at det egentlig ikke er så mange utlendinger som bor i nabolaget, og at mange naturlig nok er nysgjerrige på hva vi egentlig står for – hvem vi er, vi som en av disse de få utenlandske familiene i nabolaget. Å høre min søndagspreken på YouTube lærte dem jo masse om det vi tror på, og det er blitt så mange spennende og interresante korte og lengre samtaler i etterkant med mange.

https://www.youtube.com/watch?v=IF6i52f0Iiw

Tone talte over teksten som står i Mateusevangeliet kapittel 15 vers 21 til 28, og det er på mange måter en litt rar tekst om ei dame som på mange måter maser på Jesus for å få hjelp fra han. At Jesus ikke gir henne hjelp med en gang, er underlig ved første øyekast – men hennes pågangsmot og tro på at Jesus virkelig kan hjelpe henne er så fint. Japansk er et vanskelig språk, og nå etter nærmere 4 år i landet er det fremdeles masse vi enda ikke kan av grammatikk og ord. Dette gjør at både Tone og Ole Bjarne ender opp med et enkelt språk når vi preker, enklere språk enn det japanerne selv vil bruke når de taler. Tone opplevde etter å ha preka i kirka at en 85 år eldre dame kom bort til henne og sa: Endelig forstod jeg hva denne bibelteksten forteller oss, det har plaget meg helt siden tenårene at jeg ikke har forstått denne bibelteksten.

Utpå ettermiddagen hold vi engelsk gudstjeneste også. Dette er noe som vi har tatt initiativ til å starte som en forlenget arm til de engelske kafeene vi også driver på med i kirka og i vårt eget hjem. Vi synes menneskene i kirka har vært så tøffe til å stille opp og snakke engelsk, og med det har den engelske gudstjenesten blitt et fint samarbeid. Vi opplever stadig at mennesker fra nabolaget eller bekjente kommer innom gudstjenesten for å sjekke ut hva den er og for å lytte til engelsk tale. Det krever mye menneskelige ressurser å gjøre en engelsk gudstjeneste, så på sikt får vi se om det er verdt å holde den i gang eller om den bare skulle være for en stund. Denne søndagen var det tale av Eivind Jåtun på engelsk.

Vi velger å takke Gud for alle de vennene og kontaktene vi har til folk i nabolaget og for å få lov til å være tilknyttet ei kirke i nabolaget her vi bor.

English Cafe

Stor glede for oss å kunne starte opp igjen med English Cafe. Både med den kafeen som er midt på dagen i kirka og den som er på kvelden i vårt eget hjem. English Cafe har blitt et fint sted for mange å komme. Det har blitt et sted der folk kan bli bedre kjent med oss uten å måtte bli venner med oss. Et sted der de kan lære litt engelsk så vel som lære noe om Jesus. Et utforskende sted der man ikke er forpliktet på noen måte. Et fristed.

Vi velger å takke Jesus for muligheten English Cafe gir oss og kirka. Takke for gode fellesskap på kafeene, og takke for den gode praten.

Det har vært en stund nå der vi ikke har fått anledning til å møtes. Årsaken har vært at det har vært unntakstilstand (State of Emergency) i området vi bor i. Men vi håper når vi nå starter opp igjen, at vi kan komme sammen igjen alle dem som var sammen før unntakstilstanden. Kafeene har vist seg å samle voksne som unge. Folk som allerede går i kirka kommer også på kafeen, men de fleste folkene som kommer på kafeen er folk fra nabolaget.

Endelig ferdig med onlinekirke, nå er vi samlet igjen

Å ha søndagsskole over chatteprogrammet Zoom har vært en spennende erfaring.

Vi er imponert over hvordan kirka har jobbet frem sine løsninger underveis, men det er alltid veldig godt når noe kan komme tilbake til normalen. Søndag 13.mars var dagen der søndagsskolen begynte å på nytt kunne samle seg i kirka igjen. Mange av barna fra nabolaget kom. Vi var alle enige om at det var mye enklere å snakke sammen og å leke sammen når vi nå var samlet i kirka igjen.

Også ungdommene syntes det naturlig nok var godt å komme til kriken igjen. Japan har på ingen måter hatt veldig strenge regler fra myndighetene for hva som ikke kan gjøres når det har vært unntakstilstander (State of Emergency). Men mange har bært på en tung frykt for å komme til å sverte det gode rykte kirka har i nabolaget hvis man ikke har vært strenge med hvordan man har drevet kirken når det har vært unntakstilstand. Mange av ungdommene har dermed mistet sine vanlige kristne samlingspunkt, og det i flere år nå da pandemien har vart lenge for Japan. Vi opplever flere ungdommer som nå er ferdig med sine utdannelser, og på full fart inn i arbeidslivet – men som har fått lite anledning til å være sammen med andre kristne jevnaldrende. Arbeidslivet binder tiden deres på en helt annen måte enn et studie gjør. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus kan du gjerne være med å be sammen med oss for ungdommene som nå har erfart å mistet fellesskapet sitt med andre kristne ungdommer for så lang tid. Be om at arbeidslivet ikke videre må ta dem vekk fra Jesus.

Det har vært sårt for oss å se hvordan ungdommene i kirka en lang stund nå har vært ganske så alene med sin tro i sin hverdag. Kristne i Japan er en minoritetsgruppe, noe som gjør kristne japanere ofte alene som troende i de fleste sammenhengene de er i sin hverdag. På den måten er kirka en veldig viktig plass for de kristne i landet. Det er viktig for dem med ei kirke som samler troende, ei krike som er full av mennesker som støtter og bygger hverandre opp.

Det må nevnes med tydelighet at krikene vi samarbeider med har selvstendig styring over hva de har kunne velge å gjøre og ikke gjøre når myndigheten har bestemt unntakstilstand. Blogginnleggets bygger på den relasjon vi har til Aotani kirke og sier ikke noe sikkert om hvordan alle kristne ungdommer har hatt det i Japan.

Millionbyen hvor barn trygt kan kjøre toget alene

Mye flott som skjer i livet vårt, og dermed blir det ikke alltid like god tid til på oppdatere bloggen vår. Takk for tålmodigheten deres.

Vi er veldig takknemlig for at våre to eldste gutter har funnet seg godt tilrette på den internasjonale skolen. De både lærer masse og skaffer seg gode venner. Vi velger å takke Jesus for dette. Og det er gjennom det at barna våre har det trygt og godt i sin hverdag at vi som familie kan fortsette å være her i Japan.

Det er flott å bo i en millionby hvor det er helt trygt for barn å kjøre toget helt alene, her er Alf Ivar på farten med venner.

Over halvparten av elevene på den internasjonale skolen er japanere. Så guttene våre har veldig mange japanske venner. Men det finnes også elever fra andre land. Her er Benjamin på besøk hos noen vi kan kalle verdensborgere. Mannen i huset er fra Frankrike, damen i huset er fra Sør-Afrika og sønnen har helt frem til nå bodd i USA.

De av dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss å be om at storguttene fortsatt må få lov til å trives og ha det trygt i sin hverdag. Og vær gjerne med å be om at vi må finne en trygg og god barnehage til minstemann Caspian når den tid kommer slik at også han kan ha det godt her sammen med oss.

Musikklæreren på bibelskolen

Ole Bjarne har nå vært musikklærer på bibelskolen her i Kobe en god stund nå. Når han nå hvert øyeblikk skal ut i pappapermisjon og deretter over i SR-stillingen, vil det være en misjonær fra Finland som overtar som musikklærer.

Torsdag (3.mars) fikk Tone og Caspian anledning til å være på mini-konsert med bibelskoleelevene ledet av Ole Bjarne. Og de sang altså så fint! Tone synes det virkelig var en velsignelse å være på konsert slik.

Det er flott å kunne bidra på forskjellige måter her i Japan. Måtte bibelskolen bli fylt opp av elever igjen og igjen, elever som er hekta på Jesus og som vil utgjøre en forskjell der de er etterpå.

Venner!

Stadig flere har fått og blitt frisk igjen av koronaviruset. Dette åpner opp for sosialt samvær. Vi som familie har koronaviruset rundt oss i guttenes klasser på den internasjonale skolen, i kirka og i nabolaget – men vi har gått fri hele veien. Og vi har egentlig levd veldig normalt innenfor de rammene som er gitt oss. Vi kan ikke annet enn å konkludere med at koronaviruset rammer mennesker virkelig bare helt vilkårlig.

Pappaen i denne vennefamilien vi hadde på formiddagsbesøk tok med seg koronaviruset hjem fra jobben til sin familie. Han jobber som overlege på et barnesykehus, og kunne meddele at dessverre var det koronavirus alle veier nå – og nærmest umulig å unngå. Det er heldigvis den mildere varianten av koronaviruset som utbrer seg. Og denne familien opplevde bare at de alle i tur og orden hadde feber i en dag, deretter var de godt forkjølet en stund. Familien måtte innrømme at det nesten var litt deilig å ha vært syk av koronaviruset, det var lettere å tillate seg å være sosial etter det.

Det er ikke vanlig at en yrkesaktiv mann har fri på formiddagen en helt vanlig hverdag. Men han her jobber en turnus på sitt sykehus der han jobber så mange timer hver dag at han nesten er helt vekke fra familien i 6 dager, deretter har han 2 dager der han er helt fri fra jobb. Vi har fått lov til å kjenne disse helt siden vi kom hit til Japan. De har tre gutter, og vi har tre gutter. En velsignelse å kjenne en slik familie som bor i nabolaget vårt.

Alle guttene er ganske så jevngamle med hverandre, men Caspian og deres minstemann er aller nærmest i alder. Veldig kjekt for Caspian å ha en lekekompis på denne måten.

Mannen i denne familien hadde sine betrakninger i møte med om området vi bor i kommer til å ha State of Emergency (unntakstilstand) videre eller om myndighetene slepper opp nå snart. Han tror myndighetene vil se på sykehusstatestikken og koronasmittestatestikken – og med det utvide State of Emergency ytterligere. Han reflekterte mye over at vaksinedekningsgraden dessverre kunne vært bedre for Japan, at hvis den hadde vært det – hadde det vært lettere for myndighetene å sleppe opp, tenkte han. Han er lei seg for at flere japanere enda venter på den japanske vaksinen, og dermed motstår fra å la seg vaksinere av vaksiner fra utlandet. Den japanske vaksinen skal stadig komme, men den er dessverre igjen og igjen blitt forsinket. Det var spennende å høre på hans betrakninger og høre om de utfordringene han står i som barneoverlege. Det blir spennende å se om noen dager, hva vil myndighetene velge?! Det vil virkelig ta tid for Japan å bli ferdig med pandemien når de har så mange millioner innbyggere og når myndighetene lar det hele foregå så kontrollert ved å stadig la oss gå inn og ut av State of Emergency. Vi er glade for at ikke vi jobber med å styre et land, krevende.

Til teen vi serverte fikk vi noen nydelige japanske te-kaker av denne familien. Japanske tradisjonelle kaker er veldig langt fra det vi forbinder med kaker, men se så pene de er på bildet her over. De kan minne om tettpakket melis med smak, også smelter dem på tunga mens du drikker teen. Det kan være andre som leser dette som vil være uenig med min beskrivelse av hva disse japanske te-kakene er, mens et er da ikke så farlig. De er veldig gode sammen med te, og vi hadde unnet dere alle å få smake dem.

Heldigvis er ikke alle redde

Heldigvis er ikke alle redde for å møtes selv om det er State of Emergency. Det er Tone veldig glad for. Mange mødre med barn er hjemmeværende mødre her i Japan. Det gir uendelige muligheter til å treffes på dagtid mens barn er på skole og i barnehage. Noen av Tones venninner i nabolaget har hun hatt helt siden da hun kom til Japan, og stadig nye legges til. Tone er glad for den gode praten rundt tekoppen.

Denne uka skulle også Caspian få lov til å få besøk av en gutt fra nabolaget som er like gammel som han sammen med mammaen. Dessverre kom noe i veien så vi ikke fikk møtt likevel. Og slik skal det få lov til å være.

Inn og ut av ventetid

Det har del vært interessant for oss alle å observere hvordan ulike land og forskjellige fellesskap har blitt rammet forskjellig og handlet ulikt i forhold til koronaviruset. Vi får vel innrømme at vi nå ser med litt lengtende øyne mot Norge som nå har åpnet opp alt. Og med det får mange av dere i tur og orden en runde med sykdom forårsaket av koronaviruset. Den nye minst mulig kompliserte normalen er det vel vi alle lengter etter.

Vi som bor her det er tett befolkning i Japan, har på nytt vært en lang stund under State of Emergency (unntakstilstand). Anbefalingene fra myndighetene som kommer med State of Emergency er heldigvis mye mindre omfattende. Og vi legger større grad merke til at ulike fellesskap og ulike japanske venner av oss forholder seg forskjellig til smittevern. Vi ser nemlig også her i Japan at koronaviruset er blitt et svakere virus som gir mildere sykdom. Det gjør at stadig flere er blitt mindre redd, og med det pusher de på at de vil normalisere det meste.

Akkurat for oss som familie, har disse jevnlige State of Emergency gjort at vi på et vis har gått inn og ut av ventetid. Aotani kirke hvor vi holder flere av våre fritidsklubber, har valgt at de ikke ønsker at klubber skal drives så lenge det er State of Emergency. Men gudstjeneste holdes i gang, også ungdomsgudstjenesten. Søndag 20.februar var det ungdomsgudstjeneste, og vi synes det er flott å delta og bidra inn i dette fellesskapet med ungdommene.

Vi som familie gleder oss jo veldig til den dagen Aotani kirke sier vi får lov til å ha ungdommene på besøk igjen i vårt eget hjem etter gudstjenesten – og ellers på filmkvelder. Ungdommene sier også at de savner å komme hjem til oss, og at de allerede vet hvilke skolevenner de skal spørre om å komme med dem hjem til oss. Ungdommer er virkelig noen pilspisser i misjonsarbeid så vel for kirka generelt. Vi kan ikke få sagt nok ganger hvor privilegerte vi opplever oss, tenkt at vi kan få lov til å legge tilrette for ungdommenes ideer og for deres venner fra skolen som ellers ikke går i kirka.

Selv om de voksne får møte til gudstjeneste, og ungdommene likeså, har Aotani kirke valgt at søndagsskolen skal gjøres over videochatteprogrammet Zoom. Vi ser det er vanskelig å sette en naturlig strek for hva som er greit og ikke greit å gjøre i ei kirke når landet legger opp til at noe i enhver sammenheng må være litt begrenset uten at det konkretiseres. Siden Japan bare kommer med anbefalinger, er det jo ingen regler for ei kirke å måtte følge. Det er jammen ikke lett. Vi ser ei Aotani kirke som ønsker å fremstå som et ansvarlig og trygt sted for nabolaget, samtidig som den vil fremstå som åpen og hjertelig. Vi heier på dem! Her er vi på søndagsskolen, med gårsdagens klesvask på riktig side av webkameraet så klart:

Vi forvventer at vi snart er ute av State of Emergency igjen. Det blir fint!