Sannhetene i Bibelen er ikke sannheter i det japanske samfunnet. Når man bor i et annet land enn Norge er det er lett å oppdage hvordan Norge er et land hvor kristne sannheter og verdier tydelige har satt sitt preg i mange sammenhenger. Det er ikke alt ved Norge som er kristent, men innflytelsen og historien er der. Mens i Japan er det helt fraværende. Kristen tro, sannheter eller verdier har ikke påvirket lande i det hele tatt. Og dette fører masse interessant med seg.

Hver gang det er English Café har jeg en miniandakt. I den løfter jeg ofte frem en sannhet fra Bibelen. Jeg beskriver og forteller litt om den. I Japan er det vanlig for folk å reflektere og dele tanker med hverandre når man er sammen, derfor stiller jeg også et åpent spørsmål som alle kan si noe om etter jeg har hatt miniandakten.

Den ene gangen løftet jeg frem hva Bibelen sier om verdi. I verden er det vanskelig å se at noe er verdifullt uten at man sammenligner det med noe annet. Jeg viste flere illustrasjoner med vektskåler, hvor noe veier mer enn annet. En suksessrik mann vs. en mann som har mislyktes. En dame vs. en mann. Penger vs. mange venner. Osv.

Ja, så hvordan snakker Bibelen om verdi? Bibelen forteller oss at ethvert menneske har blitt gitt en lik verdi av Gud. Verdien Gud gir mennesket vokser ikke, ei heller avtar ettersom hva menneskene gjør i livet. Verdien Gud gir mennesket er. Menneskets verdi eksisterer ved at mennesket er hva det er, verdien er ukrenkelig, umistelig, konstant. Det er enkelt å se menneskets enestående verdi når vi leser om Jesus sitt liv. Jesus elsket og hjalp alle typer mennesker, ingen var for rike, ingen var for små. Dette er ikke en sannhet som finnes i det japanske samfunnet. Og dermed viste det seg å være helt nytt for de fleste av dem som var kommet til English Café. Dem som kommer til English Café vet ikke noe særlig om Jesus, ingen har tidligere fortalt dem om det Bibelen forteller om.

I respekt for ethvert menneske, stiller jeg et så åpent spørsmål etter miniandakten at folk kan svare hva som helst og det blir riktig. Jeg spurte dem alle «Hva er det du synes er verdifullt i livet ditt?». Overskriften på dette innlegget er «Et glimt av himmel…», og det var det vi alle fikk denne gangen med hverandre.

Den første som liksom skulle svare på eller si sine tanker om det åpne spørsmålet, spurte like godt bare et motspørsmål: «Hvordan ser denne verdien vi menneskene har ut når den bare er gitt oss fordi vi er?» Ja, hvordan ser den ut? Hva hadde du svart?

Jeg tok frem illustrasjonen som viste vektskålen hvor en suksessrik mann veide tungt, mens en mislykket mann veide lett. Denne illustrasjonen viser hva det japanske samfunnet forteller folk. Også fortalte jeg om at i Bibelen fortelles det om at Jesus møtte begge disse type personene med en dyp kjærlighet og ønske om å hjelpe dem begge to. Jesus gikk til dem mislykkede og gav han verdighet – han spiste sammen med han, flere ganger hjalp Jesus praktisk til ved å helbrede slik at livet ble litt lettere å leve for den mislykkede. Jesus gikk likeså til den vellykkede, spiste med dem også – han møtte den rike med verdighet, og ofte gav han dem praktiske råd om hva de kunne gjøre med sin suksess slik at det ble til det gode. Jesus gjorde ingen forskjell på folk, han tok imot barn, han tok imot kvinner, han tok imot folk fra fremmed land, han snakket med opphøyde herremenn i templene. Da Jesus døde på korset, var det for alle type mennesker i hele verden. Slik ser det ut.

Deretter kom nummer to i rekken som skulle svare på dette åpne spørsmålet mitt. Hun måtte innrømme at hun hadde fått et seriøst stort problem i år da hun skulle minne jenta si på å oppføre seg pent slik at hun fikk julegave fra julenissen. Hun kom på alt det hun hadde hørt om på English Café, og hun beskrev hvordan det hadde vokst inni henne til å virkelig være sannheter for henne. Hun ville virkelig dele og leve disse sannhetene med jenta si. Hun ville at sin jente aldri skulle måtte tro at hun kunne gjøre seg fortjent til å bli elsket. Hun ville at jenta si skulle vite at hun er elsket av henne slik som hun selv hadde oppdaget at Jesus elsket oss alle. Og det med en slik kjærlighet som tilgir når galt skjer. Hun hadde sagt at i år er den julenissen som kommer til vårt hus litt mer sånn som Jesus, han vil gi deg en gave fordi du er min jente og jeg er glad i deg slik som du er.

Tredjemann som skal svare på det åpne spørsmålet, er en penere, vellykket, eldre dame som har flyttet fra Tokyo til Kobe for kort tid siden. I kjedsomhet hadde hun gått rundt i sitt nye nabolag, og dermed gått inn i den store åpne døra til kirkebygget – og der møtte hun oss på English Café. Siden har hun alltid kommet til kafeen. Aldri før har hun vært i et kirkebygg, aldri før hadde hun hørt noe om Jesus. Hennes datter er en vellykket, gift bedriftsdame her i Kobe, og hun eier en meget anerkjent og suksessrik kafe nede i sentrum. Hun har et barnebarn. Denne damen begynner hele sin refleksjon med: «Jeg har egentlig alltid følt meg verdifull, hele livet, helt fra jeg var liten og ubetydelig har jeg kjent meg verdifull. Og nå vet jeg hvorfor! Det er jo denne Jesus. Hvorfor har ingen fortalt meg om det litt før? Nå er jeg jo mange og nitti år gammel.» Denne damen har også begynt å komme på søndagsgudstjenestene i kirka, og hun har nylig startet å synge i kirkekoret.

Dere kan tro at Japan er et spesielt land å være misjonær i. Det er alle disse hundre millionene med mennesker. Det blir så mange at det lille man kan gjøre som et menneske i dette landet oppleves så stakkarslig og lite. Men så får man disse glimtene. Glimtene av en levende Jesus som er her sammen med oss – som er her i Japan til tross for at de aller fleste enda ikke vet av han. Jesus er like relevant for japanere, sannhetene setter dem like mye fri som oss fra Norge. Jesus gir dem håp, elsker dem. Tenk om denne nasjonen kunne få oppleve en vekkelse der mange på en gang får lov til å møte Jesus som sin Herre og Frelser. Hva ville da skjedd?

Vi har opplevd bølge av etterspørsler om å skrive artikler både her og der som nå etterhvert vil bli publisert. Vi har det travelt, og vi har dermed hatt mye å dele. Det er spennende og godt å oppleve det! Informasjon og historier fra oss her i Japan vil dermed komme nå en periode igjennom andre informasjonskanaler enn bloggen. Misjonssambandets blad Utsyn er et eksempel på en slik informasjonskanal. Vi beklager at en følge av det har blitt at bloggen har stått litt stille.

Det er kjent for oss at dere som leser bloggen ikke nødvendigvis er brukere av de informasjonskanalene hvor det vil komme informasjon og historier fra oss fortløpende. Men det er aldri slik at vi får til å dele alt med alle. Vi opplever det som positivt å kunne dele informasjon og historier igjennom flere kanaler til flere ulike mennesker.

I september var det ei venninne som sa til Tone: Jeg vil lære deg Ikebana, kan jeg komme hjem til deg å ha et skikkelig kurs for deg? Ikebana er en japansk blomsteroppsats, og denne venninnen hadde vist meg litt om det fra før. Hvor heldig jeg er som har japanske venner som vil lære meg masse forskjellig. Dagene i september var helt fulle av andre gjøremål, aktiviteter og eventer. Men nå i oktober fikk jeg åpnet huset mitt, og denne venninnen kom og hadde kurs i Ikebana. Hun inviterte selv med seg en egen venninne, jeg inviterte dermed også med meg en egen venninne fra nabolaget – også kom det ei vi har som felles bekjent. For en koselig gjeng å være sammen med.

Det tar tid å bygge jevnbyrdige vennskap på tvers av kultur og språk. Men det har virkelig vært godt å kjenne på at stadig flere av mine japanske venner gir vel så mye som de tar fra meg. Jevnbyrdige vennskap gir livskvalitet. Og jeg opplever meg privilegert å å få være i et land der jeg får lov til å komme nærme andre mennesker ved å være likestilt dem.

Denne venninnen har faktisk gått på skole for å lære Ikebana, og i sine yngre dager før hun ble gift – hold hun kurs i Ikebana jevnlig i byen Kyoto som er ansett som kulturhovedstaden i Japan. Veldig flott å få lære Ikebana fra ei som virkelig kan det hun snakker om. Mange interessante regler som må følges i forhold til lengde på blomster og antall blomster. Enhver blomst studeres nøye, før man tar en avgjørelse for hvilken vinkel blomsten skal plasseres inn i oppsatsen i. Det er ikke rart at japanske blomsteroppsatser får sin helt egne karakteristiske utseende.

Umiddelbart etter gudstjenesten en gang i måneden deler alle medlemmene i kirka seg i forhåndsbestemte grupper for å be sammen, og for å be for hverandre. Alle gruppene har fått anvist sin krok eller plass å være. Det hele tar langt mindre enn 1 time for de fleste gruppene. Kirkekaffen og kjeksen kan umiddelbart etterpå inntaes (eller her i Japan er det jo egentlig matpakken og teen som inntaes). Dette er en veldig fin måte å få hele fellesskapet i kirka til å be sammen jevnlig.

Vi er satt opp til å være på gruppa sammen med ungdommene i kirka. Det er virkelig et privilegium å kunne sitte slik å be sammen, og å be for hverandre. Alle får ordet i tur og orden. Det deles kort om hva som har skjedd siden sist og hva vi kan være med å be for deles deretter. Helt til slutt ber vi alle samtidig for den som sitter ved vår høyre side. Slik er det ungdommene organiserer sin bønnestund.

Det har skjedd noe merkverdig i flere kirker og andre kristne fellesskap etter disse nesten 3 årene med diverse anbefalte restriksjoner fra den japanske stat mens Covid19 herjet rundt. Det er oppstått et hull. Et hull der det ikke er kommet nye ungdommer til ungdomsfellesskapet. Tre år er veldig lenge i et ungdoms liv.

I Aotani kirke, hvor vi jobber, var det flere barn fra nabolaget som gikk fast på barneopplegg i kirka som da var blitt gamle nok til å akkurat skulle gå over i ungdomsarbeidet – men så kom Covid19. Da la ikke den japanske staten tilrette for å kunne samles lengre. Kirka og alle andre i Japan ønsket å følge anbefalingene fra staten om å forsøke å møte minst mulig folk. En nødvendighet var det også de periodene der sykehuskapasiteten var tilnærmet oppbrukt i området vi bor i.

Nå når ungdomsarbeidet er oppe igjen, så kommer bare de ungdommene som allerede hørte til i ungdomsfellesskapet tilbake. Nabobarna som akkurat var blitt gamle nok for 3 år siden, synes ikke det er så enkelt å komme til noe som de egentlig er 3 år forsinket til å begynne i. Istedenfor kirka er andre ting på en måte blitt viktige for dem disse 3 første årene av ungdomstiden. Omstendighetene gjorde at kirka ikke kunne være der for dem akkurat da, og de har derfor funnet håp og glede i andre ting.

Det har vært underlig å stå sammen med ei kirke som opplever dette. Det har vært spesielt å oppleve dette som misjonær også. På den andre siden er det jo spennende å oppleve å være der igjen for ungdommer i kirka som egentlig kjenner at de har vokst ifra ungdomsarbeidet på disse 3 årene med Covid19. De famler seg på en måte fremover mot voksenlivet eller er allerede i voksenlivet på alle plan. Og dette har de måttet gjort nå i 3 år på egenhand.

Aotani kirke har heldigvis klart å fatte mot. De har begynt å samles i bønn 15 minutter før søndagsskolen som er hoveddelen av barneoaplegget for denne kirka. Dersom ungdommene ikke kommer tilbake, la oss iallfall få nabobarn igjen på søndagsskolen slik at vi kan på nytt vandre sammen med dem i mange år – ja vandre med dem helt inn i ungdomstiden. Det er rett og slett veldig strekt å være vitne til slike bønner, sterkt å stå sammen med kirka i dette. Måtte Gud svare i sin tid på den måten han ser er til det beste for dette kristne fellesskapet og for nabolaget.

Vi beundrer tålmodigheten hos det japanske folk. Måtte Gud svare på deres tålmodighet med vekkelse! Og må Gud vise hvordan og hva vi som misjonærer skal være og gjøre i møte med det hele.

Barnebursdag med venner eller med klassen er helt uvanlig å ha her i Japan. Så hvorfor driver vi å har det for våres barn?

Vi har hatt barnebursdag med klassen for Alf Ivar også. Og nå var det Benjamin sin tur. Vi har stor glede av å invitere klassene til guttene våre slik. Det er så mange flotte folk å få møte, så mange gøye mennesker å prate sammen med. Igjennom en slik bursdag får vi også opplevd litt av hvem våre gutter er omringet av i sine hverdager der de er på skolen. En bonus er at vi får anledning til å låne kirka vi jobber i når vi skal ha slike litt større bursdagsselskaper. Det blir alltid flere spennende spørsmål og kommentarer av slikt fordi det er første gang mange av dem er inni et kirkebygg.

Dere skal virkelig tro at vi koser oss sammen med dem som kommer.

Denne gang var det blant annet en herlig samtale med to av klassekompisene til Benjamin som skilte seg litt ekstra ut. De var nemlig helt overbevist om at i kirka var det spøkelser, for det hadde de sett på film. Vi måtte si oss litt uenig i det. I kirka er det jo nemlig Jesus som er. Jesus er dog utenfor kirka også, men ja- Jesus er inni kirka, ikke spøkelser. Guttene var ivrige med å diskutere med oss hvorfor de mente det var spøkelser i kirka, det var virkelig gøy å høre på dem. Så flinke de var! Men plutselig stoppet det hele litt opp, guttene måtte innrømmet at de jo egentlig ikke visste noe om Jesus. Også kom spørsmålet: Er det noe vi egentlig burde vite om Jesus, spurte de.

Vi valgte å fortelle kort om at Jesus en gang var i en båt, også hadde det blitt en skikkelig storm. Jesus sa til stormen «stille», så ble den stille. Vi synes det er rimelig kult at Jesus er så mektig at han kan styre både vær og vind. Og vi er sikker på at han kan gjøre mye kult og bra for dere også hvis dere spør han, sa vi. Disse to kompisene fortsatte ut i leken med de andre barna som var kommet til bursdagsselskapet. Før hadde de ikke visst noen om Jesus, nå visste de litt om han.

Du synes kanskje ikke startbildet passer så godt med overskriften på dette innlegget? Du har vel kanskje riktig i det. Bildet er fra Dubai, men det viser godt hvordan hele ferien vår ble avsluttet. Det får jeg komme tilbake til.

Hvor godt det er å treffe familie og venner i Norge! Noen skulle man selvfølgelig kunne brukt mer tid sammen med enn hva som var mulig. Andre fikk man plutselig bare ikke møtt likevel. Men i det store og hele, må vi si oss rikt velsignet med mange i Norge som betyr mye for oss – og som det er godt å komme sammen med. Det er ikke bare enkelt å forsøke å være venner med noen som har flyttet så langt vekk og er så sjeldent å treffe. Det er ikke bare enkelt å være familie til noen som er så langt unna. Vi er veldig takknemlige for tålmodigheten mot oss. Mange bilder ble tatt av alle disse møtepunktene, men det er for mange til å dele her.

Men det er ikke bare familie og venner som det har vært godt å møte igjen i Norge. Det har også vært godt å være sammen med kristne fellesskap. Vi fikk både bruke tid i Misjonshuset i Kristiansand, med Finnsnes Misjonsforsamling og andre kristne felleskap. Det er ingen tvil om at bønn og omsorg fra kristne brødre og søstre i Norge bærer oss mens vi er her i Japan. Og det er sterkt å møte hver og en av dem som står med oss på denne måten. Takk. Det var spesielt fint å høre vitnesbyrdet fra ei som nå går i Misjonshuset i Kristiansand. Vi hadde hørt rykter om det som hadde skjedd før, men det var spesielt å høre det direkte fra henne. Sist vi var i Misjonshuset i Kristiansand, endte våre to eldste gutter opp kranglende om en mikrofon oppe på scenene foran hele forsamlingen. Du kan tro det var spennende å være forelderen som stod der foran alle, og fikk den umulige oppgaven med å stoppe denne krangel på en penest mulig måte samtidig som man hadde misjonsinformasjon. Damen som nå er døpt, og hennes datter – kunne fortelle oss at når hun så dette skje oppe på scena, da skjønte hun at her i Misjonshuset kunne hun høre hjemme! Vi velger å takke Jesus som har sendt mange mennesker i hennes vei og gitt henne fellesskapet i Misjonshuset i Kristiansand, slik at hun kunne få oppdage alt det vi har i Jesus.

Også i Finnsnes Misjonsforsamling fikk vi høre vitnesbyrd av en som nylig hadde oppdaget alt det vi har i Jesus. Vi velger å takke Jesus for at han kaller på folk i Norge.

Det var godt å bruke tid i Norge, og la barna lære om Norge. Det merkes godt at de nå har bodd mye lengre i Japan enn i Norge. Fjelltur, fisketur og å være ute i hagen – mange gode minner for liten og stor!

Også var det returen til Japan. Det har på mange måter vært godt å kjenne på at hele familien har gledet seg til å dra til Norge, og har hatt masse glede av oppholdet. Men det var også godt å kjenne på at alle i familien også var klar til å dra tilbake til Japan. Der er vennene, der er skolen, der er arbeidet, der er barnehagen – hjemmet vårt er i Japan. For en velsignelse at vi drar avsted med villige barn i møte med det hele også denne gangen!

Og ja, når vi forberedte oss på reisa tilbake til Japan så vi den store tyfonen som gikk rett mot Osaka der flyet vårt skulle lande. Optimistiske som vi alltid er, satte vi oss på flyet ut av Norge – selvfølgelig rekker vi å lande før tyfonen kommer, tenkte vi! Vi hadde nok faktisk rukket å lande før den kom, men selvfølgelig var risikoen for stor. Det siste flyet fra Dubai til Japan er mange timer, og masse kan skje med en tyfon på slike timer. Flyet var kansellert. Og med det ble reisen til Japan forlenget med flere dager. Først en ekstra dag i Dubai. Bildet øverst på innlegget er fra Dubai.

Det er i slike øyeblikk som dette her at vi ser det som en virkelig velsignelse av å ha tre gutter med masse positivt pågangsmot og energi. Våres gutter legger seg ikke ned ved litt motstand, det kjører på med livets lyst. Og nå kan vi skryte av å ha sett verdens høyeste bygning – og det i over 40 varmegrader!

Flyene i Dubai ville ikke gå til Osaka på en stund, og vi ble derfor satt på et stort toetasjers fly til Tokyo. Flyselskapet sa at koffertene våres ville komme sammen med oss på dette flyet. Hvordan vi skulle komme oss fra Tokyo til Kobe fikk vi finne ut når vi landet, tenkte vi. Fremme i Tokyo viste det seg at vi hadde reist ifra koffertene våres likevel. Vi må si oss glade for det, for det hadde ærlig talt komplisert siste biten av reisen dersom vi skulle trille med oss 8 kofferter. På flyplassen i Tokyo fylte vi ut papirer som skulle sørge for at koffertene våre ble sendt videre til Kobe og helt til døra vår når de engang ankom Tokyo. Med bare håndbagasje kunne vi bevege oss godt, dog vi alle var illeluktende og skitne. Det var kaotiske tilstander, mange tusen som forsøkte å komme seg fra Tokyo til Osaka. Det er mange som reiser mellom disse byene hver dag, og etter en tyfon hvor ingen har kunnet reise – er det klart det må bli litt kaotisk. Guttene våres var i ekstase over å endelig ha kommet til Japan. Nå er vi hjemme, mamma og pappa! Vi så det som nødvendig å sove en natt i Tokyo før vi forsøkte å komme oss videre.

Tilgjengelige flybilletter hadde blodpris, og vi visste at Shinkansen fremdeles ikke hadde begynt å kjøre mellom Tokyo og Kobe på grunn av stor nedbør i Osaka. Men hva annet skulle vi gjøre enn å gå til togstasjonen til Shinkansen og vente der sammen med tusenvis av andre som fremdeles forsøkte som oss å komme seg videre. Vi tok et bilde av oss der, sittende på gulvet – illeluktende, svettende og en spyende – men det får vi ha for oss selv. Etter masse timer, begynte togene å gå! Men de som hadde billett til togene som skulle hatt gått om morgenen – fikk først gå ombord i togene. Vi måtte vente mer. De sendte avsted det ene Shinkansetoget etter det andre med bare få minutters mellomrom. Nå kunne de endelig få fraktet alle de tusenvis av menneskene som hadde ventet så lenge. Effektivt.

Plutselig kom meldingen. Alle som hadde billett, kunne gå ombord i hvilket som helt Shinkansetog! Dere skulle sett hvor fulle de første togene ble etter denne beskjeden. En velsignelse er det at det tar litt tid for en småbarnsfamilie å komme seg avsted. For da vi kom opp på perrongen kom vi tilfeldigvis til et tog som hadde lite folk i seg. Alle 5 i familien fikk hver sin sitteplass. Deilig aircondition, fremdeles noen grove havrekjeks igjen fra Norge å kunne spise, nyinnkjøpt CocaCola og strøm igjen på alle iPader. Togturen med Shinkansen ble en skikkelig ladestasjon for alle 5. Men toget gikk ikke lengre enn til Osaka. Hvordan skulle vi komme oss fra Osaka til Kobe?

Mens vi har vært i Norge, har noen andre misjonærer fra et annet land og annen misjonsorganisasjon lånt bilen vår. Det er ikke godt for en hybrid bil å stå helt stille så lenge som vi er borte på ferie i Norge. Vi spurte om de kunne komme med bilen vår til Osaka, det gjorde de gjerne. De sa de kunne til og med ha kjørt bilen vår lengre for å hjelpe oss når vi nå hadde reist så lenge for å komme oss hjem. Shikansen tar vanligvis ca.3 timer mellom Tokyo og Osaka. Siden alle togene hadde kjørt fra Tokyo med bare få minutters mellomrom, ble vi stående i kø før hver togstasjon hele veien. Togturen tok oss over 5 timer, men hva gjorde vel det – nå var vi virkelig snart kommet frem!

Klokka var 01:00 på natta da vi rullet vi inn å parkeringsplassen med bilen vår. Fornøyde med at denne annerledes reisen tilbake til Japan hadde vi klart sammen. Alle hadde bidradd på hver sin måte underveis slik at det hele gikk helt fint selv om det var slitsomt for oss alle. Vi velger å takke Jesus for det.

Nå er vi klar for hverdagen vår i Japan igjen!

Det var en gang Ole Bjarne og Tone fikk en gutt som de kalte Alf Ivar og en gutt som de kalte Benjamin. De var fulle av liv, og foreldrene ble overveldet av det hele. To barn er mer enn nok for oss når vi også skal gjøre alt det andre vi opplever Gud vil vi skal gjøre. Årene går, Alf Ivar og Benjamin blir eldre – så gode gutter de var og er. Ok, en til er jo veldig koselig. Tredjemann ble Caspian – den tålmodigste gutten vi har opplevd. En trio med gutter har vi, de skaper masse glede for hverandre og for oss voksne. Vi velger å takke Jesus for det hele. Vi begynner å bli gamle, tanker kommer. Er det ok for oss nå å bare ha disse tre guttene – og heretter være der for disse tre. Javel, vi forsøker et siste barn – og ja, det må være det siste. Gud velsignet oss med et barn til i magen. Vi vet enda ikke om det er en gutt eller en jente. I februar er termin. Du som leser bloggen og ber til Jesus, vær gjerne med å be sammen med oss om at vårt fjerde barn må få lov til å vokse, leve og være friskt. Og at vi som familie må finne oss godt tilrette sammen som en familie på fire barn og to voksne fra februar.

Misjonsfeltet Japan er Barnas Misjonsprosjekt for skoleåret 2023/24. Det synes vi er veldig flott! Og i den anledning kom det et team fra Misjonssambandet i Norge som filmet og skrev på artikler for barn om Japan en gang i april. Det ble også filmet og dokumentert annet til annet bruk når de først var i Japan.

Vi er super-imponert! Vi har allerede i mange år vært imponert over produktene som Misjonsambandet Ung lager, men nå har vi altså nådd nivået super-imponert!

Misjonssambandet er en stor kristen misjonsorganisasjon i Norge, og det er den organisasjonen som er vår arbeidsgiver her i Japan. Veldig kort og upresist sagt er ungGlobal misjonssatingen til Misjonsambandet Ung som da er navnet på barne- og ungdomsavdelingen i organisasjonen. Misjonssambandet er så stor at den er bygget opp av andre avdelinger også, slik som Informasjonsavdelingen.

I april fikk vi altså besøk av et team i ca 10 dager her i Japan. Tre personer som grovt sett hører til enten under ungGlobal eller Informasjonsavdelingen til Misjonssambandet i Norge. Det har vært spennende dager for oss, og også for de andre misjonærene som har vært med å bidradd masse. Igjennom dette blogginnlegget får dere derfor bare et lite innblikk av alt det teamet egentlig har gjort her i Japan i april.

Alf Ivar som eldste norske barn på felt, fikk i oppgave å vise frem hvordan livet sitt er i Japan og hva han tenker om forskjellige ting. Og en gøy del av Alf Ivar sitt liv her i Japan er å gå til fornøyelsesparken USJ:

Teamet landet i Japan dagen før, og kl.07 på morgenen etter satt vi oss i bilen for å få anledning til å få billetter til Nintendo World inni denne fornøyelsesparken. Og det gjorde dette teamet fra Norge helt uten å klage i det hele tatt. WOW!

Og slik gikk de fleste dagene for dem. Opp tidlig om morgenen, og ut for å filme, møte folk og være med på forskjellig.

Vekke fra sine egne barn og sin egen familie gav de våres barn masse kjærlighet og oppmerksomhet. Imponert! Våres barn kommer til å huske dette livet ut. Og begge våres eldste gutter var veldig interessert i at det var mange norske barn som skulle få se disse filmene og lese disse artiklene som nå holdt på å bli laget dengang i april.

Alle de norske misjonærbarna her i Japan er litt spredt rundt i sine hverdager. Slik at våres eldste gutter har ingen andre norske barn rundt seg i sine hverdager, heller ikke yngstemann har det. Det er ingen andre norske barn på den internasjonale skolen per nå, i yngstemann sin barnehage er han den eneste utlendingen – og det er ingen andre norske barn i den kirka vi går til hver søndag.

Det at våre eldste gutter ved dette besøket i april plutselig oppdaget så veldig konkret at de egentlig har en hel gjeng med norske barn i Norge som heier på dem i bønn, utgjorde en forskjell for dem. At de på filmen faktisk kunne fortelle om ting på norsk, fordi det ville dem som så filmen etterpå forstå – gjorde dem godt. At barn hjelper barn, for et flott fellesskap Misjonssambandet Ung legger tilrette for! Vi står igjen her i Japan som evige takknemlige for å få lov til å være en del av en slik stor misjonsorganisasjon for Kristus.

Vi har mange venner her i Japan, det er vi også veldig takknemlige for. Vi spurte om en av våre vennefamilier kunne vise frem hjemmet sitt og hvordan de utøver sin tro for dette norske teamet. De sa at det kunne de gjerne gjøre. Hvor flott de viste seg og sitt frem! Jeg er veldig takknemlig for hvordan de ville hjelpe oss med dette. Ingen av oss andre kunne vist og fortalt dette bedre enn dem.

Denne familien som lar den lokale budistiske presten være mest sjef i sitt liv får høre om at det er helt i orden å blande alle slags religiøsiteter sammen. Så lenge du holder hjerte ditt rent og pent, er det bare å gå og lytte til det katolikker og protestanter lærer om. Det er bare å gå til shitotempelet. Å drive på med fedredyrkelse er også helt greit å gjøre sammen med alt annet.

Vi som har Jesus som mest sjef i våre liv får høre et annerledes budskap på dette området. Jesus ønsker at alle mennesker bare skal velge å ha en sjef i livet, og han inviterer oss til å velge å ha han som sjefen vår.

Denne forskjellen vet vår vennefamilie fordi de også er sammen med oss på søndagsskolen i kirka hver søndag, så da den budistiske presten tilbød oss å kunne gå frem i tempelet for å tilbe – ble de redde for at vi ikke fikk til å si nei. Men som kristen er det helt naturlig å si nei til ting i livet. Alt det dette jordiske livet tilbyr er ikke av det gode, og det gangner ikke å delta på alt.

Vi ønsker Guds rike velsignelse over videre arbeidet for hver av dem som utgjorde teamet som var her i Japan i april. Tusen takk for den viktige og flotte jobben dere gjør! Dere er flotte folk!

Det forrige bønnemøtet sammen med alle misjonærene fikk vi høre av våre kollegaer at det hadde kommet flere folk til dem som ville ha dåpsopplæring. Det er jo fantastiske nyheter.

Vi selv har opplevd å stadig møte folk som aldri har hørt om Jesus før, eller folk som vet fryktelig lite om Jesus men som plutselig har lyst til å vite så mye mer om Jesus.

Det er flott å være et misjonærfellesskap. Flott at vi får lov tik å være et team som står sammen her i Japan – om så vi er på hver vår plass i hverdagen. Tenk at vi som misjonærfellesskap får lov til å ha kontakt med mennesker som er i begge endene av veien mot Jesus, så vell som alle disse menneskene som er der i midten av det hele.

Veien til tro. Ja, hva er det? Og hvem styrer det? Takk og lov at ingen kan bestemme over andres tro. Tro kan virkelig ikke fremtvinges. Vi sammenligner ofte tro med tillit når vi møter folk som vet lite om Jesus. For om du ikke tror på Gud i utgangspunktet, har du heller ikke så mye kunnskap om hva tro er. Når vi snakker om at tro er som å ha tillit, merker vi alle fort at alle tror på noe. Og det er en spennende oppdagelse. Hva i livet vi har gitt tillit til, er forskjellig – og om det er tilliten verdig blir stadig satt på prøve i alle våre liv som er fylt opp med både medgang og motgang.

Tone fikk besøk av venninne som er kursholder i japanske blomsteroppsatser, ikebana. Fra denne venninnen fikk Tone en lang og god innføring i alle reglene for hvordan det er tillat å sette opp blomstene. Tone ble overveldet av alle reglene, og så fort hvordan disse reglene fører til at disse blomsteroppsatsene får sitt veldige særpreg. Oppsatsene skal være luftige for eksempel, derfor blir de også ofte satt opp asymetriske, slik at det skal være luft i dekorasjonen.

Antall blomster, antall farger i oppsatsen, antall tyngdepunkter i oppsatsen er nøye styrt av regler. Og her fikk Tone en veldig flott innføring i hvilke tall som er lykkebringende, og hvilke tall som gir ulykke. Det verste ulykkestallet i Japan er 4. Det finnes flere høye bygninger som hopper over å ha fjerde etasje, og hoteller har ikke rom nummer 4. Dette er bare noen eksempler. 4 er et partall, og partall er noen fæle tall fordi man kan dele dem i to – de kan skape splid. Tallet 2 er unntaket, for det er et par – og det er mye flott og godt med et par. Når man teller og sier tallet 4 på japansk, så høres det ut som om man sier det samme ordet for død på japansk. Derfor er 4 det mest ulykkebringende tallet av dem alle. Venninnen til Tone spør om hvilke tall Jesus sier bringer lykke og ulykke.

Jesus er nå svært lite opptalt av tall på denne måten, ei heller så opptatt av lykkebringende eller ulykkebringende fenomen eller gjenstander. Jesus sier nå ganske så rett frem at det vil være vanskelig å være menneske her på jorda, og at hans største ønske er å få lov til å gå sammen med hvert eneste menneske i hele verden igjennom det gode så vel som det vanskelige i livet. Bibelen forteller oss om Gud som elsket verdens mennesker så høyt at han gav Jesus for oss, slik at hvis vi begynner å stole på han – tro på han – så vil vi få leve om vi dør, og da på det stedet der Jesus har tatt bort alt det onde ved sin død og oppstandelse.

Tone hadde virkelig ikke tenkt at venninnen sin trengte å høre om alt dette sånn på en gang der vi sammen lagde ikebana. Men venninnen ville høre mer, spurte mer – og gledet seg til neste gang vi fikk kommet sammen så hun kunne få hør enda flere detaljer. Hun hadde aldri hørt om dette før, og hun ble dypt fascinert. Hun måtte innrømme at enn hvor mye hun hadde strevet med å aldri ha ulykkestall rundt seg i livet, hadde ulykke likevel truffet henne – og det gjorde vondt og var strevsomt – hun opplevde seg alene og forlatt. Tone er veldig takknemlig for denne livlige venninnen sin. Og hun kjenner seg godt igjen i følelsene til venninnen når livet er mer utfordrende. Tone gleder seg også til å møtes igjen.

(Venninnen vet om blogginnlegget)

På de engelske kafeene til Tone i kirka samles det mange forskjellige mennesker fra nabolaget. Hvor utrolig gøy vi har det sammen! De fleste av dem som kommer vet nesten ingenting om Jesus. Hvorfor de kommer har sammenheng med litt forskjellige grunner. Noen kommer fordi de vil lære litt engelsk. Andre kommer fordi de kjeder seg hjemme og fant denne morsomme plassen å være på. Noen kommer for å kanskje finne seg en venn. Enkelte kommer kanskje fordi de er nysgjerrige på utlendingen som leder kafeen. Mens andre lurer egentlig litt på hvem Jesus er.

Tone er egentlig ikke så opptatt av hvorfor folk kommer. Menneskene som kommer behøver rett og slett ikke ha noen spesiell grunn for å komme, alle er velkomne! Tone synes det er virkelig gøy at det kommer folk, og enda gøyere er det når atmosfæren på kafeen har blitt så god.

Tone har tenkt at kafeen er en plass som alle kan komme som dem er, og det er det som gjør plassen så artig. Det er blitt så mange ulike mennesker på den engelske kafeen, flere av dem ville aldri møtt hverandre eller vært sammen med hverandre hvis de ikke hadde møttes på den engelske kafeen. Vi lærer masse av hverandre hele tiden. Hver gang deler Tone i en 5 minutters andakt litt fra sitt liv med Jesus. Denne 5 minutters andakten har tilsynelatende stadig blitt mer viktig for folk som har kommet. Etter kafeen er slutt stopper det stadig igjen folk som vil vite mer om det lille Tone har fortalt. Dette er spennende.

Tone fortalte for eksempel en gang om hvordan hun spilte TV spill med guttene sine, også ble det slik GAME OVER. Vi hadde gjort for mange feil, ei heller gjort de riktige tingene – og da stopper spillet oss i å fortsette. Men TV spill er ganske så nådige, fordi de gir oss alltid en ny sjanse. Igjen og igjen får vi lov til å prøve på nytt. Slik er livet med Jesus også. Når Tone får en GAME OVER øyeblikk i livet sitt, der hun har virkelig feilet – hun har ikke valgt å gjøre det riktige, der i det såre og vonde – gir Jesus i kjærlighet Tone en ny sjanse til å prøve på nytt. Dette er hva tilgivelse og nåde betyr i det kristne livet.

De som stoppet igjen spør Tone ut om dette med ny sjanse. En japaner som ikke lykkes, og dermed får et slikt GAME OVER øyeblikk i livet sitt – han har opprinnelig egentlig bare ikke arbeidet hardt nok. Og må på den måten bare forsøke å jobbe enda hardere slik at det lykkes. Det finnes ingen å kunne gå til slik som Jesus som sier: «Fortsett videre, du er tilgitt og elsket – jeg har en plan for ditt liv, bare fortsett du». Japanere er virkelig et hardt arbeidende folk på alle plan, Og det å høre for første gang at det går ann å bli møtt av Jesus på en så total annerledes måte i livets utfordringer og motbakker vakte stor interesse og begeistring.

Tone er virkelig glad for alle de gode relasjonene den engelske kafeen har gitt henne. Hver gang får hun lov til å glede seg til den engelske kafeen. Det er veldig godt.

Da vi kom til Japan var vi så heldige å få visum for 5 år. Det vil si at nå er tiden inne for å søke visum på nytt. Det er mye papirarbeid med slikt, men det er også med stor takknemlighet vi gjør det. Tenk at vi har fått lov til å være her i Japan i 5 år – og at vi får lov til å planlegge å være her i mange år til.