Det er ikke bare de norske og engelske lydene av et alfabet Alf Ivar og Benjamin må lære seg mens vi bor her i Japan. De må rett og slett lære seg to japanske alfabet i tillegg, og etterhvert tusenvis av kinesiske tegn som brukes i det japanske skriftspråk. Vi heier på dem! Her øver Benjamin og Alf Ivar seg på å skrive ord på et av de japanske alfabetene når de har faget Japansk på skolen. Vi var så heldig å få et bilde av hver gutt av lærerne de har i Japansk.

Japan er et land med få invandrere. På den internasjonale skolen som Alf Ivar og Benjamin går på er over halvparten av elevene japanere med både japansk mor og japansk far. Deretter kommer gruppen med barn som har en forelder som er japaner og en forelder som har en annen nasjonalitet. Den minste gruppen med elever på skolen er dem som har begge foreldrene sine fra et annet land enn Japan. Skolens navn er Marist Brothers International School.

Det finnes flere ulike internasjonale skoler her i byen vår, Kobe. Og elevgruppen på de ulike internasjonale skolene varierer. De internasjonale skolene i byen kommer også fra ulike engelsktalende land og stater, og har dermed ulik pedagogikk og systemer. Våre gutter går på en skole fra California i USA.

Det finnes en god del familier fra India som bor i byen vår, mange av disse går til den britiske internasjonale skolen i byen. Den internasjonale skolen som ansees som mest prestisjetung i byen har flest elever med lys hudfarge hvor begge foreldrene ikke er japanere. Dette kommer nok av at mange av utlendingene fra vesten i Japan er ressurspersoner og ledere. Kobe er en by med mange store bedrifter som utveksler ressurspersoner og ledere med verden hele tiden.

Den skolen våres gutter går på er ikke ansett som den mest prestisjetunge skolen, men den er veldig godt anerkjent og likt av mange. Den ligger i nærheten av et villastrøk hvor mange utenlandske lederne og ressurspersonene bor. Dette gjør at på Alf Ivar og Benjamin sin skole er det en miks med misjonærbarn fra andre land enn Norge, disse barna av businessfolk, barn med en japansk foreldre og mange barn med to japanske foreldre. Et flott fellesskap som våre barn trives i og får lov til å utvikle seg godt i.

Vi er veldig takknemlige for ordningen av å kunne ha barna våre på en internasjonal skole i samme by vi selv er misjonærer i.

Lille Caspian har vi i en lokal liten barnehage som ligger nærme her vi bor. Barnehagesystemet i Japan er veldig annerledes enn i Norge. I Japan finnes det ulike barnehagetyper. En som er tilrettelagt for dem som har mødre som arbeider, og en som er tilrettelagt for dem som ikke har arbeidende mødre. Det finnes også mødre som jobber og har barna sine i barnehager som ikke er tilrettelagt for det. Da må de alltid bare arbeide veldig korte arbeidsdager og du klarer heller ikke å arbeide hver dag da. Veldig mange kvinner sier opp jobben og er ute av arbeidslivet fra de får sitt første barn og ut livet. Dette er naturligvis en utfordring for Japan da en stor og flott gruppe arbeidsføre mennesker står ubrukt. Men Japan behøver også at barn blir til, og har noen støtteordninger som legger tilrette for at det er litt lettere å velge å få barn for japanere.

Det er også store forskjeller på størrelsen på barnehager i Japan. Det finnes barnehager med flere hundre, og det finnes barnehager med bare 12 barn.

Vi fant en liten barnehage tilrettelagt for mødre som arbeider med plass til 12 barn mellom 0 og 2 år til Caspian. Det er veldig fint å bli kjent med andre arbeidende mødre i Japan. Storeguttene gikk jo også i en japansk barnehage da vi kom til Japan, men det var en barnehage hvor majoriteten av mødrene var hjemmeværende. Nå får Tone jevnlig hilse på travle arbeidende mødre i farta. En flott gjeng med mødre med lite tid og mange ressurser.

Tone har raskt sett at i gruppen med arbeidende mødre finnes mange av dem som må arbeide for at familien skal få nok penger, men det finnes også de mødrene som fører en liten karriere samtidig med å være mor.

Mange av barna Caspian er sammen med er i barnehagen fra kl.6 om morgenen, men også en god del kommer kl.9 – det avhenger jo litt av hvilken jobb moren har. De fleste barna blir ikke hentet før langt utpå på kvelden. Så Tone får bare møte mødrene når hun leverer Caspian i barnehagen rundt kl.9 på morgenen. Caspian henter vi hjem kl.15 når Alf Ivar og Benjamin også er ferdig på skolen.

En slik liten barnehage har mye fokus på å de basale behovene for barna. At de får nok mat for den lage dagen de er der, at de har rene klær, at de får hvile seg og utfolde seg når de er våkne. Caspian ser ut til å kose seg med å bli stelt for her i denne barnehagen, og det er vi veldig takknemlige for. Caspian er den første hvite utlendingen for denne barnehagen, så de var veldige spente da vi kom til dem og ville ha vårt barn i deres barnehage.

Vi er virkelig takknemlige over å ha tre barn som trives i sine hverdager her i Japan sammen med oss. Og dette velger vi å takke Jesus for. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss fortsatt i bønn for barna våre. Vi voksne klarer ikke gjøre en god jobb uten at de har det godt sammen med oss her.