Samling for kirkene i Hanshin

På mandag (23.november) deltok vi på en samling for krikene i Kobe- og Osakaområde sammen med ei kirke i Tokyo. Noen var tilstede i møtesalen, mange deltok over videochat.

På samlingen fikk vi høre hvordan koronaviruset har påvirket de ulike kirkene i området, og det ble redegjort hvilke ulike måter kirkene har drevet gudstjeneste på. Det var hele 5 forskjellige måter: 1) Facebook, 2) Instagram, 3) YouTube, 4) Zoom og 5) E-post. Dette vitner for oss om ei krike som vil gudstjeneste, som vil fellesskap også når det er vanskelig å være fellesskap.

I mange japanske familier er det ikke alle familiemedlemmene som er kristne. Det kan av og til bare være mor og et av barna som er kristne, mens resten av familien går til templene og holder fast ved sin fedredyrkelse. Av og til er det bare en ungdom i en familie som tror på Jesus, mens resten går til templene og holder fast ved fedredyrkelsen. Det er et under hver gang et menneske tar imot Jesus, men det er på samme tid litt sårt hvordan det kan splitte familier. Det er ikke alltid slik at en hel familie velger å følge Jesus på samme tid, og det kan vi medmennesker ikke gjøre noe med. Det er Gud selv som kaller på hvert enkelte menneske i sin tid. På denne samlingen kom det imidlertid fram flere vitnesbyrd om at når gudstjeneste ble gjort på disse nye måtene, fikk jo alle gudstjenesten helt hjem til seg – og da var det ofte slik at alle familiemedlemmene deltok på gudstjenesten uavhengige om de var kristne eller ei. Og det hadde gjort spesielt godt for disse familiene. Endelig hadde de vært sammen og gjort det samme på søndager. Vi velger å takke Gud for dette underet.

Et naturlig tema som også ble løftet frem under samlingen var: Hva er egentlig kristent fellesskap? Hva er gudstjeneste? Det er sannelig vanskelig å få samles nå for tiden. Disse nye måtene å gjøre gudstjeneste på – er det egentlig gudstjeneste, er det egentlig fellesskap gjennom det? Vi leste så sammen i Bibelen, leste om disiplene – og om deres kamp om å få møtes. Vi leste hvordan disiplene enkelte ganger ble fra hverandre ufrivillig, hvordan kristne fellesskap plutselig stod uten leder et øyeblikk og så videre. Ja, det er skrevet mye i Bibelen om kristne som har flere lignende utfordringer da som vi har nå. Årsaken til utfordringene for disiplene og for oss i dag er virkelig forskjellig, men likevel er det likheter ved at vi og dem hadde vanskelig for å møtes sammen. Det kristne fellesskapet blir sammenlignet med en kropp som har flere ulike lemmer som tjener hverandre i Bibelen. Når vi leser om disiplene i Bibelen, ser vi at til tross for mye motgang og mange utforminger, virker lemmene på denne kroppen. Det ble sterkt å se etter i våre egne kirker her i Japan i dag, til tross for utfordringene – er fellesskapets kropp i funksjon? Vi kunne flere steder se spor av det. Dette vitner for oss om en levende Gud, om en Gud som er trofast hver dag.

Samlingen ble avsluttet med at vi sammen sang sangen «Stor er din trofasthet», og det gjorde virkelig godt å synge denne sangen med dette fellesskapet i disse tider.

Stor er din trofasthet, Herre og Fader.
skiftende skygge når aldri Din sti.
Du er den samme, Din miskunn er evig.
slik som du var, skal du alltid forbli 

Refr. Stor er Din trofasthet,
stor er Din trofasthet 
Dag etter dag gir Du nåde på ny 
Himmelske hender gir alt jeg behøver 
Trofaste Herre, hos deg har jeg ly 

Tidene skifter med dager og netter.
soler og stjerner har oppmerket gang.
Syng, all hans skapning og pris Ham som styrer.
lov den allmektige Herre med sang 

Nåde for synder og fred uten like.
mesterens omsorg til støtte og stav.
Styrke for dagen og håp for i morgen.
signing for barnet, som Gud tar seg av
.

Etter sommeren har det nå en lang stund vært rolige smittetall i forhold til koronaviruset i Japan. Men nå når temperaturen har sunket, har de daglige smittetallene steget høyere enn de noen gang har vært. Kirkene i Kobe- og Osakaområdet sammen med denne kirka i Tokyo er kirker som tidligere er blitt hardest berørt av koronaviruset, og de blir det også nå. Du som leser denne bloggen og ber, må gjerne være sammen med oss i bønn for disse kristne fellesskapene. Måtte Gud velsigne dem rikelig også gjennom denne runden med de mange utfordringene knyttet til koronavirusets økende smitteomfang.

Og den syvende dagen hvilte han.

Søndagen får mer og mer innhold for oss relatert til at vi er misjonærer, og det er fint å erfare. Vi får anledning til å bruke våre nådegaver og å være i fellesskap med de andre. Vi opplever oss velsignet.

Denne søndagen var det Ole Bjarne som talte på ungdomsgudstjenesten i Aotani kirke – mens Tone, Alf Ivar og Benjamin var på søndagsskolen for barn.

Deretter var det gudstjenestetid, og vi kan fortelle dere at det er bra mye gøy man kan finne på i benkeradene under en gudstjeneste for voksne:

Avslutningsvis i gudstjenesten ble det markert at 前川先生 (presten) har bursdag. Han blir 60 år. Vi sammen med mange andre i forsamlingen hadde på forhånd fått utlevert små lapper hvor vi kunne skrive våre personlige hilsener. Disse lappene ble limt inn i et stort og flott bursdagskort. Da tenåringssønnen til presten som inn med blomster til han, ble han helt ordløs. Det er sannelig godt å kunne gjøre stas på hverandre i et fellesskap.

Etter en 10 minutters pause etter gudstjenesten, ble årsmøtet for Aotani kirke gjennomført. Flotte, spennende og utfordrende problemstillinger blir løftet frem som omhandler både koronaviruset, økonomi, lokaler og menighetsliv. Vi heier på dem!

Vi er takknemlige for at barna våre ser ut til å ha det helt fint sammen med oss i våre mange gjøremål i kirka på en søndag. De bruker naturligvis mange av kreftene sine i løpet av dagen, og tidvis kreves det tålmodighet som vi nesten ikke kan tro fantes i disse to energirike guttene våre. Dette er virkelig noe vi velger å takke Jesus for. Det kan være tøft å finne sin plass som misjonærbarn i fellesskapet når mammaen og pappaen din er opptatt med så mye annet og mange andre. Innsatsen som Alf Ivar og Benjamin legger ned hver søndag for oss og for andre roser vi dem for. Godviljen Alf Ivar og Benjamin stadig kommer med er en gave vi som foreldre har stor respekt for. Og det av vi stadig nå veksler mellom å gå til to kirker bærer også guttene godt. Å være misjonærer er sannelig et familieprosjekt der vi er avhengig av å ha alle frivillig med på laget. Vi er spent på fortsettelsen.

Først så kommer 1 og 2, også kommer 3.

Vi har lenge opplevd oss mer enn nok velsignet og travle med to energirike og flotte gutter i familien vår. Vi har på en måte vært bevisste på å ville ha nok tid og krefter og glede til disse guttene våre som allerede eksisterte og til det nåværende misjonærlivet vi har valgt. Derfor har vi lenge vært spent på om vi ble for gamle før kallet om et barn til kom. Men nå, midt i koronatiden, har vi et barn til som vi kan legge i Guds hender – og vi håper inderlig på at det måtte få lov til å bare gå godt siden vi har våget oss utpå dette her i Japan og mens korona herjer rundt oss. Vi har gjort oss selv sårbare, men vi har tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger i alt.

Vi ser at kvinner som har vært gravide frem til nå, og som skal føde nå – får sine ektemenn med seg på sine siste kontroller og ved fødsel. Vi som er blitt gravide nå, og skal gå gravide inn i vintermånedene får ikke anledning til å ha ektemennene våres med på svangerskapskontrollene. Dette har med at smittekurven til korona per i dag peker rett til værs. Tone synes det er rart å skulle gå til alle svangerskapskontroller og vite at hun trolig ikke får med meg Ole Bjarne en eneste gang. Samtidig er det naturlig og fint å stå sammen med alle andre i Japan om å forhindre minst mulig smitte i hverdagen. Så får tiden vise om pandemien har roet seg litt ned frem til mai da termindatoen er. Dette vil være avgjørende i forhold til om Ole Bjarne får være med Tone på sykehuset eller ei når barnet blir forløst. Også i møte med dette har vi tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger.

Glede i ventetiden

Nå er det veldig lenge siden det er kommet et nytt blogginnlegg fra oss. Det har på en måte skjedd mye og lite på en gang en lang stund.

Vi kunne skrevet om tur til sjokoladefabrikk med barnehagen, sportsdag i barnehagen, Halloween på den internasjonale skolen, barnegudstjeneste hvor vi som familie ledet barnesangen og annet. Men alt som har skjedd bærer også preg av at man på samme tid har måttet tatt mye hensyn til at koronaviruset svirrer rundt oss i samfunnet. Sportsdagen i barnehagen ble for eksempel avholdt som en eventyrdag rett utenfor barnehagen sammen med foreldre, på sjokoladefabrikken var det bare noen få barn som kunne gå sammen om gangen for å titte inn i vinduet til fabrikkhallen, ingen foreldre kunne være med på Halloween på den internasjonale skolen og barnegudstjenesten var forkortet slik at smitte best mulig kunne forebygges. Vi er med andre ord fremdeles i et vakuum her i Japan der vi, andre folk, barnehager, skoler og kirker strever med at ingen av oss helt sikkert vet hvordan vi egentlig kan gjøre og gjennomføre alt på en den beste mulige måten. Og dette vakuumet finnes i ethvert land i hele verden, også i Norge. På den måten er vår situasjon her i Japan på ingen måte unik.

Smitte av koronaviruset i Japan har i skrivende stund vippet over 1000 påviste nysmittede hver eneste dag. Men med en så stor befolkning som finnes her i landet, utgjør dette en liten prosent. Beklageligvis viser det seg også nå at det er i de største byene mennesker blir smittet og smitter hverandre, også er det mye smitte nord i Japan der klimaet er kaldt. Det er med andre ord store områder og dermed en stor del av den japanske befolkningen som nesten ikke er i kontakt med koronaviruset i det hele tatt. Det er hovedsakelig befolkingen i Tokyo og Osaka – og omheng til disse to enorme byene – og Hokkaido i nord, som blir smittet og må passe seg for koronaviruset. Vi bor i Kobe som er en millionby som har vokst helt inntil Osaka og blir dermed litt berørt av det som foregår i Osaka.

Det har ikke blitt så mange konkrete arbeidsoppgaver på oss i kirkene vi samarbeider med frem til nå. Dette har sammenheng med at det ikke er greit å starte opp noe nytt som samler folk midt i en pandemi. Vi har likevel valgt å gripe muligheten vi har med å invitere folk hjem til oss. Med ryddig loggføring om hvem som har vært hos oss når tid, god håndhygiene under besøket, deretter god vasking av berøringspunkter i leilighet før og etter besøk, og med litt avstand mellom hvert besøk – opplever vi at vi har tatt gode hensyn til dem vi inviterer hjem til oss.

Vi opplever oss veldig velsignet av å ha så mange å kunne invitere hjem til oss fordi vi har møtt dem i nabolaget vårt, hatt barn i samme barnehage tidligere eller har det nå, har barn på samme skole, truffet hverandre på en event i kirka og så videre. Vi lever jo også i en tid der vi er mange som stiller spørsmål, en usikker tid for oss alle på en eller annen måte – dette gjør det ekstra kjekt å komme sammen og å være sammen med de vi har rundt oss.

Samtalene kommer ofte innom barneoppdragelse, og flere besøkende stiller spørsmål ved vår norske barneoppdragelsen hvor tilgivelse og ny sjanse lett blir gitt til barna våre når de gjør noe galt. Noen synes det er flott og praktiserer lignende selv, andre synes det er litt for mildt. Et barn som gjør galt skal få høylytt kjeft for å lære, enkelte synes også straff er på sin plass når barnet gjør noe galt. Straff er virkelig på sin plass når voksne gjør noe ulovlig, synes jeg. Det beskytter samfunn og hjelper folk til å være lovlydige. Men jeg er glad for at jeg kan få lov til å tilgi mine barn når de gjør galt, og med det gi de en helt ny sjanse til å velge å gjøre det gode deretter uten at de må være bundet av den feilen de kom til å gjøre. Å la barne øves opp til å velge det riktige og gode tar tid. Å gi barnet frihet ved at det stadige får nye sjanser slik at det kan oppdage at det selv kan klarer å gjøre godt, tenker jeg er en god måte å oppdra barn. Jeg som kristen opplever egentlig den samme type frihet gjennom tilgivelse og nye sjanser fra Jesus. Hele livet mitt forsøker Jesus å vise meg hvordan jeg kan velge riktig og det gode gjennom Bibelen og gjennom det kristne fellesskapet – de gangene jeg bommer på målet får jeg motta tilgivelsen og starte på nytt. Deretter får jeg kanskje innimellom oppleve at jeg får til å velge det gode slik at det blir til velsignelse for meg selv og andre rundt meg. Når det skjer velger jeg alltid å takke Jesus for hans tålmodige kjærlighet og stadige tilgivelse – ja, dette som mange kristne kaller Guds nåde. Ja, det har vært mange spennende og flotte samtaler med mange fantastiske mennesker i hjemmet vårt i det siste. Vi opplever oss privilegerte!

.

Dåp i Seishin kirke

Nåde – en Guds gave – nok til alle! Dåpen vitner om det synes vi. I dag fikk vi være på gudstjeneste i Seishin kirke hvor en voksen mann ble døpt. For en fest!

Veien frem til å velge Jesus kan være lang for mange mennesker rundt omkring i hele verden, og det er verken farlig eller galt. Det synes som at for veldig mange japanere er denne veien lang. Det kan med andre ord mange ganger gå flere år fra de først får høre om Jesus frem til de velger å følge Jesus. Det er nok mange misjonærer i Japan som har spurt seg selv hvorfor det er slik. Det kan være spennende å granske – og man kan på en måte enkelt tenke seg mange logiske og naturlige forklaringer på fenomenet. Det som fascinerer Tone og Ole Bjarne med stor takknemlighet er å være vitne til vår Gud som har lært de allerede kristne japanerne langmodig (tålmodige) kjærligheten til sine medmennesker. Gud vet å utruste sitt folk! Også er og forblir det spennende å se hvilke fremtidsplaner Gud har for Japan. Vi våger å be om vekkelse i Japan, for vi har kjent på hvilken rikdom vi har i Jesus – og håper mange mennesker i Japan kan få kjenne seg like rike som oss i Jesus.

Mannen som ble døpt i Seishin hadde første gang hørt noe om Jesus da han gikk på vidergående skole. Han gikk til og med i en krike på det tidspunktet. Likevel var det altså i dag, som en voksen mann at han valgte Jesus på en tydelig måte ved å ha gjennomgått dåpsundervisning og bli døpt. Fint å delta i dåpsgudstjenestens hans, og vi vil heie på han videre i bønn.

Det er så mange vi har fått lov til å bli kjent med!

Foruten ungdommer som vi har blitt kjent med gjennom ungdommene som allerede går i kirka, har vi fått lov til å bli kjent med så mange forskjellige barn og deres familier. Det er kjekt! Disse barna har vi ikke blitt kjent med gjennom kirka fordi de ikke alltid går i kirka, men det er barn vi har blitt kjent med gjennom barnehage, skole og lekeplassen. Vi har både blitt kjent med barn som er på alder med Benjamin og barn som er på alder med Alf Ivar. Vi er så takknemlige for hver og en av dem vi er blitt kjent med, og vi har stor glede av å være sammen med dem. Både Alf Ivar og Benjamin er stort sett et hode lengre enn sine japanske venner, men hva gjør vel det?! La dere altså ikke forvirre av høyden, her er det bilder av guttene våre sammen med sine jevnaldrende japanske venner. De av dere som leser bloggen og ber, må gjerne være med å be om at vi må få lov til å fortsatt ha det godt sammen med mange forskjellige mennesker her i Japan.

Ungdommer i hus!

Endelig fikk vi gleden av å få lov til å ha ungdommer med oss hjem etter gudstjenesten i Aotani kirke. Dette har vi savnet masse! Aotani kirke er en stor kirke med mye organisatorisk struktur, så det er et eldsteråd i kirka som har sagt at det er i orden at ungdommene på nytt kan besøke oss etter gudstjenesten. De satt imidlertid noen begrensninger. Vi fikk ikke lov til å ha mer enn 5 stykk på besøk om gangen, vi fikk ikke lov til å servere mat eller drikke, vi utførte håndvask ved ankomst og hadde masker på oss hele tiden. Vi synes det er spennende å samarbeide med ei litt større kirke, avgjørelser og bestemmelser tar sin tid – men hva gjør vel det?! Aotani kirke er svært forsiktige og ser mange utfordringer i møte med koronapandemien, Ole Bjarne og Tone synes det er helt i orden. Ingen kjenner til hva som egentlig er det aller beste å gjøre uansett. Vi heier på dem!

Vi som familie har måttet dele oss i to fra morgenen av når vi går til kirken. Det er nemlig jevnlig ungdomsgudstjeneste og ungdomssøndagsskole samtidig som det er søndagsskole for våre egne og nabolagets barn kl.0900. Ole Bjarne deltar på ungdomsarbeidet, mens Tone slår følge med Alf Ivar og Benjamin på søndagsskolen. På søndagsskolen for barna får Tone anledning til å møte adre mødre som av og til slår følge med barna sine til søndagsskolen.

Så samles vi som familie når det er gudstjenestetid.

Alle slags komitemøtet og planleggingsmøter for kirka skjer på søndagen når alle er samlet uansett. Fremdeles er det slik at det ikke serveres lunsj i kirka etter gudstjenesten, men komitemøtene og planleggingsmøtene har startet opp i sin vanlige form. Vi deltok på møtet for søndagsskolen, og hadde dermed med oss lunsj som vi spiste i kirka denne søndagen. Både Tone og Ole Bjarne deltok på møtet på den måten at Ole Bjarne satt sammen med møtedeltakerne og Tone med guttene våre på borde ved siden av og fulgte godt med.

Alf Ivar og Benjamin har på en slik fin måte forstått at søndagen er en jobbedag for mamma og pappa. De gleder seg over å kunne være sammen med oss hele dagen, og finner raskt ut når de på en måte må vente litt på oss og når de kan få hele vår oppmerksomhet. Alf Ivar og Benjamin liker veldig godt å ha ungdommer på besøk hjemme hos oss. Mange av ungdommene er interessert i å snakke og leke med dem litt først når de kommer på besøk. Men når ungdommene setter seg til i sofaen for å prate eller spille et spill, forstår Alf Ivar og Benjamin at nå er det tid for dem å leke for seg selv eller bare se på et som skjer i stua eller spille litt på hver sin iPad.

Det er alltid kjekt å møte ungdommene i kirka, og med det høre om hva som har skjedd siden sist. Det var flere enn 5 ungdommer i kirka denne søndagen, men bare 5 av dem kunne altså få lov til å komme hjem til oss. Hvor kjekt det var! Av ungdommene vi hadde besøk av er det både ungdommer som har vært kristne lenge, ungdommer som er på vei mot Jesus og vurdere å bli døpt og ungdommer fra nabolaget som bare liker å henge med oss. Vi spilte spill og pratet om mye forskjellige ting.

Bønnemøte i Aotani kirke

Hver onsdag er det to bønnemøter i Aotani kikre, et bønnemøte kl.1030 og et kl.1930. Det er flott å stå sammen i bønn. Vi bruker å komme begge to på bønnemøtet kl.1030, også er det bare en av oss som går på bønnemøtet kl.1930 da dette klokkeslettet er rundt leggetiden til guttene våre.

På bønnemøtet leser vi hver gang et kapittel i Salmenes bok i Bibelen. Vi leser deretter fra en bok som kommenterer det vi just har lest i Bibelen. Etterpå der igjen får alle fremmøtte i tur og orden beskrive hva de synes var godt å høre eller om det var noe som var vanskelig å forstå. Også begynner vi å be etter at alle fremmøtte i tur og orden får delt det de ønsker vi skal være med å be for. Kirka har også laget et ark for hvert bønnemøtet hvor syke medlemmer av kirka står oppført med navn, fremtidige eventer og annet står beskrevet som vi også ber for.

Ole Bjarne og Tone har valgt å hoppe uti det, og ber hver gang på japansk. Vi tror at Gud forstår våre bønner uansett hvordan de lyder, og vi synes det er fint å be på et språk som alle kan forstå slik at vi kan stå sammen i det som blir sagt i bønn.

Å be på japansk er noe helt annet enn å be på norsk. Ikke bare fordi det er et annet språk, men gjennom språket uttrykkes jo kultur. På en måte finnes folk av ulik rang i Norge så vel som i Japan. Men i Norge vektlegges det ikke – det er ikke implementert i den norske kulturen på samme måte som i Japan. Vi nordmenn bruker samme ord når vi snakker til en lege som når vi snakker med søppelmannen. I norsk kultur ligger det en norm om at alle mennesker er likeverdige uansett yrke og rang. Til og med når vi snakker om eller med Gud, bruker vi også bare de vanlige ordene vi bruker om og til alle andre. Det er vel bare når journalistene intervjuer kongen at en form for høflig språk dukker opp i Norge. I japansk kultur ligger verdigheten din i hva du gjør, og dermed uttrykker yrket ditt og rang noe om hva du er. Dette er så sterkt betonet i den japanske kulturen at det uttrykkes tydelig i språket. Du må bruke andre ord og andre former av ord når du snakker med folk som er av høyere rang enn deg. For Tone sitt tilfelle vil det gjelde blant annet i møte med en mye eldre dame, en lege hun møter på legekontoret eller i møte med Gud.

Vi som nordmenn kan jo si at min beste venn Jesus er kongenes konge. Han går sammen med meg og regjerer over hele verden. Dette viser også at vi nordmenn setter Jesus over oss samtidig som han er så veldig nærme oss. Akkurat det samme gjør japanere, men siden Jesus som er så nær oss også er over oss (av høyere rang) – vil japanere hovedsakelig velge å bruke høflig tiltale om og til Jesus.

Så når en japaner ber til Gud på japansk, ber japaneren med ord og former av ord som viser at Jesus er opphøyet over oss. Med ord som viser respekt, med ord og former av ord man ikke bruker i møte med alle andre mennesker. Disse ordene og disse spesielle formene av ord synes Tone og Ole Bjarne er komplisert fordi vi bruker dem jo ikke så ofte i møte med våre medmennesker. Men det har vært spennende for oss å lære å be på nytt. Og når vi ber på japansk får vi en ekstra påminnelse om at Jesus faktisk er sterk og mektigst, han er over oss – og med at Jesus er det kunne han komme helt ned til oss og overvinne døden og med det gi oss frelse og nåde.

Tone ble med på kake-klubben til Asta

Torsdag 17. september ble Tone med på kake-klubben Asta har en gang i måneden i den kirken hun jobber i. Asta er misjonær fra Finnland. Hun og hennes finske misjonsorganisasjon samarbeider med samme japanske kirke som også Norsk Luthersk Misjonssamband (den norske misjonsorganisasjonen vi jobber for) samarbeider med.

De forskjellige kirkene her i Japan har ulike størrelser, og har dermed startet opp igjen med ulik drift av kirkene til forskjellig tid i møte med den fremdeles pågående koronaviruspandemien. De største kirkene har utsatt oppstart av full drift lengre enn de litt mindre krikene. Dette har sammenheng med at det er enklere å ta kontakt med alle medlemmer i de små kirkene hvis et menneske som har vært i kirka får påvist koronaviruset. Noen kirkene her i Kobe praktiserer at kirka stenger i 14 dager hvis en som har vært i kirka får koronaviruset påvist. Det finnes mange måter å både løse og møte det hele på. Og vi er fremdeles imponert hvordan kirkene stadig jobber seg igjennom den ene utfordringen etter den andre. Hele tiden har de fokus på å fremdeles kunne dele Jesus med hverandre og med dem de ellers har rundt seg i hverdagen.

På kaka-klubben lager de ulike vestlige kaker, Asta snakker om sin tro og kaken blir spist. En utrolig koselig klubb for folk i alle aldre. Til vanlig er det deltakerne som lager kaka mens Asta viser dem hvordan de skal gjøre det. På grunn av koronaviruset gjennomføres klubben nå ved at alle ser på at Asta lager kaken. Denne gangen laget Asta ei skikkelig god eplekake med masse spennende krydder. Hun laget også vaniljesaus som vi skulle helle oppå kaka når vi spiste den.

Vi satt alle med oppskriften foran oss slik at vi kunne skrive på alle de nyttige og flotte baketipsene Asta kom med underveis.

Asta delte et vitnesbyrd med oss, og deretter koste vi oss med å spise kaka sammen. Det var kjekt å bli kjent med dem som hadde kommet på kake-klubben. Noen av dem gikk i kirka til vanlige, andre kom bare til kirka for å gå på denne kake-klubben.

Innvielse til arbeidende misjonærer i Seishin kirke

På søndag (27.september) ble det markert at vi også har startet å samarbeide med Seishin kirke med en seremoni. Vi kjenner ikke enda Seishin kirke like godt som vi kjenner Aotani kirke, men det er med glede vi møter to kirker hvor vi ser mennesker får møte Jesus i fellesskapet, i forkynnelsen, i tilbedelsen og i bønn. Seishin kirke kunne annonsere for oss at de skulle ha dåp av en voksen mann om ikke så lenge. Vi står sammen med dem og jubler over dette!

I Seishin kirke innehold seremonien overrekkelse av kontakt og forbønn.

Etter selve seremonien ble vi bedt om å komme frem en gang til under gudstjenesten. Mens vi da står fremme synger forsamlingen en sang til oss. Vi opplever oss velsignet!

Alf Ivar og Benjamin fikk hver sin Pikachu (en figur i Pokemon) etter denne sangen, det synes de var kjempe stilig!

Vi ser frem til å bli mer kjent med menneskene og fellesskapet i Seishin kirke ved å bruke tid sammen med dem. Vi gleder oss til å se hva Jesus har lagt foran oss i samarbeidet med Seishin kirke.