Som en hvit, svært synlig kristen familie i Japan har jeg (Tone) mange ganger tenkt slike tanker som: Siden vi tror på Gud og tjener Gud med hele oss her i Japan – hvorfor blir vi liksom ikke en mer perfekte familie? Burde ikke Gud gjøre familien vår som tror på Han bedre? Altså nå må dere forstå at jeg opplever at mine gutter er de beste guttene i hele verden, og det finnes ingen bedre mann i hele verden enn min egen ektemann. Så det er ikke dette jeg snakker om. Altså noen i kirka sa til oss en gang da vi kom tilbake fra norgesferie at det var så stille i kirka når ikke vi var der, når vi kom der med de fire guttene våre ble det bråk og liv. Og ja, hvordan skal man ta en slik påstand. Vi er litt mye liksom.

Men hver gang jeg leser i Bibelen, kommer sannheten mot meg: Bibelen er sannelig bare full av dysfunksjonelle familier. I den første familiene vi noen gang hører om i Bibelen, dreper den ene broren den andre broren. Videre er det disse fedrene som lyver. Så er det en annen familie der den ene broren er morens favoritt, og moren hjelper ham med å ta alt fra sin egen bror. Det er en annen familie der mange brødre forråder en av sine egne brødre sammen og selger ham som slave. Det er en annen mann som Bibelen forteller oss er en mann av Guds hjerte, og han driver utroskap – huset hans er fullt av opprør og vold.

Ja, så hvor er modellen for den perfekte, skinnende kristne familien? Også må jeg bare innrømme at den eksisterer egentlig ikke, ikke i Bibelen engang eksisterer den. Også blir det jo plutselig så selvfølgelig at det må være sånn, fordi den eneste perfekte er Gud selv. Også er det jeg som et sted underveis har gjort den perfekte familiene til et bevis på åndelighet. Hvis hjemmet vårt er organisert til enhver tid, må vi være sterke kristne. Hvis hjemmet vårt er i kaos, må det være noe galt. Sannheten er at Bibelen ikke forherliger perfekte familier. Bibelen forteller oss om ufullkomne familier som velger å stole på Gud i alle ting.

Vi har en pute med et bibelvers i sofaen vår her i Japan, det er Josva 24,15: «Jeg og mitt hus skal tjene Herren». Det står ikke: «Jeg og mitt hus skal være feilfrie for Gud i alt». Standarden er ikke perfeksjon. Standarden er å stole på Gud i alt.

Og med dette som bakgrunn klarer jeg å innrømme denne neste ærlige delen: Mennesker som ikke tror på Gud, ser ut til å ha lykkeligere familier. Og sannelig Gud gir av sin godhet til alle, Gud gir barmhjertighet til selv de som ikke kjenner ham.

Fredelige hjem er ikke automatisk et bevis på et hjem der rettferdigheten bor. Hjem som sliter er ikke et bevis på at Gud har sviktet.

Å ha fokus på å være en familie som gjør alt perfekt er ikke riktig. Fordi jeg vil ikke at vi skal være en familie som jager etter samfunnets syn på en lykkelig familie når det å stole på Gud er viktigere.

Samfunnet sier: Beskytt hva folk tror om deg, unngå vanskelige situasjoner, kutt vanskelige folk ut av livet ditt. Men Bibelen forteller oss: Tilgi, hold ut, omvend deg, gjenopprett. Det er så mye vanskeligere, men det er hellig. 

For noen dager siden fikk jeg en spesiell samtale med en mamma til en av guttene våres sin venn. I samtalen kom det frem at hun hadde en veldig annen standard for hvor mye løgn man kunne fortelle til andre mennesker rundt seg. Det gjorde meg først usikker, så kjente jeg på hvor deilig det hadde vært å kunne gjemme seg bak slike løgner, hvor mye mer perfekt man ser ut når man gjør det. Men med Guds hjelp er vi en ærlig familie, en familie som med store bokstaver ikke viser seg perfekt i alle sammenhenger.

Vi er nok ikke alltid de enkleste å være sammen med for alle japanerne fordi at som kristen familie kommer vi med et helt sett av annerledeshet – og det er ikke lett å ta imot det, men i det der er Gud, fordi Gud er med oss og for oss. I dette velger jeg å stole på Gud. Selv om det er vanskelig for folk av og til å forholde seg til oss, så velger de å bruke tid med oss igjen og igjen og igjen. Og der får de møte Gud i det kaoset, og det er mange ganger det eneste stedet der de får møte Gud så nært og ufiltrert. Det er håpet mitt, at Gud er så sterk i våres liv. Og heldigvis har vi også erfaringer at Gud er med oss slik.