Japansk ingen hindring!

Endelig fikk vi invitert en klassekompis av Benjamin hjem på besøk til oss. Det er ikke gitt at alle foreldrene som sender barna sine til den internasjonale skolen sin barnehage kan engelsk selv. Mange ønsker å gi barna sine det engelske språket som de selv ikke kan, og med det spanderer de å sende barna sine til en internasjonal skole. Vi er heldig som er en familie som også kan snakke japansk slik at vi kan invitere alle slag folk på besøk. Virkelig en koselig mor på besøk sammen med en gutt som er jevngammel med Benjamin og en lillebror. Kjekt å bli kjent med mennesker som bor i andre bydeler i Kobe. I denne byen finnes det virkelig bydeler med hus i alle prisklasser.

Piknik

Litt etter litt ser det ut som livet stadig normaliseres også her i Japan. Stadig flere har fått vaksinen, og vi håper alle på at det vil utgjøre en synlig forskjell etterhvert som livet normaliseres. I dag fikk vi endelig dra på piknik med disse flotte vennene våres fra nabolaget. Disse har vi fått lov til å ha som venner helt siden vi kom hit til Japan. En velsignelse, og vi håper vi er til velsignelse tilbake til dem. Det var iallfall virkelig godt å få møte dem slik igjen!

Caspian sin barnedåp

Fotograf: Marius Bergersen.

Søndag 3.oktober ble det anledning for oss å døpe Caspian i Aotani kirke. En flott dag ble det. Siden State of Emergency (unntakstilstanden) bare var avsluttet veldig kort tid før barnedåpen, opplevde vi at det ikke ble helt riktig å lage en stor dåpsfest etter barnedåpen. Det ble til at vi samlet de norske misjonærene hjemme hos oss etter gudstjenesten til en enkel markering.

To stolte storebrødre tørket Caspian sitt hodet under dåpen.

Tone inviterte flere av sine gode venninner fra nabolaget til å komme til kirka for å se en kristen barnedåp hvis de ville. Noen av dem kom med barna sine på søndagsskolen før gudstjenesten, og var i kirka så de fikk sett barnedåpen på slutten av gudstjenesten. Det var virkelig hyggelig og fint av dem. Ellers var det ganske mange som hadde kommet til kirkas gudstjeneste denne søndagen, og vi ble velsignet med mange gode ord og hilsninger fra mange i fellesskapet. Det var flott!

Kollegaen vår Marius Bergersen er veldig flink til å ta bilder, og har virkelig godt utstyr. Vi var så heldige at han kunne ta noen familie bilder av oss etter dåpen. Verdifulle bilder!

Gudstjenestene fra Aotani kirke gjøres fremdeles tilgjengelig på YouTube slik at folk kan få med seg gudstjenesten selv om de ikke kommer til kirken på grunn av koronaviruset. Gudstjenesten hvor Caspian blir døpt finner dere her:

Endelig…

Det er lenge siden det er kommet noe blogginnlegg. Og det er nok et uttrykk på at det har vært mange hverdager med bare oss selv. Storguttene har gått til skole og barnehage som vanlig, mens minstemann har vært hjemme. Og slik har dagene gått. Den internasjonale skolen har som privatskole har gitt uttrykk for et stort ønske om at studentene ikke omgåes med så mange ulike mennesker i fritiden akkurat når smitten var som verst for området vi bor i. Dette ønske har vi selvfølgelig lyttet til og etterfulgt.

State of Emergency (unntakstilstander) er fremdeles for området vi bor i, men alt tyder på at den ikke forlenges videre inn i oktober. Statistikken viser en god nedgang i korona-caser, og det ser ut for at denne femte smittebølgen endelig går mot en avslutning. Dette har gitt oss muligheten til endelig å blant annet få møte noen av vennene våres fra nabolaget. Det var gøy for liten og stor!

Den femte bølgen med korona var kraftig, og det hadde også disse vennene våre kjent på. Med barn på en av nabolagets enorme barneskoler, var de spent på om skolen deres skulle bli involvert i et smitteutbrudd eller ikke. De ble vitne til at naboskolen som er like stor, og bare noen få hundre meter unna – fikk et så stort smitteutbrudd at hele skolen bare måtte stoppe opp noen uker. Skolen deres barn gikk til, gikk fri fra et lignende smitteutbrudd til tross for at disse to skolene og barna på disse skolene på et vis bor så og si i samme nabolag. Husene står jo tett i en millionby, så det er bare om du bor på den ene siden eller den andre siden av en bestemt gate som setter grense for hvilke barn som går til den ene eller til den andre skolen. Vi var glade på deres vegne, at de også hadde opplevd at deres barn kunne gå til skolen hver dag slik som våre gutter har fått anledning til å gjøre til den internasjonale skolen. Koronaviruset slår virkelig bare vilkårlig rundt seg.

Ellers ser det tøft å høre fra våre venner i nabolaget om nedleggelser og mennesker som har mistet jobbene sine. Disse vennene jeg møtte her, gikk det fremdeles økonomiske godt med og jobber er bevart. Og disse naboene var med godt mot da den japanske stat har igangsatt en del økonomiske tilskuddsordninger ved nedleggelser for eksempel. Den japanske stå-på-viljen vises godt i slike situasjoner. Hvor flott egentlig! En japaner som møter motstand, vil bare jobbe ekstra hardere for å se om den klarer å overvinne motstanden den opplever i livet. Vi heier på dem som har utfordringer knytte til pandemien som har berørt folk i alle verdens land. På samme tid er det godt som de utlendingene vi er, å minne japaneren på at de er verdifulle for hva de er og ikke for hvor suksessfullt det de gjør ender opp med å være.

Vi som kristne har en tanke om at vår verdi er gitt oss, er gitt til alle mennesker. Den er lik hos alle mennesker uavhengig av ytre omstendigheter. Dette menneskeverden er et trygt ankerfeste for oss i vår hverdag. Da vi opplever å ikke strekke til, ikke få gjort alt på den gode måten – så endrer ikke dette noe på det synet vi har på oss selv. Vår verdifullhet er uendret. Den står fast om verden rakner.

En business som rakner, en jobb som mistes er tungt for en nordmann som for en japaner. Men æreskulturen i Japan gjør det nok mer utilgivelig for en japaner å miste jobben enn for en nordmann. I stor tro om at alle mennesker er like mye verdt, heier vi på nordmenn like mye som på japanere som opplever vanskelig i livet. Og vi velger å takke Gud for å ha bevart oss som familie fra de skikkelig store utfordringene så lang i denne verdenspnandemien. Vi takker også Gud for å ha gitt hver enkelt i familien styrke nok til hver dag slik som de har vært.

Vi har enda ikke fått møte menneskene i Seishin kirke

Vi gledet oss veldig til søndag 22.august da vi endelig skulle få møte alle menneskene i Seishin kirke etter sommerferien. Men slik ble det ikke. Ole Bjarne skulle til og med tale denne søndagen i Seishin kirke som hjelp for presten som måtte gjøre annet ærend denne søndagen. Her i Japan er nemlig femte smittebølge med koronavirus i full gang. Denne bølgen er blitt kraftigere enn tidligere smittebølger, og området vi bor i har på nytt State of Emergency.

Skoler og barnehager forsøkes å holdes i gang. Ved utbrudd av smitte blir klasser eller barnehagegruppe permiterte for lengre eller kortere tid. Ellers har andre samlingspunkt i samfunnet stoppet opp.

De fleste kirkene har også valgt å ikke møtes i kirken til gudstjeneste nå mens det er State of Emergency. Enkelte kirker lager full gudstjeneste som sendes på YouTube, andre kirker sender en skriftlig e-post som sin gudstjeneste. Seishin kirke tar opp søndagstalen på lyd, og sender den på e-post til sine medlemmer. Dermed satt Ole Bjarne seg på kjøkkenet og tok opp talen slik at den kunne bli sendt ut.

Vi gleder oss til å kunne treffe alle menneskene i Seishin kirke etter State of Emergency er over.

Det er ikke bare stort smitteomfang av koronaviruset som herjer rundt i Japan, også flere områder er rammet av kraftig regn, flom og jordskred. Japan har årlig flere naturkatastrofer hvor veldig mange mister huset sitt, flere dør og millioner blir evakuert for kortere eller lengre periode. Det litt snodige i år er at det har nærmest vært en kort men kraftig regntid nå i august flere steder.

Vi som bor her i Kobe, har ikke opplevd verken oversvømmelse eller jordskred. Vi har heller ikke vært evakuert. Men en rekke ganger har det regnet så kraftig at myndighetene har sendt ut Nødvarsel til telefonene våres. Da plinger det i alles telefoner, og en melding kommer opp med mye nyttig informasjon og anbefalinger. Japan har virkelig flotte systemer og metoder for å få ut viktig informasjon til befolkningen sin.

Dere som leser bloggen og ber til Jesus, kan gjerne være med oss å be for dem i Japan som nå har mistet noen nære i disse naturkatastofene eller på grunn av sykdom som følge av koronaviruset. Vær også med oss i bønn for dem som nå er hjemløse på grunn av naturkatastrofenes ødeleggelser eller som er arbeidsledige på grunn av påvirkningen koronaviruset har gjort på samfunnet. Be også for de kristne som over lengre perioder ikke har fått gått til kirken, flere av dem er alene med sin tro både på jobben og på skolen så vel i familien sin.

God søndag i Aotani kirke

Så flott å møte menneskene igjen i Aotani kirke. Så mye kjærlighet! Ungdommene har vi hatt litt kontakt med gjennom hele sommeren via sosiale medier, men det var godt å møte dem igjen ansikt til ansikt. Caspian ble virkelig ønsket godt velkommen inn i fellesskapet i kirka ved å bli hist på av nesten samtlige, og holdt av en rekke mennesker.

Ei av ungdommene i kirka har lenge planlagt å være utvekslingsstudent til et land i Europa. Studenten håpet i det lengste at verdenspnandemien skulle stoppe tidsnok slik at hun fikk dra avsted. Men i løpet av sommeren hadde hun nå endelig avlyst det å være utvekslingsstudent. Utdanning og karriere, det å prestere best, har mye å si for japanere. Det var mer enn en opplevelse denne japanske ungdommen gikk glipp av ved å ikke kunne være utvekslingsstudent. Hun gikk også glipp av en unik mulighet og erfaring i forhold til utdanningen sin. Det var trist for oss at hun ikke fikk dradd slik hun ønsket. Men vi er sikker på at Gud kan bruke henne akkurat slik som hun ender opp utdannet. Vi heier på henne.

En annen av ungdommene så ekstra bedrøvet ut. Denne ungdommen hadde akkurat fått resultatet av en prøve hun hadde tatt på universitetet sitt. Mange av universitetene har delt studentene inn i klasser etter studenters nivå, altså slik at de gode studentene er sammen i den ene klassen, de middels gode i en annen klasse og de minst gode i en egen klasse. Det er mye ytre press for studentene om at de skal klare å komme inn i klassen med høyest nivå. Ungdommen fortalte med gråten i klassen at prøven som bestemte hvilken klasse hun skulle gå i videre, ikke hadde gått som forventet. Denne ungdommen er virkelig god nok slik som hun er, og vi er sikker på at Gud kan bruke henne akkurat så god som hun er. Vi heier på ungdommen.

I Norge har man jo identifisert en «generasjon prestasjon», en generasjon som aldri helt klarer å oppleve seg god nok. Det er derfor blitt jobbet mye med å kommunisere ut at man er god nok slik man er i Norge. Man kan nesten si at hele kulturen i Japan er «kultur prestasjon», på den måten at alle krever av hverandre at det presteres best mulig til enhver tid. I en slik kultur er det fort gjort å bli fortalt så vel som føle seg ikke god nok. Hvor godt det er å få lov til å fortelle dem og gi dem følelsen av å være gode nok i kraft av at de er akkurat slik som de er.

Vi gleder oss til å komme til Seishin kirke førstkommende søndag. Der skal Ole Bjarne preike den søndagen. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, kan du gjerne være med å be for ungdommen i Japan

Hurra, vi er ferdig med karantene!

Tenk at vi har vært så heldige at vi ikke har behøvd å ha noe av karantenen vår her i Japan på karantenehotell. Hele tiden har vi fått anledning til å være hjemme i vårt eget hjem. Vi har mye å være takknemlige for. I dag 15.august, er vi ferdige med karantenen. Det gjorde godt!

Vi hadde forberedt storguttene våre og oss selv på at når vi nå bare kom oss hjem til Japan igjen, så skulle vi ta vann i det oppblåsbare barnebassenget på verandaen vår og kose oss der ute i varmen alle disse karantenedagene. Ja, vi skulle virkelig kose oss! Et lite sjokk fikk vi da vi kom hjem hit til Aotani og fikk sett at huset vi bor i renoveres på utsiden. Dette hadde nemlig ingen fortalt til oss før vi kom hit. Huset er helt pakket inn og det er stillaser over alt på den måten at verandaen vår ikke kan brukes i det hele tatt.

– Har du sett, da blir karantenen 14 dager fullstendig innestengt i vår egen leilighet for oss, sa en forbauset Tone. – Ja, det blir den, svarte Ole Bjarne kort. Og med det begynte vi å glede vi oss til slutten av september når renoveringen er ferdig og vi får anledning til å bruke verandaen vår igjen. Tenk at renoveringen ble det året vi dro til Norge slik at vi liksom ikke har gått hele sommeren uten tilgang på et privat uteområde! Flaks, kaller vi det!

Japan har nå veldig strenge reglene som gjelder ved karantene. Det er overhode ikke lov til å forlate eget hjem. Ikke lov til å være fysisk i kontakt med et eneste menneske mens man er i karantene. Og japanske myndigheter har påtatt seg en rolle som overvåker for å følge med om reglene brytes eller ei. Myndighetene overvåket oss, de fulgte aktivt med at reglene ble fulgt av oss.

Overvåkningen skjedde ved at vi når tid som helst i løpet av dagen ble ringt opp en eller flere ganger av myndighetene på telefonen med videochat. Noen ganger ble vi ringt opp av en datamaskin, andre ganger ble vi ringt opp av et ekte menneske. Da måtte vi vise dem rundt og verifisere at vi var i vårt eget hjem. Våre tre gutter måtte vi også vise til myndighetene via videoen på telefonen før de la på. I tillegg til dette fikk vi stadige meldinger i løpet av dagen på telefonen om at vi igjen og igjen måtte sende dem GPS-sporingen. Ut over dette måtte vi også sende dem et helseskjema daglig. Det var veldig interessant å bli så overvåket. Ingen av oss har opplevd dette før, og det gjorde noe med oss.

Først fikk denne overvåkningen oss til å tenke på de forfulgte kristne som er rundt omkring i verden. Flere steder i verden gir ikke myndighetene befolkningen sin lov til å tro på Jesus. For å passe på at ingen tror på Jesus, må myndighetene naturligvis drive med mye overvåkning. For oss i karantenen var det enkelt å følge reglene myndighetene hadde gitt oss, og dermed var det største uromomentet for oss de gangene myndighetene ringte mens vi satt på do eller var i dusjen. Hva forventet myndighetene egentlig? At vi skulle ta telefonen uansett hva vi gjorde? Eller var det godt nok å ikke ta telefonen en av disse gangene de ringte på et veldig ugunstig tidspunkt? Uromomentet for den forfulgte kristne er veldig mye større og mye mer innviklet. Vi forstår ikke hva det egentlig vil si. Det skjenner Ole Bjarne og Tone mer på nå enn noen gang tidligere. Vi forstår virkelig ikke hva det egentlig vil si å være en forfulgt kristen.

Så kom tanken på dem som er i kirkeasyl i Norge. Det er ikke så mange, men det er noen som sitter i kirkeasyl på Finnsnes (nærmeste tettsted for vårt norske hus). De har vært i kikreasyl i 6 år. Vi var helt avhengig av en kollega som kjøpte mat til oss på butikken mens vi var i karantene. Det å handle mat gjennom at en annen går på butikken for deg gjør noe med hvordan du handler. For å si det slik, kjøleskapet vårt var ganske så tomt alle disse 14 dagene, selv om kollegaen vår var så snill at hun handlet hele tre ganger til oss. Du handler virkelig bare på en annen måte når en annen går til butikken for deg. Og på Finnsnes er det altså noen som har vært stengt inn kirka i 6 år. Disse menneskene har altså måttet fått andre til å handle maten sin i hele 6 år. Det gjør ikke godt i lengden å være så innestengt!

Men altså vi har hatt 14 helt greie dager innestengt i vårt eget hjem, 14 dager med karantene. Vi ser at Japan virkelig prøver å gjøre sitt beste i møte med koronaviruspandemien, og vi ønsker å spille på lag med Japan. Tenk at Japan har klart å gjennomføre et OL! Og nå er Japan midt oppi sin femte smittebølgen av koronaviruset. Vi heier på Japan i møte med denne pandemien, og vi som familien vil forsøke å hjelpe til med å holde smittetallet nede for Japan med det vi er og med det vi gjør.

(Forklaring: Vi bor i Kobe som ligger i Hyogo).

Bilder sier like mye som ord, om ikke mer. Så avslutningsvis kommer det noen bilder fra livet vi har hatt inni leiligheten vår disse 14 karantenedagene. Vi vil igjen takke for de mange gode ord og ønsker, og takke for forbønn.

Vi er kommet oss hjem til Japan

«Se, se – der er landet vårt», sa Alf Ivar og Benjamin nærmest i kor da vi landet på flyplassen ved Osaka, nabobyen til Kobe hvor vi bor her i Japan. Guttene har virkelig hatt det godt i Norge. Vi kunne se at de opplevde seg som hjemme i Norge på mange måter. Men det er ikke til å legge skjul på at det tar på å være på besøk i så mange uker. De vanlige lekene er borte, den vanlige rutinen er borte, senga si er borte og det er alltid folksomt rundt deg.

Turen til Norge har vært veldig identitetsskapende for Alf Ivar og Benjamin, og det er en av de store gavene vi har fått med oss tilbake her til Japan. Nå mer enn før vet guttene hvor de kommer fra og hvor de hører til. De vet hva det vil si å kommer fra Norge og de kjenner storfamilie de hører til. Det har også vært stort for oss alle å treffe og være sammen med familie. Det er mye som skjer i alles liv når det er gått 3 år siden man møtes. Små tantebarn er blitt lange ungdommer, gullbryllup kan feires og hus er blitt pusset opp. Også venner har det vært godt å treffe. Og ikke minst har det vært fint for oss å møte menneskene i forsamlingene vi har vært innom. Vi har egentlig mange store gaver med oss tilbake til Japan i hjertene våres. Og ikke minst har det vært spesielt for oss å reise hjem til Japan med tre flotte gutter; Alf Ivar, Benjamin og Caspian.

En fin flytur fikk vi. Men som dere ser av bildene under, blir liten så vel som stor slitnere og slitnere ettersom timene har gått på reisen:

Det har mildt sagt vært interessant å forflytte seg rundt i verden nå mens koronaviruspandemien fortsatt foregår. En ting var å få kommet seg til Norge, men så var det returen til Japan. Koronavirusstest 74 timer før flyavgang er nå en ting, noe annet var det å ankomme flyplassen her i Japan for så gå igjennom uttallige check-points.

Hvis dere tror det er 7 forskjellige check-points vi har vært igjennom, tar dere feil! For hvert punkt i denne listen på skiltet, måtte vi stoppe ved flere skranker som var satt opp midlertidig langs ei lang rute på flyplassen. Vi som barnefamilie ble satt av flyet tidlig, og kom i så måte tidlig i køen ved starten på det hele. Men etter et besøk på toalettet med hele gjengen vår, kom vi lengre bak i køen. Og tilslutt endte vi opp helt bakerst av dem alle. Vi endte til og med opp såpass langt bak alle fra samme fly som oss at vi en lang stund bare vandret for oss selv mellom disse uttallige check-points-skrankene. Og det gjorde jo ingenting! Det var både smittevennlig og deilig for barna at de ikke måtte stå i kø før det ble vår tur ved hver skranke slik vi måtte i starten. Hovedgrunnen til at vi kom såpass langt bak alle andre, var at det var ingen andre familier på flyet som bestod av hele 5 mennesker. Det var en annen familie fra vårt fly som var 3 mennesker, ellers var mesteparten bare i reisefølge med 2 eller reiste alene. Vi forstår godt at ikke 3-barnsfamilier driver å reiser masse i disse tider. Helten Ole Bjarne fylte ut 5 skjemaer ved nesten hver eneste skranke, et papir for hvert familiemedlem, og slikt tar tid! Etter litt over 4 timer var vi utenfor terminalen og på vei mot bilen våres som noen hadde kjørt til flyplassen for oss. Når vi hadde kommet så langt måtte vi juble litt sammen som familie!

Og med det er vi nå i karantene frem til 13.august. Japanske myndigheter har tatt god kontroll over landegrensa si så vel som kontroll over menneskene som er i karantene i Japan. Vi kan lett forstå at dette er en strategi Japan kan velge med alle sine mange millioner innbyggere som skal taes vare på, og ikke minst et pågående OL og ellers andre viktige bedrifter det er verdt å ta vare på. Koronaviruspandemien har gjort alle land i verden sårbare, og ethvert land må finne sin vei i dette.

I karantenetiden har vi nå ikke lov til å forlate huset vårt under noen omstendigheter. Vi har rett og slett ikke lov i det hele tatt til å være på utsiden av vårt eget hjem. Ellers har vi ikke lov til å møte folk. Og myndighetene kontrollerer dette via to apper på telefonene våre. En app sporer posisjonen vår hele tiden. Med den andre appen må vi daglig registrere vår helse, og vi må oppgi posisjonen vi er på flere ganger daglig gjennom denne appen. I tillegg til dette blir vi ringt opp 1-2 ganger daglig med videosamtale som da verifiserer vår posisjon ved at vi viser dem rundt i hjemmet vårt og vi må snakke til dem. Vi er med andre ord godt kontrollerte. Men vi velger å kose oss med det vi har rundt oss, og ikke tenke for mye på det livet og menneskene som venter på oss der utenfor. Vårt store takkeemne er at vi har fått lov til å gjøre dette som samlet familie. At vi fikk dra samlet fra Norge, og dermed gjøre alt dette andre også som samlet. Takk for god omtanke og forbønn for oss i dette.

Caspian har fått visum til Japan

I dag fikk vi vite at Caspian også har fått visum til Japan. Hurra! Tusen hjertelig takk for forbønn fra mange hold. Vi har flybilletter til Japan 29.juli.

Takknemlighet over å høre til

I disse dager er det viktig å vite hvem som er sin mor og far. Det har vel vært viktig i alle tider, men nå har dette blitt borte for mange mennesker i verden – og da har vi kanskje mer enn tidligere virkelig sett hvor viktig det er å vite. Tone og Ole Bjarne innser at vi virkelig har noe unikt i vårt familiefellesskap. Ikke bare vet barna våre hvor de kommer fra, men også vi og tidligere generasjoner kjenner til hvor de kommer fra. Det har vært flott å samle storfamilien vår mens vi har vært her på ferie i Norge. En storfamilie i nord og en storfamilie i sør. Vi har trekk med dem som sammenfaller, men også ulikheter med dem alle. Både av det gode og av det litt mindre gode… Vi velger å takke Gud for storfamilien vår.

Mens vi har vært på feire her i Norge har vi også kjent på velsignelsen av å ha en utvidet familie i det kristne fellesskapet. Våre kristne brødre og søstre her i Norge er oss til stor velsignelse. Å høre til i en slik kristen storfamilie er virkelig unikt! Takk!