Japan er ikke et u-land. Det har flere egne systemer for å fange opp og hjelpe befolkningen sin. Japan er et trygt land, selv med sine årlige naturkatastrofer er det gjort forberedelser slik at det skal være tryggest mulig. Japan trenger virkelig ikke hjelp utenfra, de klarer så godt selv på sin helt spesielle og flotte måte.

Dette samme kan nesten sies om japanerne. De vet å hjelpe seg selv og familien sin på en nydelig måte. De er fredfulle og viser respekt til alle. Det skal tidvis veldig mye til før en japaner spør om konkret hjelp. Men det opplevde vi at en japaner gjorde her for en stund siden.

Hva gjør du når du er fotograf og har fått et oppdrag av en barneklesbutikk, også har guttemodellen plutselig meldt avbud? Hvordan skal du få beholde ære ovenfor kunden din? Hvordan skal du rekke tidsfristen? Inn i dette fikk vi lov til å hjelpe til. Det gjør virkelig godt å kunne hjelpe de menneskene vi har rundt oss. Å utgjøre forskjellen for andre når de er i nød er en unik gave å være en del av. Caspian steppet inn som guttemodellen for fotografen, og hun fikk fullført oppdraget innen tidsfristen og kunden var godt fornøyd med bildene.

Caspian ble gitt lønn for jobben. Men da han er så liten, og vi voksne ikke har lov til å tjene penger mens vi får misjonærlønna vår – spurte vi om fotografen ikke kunne gi Caspian sin lønn til NLM (misjonsorganisasjonen vi jobber for) sitt arbeid. Du skal tro hun ble stor i øynene da hun igjennom det på en særlig måte virkelig forstod at vi ønsket ingen fortjeneste, vi ønsket bare å hjelpe akkurat henne med det vi just hadde gjort. Og det er jo også sannheten uavhengig av at vi også har en regel vi må forholder oss til om å ikke tjene penger mens vi har misjonærlønn. Vi stilte Caspian til disposisjon, fordi vi hørte hun var kommet i en vanskelig situasjon – og hadde mulighet til å hjelpe til.

Jesus har vært så gode mot oss og gitt oss så mye, det er godt å kunne gi Guds godheten videre til andre mennesker på mange forskjellige måter.

https://www.albettajapan.shop/product/279

https://www.albettajapan.shop/product/280

Bibelen er virkelig en flott bok, full av sannheter om livet og om Gud. Det er ikke bare en gang vi har opplevd at en historie fra bibelen har blitt ny for oss fordi vi har opplevd noe spesielt i livet, eller noen sier noen om bibelhistorien som får oss til å tenke helt nytt. Det å ha flyttet til et nytt land, og å lese bibelen sammen med helt nye mennesker – har virkelig gitt påfyll for vår egen del, det åpner opp en helt ny dimensjon til tekstene i bibelen.

På søndagsskolen var det bibelhistorien om Ester som stod for tur. Kort og upresist gjenfortalt er dette er en spennende historie om en dronning som protesterer og blir avsatt, og at det deretter nærmest blir en skjønnhetskonkurranse hvor kongen velger ut sin nye dronning. Ester var den vakreste og ble dronning. Hun var jøde, men fortalte ikke det til kongen da jøder ikke var særlig likt. Ester hadde blitt oppdradd av en mann som heter Mordekai. Han hadde stor omsorg for Ester, og var ofte ved slottet for å snakke med Ester. En av kongens mektigste menn, Hama, ble irritert på Mordekai som aldri bøyde seg for han når han gikk forbi slik alle andre gjorde. Som jøde bøyde Mordekai bare kne for en herre, nemlig Gud. Da Hama skjønte at Mordekai var jøde, fikk han kongen med på en plan om å utrydde alle jødene. Da kledde Mordekai seg ut gikk likeså inn til Ester og fortalte om den fæle planen som kongen hadde gått med på. Og med fare for sitt eget liv, gikk Ester til kongen og inviterte han på fest. Og på festen fikk hun fortalt at hun selv var jøde og at hun ønsket at sitt eget liv og alle andre jøders liv skulle bli berget. Da forstod kongen hva som hadde skjedd, og Hama ble drept for den onde planen han hadde lurt han til å bli med på. Mordekai ble så kongens fortrolig, den nest mektigste mannen i landet.

Mordeekai bøyet seg ikke for andre enn Gud, sa søndagsskolelæreren mange ganger denne søndagen. Og hvilket sterkt budskap inn i en barneflokk fra nabolaget som jevnlig er med foreldrene sine til de mange forskjellige helligdommene hvor de bøyer seg ned for helligdommen sammen med foreldrene sine. Vi tenker at også i Norge er det mange som «bøyer» seg for idoler, livsstiler, idealer og penger – men det gjøres på en så lite konkret måte og er dermed vanskelig for barna å få med seg. Barna her på søndagsskolen i Japan vet alt om å bøye seg. Og det blir dermed et veldig sterkt og konkret budskap i bibelhistorien om Ester.

Tone og Caspian går også forbi et tempel hver dag når de går til og hjem fra barnehagen. Her møter Tone mange av venninnene sine, bukkende til helligdommen sin da de forlater tempelet – og pratende med Tone som kommer forbi. Mordakai han sto imot å bøye seg, og det gjorde at det ble farlig for alle jødene der i landet. Når er det ikke slik at det får så fatale konsekvenser for Tone eller andre dersom hun ikke bøyer seg. Men det er jammen tøft igjen og igjen å stå rak i ryggen blant kjentfolk som bøyer seg. Å viser respekt ved å stå der, høre på, snakke sammen – samtidig ikke delta og gjøre mot Guds vilje. Tone har fått så ufattelig mye godt av Jesus som hun så gjerne vil dele med dem hun har rundt seg. Tone hadde hatt lyst at venninnene sine turde å bli med til kirka for å høre enda mer om alt det gode Tone har i Jesus. Men da må jammen med Tone også tørre å stå der sammen med dem midt i deres helligdom og ritualer.

Det ser ut som om vi bare får til å skrive på bloggen litt i rykk og napp for tiden. Det at vi ikke få skrevet på bloggen fortløpende, gjør at det vi skriver om på bloggen ikke nødvendigvis kommer i kronologisk rekkefølge. Vi vil forsøke å tidfeste innleggende der det er nødvendig. Vi er veldig takknemlige for at folk i Norge gjør det mulig for oss å være her i Japan. Vi kan nok aldri få til å uttrykke den store takknemligheten vi kjenner på mange nok ganger.

Søndag 4.desember, utpå ettermiddagen, inviterte vi hele Alf Ivar sin klasse på bursdagsselskap. Alf Ivar ble 8 år gammel. Vi fikk anledning til å låne Aotani kirka for å ha bursdagsselskapet der, og med det kunne vi altså invitere hele klassen.

Barna i en klasse på den internasjonale skolen bor spredt over hele byen. For mange blir det dermed en lang kjøretur for å komme frem til her hvor vi bor. Derfor skrev vi i invitasjonen at foreldre også kunne bli igjen sammen med barnet sitt i bursdagsselskapet. Mange foreldre uttrykket at de gledet seg til bursdagen, og de gledet seg til å komme til ei kirke for første gang i livet sitt. Det viste seg at flere av foreldrene aldri hadde vært i ei kirke, og de syntes det var ekstra stas å nå ha en slik god anledning for å komme til ei og se hva som var inni ei kirke.

Det ble over 40 voksne og barn som vi samlet denne ettermiddagen i kirka. Dere skal tro vi alle hadde det gøy, og Alf Ivar koste seg også masse i sin egen bursdag. Vi spiste pølse i brød og kaker sammen, vi gikk rundt juletreet sammen, vi laget julepynt sammen og vi fant godteriposer sammen.

Hele bursdagsselskapet var i kantina til kirka, men da barna skulle leite etter og finne godteriposene – gikk vi opp i rommet i kirka hvor vi har gudstjenestene. Midt der i gudstjenesterommet stoppet en av mødrene opp, hun så seg godt rundt og deretter kom spørsmålet: «Tone, hvor er Gud?». Flere andre mødre kom nærmere denne frimodige moren som hadde turt å stille spørsmålet som nok de alle lurte på. Barn kom også til, de lurte på hva mødrene sine holdt på med.

Hvor er Gud? Disse mødrene leitet rett og slett etter Gud i dette store kirkerommet hvor vi har gudstjenestene. Japanere er nemlig vandt til at i hellige rom finnes det alltid et offeralter, eller et gudebilde, eller en stor bjelle, eller skulpturer av guder og hellige vesener. Her stod de plutselig i et rom som bare var stort og hvitt. De skjønte ingenting.

Tone kunne fortelle at Jesus kom til oss og er sammen med oss hele tiden hvor som helst. Vi må ikke gå noen spesielle steder for å være sammen med Gud. Vi må ikke gå til en spesiell plass før Gud hører oss. Jesus hører på oss hvor som helst, og han vet hva hjertet vårt sukker over før vi selv har klart å sette ord på det. Også kunne Tone peke på noen vinduer oppe på veggen som var slik at de laget et kors. I den kristne tro er avbildet av et tomt kors noe av det beste å hvile øynene sine på. Tone kunne forklare hvordan Gud viser sin kjærlighet gjennom det tomme korset der på veggen.

For et interessant øyeblikk! Hvor mye vi alle lærte der sammen med hverandre midt i barnebursdagen.

Vi velger å takke Jesus for alle disse flotte menneskene vi får lov til å kjenne. Vi er så takknemlig for at vi kan få lov til å invitere til bursdager i løpet av året på denne måten. Så fint å kunne dele den gleden vi har med andre på en slik måte.

Når man bor i en millionby så er det alltid folkemasser overalt. Det er spennende å arbeide for folkemasser. Skape eventer som så mange som mulig kan komme til, fritidsklubber som er åpne for absolutt alle. Likevel kommer vi ikke bort ifra hvor viktig det er å møtes en-til-en.

Viktigheten av det kommer kanskje på en særlig måte frem i et land der man alltid er sammen med folkemassene. I et land der selve identiteten din er satt av hvilken gruppe mennesker du tilhører. Du er alltid i flokk.

Å sette av tid til en kaféturer med bare en av gangen, blir ofte et sterkt møte. Et viktig møte. Et møte der man kan få sagt ting som egentlig man ikke skal si fordi man bor i Japan. Et rom der man får stille spørsmål om tabuene.

Vi vil alltid prioritere å møte menneskene rundt oss en-til-en fordi Jesus gjorde det samme mange ganger da han vandret her på jorda, og Jesus gjør også det den dag i dag rundt om i hele verden.

12.oktober åpnet Japan landegrensene sine for turister igjen. Og det etter 2,5 år med stengte landegrenser. Det er bra mange ting man tar for gitt når man bor i et land med åpne landegrenser. Det har vært interessant å leve i et land som har stengt grensen sin så lenge.

For det første har jo ikke ressurspersoner fra Misjonssambanet (misjonsorganisasjonen vi arbeider for) i Norge hatt anledning til å komme på besøk som vanlig. Dernest har heller ikke personer fra Norge som ønsker å tjenestegjøre i Japan for kortere tid som et team eller som en timelærer, hatt anledning til å komme. Den ene planlagte ettåringen fikk heller ikke til å komme inn i Japan denne perioden (nå har vi en ettåring med oss). Også nye misjonærer har vært igjen i Norge og ventet og ventet og ventet på å kunne komme seg til Japan (nå er de her med oss). Sist men ikke minst, har heller ikke familie eller venner hatt anledning til å komme på besøk . Og hver gang noen av misjonærene har dradd til Norge på ferie, har det vært mer eller mindre spennende om de har kunnet kommet seg inn igjen i Japan etterpå.

Men tenk, nå er det tilbake til normalen. Det vil si flybilletter er dyre og flyrutene for å komme seg til Japan er kompliserte og lange. Men velkommen! Velkommen til Japan!

Vi har allerede blitt velsignet med å ha lærere fra Fjellhaug Internasjonale Skole på besøk som har undervist for en stund på Det Teologiske Fakultetet her i Kobe. Både Sverre Bø sammen med hans kone Solveig og Kenneth Elefsen. Vi har også fått et team fra Bibelskolen i Grimstad (BIG) sammen med oss. BIG-temaet består av to jenter som heter Emma Ruhcheva og Ingunn B. Kluck og de skal være her i Japan frem til midten av mars.

Slike besøk som dette har vært savnet av oss alle.

Vær gjerne med å be sammen med oss særlig for BIG-temaet. Om at de må trives og oppleve å finne glede i de oppgavene de får gjort sammen med oss her i Japan.

29. og 30.oktober arrangerte Aotani kirke Barne Camp! Et arrangement der barn får høre om Jesus, spise god mat sammen og leke masse i 2 dager. Sove gjorde de hjemme hos seg selv.

Både Alf Ivar og Benjamin inviterte med seg alle sine venner i nabolaget – de inviterte både venner som bruker å komme innom kirka for å henge eller gå på søndagsskolen i ny og ne, og de inviterte venner som aldri bruker å komme til kirka. Alf Ivar opplevde at det kom tre kompiser som ikke bruker å komme fast til kirka lengre. De hadde det så kjekt sammen.

Benjamin opplevde ikke at noen av de vennene han inviterte kom, men det gjorde det ikke mindre gøy for han. Det kom mange barn til kirka på denne campen, flesteparten av dem kommer fra ikke-kristne hjem. Tenk at kirka får lov til å bety så mye for mange barn i nabolaget.

Caspian er jo akkurat i den alderen der han får massevis av unge jenter som vil passe på han. Det er jo så kjempekoselig og søtt.

Vi opplever oss så privilegerte av å kjenne så mange barn i nabolaget vårt nå. Barn vi har møtt i gata, på lekeplassen – barn vi møter gjennom barn vi allerede kjenner. Barn fra den japanske barnehagen Alf Ivar og Benjamin har gått i, og barn fra den japanske barnehagen Caspian nå gå i. Det var fint å kjenne på at vi hadde mange å invitere med oss på camp. Vi tar virkelig ikke det som en selvfølge. Vi opplever at dette er relasjoner og bekjentskaper vi har fått siden vi har kunnet vandre i Jesu sine ferdige fotspor her i Japan.

Tema for leira var: Gud er kjærlighet! Og vi fikk høre bibelhistorien om pappaen som hadde to sønner, der en av sønnene ville få arven sin på forskudd – han ville bare vekk og leve livet. Pappaen gav arven til denne sønnen sin, og pappaen lot han gå. Sønnen hadde det helt sikkert kjempegøy og flott en lang stund der på egenhånd, men han fikk tydeligvis problemer underveis. Ja, så store problemer at han endte opp fattig og sulten. I sin nød kom han på han faktisk hadde det dårligere enn det tjenerne til sin egen far hadde det. Det var nok ikke lett, men han var nok i så stor nød at han dro hjem igjen til faren for å iallfall spørre om han kunne bli en av tjenerne hans. Det sønnen opplevde, var at pappaen hans hadde ventet på han fra den dagen han dro – og var utelukkende glad for at han kom hjem igjen. Pappaen hadde elsket sønnen sin hele tiden, også da han tok et ikke så klokt valg slik at han hadde fått problemer og var kommet i stor nød. Pappaen elsket sønnen sin hele tiden og var kjempeglad for at han var kommet hjem igjen. Sønnen fikk være sønnen hans igjen på tross av det han hadde gjort. Pappaen elsket også den andre sønnen som hadde vært hjemme og gjorde sin plikt hele tiden. Slik som denne faren i historien er Jesus. Jesus elsker alle mennesker.

Foruten å høre og lære om Jesus. Grillet vi en søtpotet hver, vi spiste ellers god lunsj og hadde skikkelig grillfest med masse godt kjøtt på kvelden. Det var også mye tid til fri lek på leiren så vel som organiserte aktiviteter. Alle så ut til å kose seg masse.

Det krever masse å arrangere en slik leir som dette, og det var flott å se hvordan kirka stod opp for å stelle i stand denne campen for kirkas nabobarn. Kirkas kvinneforening stilte opp på kjøkkenet og ordnet til en nydelig lunsj, en gruppe menn fra kirka stilte opp med grillene på kvelden og de grillet så svetten rant, alle lærerne til søndagsskolen ordnet med så mye praktisk underveis og ungdommene fra kirka stilte opp som gode gode ledere av mange ulike gøye aktiviteter for barna.

Her kommer det et bildedryss fra leira:

Det er lett å få barn til å komme til kirka i Japan, mange foreldre sender barna sine lett avsted til ei trygg og positiv kirke. Vi velger å takke Jesus for at det er slik. Men hva med alle disse foreldrene som blir igjen hjemme? De får nok stadig høre bruddstykker om hvem Jesus er gjennom barna sine. Og vi er glade for at vi får møte flere av disse mødrene på English Cafe om ikke annet. Men dette utfordrer oss litt. Hva kan vi gjøre for at kirka kan bli et sted der hele familien i større grad kan komme samlet for å ha det kjekt og lære noe om Jesus? Vær gjerne med oss i bønn om dette.

Misjonsløpe er virkelig en trivelig måte å samle inn penger på!

Misjonsløp er som en kronerulling for en god sak. Måten du gir penger på, er at du sponser penger per runde en person løper på en fastsatt tid. Personen som løper, ønsker derfor å støtte den gode saken ved å få seg mange sponsorer og løpe så mange runder som mulig.

Misjonærflokken bruker alltid å møte opp mannsterke på disse misjonsløpene! Og som dere ser av bildene, har de virkelig hatt det kjekt!

Det er virkelig flott å kunne bidra praktisk med penger til denne skolen som jobber så godt den kan med å få studenter som vil bli kirkas fremtidige evangelister og prester. Det Teologiske Seminaret er med i bønnene våre.