«Hvor er Gud?», sa hun og så seg rundt

Det ser ut som om vi bare får til å skrive på bloggen litt i rykk og napp for tiden. Det at vi ikke få skrevet på bloggen fortløpende, gjør at det vi skriver om på bloggen ikke nødvendigvis kommer i kronologisk rekkefølge. Vi vil forsøke å tidfeste innleggende der det er nødvendig. Vi er veldig takknemlige for at folk i Norge gjør det mulig for oss å være her i Japan. Vi kan nok aldri få til å uttrykke den store takknemligheten vi kjenner på mange nok ganger.

Søndag 4.desember, utpå ettermiddagen, inviterte vi hele Alf Ivar sin klasse på bursdagsselskap. Alf Ivar ble 8 år gammel. Vi fikk anledning til å låne Aotani kirka for å ha bursdagsselskapet der, og med det kunne vi altså invitere hele klassen.

Barna i en klasse på den internasjonale skolen bor spredt over hele byen. For mange blir det dermed en lang kjøretur for å komme frem til her hvor vi bor. Derfor skrev vi i invitasjonen at foreldre også kunne bli igjen sammen med barnet sitt i bursdagsselskapet. Mange foreldre uttrykket at de gledet seg til bursdagen, og de gledet seg til å komme til ei kirke for første gang i livet sitt. Det viste seg at flere av foreldrene aldri hadde vært i ei kirke, og de syntes det var ekstra stas å nå ha en slik god anledning for å komme til ei og se hva som var inni ei kirke.

Det ble over 40 voksne og barn som vi samlet denne ettermiddagen i kirka. Dere skal tro vi alle hadde det gøy, og Alf Ivar koste seg også masse i sin egen bursdag. Vi spiste pølse i brød og kaker sammen, vi gikk rundt juletreet sammen, vi laget julepynt sammen og vi fant godteriposer sammen.

Hele bursdagsselskapet var i kantina til kirka, men da barna skulle leite etter og finne godteriposene – gikk vi opp i rommet i kirka hvor vi har gudstjenestene. Midt der i gudstjenesterommet stoppet en av mødrene opp, hun så seg godt rundt og deretter kom spørsmålet: «Tone, hvor er Gud?». Flere andre mødre kom nærmere denne frimodige moren som hadde turt å stille spørsmålet som nok de alle lurte på. Barn kom også til, de lurte på hva mødrene sine holdt på med.

Hvor er Gud? Disse mødrene leitet rett og slett etter Gud i dette store kirkerommet hvor vi har gudstjenestene. Japanere er nemlig vandt til at i hellige rom finnes det alltid et offeralter, eller et gudebilde, eller en stor bjelle, eller skulpturer av guder og hellige vesener. Her stod de plutselig i et rom som bare var stort og hvitt. De skjønte ingenting.

Tone kunne fortelle at Jesus kom til oss og er sammen med oss hele tiden hvor som helst. Vi må ikke gå noen spesielle steder for å være sammen med Gud. Vi må ikke gå til en spesiell plass før Gud hører oss. Jesus hører på oss hvor som helst, og han vet hva hjertet vårt sukker over før vi selv har klart å sette ord på det. Også kunne Tone peke på noen vinduer oppe på veggen som var slik at de laget et kors. I den kristne tro er avbildet av et tomt kors noe av det beste å hvile øynene sine på. Tone kunne forklare hvordan Gud viser sin kjærlighet gjennom det tomme korset der på veggen.

For et interessant øyeblikk! Hvor mye vi alle lærte der sammen med hverandre midt i barnebursdagen.

Vi velger å takke Jesus for alle disse flotte menneskene vi får lov til å kjenne. Vi er så takknemlig for at vi kan få lov til å invitere til bursdager i løpet av året på denne måten. Så fint å kunne dele den gleden vi har med andre på en slik måte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s