Munnbind kalles maske her i Japan, og vi velger å bruke ordet maske for munnbind i dette blogginnlegget.

Myndighetene i Japan har for flere uker siden sagt at det er lov til å ta av seg maska. Det skal nevnes at det er en del små kulepunkt fra myndighetene om at maskebruk kan være nyttig når du tar kollektivtransport i rushtiden og annet. Men myndigheten har altså ikke lengre kommet med et slik absolutt anbefaling om at alle må bruke maske overalt. Det skal være i orden for befolkningen å ta av seg maska. Men skjer det? Nei og litt ja.

På mandag 27.mars fikk Alf Ivar og Benjamin lov av sin internasjonale skole til å gå til skolen uten å bruke maske. Dette er da altså flere uker etter at myndighetene har sagt at det er i orden å gå uten maske. Den internasjonale skolen er tidlig ute med en slik beskjed til elevene sine. De fleste japanske skolene har enda ikke sagt ifra til sine elever at de kan komme til skolen uten å bruke maske.

«Jeg vil ikke gå uten maske»,.»Hva vil de andre tro når jeg ikke har maska på meg». «Har du virkelig lest riktig på eposten fra skolen, mamma – er det virkelig lov til å gå uten maske?». Alf Ivar og Benjamin var helt vanntro da dagen kom der vi sendte dem avsted til skolen uten maske. De var rett og slett fylt med frykt over det nye. Alf Ivar eller Benjamin har aldri noen gang sett sine klassekamerater uten maske på skolen. De har bare sett dem uten maske på avstand et lite øyeblikk hver dag når de alle har spist lunsjen sin i full fart. Alf Ivar og Benjamin har hatt på seg maske når de har vært sammen med andre helt siden år 2020. Vi som familie fikk bare opplevd et maskefritt Japan i ca. 1 og 1/2 år før Covid19 kom. Alf Ivar og Benjamin husker rett og slett ikke hvordan det var her i Japan før Covid19.

Etter første dag på skolen uten maske kommer følgende lange kommentar i bilen på vei hjem: «Mamma, kompisen min sa jeg hadde litt gule tenner. Vi gikk og sjekket tennene våres i speilet på doen på skolen og jeg måtte si meg enig med kompisen min. De er ikke like hvite som et hvitt papir. Men de er jo ikke gule som appelsiner. Hva er egentlig fargen på tennene våres, mamma? Og vet du hva, mamma, kompisen min hadde litt gulere tenner enn meg igjen? Har han ikke pusset tennene sine da eller?». To kompiser på skolen, som for første gang har fått sett på tennene til hverandre. De har vært venner med hverandre i over 3 år, men de fikk rett og slett for første gang sett munnen til hverandre. Det går rett og lett ikke ann å beskrive fult ut hvor spesielt alt dette oppleves både for oss som foreldre og for guttene våres. Tone kunne ikke gjøre annet enn å ta et bilde av oss alle i bilen når vi stod å ventet på grønt lys i et lyskryss på vei hjem fra skolen. Bildet vil følge oss resten av livet. Dagen der Alf Ivar og Benjamin for første gang fikk sett munnen og tennene til kompisene sine på skolen:

Vi ber og håper virkelig på at med sommervarmen skal maskene forsvinne fra størstedelen av befolkningen her i Japan. Vi ser så frem til å sitte tett sammen igjen, spise sammen med mange igjen og det å kunne smile til hverandre med hele fjeset vårt.

Fra 22.mars til 26.mars ble det holdt misjonærkonferanse på Hiruzen Bible Camp. Dette er alltid noe både vi voksne og barna våres ser frem til. Ekstra spennende var det for Ole Bjarne siden dette var hans første misjonærkonferanse som SR (Stedelig Representant, sjefen for misjonærene i Japan). Hva var det som ikke skulle bli så godt som han ønsket? Hva er det andre skulle bli misfornøyd med at han ikke får eller har gjort? Man blir ikke mindre menneske etter man har blitt sjefen!

I løpet av året har Japan sine landegrenser blitt åpnet igjen etter å ha vært stengt i flere år. Dette gjorde at vi endelig igjen fikk besøk fra Norge på misjonærkonferansen. Olav Verstbøstad og Hans Arne Sanna var besøket.

Barna var samlet under konferansen til både bibeltime, sang, bønn, leking, dansing og de fikk laget mange forskjellige ting i løpet av dagene. Selv om aldersforskjellen er stor mellom mange, er det likevel fint å komme sammen med andre barn som er i samme situasjon som seg selv. Et viktig fellesskap.

Vi opplever et Japan hvor myndighetene ikke lengre kommer med de strengere anbefalte restriksjonene knyttet til Covid19. Befolkningen i Japan er imidlertid fremdeles preget av denne veldig lange perioden med anbefalte restriksjoner. Men med dette som bakteppe fikk misjonærkonferansen på nytt bli preget av visjoner om oppstart av spennende misjonsarbeid. Den nye strategiplanen for NLM (Misjonssambandet, misjonsorganisasjonen vi arbeider for) sitt arbeid i Japan ble utformet i fellesskap. Vi fikk også fine møter med kirkepresidenten og et medlem i WJELC (West Japan Evangelia Lutheran Church, samarbeidskirka i Japan) sitt styre i løpet av misjonærkonferansen.

Selv om vi også i år ser tilbake på enda et år preget av Covid19 relaterte begrensninger, ser vi nå mot en fremtid hvor misjonsarbeidet kan se ut ti å normaliserer seg for stadig flere etterhvert. Hvor takknemlige vi er for hva Gud har hjulpet oss igjennom, og det er spennende å kjenne på at vi alle har forventninger til det som kommer.

Vet du hva eSport er for noe? Det kan enkelt forklares som en spillturnering over internett.

Vi kjenner godt til fotballturneringer. Da spiller lag mot hverandre, og et lag står igjen som vinneren. På samme måte har eSportturneringens deltakere dannet lag og de spiller et spill mot andre lag. Et lag står igjen som vinneren av det hele.

Søndag 12.mars arrangerte Compass en eSport event mellom kirkene i WJELC (kirkesamfunnet vi samarbeider med). Compass er det samlede ungdomsarbeidet for alle krikene i WJELC. Og dere skal tro vi hadde en ungdomsflokk av nabobarn i Aotani kirke som gledet seg noe veldig til denne dagen.

Mange av barn av Aotani kirkes medlemmer er nå ferdige med eller på vei til å bli ferdige med studiene sine. De er blitt små voksne mennesker. Det er bare to tenåringer igjen som har foreldre som også jevnlig går i kirka. Og det er dermed veldig spennende og fint at en ny liten gjeng med tenåringer fra nabolaget er kommet til kirka.De kommer fordi de rett og slett synes det er så mye gøy som skjer i kirka. De sier til oss at de liker kirka, at de synes kirka er et bra sted. Flere av disse ungdommene vet egentlig lite om Jesus..

Vi fant oss en TV og fikk samlet oss rundt et bord i kirka, alle hadde spillkonsollene klare – snart skulle eSport eventen begynne. Alle lag skulle kjempe mot hverandre i spillet Super Smash Bros. Aotani kirke hadde meldt seg på med to lag og en solospiller. Og plutselig er det hele i gang med LiveYouTube-sending og alt.

Stemningen og spenningen var stor blant ungdommene. Ville noen av lagene fra Aotani kirke klare å vinne. De følger med på dem som spiller mot hverandre nå, og de kjenner på at det virkelig er noen sterke motstandere de vil møte fra de andre kirkene.

Strategier diskuteres, det øvespilles mens de venter på sin tur – engasjementet er på topp. Også blir det plutselig et av Aotani kirke sine lag som skal til å spille, men de taper. Nå avhenger alt av Aotani kirkes sitt andre lage. Også det laget skulle tape.

Tenåringene som er kommet til kirka tenker at neste gang det er eSport i kirka må de virkelig bare få med seg enda flere venner slik at Aotani kirka kan ha enda flere lag med i turneringen. De gleder seg! Og vi gledet oss med dem!

Søndagen etter er det ungdomsgudstjeneste i Aotani kirke på tidlig ettermiddagen. Da kan tenåringene på nytt samles. De som ikke har rukket å spise lunsj før de kommer, kan få lov til å spise lunsj der sammen med oss på ungdomsgudstjenesten, Vi skal også gjøre flere gøye leker og konkurranser når vi er samlet. Og helt til slutt skal vi synge kristne sanger sammen og få høre en andakt om Jesus. Vi gleder oss til å samles på nytt neste helg.

Å arbeide med og for ungdommer er virkelig gøy! Og våre gutter er med oss i alt dette, og med det er de også store bidragsytere. De er viktige for de ungdommene som bare vil henge men ikke spille  Super Smash Bros. Alle våre tre gutter har stor glede av å underholde og å bli underhold av ungdommer. Vi velger å takke Jesus for dette.

I mange av verdens land er man som nordmann rikest og har flest resurser. Det samme kan også gjelde flere av de landene vår organisasjon har misjonærer i. Men det er ikke alle land som er slik, Japan er et eksempel på et land der man som nordmann nødvendigvis ikke er rikest ei heller har flest resurser.

Det er spennende å drive misjonsarbeid i et land der menneskene verken trenger pengene våres ei heller utdanningen våres i utgangspunktet. Misjonsarbeidet for oss blir på en måte lignende på det vi allerede gjorde som helt vanlige kristne i Norge. Vi synes det er veldig fint. Godt å kunne være helt vanlige mennesker for de helt vanlige menneskene vi har rundt oss her i Japan. Fint å kunne oppleve å gi hjelp og å få hjelp av dem man har rundt seg helt jevnbyrdig. Her er det ikke noe oss og dem, det er oss.

I Norge engasjerte vi oss i mye frivillig arbeid i det kristne fellesskapet for ungdommer, det samme gjør vi her i Japan – vi bruker mye tid på å engasjere oss, bidrar inn og skaper nytt i arbeidet i kirka for ungdommer.

Ungdomsårene i et menneske liv er tidvis rimelig tøffe. Det å bli mer selvstendig, og å ha trygge steder å gå til hvor du kan utvikle deg selvstendig er virkelig noe vi finner stor glede i å støtte ungdommer i. Å bli mer selvstendig er ikke det samme som å kaste alt du har lært av verdier og tanker hjemmefra, men det må også være en tid der verdier og tanker bør settes litt på prøve slik at de blir sine egne. Vi mennesker er avhengige av å erfare at noe er sant før vi gjør det til vårt. Å tro at noe bare er sånn fordi noen har sagt det, er barn flinke til – men jo eldre man blir jo vanskeligere er det for oss å bare godta utsagn uten at vi klarer å plassere det inn i vår egen logikk. Hvor underfulle vi mennesker er!

Vi hjelper også til når det er tilstelninger for barn i kirka. Vi ønsker også å være med å skape plasser hvor hvem som helst frivillig kan komme til for å ha det gøy og å lære litt om Jesus hvis de ønsker. De engelske kafeene vi holder i kirka, er blitt slike plasser. Det er vi veldig takknemlige for. Og hjemmet vårt har virkelig blitt en slik plass der flere velger å komme til for å lære litt om Jesus når de ønsker det. Det synes vi er veldig fint.

«Kan du vi ikke snart bli invitert hjem til dere igjen, det er en så gøy plass for barna våres – også har mannen min et nytt spørsmål om Jesus han vil stille mannen din», sa ei venninne til Tone da hun møtte henne i gata.

«Er det virkelig sant at jøder og kristne har det samme Gamle Testamentet? Er det mulig at jødene fortsatt venter på Messias? Nå vet jeg enda ikke så mye men, jeg synes han derre Jesus virkelig høres ut som Messias jeg», sier en vi har besøk av.

«Det er så interessant at jeg har fått meg ei venninne fra Europa, jeg lærer så mye nytt. Men enda mer interessant er Jesus. Er han virkelig for japanere også?», sier et annet besøk vi har.

«Nei, nå må jeg prate om noe annet enn Jesus, det er for tungt for hjernen min å høre mer nå», beskriver et annet besøk.

«Du gjøre det så annerledes når barn gjør en feil. Du sier de må si unnskyld også gir du dem en helt ny sjanse, og det blir så godt å være her når det er sånn. Hvem har lært deg om tilgivelse på denne måten?», unders en annen mor.

«Før jeg kom på besøk til dere visste jeg ingenting om Jesus, nå forstår jeg at han er som en sterk, kjærlig far» sier en ungdom som er på besøk hos oss sammen med kompisen sin.

Vi velger å takke Jesus for dette vi opplever i hverdagen vår.

Takk for flotte brev og pakke fra Fjellheim bibelskole, valgfag Barnepass! Guttene våres ble kjempeglade, og det varmer hjertene til oss voksne. Alltid god å kjenne på omsorg og engasjement fra Norge. Tenk at vi får være på team med alle dere i Norge, det er helt fantastisk.

Vi heier på Fjellheim bibelskole og den flotte jobben de gjør for ungdommene som kommer til dem.

Man påvirkes av det man har rundt seg! Det er virkelig interessant hvordan tradisjon og kultur setter sitt preg på hvordan verdens land har møtt, håndtert og forhold seg til Covid-19. Vi har virkelig fått lært masse om Japan ved å bo her igjennom en hel pandemi. En spennende lærdom å ta med seg videre.

Det er først nå, i midten av Februar, at vi begynner å se spor av at Japan endelig er på vei mot normalisering etter Covid-pandemien. 3 år er gått siden Covid kom hit til Japan. Opplysningene fra staten er kompliserte, men det ser ut som om det blant annet vil komme en anbefaling om at munnbind ikke vil være nødvendig å bruke over alt etter 13. Mars. De fleste japanere vi snakker med sier imidlertid at de selvfølgelig vil fortsette å bruke munnbind så mye som de klarer selv etter 13. Mars. Vi kan bare konkludere med at det virkelig blir spennende å være med Japan sin reise mot normalisering. Hvordan blir den normale Japan etter denne Covid-pandemien?

Vi begynte innlegget med påstanden at «man påvirkes av det man har rundt seg». Vi i misjonærfellesskapet har vel en lang stund kjent på at vi så gjerne skulle møtes oftere og mer jevnlig slik vi gjorde før Covid, men siden ingen andre japanere ønsker eller våger å møtes – har det påvirket vårt eget initiativ til å møte hverandre jevnlig. Det har vært en virkelig underlig og interessant opplevelse. Hvor lett et lite fellesskap med mennesker lar seg påvirke av de store folkemassene. En spennende erfaring å ta med seg videre for oss alle.

Men endelig har vi klart som misjonærfellesskap å bryte ut av dvalen og jevnlig komme sammen for å spise middag og be. Et kaotisk, rikt og viktig fellesskap for både store og små i misjonprfellesskapet. Flott for misjonærbarna å møte andre misjonærbarn jevnlig, og flott for oss voksne å kunne dele gleder og byrder for deretter be for hverandre.

Her kommer det et lite bildedryss fra flere ganger vi nå har vært samlet:

Japan er ikke et u-land. Det har flere egne systemer for å fange opp og hjelpe befolkningen sin. Japan er et trygt land, selv med sine årlige naturkatastrofer er det gjort forberedelser slik at det skal være tryggest mulig. Japan trenger virkelig ikke hjelp utenfra, de klarer så godt selv på sin helt spesielle og flotte måte.

Dette samme kan nesten sies om japanerne. De vet å hjelpe seg selv og familien sin på en nydelig måte. De er fredfulle og viser respekt til alle. Det skal tidvis veldig mye til før en japaner spør om konkret hjelp. Men det opplevde vi at en japaner gjorde her for en stund siden.

Hva gjør du når du er fotograf og har fått et oppdrag av en barneklesbutikk, også har guttemodellen plutselig meldt avbud? Hvordan skal du få beholde ære ovenfor kunden din? Hvordan skal du rekke tidsfristen? Inn i dette fikk vi lov til å hjelpe til. Det gjør virkelig godt å kunne hjelpe de menneskene vi har rundt oss. Å utgjøre forskjellen for andre når de er i nød er en unik gave å være en del av. Caspian steppet inn som guttemodellen for fotografen, og hun fikk fullført oppdraget innen tidsfristen og kunden var godt fornøyd med bildene.

Caspian ble gitt lønn for jobben. Men da han er så liten, og vi voksne ikke har lov til å tjene penger mens vi får misjonærlønna vår – spurte vi om fotografen ikke kunne gi Caspian sin lønn til NLM (misjonsorganisasjonen vi jobber for) sitt arbeid. Du skal tro hun ble stor i øynene da hun igjennom det på en særlig måte virkelig forstod at vi ønsket ingen fortjeneste, vi ønsket bare å hjelpe akkurat henne med det vi just hadde gjort. Og det er jo også sannheten uavhengig av at vi også har en regel vi må forholder oss til om å ikke tjene penger mens vi har misjonærlønn. Vi stilte Caspian til disposisjon, fordi vi hørte hun var kommet i en vanskelig situasjon – og hadde mulighet til å hjelpe til.

Jesus har vært så gode mot oss og gitt oss så mye, det er godt å kunne gi Guds godheten videre til andre mennesker på mange forskjellige måter.

https://www.albettajapan.shop/product/279

https://www.albettajapan.shop/product/280