Det er flott å kunne delta i flere ulike fellesskap som familie. Den internasjonale skolen til Alf Ivar og Benjamin er et slik fellesskap hvor vi finner mye glede. Alf Ivar og Benjamin har flest kompiser som kommer fra Japan på den internasjonale skolen. Disse kompisene har vel funnet ut at våres gutter er de hvite utlendingene som ikke bare drar vekk igjen etter kort tid, og dermed knytter kontakt med dem. Det at vi bor i et helt vanlig japansk nabolag, gjør det nok også enklere å være i kontakt med oss. Og det at vi er en familie som snakker japansk, bidrar også inn i dette. Vi er veldig takknemlige for at barna våre har kompiser, og at vi får lov til å kjenne foreldrene til dem.

Lørdag 1. april var det Food Fair på den internasjonale skolen. Dette er opprinnelig en årlig festival, men siden covid-19 kom har den ikke vært gjennomført. Dette var dermed første gang vi fikk oppleve det hele, og vi koste oss veldig.

Vi kunne delta i flere konkurranser, kjøpe mat fra mange forskjellige land og elevene stod for underholdning på scenen. Alf Ivar var med i en dansegruppe, mens Benjamin sang en sang om å vise omsorg for andre sammen med hele klassen sin. Caspian koste seg også virkelig sammen med oss denne dagen.

Det kan ikke sies nok ganger at vi er veldig takknemlige for at alle tre guttene våres ser ut til å ha det godt i sine hverdager her i Japan. De får lov til å møte utfordringene og glede som et hvert barn får, og de får lov til å være omringet av ansvarlige voksne der de er. De av dere som leser bloggen og ber til Jesus, må bare gjerne være med oss å be om at det kunne få lov til å fortsette slik for alle våre tre gutter. Hvis ikke guttene har det godt, har ikke vi voksne det noe godt.

Tenk at vi er så heldige som får lov til å være dem som er tilstede her i Japan. Og enda heldigere er vi siden vi også har så mange som støtter oss i bønn, gode tanker og gaver i Norge. Tusen takk!

Å være tiltede i en millionby er ganske så spennende. Folkemassene! Det er imidlertid enkeltmenneskene i folkemassen som betyr mest for oss. Og vi opplever oss så velsignet hver gang vi får møte og komme nærmere nye enkeltmennesker som vi har rundt oss.

Guttene våres liker godt å tegne med kritt i gata. Hver gang vi har tid til å ta oss en tur ut for å gjøre akkurat det, er det jubel i heimen. «Mamma, kan du ikke hjelpe oss med å skive Jesus loves you i dag også med slike tykke bokstaver, jeg vil fargelegge inni bokstavene?». Første gang vi tegnet med kritt på gata, skrev vi Jesus elsker deg på engelsk – og siden den gang har det forfulgt oss.

Nedover gaten kommer en ny dame vi ikke har sett før. Hun peker på huset sitt og vi peker på vårt hus. Vi er naboer. Hun lurte på hva som stod der på asfalten. Hun hadde lagt merke til at det stod det samme etter hver gang vi hadde vært å tegnet i gata. Hun kunne ikke engelsk selv, så hun forstod det ikke – og nå kom hun for å få vite det. Da forklarte vi at det stod at Jesus elsker deg. Da sa damen: «Åja, det er den Jesus som er i den store bygningen der, er det ikke? Jeg vet ikke noe særlig om han», hun peket på kirkebygningen som hun jo også er nabo med siden vi er naboer med den og hun er nabo med oss. Siden hun først var kommet seg ut, skulle hun videre på butikken. Men nå trengte hun ikke lure på hva som stod der på asfalten lengre. Nå visste hun at det stod at Jesus elsket deg. Nå visste hun en mer ting om Jesus.

Caspian går hver dag til barnehage. Men en dag skulle han få vaksine, og det var bare ledig vaksinetime på klinikken midt på dagen. Det ble dermed alt for kort tid til å gå i barnehagen før vaksineringen, og ingen tid til å gå i barnehagen etter vaksinen heller. Vi stoppet igjen og lekte i en park som var i nærheten av klinikken etter vaksinen.

Og der i parken møtte vi ei jente som bare var 18 dager yngre enn Caspian. Jenta var ei forsiktig liten søt pike. Hun hadde vært hjemme med mamma sin helt siden hun var født. Jenta var enebarn. Caspian klatret opp i den store sklia, og suste nedover. Denne jenta i parken hadde aldri turt å skli i den sklia før i følge moren, men nå så hun veldig på Caspian og det han gjorde. Til morens forskrekkelse tok jenta fart og gikk til sklia og ville opp. Det tok ikke lang tid før Caspian og denne jente gikk opp og ned denne sklia sammen på egenhand. Det er virkelig flott hvordan barn lærer så masse fint av hverandre. Caspian fant plutselig en trapp i nærheten, nå skulle den bestiges. Moren til jenta sa forbauset – kan gutten din gå i trapp?! Jeg måtte si at vi er så heldige å ha en trapp på utsiden av huset vårt – og der har vi øvet på å gå i trapp. Det er jo ingen av oss som har trapp inni leilighetene våres hvor barna helt naturlig lærer å gå i trapp. Jenta fulgte etter Caspian. Hun var så tapper og modig der hun forsøkte å bestige trappa sammen med Caspian. Moren innrømmet at hun så gjerne skulle funnet seg en plass der hun lettere jevnlig kunne møte flere mødre med barn. Tone spurte om hun kunne være interessert i øve og lære litt engelsk, da kunne jo den engelske kafeen Tone har i kirka være en slik plass for henne. Det kunne hun gjerne tenke seg. Tone fortalte også at siden kafeen er i en kirke, så vil hun hver gang også få høre en andakt om Jesus på kafeen. Jesus kunne hun ingenting om, så det var bare fint å få vite litt om han. Vi gledet oss til å treffes igjen på den kommende engelske kafeen.

Caspian elsker søppelbilen! Og det som er så fint, er at vi går avsted til barnehagen akkurat på samme tid som søppelbilen kjører rundt i nabolaget vårt for å samle inn søpla. Vi har lagt merke til at det stort sett er de samme mennene i søppelbilen som kjører rundt i vårt nabolag. Caspian har fått klistremerke av søppelbilmannen og ofte så tuter de med bilen når de ser Caspian i gata. Caspian vinker og smiler tilbake. Det er ikke alltid vi treffer på søppelbilen ved huset vårt, flere ganger møter vi dem i en av de andre gatene vi går i på vei til barnehagen. Søppelbilen kjører opp og ned og frem og tilbake for å få med seg all søpla i alle disse smågatene her vi bor. Det er det som gjør det ekstra gøy for Caspian. Han hører søppelbilen kjøre rundt, og plutselig dukker den opp der han er. Disse søppelbilmennene har visst også lagt merke til de jevnlige tegningene med kritt i gata vår. En dag tok en av søppelbilmennene seg tid til å prate litt med oss, han hadde nemlig noe på hjertet. «Det er dere som tegner med kritt i gata?», spurte han. Han kunne stolt meddele at han kunne engelsk. Han hadde ikke tenkt å ende opp med å jobbe på en søppelbil. Han kunne fortelle at det hadde blitt så fint for han å jevnlig bli minnet på at Jesus elsket han der i søppelbilen når han kjørte i vår gate. Han innrømmet at han nå egentlig ikke kunne så mye om Jesus eller om det å elske, men likevel syntes han at det var så fint når han enkelte morgener kom til vår gate også stod det der i asfalten – Jesus loves you.

Enkeltmennesker i folkemassen. Noen enkeltmennesker får vi ha som våre venner, og vi får lære masse av hverandre over tid – vi får være nærme hverandre. Andre enkeltmennesker får vi bare møte en gang, men i det enkle møte får vi lært masse av hverandre – vi er nærme hverandre i øyeblikket. For en velsignelse for oss begge deler. Og fint er det å se hvordan Jesus berører andre mennesker slik som han også berører oss hver dag.

Det er ikke godt å si hvem som var mest sjefete på dagsturen til Kyoto, men flott var det å få vist frem Japan i full sakurablomstring.

Da misjonærkonferansen var over, hadde Olav Vestbøstad og Hans Arne Sanna en dag igjen før de dro videre. Mens misjonærkonferansen foregikk på Hiruzen, var sakuraen kommet i full blomst i Kobe og byene rundt. Det var virkelig et privilegium å få vist Olav og Hans Arne rundt i Kyoto i full blomstring. Og fint var det også å få oppleve det selv.

Det er godt å ha gode ledere over seg når man selv er leder for en liten gjeng under seg. Samtidig kan man kjenne seg sårbar ovenfor sine egne sjefer når man selv er ny i rollen som sjef. Det er godt at vi alle uavhengige av titler og arbeidsoppgaver i utgangspunktet bare er dyrebare mennesker elsket av Gud og kalt til å fortelle flere om Jesus. Vår skrøpelighet gjør Jesu nåde bare enda større.

Vi ønsker spesielt Olav Vestbøstad lykke til med kommende nye jobb og nye arbeidsoppgaver. Måtte Gud velsigne deg rikelig i møte med det hele. Og vi ønsker Guds velsignelse over Hans Arne Sanna, vi sees igjen.

Munnbind kalles maske her i Japan, og vi velger å bruke ordet maske for munnbind i dette blogginnlegget.

Myndighetene i Japan har for flere uker siden sagt at det er lov til å ta av seg maska. Det skal nevnes at det er en del små kulepunkt fra myndighetene om at maskebruk kan være nyttig når du tar kollektivtransport i rushtiden og annet. Men myndigheten har altså ikke lengre kommet med et slik absolutt anbefaling om at alle må bruke maske overalt. Det skal være i orden for befolkningen å ta av seg maska. Men skjer det? Nei og litt ja.

På mandag 27.mars fikk Alf Ivar og Benjamin lov av sin internasjonale skole til å gå til skolen uten å bruke maske. Dette er da altså flere uker etter at myndighetene har sagt at det er i orden å gå uten maske. Den internasjonale skolen er tidlig ute med en slik beskjed til elevene sine. De fleste japanske skolene har enda ikke sagt ifra til sine elever at de kan komme til skolen uten å bruke maske.

«Jeg vil ikke gå uten maske»,.»Hva vil de andre tro når jeg ikke har maska på meg». «Har du virkelig lest riktig på eposten fra skolen, mamma – er det virkelig lov til å gå uten maske?». Alf Ivar og Benjamin var helt vanntro da dagen kom der vi sendte dem avsted til skolen uten maske. De var rett og slett fylt med frykt over det nye. Alf Ivar eller Benjamin har aldri noen gang sett sine klassekamerater uten maske på skolen. De har bare sett dem uten maske på avstand et lite øyeblikk hver dag når de alle har spist lunsjen sin i full fart. Alf Ivar og Benjamin har hatt på seg maske når de har vært sammen med andre helt siden år 2020. Vi som familie fikk bare opplevd et maskefritt Japan i ca. 1 og 1/2 år før Covid19 kom. Alf Ivar og Benjamin husker rett og slett ikke hvordan det var her i Japan før Covid19.

Etter første dag på skolen uten maske kommer følgende lange kommentar i bilen på vei hjem: «Mamma, kompisen min sa jeg hadde litt gule tenner. Vi gikk og sjekket tennene våres i speilet på doen på skolen og jeg måtte si meg enig med kompisen min. De er ikke like hvite som et hvitt papir. Men de er jo ikke gule som appelsiner. Hva er egentlig fargen på tennene våres, mamma? Og vet du hva, mamma, kompisen min hadde litt gulere tenner enn meg igjen? Har han ikke pusset tennene sine da eller?». To kompiser på skolen, som for første gang har fått sett på tennene til hverandre. De har vært venner med hverandre i over 3 år, men de fikk rett og slett for første gang sett munnen til hverandre. Det går rett og lett ikke ann å beskrive fult ut hvor spesielt alt dette oppleves både for oss som foreldre og for guttene våres. Tone kunne ikke gjøre annet enn å ta et bilde av oss alle i bilen når vi stod å ventet på grønt lys i et lyskryss på vei hjem fra skolen. Bildet vil følge oss resten av livet. Dagen der Alf Ivar og Benjamin for første gang fikk sett munnen og tennene til kompisene sine på skolen:

Vi ber og håper virkelig på at med sommervarmen skal maskene forsvinne fra størstedelen av befolkningen her i Japan. Vi ser så frem til å sitte tett sammen igjen, spise sammen med mange igjen og det å kunne smile til hverandre med hele fjeset vårt.

Fra 22.mars til 26.mars ble det holdt misjonærkonferanse på Hiruzen Bible Camp. Dette er alltid noe både vi voksne og barna våres ser frem til. Ekstra spennende var det for Ole Bjarne siden dette var hans første misjonærkonferanse som SR (Stedelig Representant, sjefen for misjonærene i Japan). Hva var det som ikke skulle bli så godt som han ønsket? Hva er det andre skulle bli misfornøyd med at han ikke får eller har gjort? Man blir ikke mindre menneske etter man har blitt sjefen!

I løpet av året har Japan sine landegrenser blitt åpnet igjen etter å ha vært stengt i flere år. Dette gjorde at vi endelig igjen fikk besøk fra Norge på misjonærkonferansen. Olav Verstbøstad og Hans Arne Sanna var besøket.

Barna var samlet under konferansen til både bibeltime, sang, bønn, leking, dansing og de fikk laget mange forskjellige ting i løpet av dagene. Selv om aldersforskjellen er stor mellom mange, er det likevel fint å komme sammen med andre barn som er i samme situasjon som seg selv. Et viktig fellesskap.

Vi opplever et Japan hvor myndighetene ikke lengre kommer med de strengere anbefalte restriksjonene knyttet til Covid19. Befolkningen i Japan er imidlertid fremdeles preget av denne veldig lange perioden med anbefalte restriksjoner. Men med dette som bakteppe fikk misjonærkonferansen på nytt bli preget av visjoner om oppstart av spennende misjonsarbeid. Den nye strategiplanen for NLM (Misjonssambandet, misjonsorganisasjonen vi arbeider for) sitt arbeid i Japan ble utformet i fellesskap. Vi fikk også fine møter med kirkepresidenten og et medlem i WJELC (West Japan Evangelia Lutheran Church, samarbeidskirka i Japan) sitt styre i løpet av misjonærkonferansen.

Selv om vi også i år ser tilbake på enda et år preget av Covid19 relaterte begrensninger, ser vi nå mot en fremtid hvor misjonsarbeidet kan se ut ti å normaliserer seg for stadig flere etterhvert. Hvor takknemlige vi er for hva Gud har hjulpet oss igjennom, og det er spennende å kjenne på at vi alle har forventninger til det som kommer.

Vet du hva eSport er for noe? Det kan enkelt forklares som en spillturnering over internett.

Vi kjenner godt til fotballturneringer. Da spiller lag mot hverandre, og et lag står igjen som vinneren. På samme måte har eSportturneringens deltakere dannet lag og de spiller et spill mot andre lag. Et lag står igjen som vinneren av det hele.

Søndag 12.mars arrangerte Compass en eSport event mellom kirkene i WJELC (kirkesamfunnet vi samarbeider med). Compass er det samlede ungdomsarbeidet for alle krikene i WJELC. Og dere skal tro vi hadde en ungdomsflokk av nabobarn i Aotani kirke som gledet seg noe veldig til denne dagen.

Mange av barn av Aotani kirkes medlemmer er nå ferdige med eller på vei til å bli ferdige med studiene sine. De er blitt små voksne mennesker. Det er bare to tenåringer igjen som har foreldre som også jevnlig går i kirka. Og det er dermed veldig spennende og fint at en ny liten gjeng med tenåringer fra nabolaget er kommet til kirka.De kommer fordi de rett og slett synes det er så mye gøy som skjer i kirka. De sier til oss at de liker kirka, at de synes kirka er et bra sted. Flere av disse ungdommene vet egentlig lite om Jesus..

Vi fant oss en TV og fikk samlet oss rundt et bord i kirka, alle hadde spillkonsollene klare – snart skulle eSport eventen begynne. Alle lag skulle kjempe mot hverandre i spillet Super Smash Bros. Aotani kirke hadde meldt seg på med to lag og en solospiller. Og plutselig er det hele i gang med LiveYouTube-sending og alt.

Stemningen og spenningen var stor blant ungdommene. Ville noen av lagene fra Aotani kirke klare å vinne. De følger med på dem som spiller mot hverandre nå, og de kjenner på at det virkelig er noen sterke motstandere de vil møte fra de andre kirkene.

Strategier diskuteres, det øvespilles mens de venter på sin tur – engasjementet er på topp. Også blir det plutselig et av Aotani kirke sine lag som skal til å spille, men de taper. Nå avhenger alt av Aotani kirkes sitt andre lage. Også det laget skulle tape.

Tenåringene som er kommet til kirka tenker at neste gang det er eSport i kirka må de virkelig bare få med seg enda flere venner slik at Aotani kirka kan ha enda flere lag med i turneringen. De gleder seg! Og vi gledet oss med dem!

Søndagen etter er det ungdomsgudstjeneste i Aotani kirke på tidlig ettermiddagen. Da kan tenåringene på nytt samles. De som ikke har rukket å spise lunsj før de kommer, kan få lov til å spise lunsj der sammen med oss på ungdomsgudstjenesten, Vi skal også gjøre flere gøye leker og konkurranser når vi er samlet. Og helt til slutt skal vi synge kristne sanger sammen og få høre en andakt om Jesus. Vi gleder oss til å samles på nytt neste helg.

Å arbeide med og for ungdommer er virkelig gøy! Og våre gutter er med oss i alt dette, og med det er de også store bidragsytere. De er viktige for de ungdommene som bare vil henge men ikke spille  Super Smash Bros. Alle våre tre gutter har stor glede av å underholde og å bli underhold av ungdommer. Vi velger å takke Jesus for dette.

I mange av verdens land er man som nordmann rikest og har flest resurser. Det samme kan også gjelde flere av de landene vår organisasjon har misjonærer i. Men det er ikke alle land som er slik, Japan er et eksempel på et land der man som nordmann nødvendigvis ikke er rikest ei heller har flest resurser.

Det er spennende å drive misjonsarbeid i et land der menneskene verken trenger pengene våres ei heller utdanningen våres i utgangspunktet. Misjonsarbeidet for oss blir på en måte lignende på det vi allerede gjorde som helt vanlige kristne i Norge. Vi synes det er veldig fint. Godt å kunne være helt vanlige mennesker for de helt vanlige menneskene vi har rundt oss her i Japan. Fint å kunne oppleve å gi hjelp og å få hjelp av dem man har rundt seg helt jevnbyrdig. Her er det ikke noe oss og dem, det er oss.

I Norge engasjerte vi oss i mye frivillig arbeid i det kristne fellesskapet for ungdommer, det samme gjør vi her i Japan – vi bruker mye tid på å engasjere oss, bidrar inn og skaper nytt i arbeidet i kirka for ungdommer.

Ungdomsårene i et menneske liv er tidvis rimelig tøffe. Det å bli mer selvstendig, og å ha trygge steder å gå til hvor du kan utvikle deg selvstendig er virkelig noe vi finner stor glede i å støtte ungdommer i. Å bli mer selvstendig er ikke det samme som å kaste alt du har lært av verdier og tanker hjemmefra, men det må også være en tid der verdier og tanker bør settes litt på prøve slik at de blir sine egne. Vi mennesker er avhengige av å erfare at noe er sant før vi gjør det til vårt. Å tro at noe bare er sånn fordi noen har sagt det, er barn flinke til – men jo eldre man blir jo vanskeligere er det for oss å bare godta utsagn uten at vi klarer å plassere det inn i vår egen logikk. Hvor underfulle vi mennesker er!

Vi hjelper også til når det er tilstelninger for barn i kirka. Vi ønsker også å være med å skape plasser hvor hvem som helst frivillig kan komme til for å ha det gøy og å lære litt om Jesus hvis de ønsker. De engelske kafeene vi holder i kirka, er blitt slike plasser. Det er vi veldig takknemlige for. Og hjemmet vårt har virkelig blitt en slik plass der flere velger å komme til for å lære litt om Jesus når de ønsker det. Det synes vi er veldig fint.

«Kan du vi ikke snart bli invitert hjem til dere igjen, det er en så gøy plass for barna våres – også har mannen min et nytt spørsmål om Jesus han vil stille mannen din», sa ei venninne til Tone da hun møtte henne i gata.

«Er det virkelig sant at jøder og kristne har det samme Gamle Testamentet? Er det mulig at jødene fortsatt venter på Messias? Nå vet jeg enda ikke så mye men, jeg synes han derre Jesus virkelig høres ut som Messias jeg», sier en vi har besøk av.

«Det er så interessant at jeg har fått meg ei venninne fra Europa, jeg lærer så mye nytt. Men enda mer interessant er Jesus. Er han virkelig for japanere også?», sier et annet besøk vi har.

«Nei, nå må jeg prate om noe annet enn Jesus, det er for tungt for hjernen min å høre mer nå», beskriver et annet besøk.

«Du gjøre det så annerledes når barn gjør en feil. Du sier de må si unnskyld også gir du dem en helt ny sjanse, og det blir så godt å være her når det er sånn. Hvem har lært deg om tilgivelse på denne måten?», unders en annen mor.

«Før jeg kom på besøk til dere visste jeg ingenting om Jesus, nå forstår jeg at han er som en sterk, kjærlig far» sier en ungdom som er på besøk hos oss sammen med kompisen sin.

Vi velger å takke Jesus for dette vi opplever i hverdagen vår.

Takk for flotte brev og pakke fra Fjellheim bibelskole, valgfag Barnepass! Guttene våres ble kjempeglade, og det varmer hjertene til oss voksne. Alltid god å kjenne på omsorg og engasjement fra Norge. Tenk at vi får være på team med alle dere i Norge, det er helt fantastisk.

Vi heier på Fjellheim bibelskole og den flotte jobben de gjør for ungdommene som kommer til dem.

Man påvirkes av det man har rundt seg! Det er virkelig interessant hvordan tradisjon og kultur setter sitt preg på hvordan verdens land har møtt, håndtert og forhold seg til Covid-19. Vi har virkelig fått lært masse om Japan ved å bo her igjennom en hel pandemi. En spennende lærdom å ta med seg videre.

Det er først nå, i midten av Februar, at vi begynner å se spor av at Japan endelig er på vei mot normalisering etter Covid-pandemien. 3 år er gått siden Covid kom hit til Japan. Opplysningene fra staten er kompliserte, men det ser ut som om det blant annet vil komme en anbefaling om at munnbind ikke vil være nødvendig å bruke over alt etter 13. Mars. De fleste japanere vi snakker med sier imidlertid at de selvfølgelig vil fortsette å bruke munnbind så mye som de klarer selv etter 13. Mars. Vi kan bare konkludere med at det virkelig blir spennende å være med Japan sin reise mot normalisering. Hvordan blir den normale Japan etter denne Covid-pandemien?

Vi begynte innlegget med påstanden at «man påvirkes av det man har rundt seg». Vi i misjonærfellesskapet har vel en lang stund kjent på at vi så gjerne skulle møtes oftere og mer jevnlig slik vi gjorde før Covid, men siden ingen andre japanere ønsker eller våger å møtes – har det påvirket vårt eget initiativ til å møte hverandre jevnlig. Det har vært en virkelig underlig og interessant opplevelse. Hvor lett et lite fellesskap med mennesker lar seg påvirke av de store folkemassene. En spennende erfaring å ta med seg videre for oss alle.

Men endelig har vi klart som misjonærfellesskap å bryte ut av dvalen og jevnlig komme sammen for å spise middag og be. Et kaotisk, rikt og viktig fellesskap for både store og små i misjonprfellesskapet. Flott for misjonærbarna å møte andre misjonærbarn jevnlig, og flott for oss voksne å kunne dele gleder og byrder for deretter be for hverandre.

Her kommer det et lite bildedryss fra flere ganger vi nå har vært samlet: