Tenk at vi er så heldige som får lov til å være dem som er tilstede her i Japan. Og enda heldigere er vi siden vi også har så mange som støtter oss i bønn, gode tanker og gaver i Norge. Tusen takk!

Å være tiltede i en millionby er ganske så spennende. Folkemassene! Det er imidlertid enkeltmenneskene i folkemassen som betyr mest for oss. Og vi opplever oss så velsignet hver gang vi får møte og komme nærmere nye enkeltmennesker som vi har rundt oss.

Guttene våres liker godt å tegne med kritt i gata. Hver gang vi har tid til å ta oss en tur ut for å gjøre akkurat det, er det jubel i heimen. «Mamma, kan du ikke hjelpe oss med å skive Jesus loves you i dag også med slike tykke bokstaver, jeg vil fargelegge inni bokstavene?». Første gang vi tegnet med kritt på gata, skrev vi Jesus elsker deg på engelsk – og siden den gang har det forfulgt oss.

Nedover gaten kommer en ny dame vi ikke har sett før. Hun peker på huset sitt og vi peker på vårt hus. Vi er naboer. Hun lurte på hva som stod der på asfalten. Hun hadde lagt merke til at det stod det samme etter hver gang vi hadde vært å tegnet i gata. Hun kunne ikke engelsk selv, så hun forstod det ikke – og nå kom hun for å få vite det. Da forklarte vi at det stod at Jesus elsker deg. Da sa damen: «Åja, det er den Jesus som er i den store bygningen der, er det ikke? Jeg vet ikke noe særlig om han», hun peket på kirkebygningen som hun jo også er nabo med siden vi er naboer med den og hun er nabo med oss. Siden hun først var kommet seg ut, skulle hun videre på butikken. Men nå trengte hun ikke lure på hva som stod der på asfalten lengre. Nå visste hun at det stod at Jesus elsket deg. Nå visste hun en mer ting om Jesus.

Caspian går hver dag til barnehage. Men en dag skulle han få vaksine, og det var bare ledig vaksinetime på klinikken midt på dagen. Det ble dermed alt for kort tid til å gå i barnehagen før vaksineringen, og ingen tid til å gå i barnehagen etter vaksinen heller. Vi stoppet igjen og lekte i en park som var i nærheten av klinikken etter vaksinen.

Og der i parken møtte vi ei jente som bare var 18 dager yngre enn Caspian. Jenta var ei forsiktig liten søt pike. Hun hadde vært hjemme med mamma sin helt siden hun var født. Jenta var enebarn. Caspian klatret opp i den store sklia, og suste nedover. Denne jenta i parken hadde aldri turt å skli i den sklia før i følge moren, men nå så hun veldig på Caspian og det han gjorde. Til morens forskrekkelse tok jenta fart og gikk til sklia og ville opp. Det tok ikke lang tid før Caspian og denne jente gikk opp og ned denne sklia sammen på egenhand. Det er virkelig flott hvordan barn lærer så masse fint av hverandre. Caspian fant plutselig en trapp i nærheten, nå skulle den bestiges. Moren til jenta sa forbauset – kan gutten din gå i trapp?! Jeg måtte si at vi er så heldige å ha en trapp på utsiden av huset vårt – og der har vi øvet på å gå i trapp. Det er jo ingen av oss som har trapp inni leilighetene våres hvor barna helt naturlig lærer å gå i trapp. Jenta fulgte etter Caspian. Hun var så tapper og modig der hun forsøkte å bestige trappa sammen med Caspian. Moren innrømmet at hun så gjerne skulle funnet seg en plass der hun lettere jevnlig kunne møte flere mødre med barn. Tone spurte om hun kunne være interessert i øve og lære litt engelsk, da kunne jo den engelske kafeen Tone har i kirka være en slik plass for henne. Det kunne hun gjerne tenke seg. Tone fortalte også at siden kafeen er i en kirke, så vil hun hver gang også få høre en andakt om Jesus på kafeen. Jesus kunne hun ingenting om, så det var bare fint å få vite litt om han. Vi gledet oss til å treffes igjen på den kommende engelske kafeen.

Caspian elsker søppelbilen! Og det som er så fint, er at vi går avsted til barnehagen akkurat på samme tid som søppelbilen kjører rundt i nabolaget vårt for å samle inn søpla. Vi har lagt merke til at det stort sett er de samme mennene i søppelbilen som kjører rundt i vårt nabolag. Caspian har fått klistremerke av søppelbilmannen og ofte så tuter de med bilen når de ser Caspian i gata. Caspian vinker og smiler tilbake. Det er ikke alltid vi treffer på søppelbilen ved huset vårt, flere ganger møter vi dem i en av de andre gatene vi går i på vei til barnehagen. Søppelbilen kjører opp og ned og frem og tilbake for å få med seg all søpla i alle disse smågatene her vi bor. Det er det som gjør det ekstra gøy for Caspian. Han hører søppelbilen kjøre rundt, og plutselig dukker den opp der han er. Disse søppelbilmennene har visst også lagt merke til de jevnlige tegningene med kritt i gata vår. En dag tok en av søppelbilmennene seg tid til å prate litt med oss, han hadde nemlig noe på hjertet. «Det er dere som tegner med kritt i gata?», spurte han. Han kunne stolt meddele at han kunne engelsk. Han hadde ikke tenkt å ende opp med å jobbe på en søppelbil. Han kunne fortelle at det hadde blitt så fint for han å jevnlig bli minnet på at Jesus elsket han der i søppelbilen når han kjørte i vår gate. Han innrømmet at han nå egentlig ikke kunne så mye om Jesus eller om det å elske, men likevel syntes han at det var så fint når han enkelte morgener kom til vår gate også stod det der i asfalten – Jesus loves you.

Enkeltmennesker i folkemassen. Noen enkeltmennesker får vi ha som våre venner, og vi får lære masse av hverandre over tid – vi får være nærme hverandre. Andre enkeltmennesker får vi bare møte en gang, men i det enkle møte får vi lært masse av hverandre – vi er nærme hverandre i øyeblikket. For en velsignelse for oss begge deler. Og fint er det å se hvordan Jesus berører andre mennesker slik som han også berører oss hver dag.