Vi opplever det både spennende og interessant å leve som misjonærer i et annet land. Vi får brukt oss selv og hele vår familie på en helt annen måte enn om vi fortsatt hadde vært i Norge og jobbet. Vi opplever oss privilegerte over å kunne få lov til å være dem som har dradd. At vi er dem som får bli brukt i et fremmed land. Vi er evig takknemlig for den støtten vi har fra Norge i møte med det hele. Både støtte fra forsamlinger og fra enkeltpersoner, både støtte i gode ord, gode tanker, bønner og penger. Vi merker godt at vi ikke lever et liv her i Japan på egenhand, og det er til velsignelse. Takk.

Søndag 20.mars hadde vi en spennende dag i krika helt fra morgenen av og helt frem til langt ut på ettermiddagen. Det er lenge siden vi har fått anledning til å være samlet så lenge i kirka, og masse stod på programmet.

Klokka 9 på morgenen samlet søndagsskolen seg, og det synes vi er kjempekjekt. Der får vi møte mange barn fra nabolaget, høre om Jesus og være i aldersinndelte grupper etterpå.

Samtidig med søndagsskolen har ungdommene samlet seg til ungdomsgudstjeneste. Den japanske kulturen åpner så fint opp for å ikke bare sitte passivt å lytte på noen som snakker om Jesus, men det er alltid gruppe etterpå hvor man kan spørre og samtale videre om dem man just har hørt om.

Her er det også flere ungdommer fra nabolaget som jevnlig kommer for det er et kjekt fellesskap og fordi at de lurer litt på hvem Jesus er.

På søndagsgudstjenesten var et Tone som preka på japansk denne søndagen. Tidligere i uka hadde Tone tilfeldigvis nevnte for ei av venninnene sine i nabolaget at hun skulle preke på søndagsgudstjenesten denne søndagen, og at søndagstalen ville bli lagt ut på Aotani kirke sin YouTube-kanal. Denne informasjonen hadde spredt seg rundt som brann i tørt gress til samtlige av Tones venninner i nabolaget og andre bekjente damer i nabolaget. Dagene etter søndagsgudstjenesten møtte Tone stadig venninner og damer i nabolaget på butikken som hadde hørt talen hennes på YouTube. Det er i disse øyeblikkene man oppdager at det egentlig ikke er så mange utlendinger som bor i nabolaget, og at mange naturlig nok er nysgjerrige på hva vi egentlig står for – hvem vi er, vi som en av disse de få utenlandske familiene i nabolaget. Å høre min søndagspreken på YouTube lærte dem jo masse om det vi tror på, og det er blitt så mange spennende og interresante korte og lengre samtaler i etterkant med mange.

https://www.youtube.com/watch?v=IF6i52f0Iiw

Tone talte over teksten som står i Mateusevangeliet kapittel 15 vers 21 til 28, og det er på mange måter en litt rar tekst om ei dame som på mange måter maser på Jesus for å få hjelp fra han. At Jesus ikke gir henne hjelp med en gang, er underlig ved første øyekast – men hennes pågangsmot og tro på at Jesus virkelig kan hjelpe henne er så fint. Japansk er et vanskelig språk, og nå etter nærmere 4 år i landet er det fremdeles masse vi enda ikke kan av grammatikk og ord. Dette gjør at både Tone og Ole Bjarne ender opp med et enkelt språk når vi preker, enklere språk enn det japanerne selv vil bruke når de taler. Tone opplevde etter å ha preka i kirka at en 85 år eldre dame kom bort til henne og sa: Endelig forstod jeg hva denne bibelteksten forteller oss, det har plaget meg helt siden tenårene at jeg ikke har forstått denne bibelteksten.

Utpå ettermiddagen hold vi engelsk gudstjeneste også. Dette er noe som vi har tatt initiativ til å starte som en forlenget arm til de engelske kafeene vi også driver på med i kirka og i vårt eget hjem. Vi synes menneskene i kirka har vært så tøffe til å stille opp og snakke engelsk, og med det har den engelske gudstjenesten blitt et fint samarbeid. Vi opplever stadig at mennesker fra nabolaget eller bekjente kommer innom gudstjenesten for å sjekke ut hva den er og for å lytte til engelsk tale. Det krever mye menneskelige ressurser å gjøre en engelsk gudstjeneste, så på sikt får vi se om det er verdt å holde den i gang eller om den bare skulle være for en stund. Denne søndagen var det tale av Eivind Jåtun på engelsk.

Vi velger å takke Gud for alle de vennene og kontaktene vi har til folk i nabolaget og for å få lov til å være tilknyttet ei kirke i nabolaget her vi bor.

Stor glede for oss å kunne starte opp igjen med English Cafe. Både med den kafeen som er midt på dagen i kirka og den som er på kvelden i vårt eget hjem. English Cafe har blitt et fint sted for mange å komme. Det har blitt et sted der folk kan bli bedre kjent med oss uten å måtte bli venner med oss. Et sted der de kan lære litt engelsk så vel som lære noe om Jesus. Et utforskende sted der man ikke er forpliktet på noen måte. Et fristed.

Vi velger å takke Jesus for muligheten English Cafe gir oss og kirka. Takke for gode fellesskap på kafeene, og takke for den gode praten.

Det har vært en stund nå der vi ikke har fått anledning til å møtes. Årsaken har vært at det har vært unntakstilstand (State of Emergency) i området vi bor i. Men vi håper når vi nå starter opp igjen, at vi kan komme sammen igjen alle dem som var sammen før unntakstilstanden. Kafeene har vist seg å samle voksne som unge. Folk som allerede går i kirka kommer også på kafeen, men de fleste folkene som kommer på kafeen er folk fra nabolaget.

Å ha søndagsskole over chatteprogrammet Zoom har vært en spennende erfaring.

Vi er imponert over hvordan kirka har jobbet frem sine løsninger underveis, men det er alltid veldig godt når noe kan komme tilbake til normalen. Søndag 13.mars var dagen der søndagsskolen begynte å på nytt kunne samle seg i kirka igjen. Mange av barna fra nabolaget kom. Vi var alle enige om at det var mye enklere å snakke sammen og å leke sammen når vi nå var samlet i kirka igjen.

Også ungdommene syntes det naturlig nok var godt å komme til kriken igjen. Japan har på ingen måter hatt veldig strenge regler fra myndighetene for hva som ikke kan gjøres når det har vært unntakstilstander (State of Emergency). Men mange har bært på en tung frykt for å komme til å sverte det gode rykte kirka har i nabolaget hvis man ikke har vært strenge med hvordan man har drevet kirken når det har vært unntakstilstand. Mange av ungdommene har dermed mistet sine vanlige kristne samlingspunkt, og det i flere år nå da pandemien har vart lenge for Japan. Vi opplever flere ungdommer som nå er ferdig med sine utdannelser, og på full fart inn i arbeidslivet – men som har fått lite anledning til å være sammen med andre kristne jevnaldrende. Arbeidslivet binder tiden deres på en helt annen måte enn et studie gjør. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus kan du gjerne være med å be sammen med oss for ungdommene som nå har erfart å mistet fellesskapet sitt med andre kristne ungdommer for så lang tid. Be om at arbeidslivet ikke videre må ta dem vekk fra Jesus.

Det har vært sårt for oss å se hvordan ungdommene i kirka en lang stund nå har vært ganske så alene med sin tro i sin hverdag. Kristne i Japan er en minoritetsgruppe, noe som gjør kristne japanere ofte alene som troende i de fleste sammenhengene de er i sin hverdag. På den måten er kirka en veldig viktig plass for de kristne i landet. Det er viktig for dem med ei kirke som samler troende, ei krike som er full av mennesker som støtter og bygger hverandre opp.

Det må nevnes med tydelighet at krikene vi samarbeider med har selvstendig styring over hva de har kunne velge å gjøre og ikke gjøre når myndigheten har bestemt unntakstilstand. Blogginnleggets bygger på den relasjon vi har til Aotani kirke og sier ikke noe sikkert om hvordan alle kristne ungdommer har hatt det i Japan.

Mye flott som skjer i livet vårt, og dermed blir det ikke alltid like god tid til på oppdatere bloggen vår. Takk for tålmodigheten deres.

Vi er veldig takknemlig for at våre to eldste gutter har funnet seg godt tilrette på den internasjonale skolen. De både lærer masse og skaffer seg gode venner. Vi velger å takke Jesus for dette. Og det er gjennom det at barna våre har det trygt og godt i sin hverdag at vi som familie kan fortsette å være her i Japan.

Det er flott å bo i en millionby hvor det er helt trygt for barn å kjøre toget helt alene, her er Alf Ivar på farten med venner.

Over halvparten av elevene på den internasjonale skolen er japanere. Så guttene våre har veldig mange japanske venner. Men det finnes også elever fra andre land. Her er Benjamin på besøk hos noen vi kan kalle verdensborgere. Mannen i huset er fra Frankrike, damen i huset er fra Sør-Afrika og sønnen har helt frem til nå bodd i USA.

De av dere som leser bloggen og ber til Jesus, må gjerne være med oss å be om at storguttene fortsatt må få lov til å trives og ha det trygt i sin hverdag. Og vær gjerne med å be om at vi må finne en trygg og god barnehage til minstemann Caspian når den tid kommer slik at også han kan ha det godt her sammen med oss.

Ole Bjarne har nå vært musikklærer på bibelskolen her i Kobe en god stund nå. Når han nå hvert øyeblikk skal ut i pappapermisjon og deretter over i SR-stillingen, vil det være en misjonær fra Finland som overtar som musikklærer.

Torsdag (3.mars) fikk Tone og Caspian anledning til å være på mini-konsert med bibelskoleelevene ledet av Ole Bjarne. Og de sang altså så fint! Tone synes det virkelig var en velsignelse å være på konsert slik.

Det er flott å kunne bidra på forskjellige måter her i Japan. Måtte bibelskolen bli fylt opp av elever igjen og igjen, elever som er hekta på Jesus og som vil utgjøre en forskjell der de er etterpå.

Stadig flere har fått og blitt frisk igjen av koronaviruset. Dette åpner opp for sosialt samvær. Vi som familie har koronaviruset rundt oss i guttenes klasser på den internasjonale skolen, i kirka og i nabolaget – men vi har gått fri hele veien. Og vi har egentlig levd veldig normalt innenfor de rammene som er gitt oss. Vi kan ikke annet enn å konkludere med at koronaviruset rammer mennesker virkelig bare helt vilkårlig.

Pappaen i denne vennefamilien vi hadde på formiddagsbesøk tok med seg koronaviruset hjem fra jobben til sin familie. Han jobber som overlege på et barnesykehus, og kunne meddele at dessverre var det koronavirus alle veier nå – og nærmest umulig å unngå. Det er heldigvis den mildere varianten av koronaviruset som utbrer seg. Og denne familien opplevde bare at de alle i tur og orden hadde feber i en dag, deretter var de godt forkjølet en stund. Familien måtte innrømme at det nesten var litt deilig å ha vært syk av koronaviruset, det var lettere å tillate seg å være sosial etter det.

Det er ikke vanlig at en yrkesaktiv mann har fri på formiddagen en helt vanlig hverdag. Men han her jobber en turnus på sitt sykehus der han jobber så mange timer hver dag at han nesten er helt vekke fra familien i 6 dager, deretter har han 2 dager der han er helt fri fra jobb. Vi har fått lov til å kjenne disse helt siden vi kom hit til Japan. De har tre gutter, og vi har tre gutter. En velsignelse å kjenne en slik familie som bor i nabolaget vårt.

Alle guttene er ganske så jevngamle med hverandre, men Caspian og deres minstemann er aller nærmest i alder. Veldig kjekt for Caspian å ha en lekekompis på denne måten.

Mannen i denne familien hadde sine betrakninger i møte med om området vi bor i kommer til å ha State of Emergency (unntakstilstand) videre eller om myndighetene slepper opp nå snart. Han tror myndighetene vil se på sykehusstatestikken og koronasmittestatestikken – og med det utvide State of Emergency ytterligere. Han reflekterte mye over at vaksinedekningsgraden dessverre kunne vært bedre for Japan, at hvis den hadde vært det – hadde det vært lettere for myndighetene å sleppe opp, tenkte han. Han er lei seg for at flere japanere enda venter på den japanske vaksinen, og dermed motstår fra å la seg vaksinere av vaksiner fra utlandet. Den japanske vaksinen skal stadig komme, men den er dessverre igjen og igjen blitt forsinket. Det var spennende å høre på hans betrakninger og høre om de utfordringene han står i som barneoverlege. Det blir spennende å se om noen dager, hva vil myndighetene velge?! Det vil virkelig ta tid for Japan å bli ferdig med pandemien når de har så mange millioner innbyggere og når myndighetene lar det hele foregå så kontrollert ved å stadig la oss gå inn og ut av State of Emergency. Vi er glade for at ikke vi jobber med å styre et land, krevende.

Til teen vi serverte fikk vi noen nydelige japanske te-kaker av denne familien. Japanske tradisjonelle kaker er veldig langt fra det vi forbinder med kaker, men se så pene de er på bildet her over. De kan minne om tettpakket melis med smak, også smelter dem på tunga mens du drikker teen. Det kan være andre som leser dette som vil være uenig med min beskrivelse av hva disse japanske te-kakene er, mens et er da ikke så farlig. De er veldig gode sammen med te, og vi hadde unnet dere alle å få smake dem.

Heldigvis er ikke alle redde for å møtes selv om det er State of Emergency. Det er Tone veldig glad for. Mange mødre med barn er hjemmeværende mødre her i Japan. Det gir uendelige muligheter til å treffes på dagtid mens barn er på skole og i barnehage. Noen av Tones venninner i nabolaget har hun hatt helt siden da hun kom til Japan, og stadig nye legges til. Tone er glad for den gode praten rundt tekoppen.

Denne uka skulle også Caspian få lov til å få besøk av en gutt fra nabolaget som er like gammel som han sammen med mammaen. Dessverre kom noe i veien så vi ikke fikk møtt likevel. Og slik skal det få lov til å være.

Det har del vært interessant for oss alle å observere hvordan ulike land og forskjellige fellesskap har blitt rammet forskjellig og handlet ulikt i forhold til koronaviruset. Vi får vel innrømme at vi nå ser med litt lengtende øyne mot Norge som nå har åpnet opp alt. Og med det får mange av dere i tur og orden en runde med sykdom forårsaket av koronaviruset. Den nye minst mulig kompliserte normalen er det vel vi alle lengter etter.

Vi som bor her det er tett befolkning i Japan, har på nytt vært en lang stund under State of Emergency (unntakstilstand). Anbefalingene fra myndighetene som kommer med State of Emergency er heldigvis mye mindre omfattende. Og vi legger større grad merke til at ulike fellesskap og ulike japanske venner av oss forholder seg forskjellig til smittevern. Vi ser nemlig også her i Japan at koronaviruset er blitt et svakere virus som gir mildere sykdom. Det gjør at stadig flere er blitt mindre redd, og med det pusher de på at de vil normalisere det meste.

Akkurat for oss som familie, har disse jevnlige State of Emergency gjort at vi på et vis har gått inn og ut av ventetid. Aotani kirke hvor vi holder flere av våre fritidsklubber, har valgt at de ikke ønsker at klubber skal drives så lenge det er State of Emergency. Men gudstjeneste holdes i gang, også ungdomsgudstjenesten. Søndag 20.februar var det ungdomsgudstjeneste, og vi synes det er flott å delta og bidra inn i dette fellesskapet med ungdommene.

Vi som familie gleder oss jo veldig til den dagen Aotani kirke sier vi får lov til å ha ungdommene på besøk igjen i vårt eget hjem etter gudstjenesten – og ellers på filmkvelder. Ungdommene sier også at de savner å komme hjem til oss, og at de allerede vet hvilke skolevenner de skal spørre om å komme med dem hjem til oss. Ungdommer er virkelig noen pilspisser i misjonsarbeid så vel for kirka generelt. Vi kan ikke få sagt nok ganger hvor privilegerte vi opplever oss, tenkt at vi kan få lov til å legge tilrette for ungdommenes ideer og for deres venner fra skolen som ellers ikke går i kirka.

Selv om de voksne får møte til gudstjeneste, og ungdommene likeså, har Aotani kirke valgt at søndagsskolen skal gjøres over videochatteprogrammet Zoom. Vi ser det er vanskelig å sette en naturlig strek for hva som er greit og ikke greit å gjøre i ei kirke når landet legger opp til at noe i enhver sammenheng må være litt begrenset uten at det konkretiseres. Siden Japan bare kommer med anbefalinger, er det jo ingen regler for ei kirke å måtte følge. Det er jammen ikke lett. Vi ser ei Aotani kirke som ønsker å fremstå som et ansvarlig og trygt sted for nabolaget, samtidig som den vil fremstå som åpen og hjertelig. Vi heier på dem! Her er vi på søndagsskolen, med gårsdagens klesvask på riktig side av webkameraet så klart:

Vi forvventer at vi snart er ute av State of Emergency igjen. Det blir fint!

Snart er det påske, eller var det kanskje litt for tidlig å si snart?! Uansett påske er helt usynlig i Japan – det er ingen påskekyllinger, ingen påskehare. Jula derimot, den er synlig i Japan. Julestjerner, julenisser, juleblomster og juletrær – de er overalt. Men at jula er en feiring av Jesus sin fødsel, er det veldig få som vet. Og alle disse helligdagene vi har i Norge i forbindelse med jula, finnes ikke her i Japan. Den store julegudstjenesten finner sted 4.søndag i advent.

Alle liker jul! Det er jo derfor jula har blitt synlig i det japanske samfunnet rundt juletider. Jul er koselig og godt. Det er gøy for folk å komme til kirka på juleopplegg. Barna i nabolaget gleder seg til den juleeventen i kirka, så mange som mulig kommer. Det er virkelig et høydepunkt. Vi er glade for at det kan få lov til å være det. Det er alltid noen barn fra nabolaget som kommer til kirka for første gang på denne juleeventen. Ofte ser vi barna innom kirka i ettertid også. Så kjekt å bli kjent med mange av de barna som bor rett rundt oss her. Vi opplever oss velsignet og håper vi kan være til velsignelse tilbake.

Ungdommene i Aotani kirke gikk foran med et særlig godt eksempel for oss alle andre denne jula. De lager alltid til sin egen juleungdomsevent som er veldig kjekk for alle som deltar. Tone og Ole Bjarne har lagt merke til at flere av barna som kommer til søndagsskolen og til kirka for ellers å henge på søndager holder på å bli tenåringer eller akkurat er blitt tenåringer. Vi spurte de litt eldre ungdommene i kikra om det var i orden for dem at også de fikk lov til å bli med hjem til oss etter gudstjenestene i kirka for å prate, spille Nintendo og være sosial. De eldre ungdommene synes dette var en glimrende ide, og hjalp oss med å få sagt ifra til foreldrene deres rundt forbi om at de var på besøk inne i vårt hus som var rett ved siden av kirka. På helt eget initiativ hadde altså ungdommene denne jula invitert med seg alle disse som holder på eller har blitt tenåringer til sin juleevent. I tillegg hadde også flere av ungdommene invitert med seg venner fra studiestedene sine. Og det beste av alt: Alle var sammen med alle, alle pratet med alle, alle satt rundt et stort bord. Halvparten av dem gikk i kirka til vanlig, halvparten av dem er bare innom for å henge av og til eller var i kirka for første gang i sitt liv på denne juleeventen. Vi er imponert over pågangsmotet til ungdommer. De er en veldig ressurs for det kristne fellesskapet. Vi alle har mye å lære av hva Gud gjør gjennom og rundt ungdom!

Ole Bjarne holdt andakten på eventen. Han kom med en pakke der Jesus var oppi. I enhver religion må man gjøre seg fortjent til å få. For eksempel man må utføre rituale riktig, gjøre like mye godt som du har gjort galt, øve opp din evne til å forsvinne inn i meditasjon – men i kristen tro finnes ikke slikt. Kristen tro er i så måte en opp-ned-religion i forhold til alle andre. Det er Gud som har handlet, det er Gud som gir – og vi bare får denne pakken rett i fanget. Pakken med Jesus og alt han har gjort for oss. For en fantastisk nyhet i vårt strev!

Caspian ble sliten av å være sammen med ungdommene. Og som med Jesus da han kom til verden – da måtte Maria og Josef bare legge han i en krybbe, de la han i det de hadde foran seg. På samme måte måtte vi denne gang legge Caspian i en pappeske da det var det vi hadde til rådighet da han sovnet slik for oss. Mange av ungdommene tok bilder av Caspian, postet det på sosiale medier og skrev «Jesus alà 2021» som kommentar.

Her kommer ellers bilder fra den store juleeventen i Aotani kirke, den som samler mange barn og barnefamilier fra nabolaget som ellers ikke går til kriken til vanlig. Ole Bjarne deltok som bjørn på denne eventen.

Også Seishin kirke hadde en flott juleevent som samlet flere barn og deres familier i nabolaget. Seishin kirke har ikke større lokal enn at de må gjennomføre samme juleevent to ganger etter hverandre samme dag for å få samlet alle som vil komme. I Seishin kirke bidro Ole Bjarne med sang.

Tenk at vi var velsignet med å ha tre friske barn helt frem til julaften, og på den måten fikk vi lov til å delta og hjelpe til med alt dette flotte. Det er vi veldig takknemlige for!

14.november var vi sammen med Seishin kirke på en av de mange gangene denne kirka klarer å samle sammen flere av barna og deres foreldre fra nabolaget.

Det har vært flott å fått lov til å være sammen med dette fellesskapet i Seishin kirke. Vi er virkelig imponert over noen veldig resurssterke nøkkelpersoner som står på og skaper mye for menneskene i kirka og for menneskene som bor i nabolaget rundt kirka.

Fellesskapet i Seishin kirke har virkelig et stort hjerte for barn. Flere kristne fellesskap her i Japan har overvekt av eldre mennesker. Dette kan vi også se at enkelte kristne fellesskap i Norge også har. Det har vært veldig spennende å få lov til å være den ene barnefamilien som jevnlig har kunnet komme til Seishin kirke og med det har vi kunnet blitt kjent med alle disse andre barnefamiliene fra nabolaget som er innom denne kirka til ulike tilstelninger.

Fra august er det ikke bare Ole Bjarne som begynner i SR-stillingen (Stedlig Representant), Tone blir også bare tilknyttet Aotani kirke fra august. Dette gjør at vi over sommeren ikke kommer til å dra slik jevnlig til Seishin kirke.

Vi kommer til å savne menneskene i Seishin kirke. Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, må du gjerne være med å be om at Jesus må kalle på folk i Norge til å komme til Japan. Tenk om en ny barnefamilie kan komme og være 100% i Seishin kirke. En barnefamilie som gledelig vil bli venner med alle disse barnefamiliene som jevnlig kommer til dette fellesskapet. Tenk om Seishin kirke på nytt kan bli fylt opp av barnefamilier ikke bare når det er spesielle tilstelninger, men være full av barn hver eneste søndag. Barnefamilier er ikke kristne ved å bli venner med noen misjonærer eller ved å gå til kirka. Men barnefamiliene får vite mer om hvem Jesus er – og med det kan de helt selv velge hva de vil gjøre med den Jesus de blir kjent med. Dette er misjonen. Fortelle hva du tror på til andre.

Du som leser denne bloggen, hva tror du på? Hvis du ikke tror på Jesus, så tenker jeg du helt sikkert har noe annet du tror på, noe du har tillit til. Uansett hvem vi er, vil vi alltid forteller om det vi tror på og har tillit til videre til andre, fortelle det til vennene våre. Det er dem som lytter til oss som har kontrollen over hva de vil gjøre med det. Og godt er det!

Det kan virkelig aldri komme for mange misjonærer til Japan. Japan har mennesker over alt, og med det finnes det ingen grenser for hva man kan finne på som misjonær. Ja, Japan er virkelig mulighetenes land. Ressurssterkt folk som fremdeles ikke vet noe om Jesus. Vi opplever oss heldige som får lov til å være midt oppi noe som er så spennende. Bli med oss fortsatt i bønn eller med heiarop hvis du da ikke kommer hit til oss og blir med oss på den måten.