Jada, vi forstår innmari godt at det japanske språket stadig kåres til verdens vanskeligste språk å lære – men vi er begge to fremdeles med godt mot midt i språklæringsprosessen. Å være med godt mot er ikke det samme som at vi hver dag klarer å være like engasjerte, men vi kjenner på at ønske om å lære mest mulig har vært og er der tydelig for oss begge to hele tiden. Det er til velsignelse!

En periode nå har vi hatt to til tre prøver hver uke, dette synes vi bare er flott! Dette viser oss at språklæringen vår stadig er i progresjon og vi får bevist for oss selv at vi stadig mestrer å bruke det vi just har lært på riktig måte. Vi er hvert øyeblikk ferdig med første lærebok på mellomnivået i språkopplæringen og vi nærmer oss å kunne 300 kanji (kinesiske tegn som brukes i skriftspråket i tillegg til de to alfabetene med tegn). Vi kjenner oss klare til straks å begynne på atter en ny lærebok og å begynne på en ny bok full av kanji (kinesiske tegn).

Vår nåværende læreboka har små tekster som er full viktig grammatikk og spennende nye ord. Japanere skriver opprinnelig tekstene sin uten å ha mellomrom mellom ordene i teksten. Dette har nok sin opprinnelse i at japansk tekst opprinnelig er skrevet nedover fra høyre mot venstre. Det er skriveprogrammene på datamaskinen som har gjort at mange japanske tekster nå skrives vannrett fra verste mot høyre. Fremdeles skrives det og finnes det mye japansk tekst som skrives loddrett fra høyre mot venstre.

Det er fascinerende hvordan man blir vandt til å lese ordene riktig i en tekst uten mellomrom. Idetdetkommerensetningmedveldigmangenyeord, kandettidvisværekrevendeåseordenesbegynnelseogsluttinnisetningen (hvordan var det å lese denne norske setningen uten mellomrom?). I en setning med mange nye ord er det ekstra fascinerende å erfare hvordan man på en merkelig måte har fått øvd opp en evne til å skille ordenes begynnelse og slutt ved å kjenne til de mange mulige måtene ord ender på og de mange små partikkeltegnene. Etter vi har jobbet oss gjennom en av lærebokas tekster, ser det slik ut i lærebøkene våre:

En viktig del av språkopplæringen vår er å lære oss alle kanjiene. Kanjier er de kinesiske tegnene som brukes i det japanske skriftspråket. Vi har for lenge siden lært oss disse to alfabetene som skriftspråket også er bygget opp av, men vi kan ikke få til å lese noen ting uten også å kunne mange tusen kanjier. Når dere ser på bildene ovenfor av tekstene vi har i læreboka vår, kan dere se at teksten inneholder mange kanjier. Hvis vi ikke kan lese kanjiene vil vi stå igjen med en fullstendig uforståelig og uleselig tekst.

Kanjiboka vår brukes flittig og det noteres stadig noe inn i den. Den samme kanjien kan leses med ulike lyder ettersom hvilket ord den lager sammen med andre tegn fra alfabetene eller ettersom hvilket ord den lager sammen med andre kanjier. Dette gjør det mildt sagt litt komplisert, men vi liker begge to å pugge oss gjennom kanji for kanji. I dag (fredag 27.september) har vi lært 273 kanjier.

Vi begge to synes det har vært og er godt å investere så mye vi makter inn i språklæringen vi har nå mens vi går på språkskole. Det er godt synlig for oss at dette er en viktig investering for det som kommer i fremtiden. Vi blir ikke ferdig utlært mens vi går på språkskolen, det japanske språket er for komplisert til at det er mulig. Det gjør oss godt å kjenne på at vi begge to er motivert til å lære språk videre ved siden av alt det andre vi skal få lov til å være med på i fremtiden.  Vi kjenner på stor takknemlighet til NLM (den norske organisasjonen vi jobber for) som legger til rette for denne gode starten på språkopplæringen ved å sende oss på språkskole i 2 år.

Guttene våres er også i en flott prosess i sin språkopplæring. Alf Ivar og Benjamin leker stort sett bare på japansk med hverandre uansett hvor de er. Vi opplever at de forstår svært mye av det som blir sagt til dem på japansk. Vi kan stadig oppleve at de kan forstå ord som ikke vi forstår. En festlig episode er at vår eldste gutt, Alf Ivar, kom hjem og fortalte om en pinne som barnehagelæreren hadde holdt opp i lufta i barnehagen. Pinnen hadde ulik farge på endene sine, og den ble brukt for å kommunisere når barna skulle løpe og når barna skulle stoppe opp. Alf Ivar fortale at når læreren holdt opp det røde endestykket på pinnen måtte de stoppe å løpe, også fortalte han videre at når læreren holdt oppe det endestykket som hadde «den andre blå» så måtte de løpe. Vi voksne undret oss litt over hvorfor det var «en annen blå», hva betydde det?! Alf Ivar forklarte til oss på nytt at det var blå, men det var liksom den andre blå – den blå som liksom ikke var helt blå. Noen dager senere så vi denne pinnen til barnehagelæreren. Fargene på endestykkene var rød og grønn. Når vi så dette ble vi imponert over Alf Ivar! Japanere sier nemlig at trafikklysenes farge er rød og blå. Jeg kan fortelle dere at trafikklysene i Japan er helt like dem vi har i Norge, fargene i trafikklysene er røde og grønne. Rød lys når du skal stoppe, og du får grønt lys når du kan kjøre. Men altså japanere kaller dette grønne trafikklyset for blått. Det er rart, men det er rett og slett bare sånn. Barnehagelæreren hadde da altså sagt at det grønne endestykket på denne pinnen var blått – noe vår Alf Ivar helt tydelig ikke var enig i, samtidig som han hadde en forståelse av at sin japanske barnehagelærer brukte ordet for blått om det grønne endestykket. For en flott måte Alf Ivar taklet dette på ved å forklare det grønne endestykket som «den andre blå». Alf Ivar er en gutt som helt tydelig har kontroll på navnene på fargene både på norsk og på japansk. Vi er imponerte og stolte over det både Benjamin og Alf Ivar er!

De av dere som ber må gjerne be for vår videre språkopplæring, både for barnas og for oss voksnes språkopplæring. De av dere som ber kan også gjerne be spesielt om at barna må få lov til å få flest mulig gode dager i barnehagen sammen med de andre barna. Vi er evig takknemlig for alle dere som står sammen med oss i bønn. Og dere skal vite at også vi ber for dere i Norge mens vi bor her i Japan.

Det er ikke få ganger vi har tatt oss en tur til Nunobiki Herb Garden her i Kobe. Vi har kommet helt ut av tellingen på hvor mange ganger vi har vært der. Vi opplever det som fint å dra med taubanen opp til denne hagen som er i fjellet. Det er ikke alltid like lett å forstå hvorfor enkelte plasser på en lett måte har skapt mange gode opplevelser og minner. Vi tror denne plassen har gjordt det fordi vi aldri har dradd dit med bare oss selv. Dette er et av de stedene vi gledelig har vist frem til besøkende fra Norge. Vi har dradd hit med besteforeldre, med studenter og andre besøkende. Det er kanskje derfor det er blitt et slikt fint sted for oss. Det er et sted vi forbinder med alle slags flotte mennesker som vi har fått lov til å bruke tid sammen med. Og det er et sted vi ser frem til å dra til sammen med alle andre flotte besøkende som vi skal få lov til å bruke tid sammen med i fremtiden.

Fire gode besteforeldre har guttene våres. Og det gjør godt for guttene våres at de alle fire er like engasjerte og interesserte i livene deres. De alle fire er viktige i guttene våres liv.

Guttene har vært så heldige å hatt besøk av bestemor og bestefar (Randi og Alf Tråsdahl) tidligere i år. Besøket av dem gjorde godt! Nå gjorde det godt å ha morfar som sendte mormor på besøk helt til Japan (Sonja og Kjell Ivar Hærås). Takk til morfar!

Mormor har vært på besøk siden 29.august, og vil mest sannsynligvis være her til 27.september. Hun har allerede opplevd mye forskjellig, blant annet nabobarn på besøk i leiligheten vår, søndagsmøte i Aotani kirke, akvariumet i Osaka, Harborland i Kobe, leiligheten vår full av ungdommer og mye annet. Det er mye igjen å oppleve, og heldigvis god tid til å kunne gjøre det.

Vi har sannelig blitt velsignet med flotte mennesker rundt oss her i Japan. Eivind Jåtun har kommet til som vår nye Stedlige representant (dvs. sjefen vår). Guttene våre er umiddelbart blitt glade i både Eivind og hans kone Tone. Alf Ivar er fullstendig klar over at sin egen mamma også heter Tone, så Eivinds kone har han så fint gitt tittelen: Den nye Tone.

I dag (7.september) hadde vi den gleden av å overraske Den nye Tone med hjemmelaget bursdagskake på døra. Hipp, hipp hurra for Tone i dag!

Denne uka (uke36) har sommerferien tatt slutt, og vi har tatt imot hverdagen med åpne armer. Vi er spente på hva alle disse hverdagene vil bringe oss. Guttene fortsetter i Aobaen barnehage og vi voksne fortsetter med språkstudiet. De av dere som ber, må gjerne be spesielt om at guttene må få det godt i barnehagen.  Idet guttene våre har gode hverdager, blir hverdagene gode for oss voksne også.

Språkskolens Facebook:

Ungdommer er flotte folk! Nært fellesskap, leker og Jesus er de nøkkelordene vi kan oppsummere denne årlige kristne ungdomsleiren med. Vi var så heldige at vi alle fire kunne dra på ungdomsleir, og vi storkoste oss alle fire på hver vår måte. Alf Ivar og Benjamin har mye energi og er glade i mennesker, så de gled godt inn i miljøet:

Noen fortalte at de fikk med seg ikke-kristne venner på leira akkurat fordi de fikk høre at Alf Ivar og Benjamin skulle være med på leira. De minste misjonærene er sannelig de største i Guds rike! Leiren var et godt sted å være uavhengig av hva du trodde på og hvor du kom fra, det var fint å være vitne til. Alle fikk lært noe nytt om Jesus gjennom organiserte samtaler rundt småbord, spørsmål som ledere i et panel svarte på, gjennom sang, i uformelle samtaler i fellesskapet og forkynnelse. Ole Bjarne var en del av forsangerteamet, og deltok både på piano og som forsanger.

Programmet for leira hadde mye innhold, samtidig som det også var perioder uten fast program. Vi synes det var en flott leir ledergruppen har stelt i stand.

Grilling er alltid godt, gøy og sosialt:

En planlagt tur til en bondegård for å plukke blåbær ble byttet ut til en iskremtur hvor det var hester på grunn av dårlig vær, det gikk jo helt fint:

Det er alltid gøy å leke på mange forskjellige måter:

Både Tone og Ole Bjarne kjenner på at det å være med ungdom og arbeide for ungdom ligger vårt hjerte nært. Å få delta på denne leiren gjorde dermed godt på mange måter. Felleskapet blir annerledes når man drar et sted og bor sammen døgnet rundt i noen dager, og vi synes det er så fint å bruke tid inn i et slikt fellesskap med ungdom. Noe er det lettere å snakke om når det er morgen enn midt på dagen, mens andre ting er det lettest å snakke om når det er kveld. Det å være litt trøtt sammen, det å vente på lunsjen sammen med romlende mager – det er noe unikt og godt i det hele. At vi som familie med hele oss fikk lov til å være der sammen, gjorde ekstra godt. Og vi fikk mye respons og spørsmål fra ungdommer omkring det å være kristen familie, å det å være gift og det å ha barn. Unikt å kunne dele liv og Jesus med hverandre på en slik måte. Vi kjenner på at vi er stolte over at den japanske samarbeidskirka (WJELC) har en slik flott leir hvert år for ungdommer. Vi håper og ber om at forskjellig ukentlig ungdomsarbeid må vokse frem i kirkene rundt om i landet. Ungdom er fremtiden!

Benjamin ble 3 år i løpet av leira. Gratulerer så hjertelig med dagen kjære minste gutten vår. Det så ut til at han storkoste seg som bursdagsbarn på ungdomsleir, mange gode fang å sitte på. Han fikk også bursdagssang og pakke av ungdommene på leira som kom fra Aotani kirke. Hjertelig tusen takk! Aotani kirke er den kirka vi bruker å gå i hver søndag.

We are proud of the Youth Camp that WJELC is holding each year. A place with a good fellowship, a lot of fun games and Jesus. It was a joy to attend the Youth Camp with our whole family, everyone of us had a good time. We will pray for the youth and the youth work within the WJELC. May it be big and bring glory to God.