Vi har fått en forståelse av at tyfonen Hagibis er blitt mye omtalt i norske medier. Og det kan vi forstå at den er blitt. Hagibis var virkelig en stor og ødeleggende tyfon. Hagibis betyr «hastighet» på fillipinsk. Vi som bor i Kobe fikk bare ytterkanten av tyfonen, og gjennom TV-skjermen kunne vi på direktesendingen følge med på alt det leie den la etter seg der den raste forbi. Våre bønner går til dem som nå har sine hjem ødelagte, som har mistet noen kjære eller savner sine kjære, bønne går til alle dem som ligger rundt på sykehusene og er hardt skadet etter uværet.

Seint på fredags (11.oktober) ettermiddag gikk vi opp på taket til et av nabobyggene rett over veien for her vi bor. Da kunne vi speide ut over en rød himmel, og kanskje skimte litt av det som var ytterkanten av tyfonen.

Det blåste allerede godt, og vinden tok seg opp bare på den tiden vi var oppå dette taket. Vi var der oppå taket sammen med en nabogutt og hans mor.

Fra alle de flotte informasjonskanalene som finnes her i Japan, kunne vi få god informasjon om at den tyfonen som nå kom til å komme var stor og ødeleggende. Det ble sendt ut varsel om evakuering for dem i de hardt rammede områdene i god tid, og det forelå gode råd om hvor folk helst skulle oppholde seg under uværet. Det ble meldt om at butikker i enkelte områder hadde gått tom for matvarer, så det var tydelig for alle at japanere forberedte seg på naturkatastrofen etter beste evne. Vi er imponert av dette folket!

Vi i Kobe fikk merke tyfonen best natt til lørdag (12.oktober), lørdag morgen, lørdag formiddag og tidlig ettermiddag.  Vi var buden på bursdagselskapet til noen finske kollegaer i Okayama på denne lørdagen. Okayama ligger ca. 2 og 1/2 time med bil vest for Kobe. Vi var veldig spent på om vi fikk anledning å dra i denne bursdagen. Heldigvis fikk vi til å dra avsted før den absolutt verste vinden ankom Kobe, og siden Okayama er vestover – kjørte vi vekk fra det voldsomme uværet og mot godvær. Det var en flott bursdag. Det er noe godt og fint med å sette av tid til hverandre i et kollegial. Det er gøy å gjøre stas på folk ved å være med på bursdagsfeiring. Våre finske kollegaer heter Perendi til etternavn. Må Gud velsigne dem videre der de bor.

Vi kom seint hjem fra bursdagen, så seint at barna sov i bilen. Da vi gikk til døra vår, møtte dette synet oss:

Takstein hadde rett og slett blåst ned av hustaket vårt. Det var bare noen få som hadde falt av taket, og det var ikke oppstått noe lekasje inn i huset vårt. Igjen gikk bønnene våre til dem som var midt oppi denne veldige tyfonen eller som just hadde gjennomlevd tyfonen.  Når ungene var lagt satt vi oss og så på direktesendingen på TV. Der kom det mye god informasjon og råd til dem som var i områdene hvor tyfonen gikk.

På søndag (13.oktober) på vei til kirka ble guttene forundret over hvordan taket hadde falt ned på bakken. Benjamin (3 år) sa hundre ganger: «Taket detta ned, taket detta ned, taket detta ned…», mens Alf Ivar (4 og 1/2år) spurte seg frem om hvordan slike store takstein kunne falle ned sånn liksom. Og da han hadde spurt seg ferdig ble konklusjonen hans: «Det blåste veldig, veldig, veldig, veldig mye i går, så mye at take kunne dette ned».

Igjen og igjen opplever vi et folk og en nasjon som er gode på naturkatastrofer. De har gode informasjonskilder, og oppfordrer ingen til å ta sjanser i et slikt uvær. Det finnes mange gode evakueringsplasser, og  myndighetene er ute med tydelige råd om hvor det er lurest å søke tilflukt under slike uvær. Denne gangen var det ikke vi som fikk uværet, men alt dette nevnte gir oss ro for det som eventuelt måtte komme i vår vei. Vi er stolte og glade over å kunne stå sammen med japanere i enn det måtte være fremtiden bringer. Og det beste av alt for oss, er at vi er på lag med Jesus i de gode stundene så vel som i de vanskelige stundene.

De av dere som ber må gjerne være sammen med oss i bønn for dem i nød etter tyfonen Hagibis.