Søndag 7.juni fikk vi som familie på nytt gå til gudstjeneste i kirka sammen med alle de andre. 5.april var sist gang noen av oss fikk gått til kirken her i Japan.

Et ektepar i fellesskapet hadde sydd et skilt som ble hengt opp ved inngangsdøra til kirken: «おかえりなさい» stod det på skiltet. I ordboken blir dette uttrykket oversatt med det norske ordet «velkommen». Det er på sett og vis det uttrykket betyr, men man kan ikke si det andre steder enn i sitt eget hjem når man ønsker noen velkommen hjem til hjemmet sitt. På den måten kunne uttrykket like gjerne vært oversatt til «velkommen hjem». Det var med andre ord en veldig fin symbolikk i det å henge opp dette skiltet med dette uttrykket på ved inngangsdøren til kirka.

Det var kjekt for guttene våre og møte igjen nabobarna som jevnlig kommer til søndagsskolen i kirka. Denne søndagen var det flere barn som kom på søndagsskolen. Etter bibelundervisningen og sangen på søndagsskolen bruker barna å sette seg til med hver sin lærer og studere det de just har lært. Vi lever fremdeles under mange restriksjoner her i Japan. Etter søndagsskolen ble barna bedt om å dra hjem til foreldrene sine med en gang. Etter litt lek sammen med oss utenfor kirka, dro barna hjem. Alf Ivar kommenterte kort at han ser frem til at disse barna på nytt kan være med han i benkeradene under gudstjenesten for å leke videre der sammen med han. Benjamin ble også lei seg for at de andre ungene måtte dra hjem til foreldrene sine så raskt.

Som sagt er det fremdeles mange restriksjoner i samfunnet her. Aotani kirke informerte om at alle som kom til kirken måtte ha maske på. Utover det ble vi bedt om å utføre håndvask og hånddesinfeksjon flere ganger. Vi spritet av stolen som vi satt oss på, og alle vinduer og dører i hele kirkebygget var åpnet for ventilering. Stolene i møtesalen var satt lengre ifra hverandre enn vanlig, og folk kunne bare sitte på annenhver stol. Vi fikk plass i et hjørne på galleriet denne søndagen. Alle ble bedt om å dra rett hjem etter gudstjenesten.

Det var godt å møte våre brødre og søstre i Kristus. Vi er imponert hvordan kirka har stått opp i denne utfordrende tiden. Kirka for eksempel har kjøpt inn flere iPad som kan lånes av kirkemedlemmene. Dette gir gode muligheter for at alle skal kunne se på overføringen av gudstjenesten på YouTube som fortsatt gjennomføres.

Alltid kjekt å invitere nye mennesker på besøk hjem til oss. Og ekstra gøy er det å leke med vann ute! Gutten vi har på besøk her sammen med foreldre og lillesøster er på alder med Benjamin. Det oppleves som velsignende å etablere kontakt med noe familier som har barn i hans alder også!

• 

Også kjekt å spille noen runder Lotto!

Vi har også hatt kjempekoselig besøk av familien Nævdal. Å leke med vann med de er også kjempegøy!

Vi skal helt sikkert ha flere besøk hvor vi skal være ute og leke med vann. Men vi vil på samme tid fremdeles vise hensyn til det japanske samfunnet som helst ikke skal ha en ny smittetopp av koronaviruset. Disse menneskene vi har hatt besøk av her, har en eller flere i sin familie som går i samme barnehage som Benjamin. Derfor er vi allerede i kontakt med hverandre i utgangspunktet.

I dag (21.mai) er State of Emergency avsluttet for det fylket vi bor i. 76 dager med nesten full isolasjon har vært interessant å gjennomleve.

https://www3.nhk.or.jp/nhkworld/en/news/20200521_30/

Det vil nok ta lang tid før ting vil ligne på noe som kan kalles normalt. Vi vil fremdeles ha mange dager sammen med bare oss selv i og rundt vårt eget hus.

Vi er villige til å være her sammen med japanerne gjennom denne prosessen også! Vi heier på dem alle og vi heier på den japanske samarbeidskirka som skal finne sin vei videre.

Vi har gjort masse ulike ting disse 76 dagene, her får dere noen glimt i bilder:

• 

• 

• 

• 

• 

• 

30.april var en helt vanlig torsdag med godt vær, og dermed egnet den seg godt til en fjelltur. Skogen kan være ganske folksom på fridager med godt vær, så slike dager unngår vi å gå i skogen nå mens myndighetene har uttalt at det er «State of Emergency».

Denne vanlige torsdagen etter undervisningene våre hjemme via videochat i 23 varmegrader tok vi oss en skikkelig fjelltur opp til Mt. Maya (japanerne kaller fjellet Mayasan), 690 moh. Hele turen tok ca. 5 timer, vi gikk over 10 kilometer og ca. 600 høydemeter. Og alle i familien gikk på sine egne bein helt opp og ned. Det vil si Benjamin (3 år) ble bært et lite stykke på slutten. Da var beinene hans så slitne at det gjorde vondt for han, humøret hans var imidlertid helt på topp. Alf Ivar (5 år) gikk i front hele turen opp og ned med et stort smil om munnen og et veldig pågangsmot. Vi er importerte og takknemlige for å ha slike flotte gutter med masse energi og krefter i kroppene sine.

På veien opp til fjellet finnes det et 100 år gammelt tre som ligger over stien. Dette treet blåste ned under tyfonen som vi opplevde i 2018 når vi just hadde kommet til Japan. Mange trær i skogen blåste ned da, men dette treet bevarte de liggende slik over stien til minne om denne voldsomme tyfonen hvor Kobe rett og slett kom innom tyfonens øye. Det var også mange ødeleggelser i byen under den tyfonen. Deler av taket på huset vi bor i ble for eksempel skadet av denne tyfonen i 2018.

Dette var en flott tur synes vi! Det blir helt sikkert ikke siste gang vi tar denne fjellturen, stien opp til dette fjellet starter nemlig rett i nabolaget vårt.

Per dags dato vet vi ikke hvor vi vil ende opp med å ha sommerferien vår. Det er koronaviruset som er skyld i det. Vi har snart bodd 2 år i strekk i Japan, og da er det slik at organisasjonen (NLM) vi arbeider i gir oss flybilletter hjem til Norge for å kunne ta en sommerferie der. Dette er en flott ordning som vi anser som viktig å benytte av hensyn til guttene våre som skal få lov til å kjenne Norge selvom de bor i Japan. Vi voksne har naturligvis også lyst til å reise til Norge for å ha fellesskap med alle vi har kjære der.

Vi vil ikke dra til Norge hvis vi ikke vet helt sikkert at vi får anledning til å dra hjem til Japan igjen etter endt sommerferie. Japan har stengte landegrenser for folk som kommer fra blant annet Norge nå. Ingen kjenner til hvor lenge landegrensene vil holdes stengt. Vi ønsker heller ikke dra til Norge dersom vi må bruke 14 dager av sommerferien vår i karantene der, for deretter nye 14 dager igjen i Japan når vi kommer hjem hit. Ingen kjenner heller til hvor lenge slike ordninger vil være i de ulike land.

Vi lever helt fint med at dette er uklart. Og det vil være uklart en god stund til. Vi klarer også helt fint å ende opp med å være i Japan også denne sommerferien.

Det positive i denne anledning er at koronaviruset har gjort mange mennesker kjent med flere ulike videochatprogram. Vi har dermed hatt gleden av å kunne møte hele storfamiliene våres på videochat nå mens vi venter på hvilken sommerferie fremtiden vil bringe. Det har vært til velsignelse.

Det er et kjent fenomen at folk i Japan bruker maske. For oss ser det ut som at masker brukes når det er sesong for influensa, når det er pollensesong, når du lager mat for andre, når det er eksamenstid, når du selv er syk eller når du ikke ønsker kontakt med andre fordi du er sliten.

Når tid japanere bruker maske har økt i takt med utbredelsen av koronaviruset i landet. I starten av koronaepidemien observerte vi at flere enn vanlig konsekvent brukte maske inne i bygninger, men kunne ta den av seg når de var utendørs. Deretter økte mengden japanere som hadde masken utendørs så vel som innendørs. Nå ser vi nesten aldri en japaner uten maske, til og med i skogen og i sin egen bilen har vi observert japaneren med maske. Det har dermed vært naturlig for oss også å bruke masker når vi har vært blant japanere. Det vil si når vi går disse få gangene på butikken eller gjør andre ærend.

Det finnes ikke masker å få kjøpt i Japan lengre, og slik har det vært en lang stund nå. Flere av maskene som er blitt solgt i Japan synes ikke å være effektive i forhold til koronaviruset. Samtidig sies det i befolkningen at alle slags typer masker hindrer deg fra å bli smittet av koronaviruset. Befolkningen oppfordres til å ha maske på, men det finnes ingen retningslinjer for hvilke typer masker befolkningen helst skal bruke.

Noen fra kirka fikk observert oss uten masker ved en anledning, og ble bekymret for oss. Noen dager senere fikk vi hjemmelaga sydde bomullsmasker av ei dame fra kirka. Det er kjærlighet i praksis.

Det har vært lenge siden vi har møtt ungdommene som vi er blitt kjent med i Aotani kirke. Vi har imidlertid skrevet meldinger til hverandre og kommentert på hverandres Instagram . Men det gjorde virkelig godt å møte dem igjen, selv om det bare var over videochat. Vi fikk høre hvordan hverdagen var til hver enkelt av dem, og vi fikk be for hverandre. Dette er virkelig en tøff gjeng som står på! Vi har allerede avtalt å møte hverandre på nytt for å be sammen over videochat. Dette gleder vi oss til!