Misjonsfeltet Japan er Barnas Misjonsprosjekt for skoleåret 2023/24. Det synes vi er veldig flott! Og i den anledning kom det et team fra Misjonssambandet i Norge som filmet og skrev på artikler for barn om Japan en gang i april. Det ble også filmet og dokumentert annet til annet bruk når de først var i Japan.

Vi er super-imponert! Vi har allerede i mange år vært imponert over produktene som Misjonsambandet Ung lager, men nå har vi altså nådd nivået super-imponert!

Misjonssambandet er en stor kristen misjonsorganisasjon i Norge, og det er den organisasjonen som er vår arbeidsgiver her i Japan. Veldig kort og upresist sagt er ungGlobal misjonssatingen til Misjonsambandet Ung som da er navnet på barne- og ungdomsavdelingen i organisasjonen. Misjonssambandet er så stor at den er bygget opp av andre avdelinger også, slik som Informasjonsavdelingen.

I april fikk vi altså besøk av et team i ca 10 dager her i Japan. Tre personer som grovt sett hører til enten under ungGlobal eller Informasjonsavdelingen til Misjonssambandet i Norge. Det har vært spennende dager for oss, og også for de andre misjonærene som har vært med å bidradd masse. Igjennom dette blogginnlegget får dere derfor bare et lite innblikk av alt det teamet egentlig har gjort her i Japan i april.

Alf Ivar som eldste norske barn på felt, fikk i oppgave å vise frem hvordan livet sitt er i Japan og hva han tenker om forskjellige ting. Og en gøy del av Alf Ivar sitt liv her i Japan er å gå til fornøyelsesparken USJ:

Teamet landet i Japan dagen før, og kl.07 på morgenen etter satt vi oss i bilen for å få anledning til å få billetter til Nintendo World inni denne fornøyelsesparken. Og det gjorde dette teamet fra Norge helt uten å klage i det hele tatt. WOW!

Og slik gikk de fleste dagene for dem. Opp tidlig om morgenen, og ut for å filme, møte folk og være med på forskjellig.

Vekke fra sine egne barn og sin egen familie gav de våres barn masse kjærlighet og oppmerksomhet. Imponert! Våres barn kommer til å huske dette livet ut. Og begge våres eldste gutter var veldig interessert i at det var mange norske barn som skulle få se disse filmene og lese disse artiklene som nå holdt på å bli laget dengang i april.

Alle de norske misjonærbarna her i Japan er litt spredt rundt i sine hverdager. Slik at våres eldste gutter har ingen andre norske barn rundt seg i sine hverdager, heller ikke yngstemann har det. Det er ingen andre norske barn på den internasjonale skolen per nå, i yngstemann sin barnehage er han den eneste utlendingen – og det er ingen andre norske barn i den kirka vi går til hver søndag.

Det at våre eldste gutter ved dette besøket i april plutselig oppdaget så veldig konkret at de egentlig har en hel gjeng med norske barn i Norge som heier på dem i bønn, utgjorde en forskjell for dem. At de på filmen faktisk kunne fortelle om ting på norsk, fordi det ville dem som så filmen etterpå forstå – gjorde dem godt. At barn hjelper barn, for et flott fellesskap Misjonssambandet Ung legger tilrette for! Vi står igjen her i Japan som evige takknemlige for å få lov til å være en del av en slik stor misjonsorganisasjon for Kristus.

Vi har mange venner her i Japan, det er vi også veldig takknemlige for. Vi spurte om en av våre vennefamilier kunne vise frem hjemmet sitt og hvordan de utøver sin tro for dette norske teamet. De sa at det kunne de gjerne gjøre. Hvor flott de viste seg og sitt frem! Jeg er veldig takknemlig for hvordan de ville hjelpe oss med dette. Ingen av oss andre kunne vist og fortalt dette bedre enn dem.

Denne familien som lar den lokale budistiske presten være mest sjef i sitt liv får høre om at det er helt i orden å blande alle slags religiøsiteter sammen. Så lenge du holder hjerte ditt rent og pent, er det bare å gå og lytte til det katolikker og protestanter lærer om. Det er bare å gå til shitotempelet. Å drive på med fedredyrkelse er også helt greit å gjøre sammen med alt annet.

Vi som har Jesus som mest sjef i våre liv får høre et annerledes budskap på dette området. Jesus ønsker at alle mennesker bare skal velge å ha en sjef i livet, og han inviterer oss til å velge å ha han som sjefen vår.

Denne forskjellen vet vår vennefamilie fordi de også er sammen med oss på søndagsskolen i kirka hver søndag, så da den budistiske presten tilbød oss å kunne gå frem i tempelet for å tilbe – ble de redde for at vi ikke fikk til å si nei. Men som kristen er det helt naturlig å si nei til ting i livet. Alt det dette jordiske livet tilbyr er ikke av det gode, og det gangner ikke å delta på alt.

Vi ønsker Guds rike velsignelse over videre arbeidet for hver av dem som utgjorde teamet som var her i Japan i april. Tusen takk for den viktige og flotte jobben dere gjør! Dere er flotte folk!

Det forrige bønnemøtet sammen med alle misjonærene fikk vi høre av våre kollegaer at det hadde kommet flere folk til dem som ville ha dåpsopplæring. Det er jo fantastiske nyheter.

Vi selv har opplevd å stadig møte folk som aldri har hørt om Jesus før, eller folk som vet fryktelig lite om Jesus men som plutselig har lyst til å vite så mye mer om Jesus.

Det er flott å være et misjonærfellesskap. Flott at vi får lov tik å være et team som står sammen her i Japan – om så vi er på hver vår plass i hverdagen. Tenk at vi som misjonærfellesskap får lov til å ha kontakt med mennesker som er i begge endene av veien mot Jesus, så vell som alle disse menneskene som er der i midten av det hele.

Veien til tro. Ja, hva er det? Og hvem styrer det? Takk og lov at ingen kan bestemme over andres tro. Tro kan virkelig ikke fremtvinges. Vi sammenligner ofte tro med tillit når vi møter folk som vet lite om Jesus. For om du ikke tror på Gud i utgangspunktet, har du heller ikke så mye kunnskap om hva tro er. Når vi snakker om at tro er som å ha tillit, merker vi alle fort at alle tror på noe. Og det er en spennende oppdagelse. Hva i livet vi har gitt tillit til, er forskjellig – og om det er tilliten verdig blir stadig satt på prøve i alle våre liv som er fylt opp med både medgang og motgang.

Tone fikk besøk av venninne som er kursholder i japanske blomsteroppsatser, ikebana. Fra denne venninnen fikk Tone en lang og god innføring i alle reglene for hvordan det er tillat å sette opp blomstene. Tone ble overveldet av alle reglene, og så fort hvordan disse reglene fører til at disse blomsteroppsatsene får sitt veldige særpreg. Oppsatsene skal være luftige for eksempel, derfor blir de også ofte satt opp asymetriske, slik at det skal være luft i dekorasjonen.

Antall blomster, antall farger i oppsatsen, antall tyngdepunkter i oppsatsen er nøye styrt av regler. Og her fikk Tone en veldig flott innføring i hvilke tall som er lykkebringende, og hvilke tall som gir ulykke. Det verste ulykkestallet i Japan er 4. Det finnes flere høye bygninger som hopper over å ha fjerde etasje, og hoteller har ikke rom nummer 4. Dette er bare noen eksempler. 4 er et partall, og partall er noen fæle tall fordi man kan dele dem i to – de kan skape splid. Tallet 2 er unntaket, for det er et par – og det er mye flott og godt med et par. Når man teller og sier tallet 4 på japansk, så høres det ut som om man sier det samme ordet for død på japansk. Derfor er 4 det mest ulykkebringende tallet av dem alle. Venninnen til Tone spør om hvilke tall Jesus sier bringer lykke og ulykke.

Jesus er nå svært lite opptalt av tall på denne måten, ei heller så opptatt av lykkebringende eller ulykkebringende fenomen eller gjenstander. Jesus sier nå ganske så rett frem at det vil være vanskelig å være menneske her på jorda, og at hans største ønske er å få lov til å gå sammen med hvert eneste menneske i hele verden igjennom det gode så vel som det vanskelige i livet. Bibelen forteller oss om Gud som elsket verdens mennesker så høyt at han gav Jesus for oss, slik at hvis vi begynner å stole på han – tro på han – så vil vi få leve om vi dør, og da på det stedet der Jesus har tatt bort alt det onde ved sin død og oppstandelse.

Tone hadde virkelig ikke tenkt at venninnen sin trengte å høre om alt dette sånn på en gang der vi sammen lagde ikebana. Men venninnen ville høre mer, spurte mer – og gledet seg til neste gang vi fikk kommet sammen så hun kunne få hør enda flere detaljer. Hun hadde aldri hørt om dette før, og hun ble dypt fascinert. Hun måtte innrømme at enn hvor mye hun hadde strevet med å aldri ha ulykkestall rundt seg i livet, hadde ulykke likevel truffet henne – og det gjorde vondt og var strevsomt – hun opplevde seg alene og forlatt. Tone er veldig takknemlig for denne livlige venninnen sin. Og hun kjenner seg godt igjen i følelsene til venninnen når livet er mer utfordrende. Tone gleder seg også til å møtes igjen.

(Venninnen vet om blogginnlegget)

På de engelske kafeene til Tone i kirka samles det mange forskjellige mennesker fra nabolaget. Hvor utrolig gøy vi har det sammen! De fleste av dem som kommer vet nesten ingenting om Jesus. Hvorfor de kommer har sammenheng med litt forskjellige grunner. Noen kommer fordi de vil lære litt engelsk. Andre kommer fordi de kjeder seg hjemme og fant denne morsomme plassen å være på. Noen kommer for å kanskje finne seg en venn. Enkelte kommer kanskje fordi de er nysgjerrige på utlendingen som leder kafeen. Mens andre lurer egentlig litt på hvem Jesus er.

Tone er egentlig ikke så opptatt av hvorfor folk kommer. Menneskene som kommer behøver rett og slett ikke ha noen spesiell grunn for å komme, alle er velkomne! Tone synes det er virkelig gøy at det kommer folk, og enda gøyere er det når atmosfæren på kafeen har blitt så god.

Tone har tenkt at kafeen er en plass som alle kan komme som dem er, og det er det som gjør plassen så artig. Det er blitt så mange ulike mennesker på den engelske kafeen, flere av dem ville aldri møtt hverandre eller vært sammen med hverandre hvis de ikke hadde møttes på den engelske kafeen. Vi lærer masse av hverandre hele tiden. Hver gang deler Tone i en 5 minutters andakt litt fra sitt liv med Jesus. Denne 5 minutters andakten har tilsynelatende stadig blitt mer viktig for folk som har kommet. Etter kafeen er slutt stopper det stadig igjen folk som vil vite mer om det lille Tone har fortalt. Dette er spennende.

Tone fortalte for eksempel en gang om hvordan hun spilte TV spill med guttene sine, også ble det slik GAME OVER. Vi hadde gjort for mange feil, ei heller gjort de riktige tingene – og da stopper spillet oss i å fortsette. Men TV spill er ganske så nådige, fordi de gir oss alltid en ny sjanse. Igjen og igjen får vi lov til å prøve på nytt. Slik er livet med Jesus også. Når Tone får en GAME OVER øyeblikk i livet sitt, der hun har virkelig feilet – hun har ikke valgt å gjøre det riktige, der i det såre og vonde – gir Jesus i kjærlighet Tone en ny sjanse til å prøve på nytt. Dette er hva tilgivelse og nåde betyr i det kristne livet.

De som stoppet igjen spør Tone ut om dette med ny sjanse. En japaner som ikke lykkes, og dermed får et slikt GAME OVER øyeblikk i livet sitt – han har opprinnelig egentlig bare ikke arbeidet hardt nok. Og må på den måten bare forsøke å jobbe enda hardere slik at det lykkes. Det finnes ingen å kunne gå til slik som Jesus som sier: «Fortsett videre, du er tilgitt og elsket – jeg har en plan for ditt liv, bare fortsett du». Japanere er virkelig et hardt arbeidende folk på alle plan, Og det å høre for første gang at det går ann å bli møtt av Jesus på en så total annerledes måte i livets utfordringer og motbakker vakte stor interesse og begeistring.

Tone er virkelig glad for alle de gode relasjonene den engelske kafeen har gitt henne. Hver gang får hun lov til å glede seg til den engelske kafeen. Det er veldig godt.

Da vi kom til Japan var vi så heldige å få visum for 5 år. Det vil si at nå er tiden inne for å søke visum på nytt. Det er mye papirarbeid med slikt, men det er også med stor takknemlighet vi gjør det. Tenk at vi har fått lov til å være her i Japan i 5 år – og at vi får lov til å planlegge å være her i mange år til.

Japan er et land med religionsfrihet. Du kan tro på hva du vil. Du kan ytre det du vil. Japan er et land som verner om menneskets selvbestemmelsesrett.

På samme tid har Japan fellesskapskultur. Det vil si at normen for befolkningen er å ikke stikke seg ut. Mange gir alt for å tilhøre en akseptabel sosial gruppe. Mange oppgir alt for å være på innsiden av et verdsatt fellesskap.

Vi har lyst å løfte frem en av våre venner vi har her i Japan, vi er nemlig så imponert over han. Han er arbeidsinnvandrer her i Japan fra Hong Kong. I Hong Kong ble han kjent med Jesus, og ble døpt i ei kirke der. Han har vært kristen i noen få år nå. Japan syntes som et godt land å flytte til. Hvor han i Hong Kong kunne kjenne på at det stadig ble vanskeligere å være kristen, hadde han en forventning om at det måtte være lettere å være kristen i Japan der det er fullstendig religionsfrihet.

Han hadde dessverre ikke fått med seg at det er under 1% kristne i Japan. Og til motsetning til Hong Kong, finnes det ingen nasjonale helligdager i Japan som har sin opprinnelse i kristendommen. Det er jammen med flere land her i Asia hvor det ikke er enkelt å være kristen. Hvilke type utfordringer det er ved å være Kristen, varier naturligvis fra land til land. Vi har lært så mye av vår venn i møte med dette, og det er vi veldig takknemlige for. Det har også vært fint å kunne hjelpe han tilbake med det vi har kunnet.

Den engelske gudstjeneste vi holder har vært et mindre sosialt fellesskap hvor han har kunnet knytte kontakt med andre som kan engelsk, og hvor han har kunnet høre forkynnelse om Jesus på engelsk som er et språk han forstår godt. Han har også bidratt på den engelske gudstjenesten som møteleder, det har vært veldig flott. Han har også delt vitnesbyrdet sitt med oss på den engelske gudstjenesten.

Han er i full gang med å lære japansk, og vi er imponert over hans raske progresjon. Språkskolen han må ta har et hardt løp, og det er stadige prøver som må beståes. Hvis han skal få seg en god jobb i Japan, kreves det høyt nivå av språket japansk. Og visumet han har fått setter tidspress for hvor fort han må ha suksess med å få seg en god jobb.

Hver gang vi møter han kjenner vi på hvordan han må streve for å holde følge i så mangt for å komme i mål med det han trenger for å få seg sin ønskede fremtid her i Japan. I møte med dette er vi blitt ydmyket over at vi selv har hatt anledning til å lære japansk i mye saktere fart. Og att på til er vi nå velsignet av å ha mange japanere rundt oss med stor forståelse av at det tar tid for en utlending å lære seg god japansk. Vi er veldig imponert over alt vennen vår og alt han får til og motet han har hatt i møte med det hele. Det har også vært så flott å se hvordan andre i kirka har stått opp og hjulpet til og blitt hans nye kristne venner.

En dag fikk vi tørket blekksprut fra Hong Kong som gave. Han sa det var foreldrene hans som gav dem til oss. Foreldrene er ikke kristne, og hadde ikke lyst til å dra til kirka mens de var her på besøk i Japan. Vi ble lei oss for å ikke få møtt dem slik at vi kunne fortelle dem hvor imponert vi er over sønnen deres. Heldigvis kommer de nok på besøk igjen, og da får vi håpe at de kan ha lyst til å komme på besøk hjem til oss. Det ville være så flott å få hilse på dem. Tiden vil vise om det blir slik.

Hvis du leser bloggen og ber til Jesus, må du gjerne være med oss i bønn for vennen vår her i Japan som er fra Hong Kong. Tenk om han skulle få til å få suksess, og med det slå rot her i Japan som den flotte kristne mannen han er.

Vennen vår vet om dette blogginnlegget.

På søndag fikk Caspian besøk av kompisen sin fra barnehagen i følge med mamma og pappa. Disse to guttene er helt like gamle, de har nemlig bursdag på akkurat samme dag!

Hvor heldige vi er som får lov til på bli kjent med alle disse menneskene. Vi må innrømme at det krever både mot og krefter å stadig invitere helt fremmede hjem til oss på denne måten. Men etter hver gang blir vi så takknemlige for å ha valgt å gjøre det. Hvor mange flotte mennesker det finnes her rett rundt oss i vår hverdag. Og ekstra gøy er det hver gang vi har lyst til å treffes igjen etter å ha vært sammen for første gang.

Vi velger å takke Jesus for alle våre nye venner, og alle de vennene vi har fått lov til å kjenne i flere år her i Japan. Samme uke hadde Benjamin besøk av en kompis fra klassen sin i følge med bestemor, og en annen kompis fra Benjamin sin klasse ble med oss på tur i skogen sammen med mammaen sin:

I uka som var hadde også Alf Ivar en kompis fra klassen sin over på besøk. Nå er Alf Ivar og kompisene hans så store at de kommer på besøk helt alene uten følge av noen. Hvor fint det er at vi har kjent dem alle i flere år, slik at vi også kjenner foreldrene deres og har det kjekt sammen med dem hver gang vi får til å møtes.

Ja, ikke er vi bare takknemlige for at vi voksne får lov til å bli kjent med så mange flotte mennesker. Vi er også takknemlige for at alle våre tre gutter får lov til å erfare å ha helt selvstendige vennskap her i Japan. Vi velger å takke Jesus for dette.

«Har jeg gjort noe veldig galt siden barna mine drar til andre land for å gå på bibelskole?», spør moren Tone. Det er ikke veldig mange ungdommer i Japan som drar til et annet land for å gå på bibelskole, så vi kan forstå morens spørsmål godt.

Tomoki må komme frem i kirka, forsamlingen vil be for han og ønske han god tur til Taiwan hvor han vil gå på bibelskole et drøyt halvt år. Storesøstra til Tomoki har gjort det samme for litt under et år siden. Hun dro på bibelskole i Sveits.

Vi synes storesøstre til Tomoki var veldig modig da hun dro, og likeså synes vi Tomoki også er modig. Storesøstra hadde bodd hos foreldre siden helt frem til hun dro på denne bibelskolen. Hun hadde grått flere ganger i starten. Ikke bare måtte hun bo alene på et internat, men hun bodde også i et annet land langt vekke fra foreldrene sine. Men hun hadde hatt det så flott på bibelskolen på slutten. Hun fikk seg venner for livet der på bibelskolen. Og når hun kom hjem til Japan igjen, hadde hun et flott vitnesbyrd i kirka og hun brenner virkelig for misjon.

Tomoki innrømmer at han nok også kommer til å synes det er tøft å plutselig ikke bo hos foreldrene sine. Men han har forventning om at også han vil få det godt tilslutt på sin bibelskole slik som storesøstra fikk det.

Hvor flott det er at disse ungdommene våger seg slik ut av landet. Det er mektig når de kommer tilbake og kan fortelle om alle disse kristne de har møtt der ute i verden. Det er mektig hvordan de er satt i brann for å dele Jesus med andre når de er kommet tilbake. Det er virkelig fremtidshåp for neste generasjon kristne i Japan.

Japan har den eldste befolkningen i verden. Og det er en stor bør som henger over ungdommene i Japan. Hvordan skal det gå når alle de eldre dør ifra, og de står igjen som så få.

Vær gjerne med oss i bønn for Japan sin fremtid.

Det er flott å kunne delta i flere ulike fellesskap som familie. Den internasjonale skolen til Alf Ivar og Benjamin er et slik fellesskap hvor vi finner mye glede. Alf Ivar og Benjamin har flest kompiser som kommer fra Japan på den internasjonale skolen. Disse kompisene har vel funnet ut at våres gutter er de hvite utlendingene som ikke bare drar vekk igjen etter kort tid, og dermed knytter kontakt med dem. Det at vi bor i et helt vanlig japansk nabolag, gjør det nok også enklere å være i kontakt med oss. Og det at vi er en familie som snakker japansk, bidrar også inn i dette. Vi er veldig takknemlige for at barna våre har kompiser, og at vi får lov til å kjenne foreldrene til dem.

Lørdag 1. april var det Food Fair på den internasjonale skolen. Dette er opprinnelig en årlig festival, men siden covid-19 kom har den ikke vært gjennomført. Dette var dermed første gang vi fikk oppleve det hele, og vi koste oss veldig.

Vi kunne delta i flere konkurranser, kjøpe mat fra mange forskjellige land og elevene stod for underholdning på scenen. Alf Ivar var med i en dansegruppe, mens Benjamin sang en sang om å vise omsorg for andre sammen med hele klassen sin. Caspian koste seg også virkelig sammen med oss denne dagen.

Det kan ikke sies nok ganger at vi er veldig takknemlige for at alle tre guttene våres ser ut til å ha det godt i sine hverdager her i Japan. De får lov til å møte utfordringene og glede som et hvert barn får, og de får lov til å være omringet av ansvarlige voksne der de er. De av dere som leser bloggen og ber til Jesus, må bare gjerne være med oss å be om at det kunne få lov til å fortsette slik for alle våre tre gutter. Hvis ikke guttene har det godt, har ikke vi voksne det noe godt.

Tenk at vi er så heldige som får lov til å være dem som er tilstede her i Japan. Og enda heldigere er vi siden vi også har så mange som støtter oss i bønn, gode tanker og gaver i Norge. Tusen takk!

Å være tiltede i en millionby er ganske så spennende. Folkemassene! Det er imidlertid enkeltmenneskene i folkemassen som betyr mest for oss. Og vi opplever oss så velsignet hver gang vi får møte og komme nærmere nye enkeltmennesker som vi har rundt oss.

Guttene våres liker godt å tegne med kritt i gata. Hver gang vi har tid til å ta oss en tur ut for å gjøre akkurat det, er det jubel i heimen. «Mamma, kan du ikke hjelpe oss med å skive Jesus loves you i dag også med slike tykke bokstaver, jeg vil fargelegge inni bokstavene?». Første gang vi tegnet med kritt på gata, skrev vi Jesus elsker deg på engelsk – og siden den gang har det forfulgt oss.

Nedover gaten kommer en ny dame vi ikke har sett før. Hun peker på huset sitt og vi peker på vårt hus. Vi er naboer. Hun lurte på hva som stod der på asfalten. Hun hadde lagt merke til at det stod det samme etter hver gang vi hadde vært å tegnet i gata. Hun kunne ikke engelsk selv, så hun forstod det ikke – og nå kom hun for å få vite det. Da forklarte vi at det stod at Jesus elsker deg. Da sa damen: «Åja, det er den Jesus som er i den store bygningen der, er det ikke? Jeg vet ikke noe særlig om han», hun peket på kirkebygningen som hun jo også er nabo med siden vi er naboer med den og hun er nabo med oss. Siden hun først var kommet seg ut, skulle hun videre på butikken. Men nå trengte hun ikke lure på hva som stod der på asfalten lengre. Nå visste hun at det stod at Jesus elsket deg. Nå visste hun en mer ting om Jesus.

Caspian går hver dag til barnehage. Men en dag skulle han få vaksine, og det var bare ledig vaksinetime på klinikken midt på dagen. Det ble dermed alt for kort tid til å gå i barnehagen før vaksineringen, og ingen tid til å gå i barnehagen etter vaksinen heller. Vi stoppet igjen og lekte i en park som var i nærheten av klinikken etter vaksinen.

Og der i parken møtte vi ei jente som bare var 18 dager yngre enn Caspian. Jenta var ei forsiktig liten søt pike. Hun hadde vært hjemme med mamma sin helt siden hun var født. Jenta var enebarn. Caspian klatret opp i den store sklia, og suste nedover. Denne jenta i parken hadde aldri turt å skli i den sklia før i følge moren, men nå så hun veldig på Caspian og det han gjorde. Til morens forskrekkelse tok jenta fart og gikk til sklia og ville opp. Det tok ikke lang tid før Caspian og denne jente gikk opp og ned denne sklia sammen på egenhand. Det er virkelig flott hvordan barn lærer så masse fint av hverandre. Caspian fant plutselig en trapp i nærheten, nå skulle den bestiges. Moren til jenta sa forbauset – kan gutten din gå i trapp?! Jeg måtte si at vi er så heldige å ha en trapp på utsiden av huset vårt – og der har vi øvet på å gå i trapp. Det er jo ingen av oss som har trapp inni leilighetene våres hvor barna helt naturlig lærer å gå i trapp. Jenta fulgte etter Caspian. Hun var så tapper og modig der hun forsøkte å bestige trappa sammen med Caspian. Moren innrømmet at hun så gjerne skulle funnet seg en plass der hun lettere jevnlig kunne møte flere mødre med barn. Tone spurte om hun kunne være interessert i øve og lære litt engelsk, da kunne jo den engelske kafeen Tone har i kirka være en slik plass for henne. Det kunne hun gjerne tenke seg. Tone fortalte også at siden kafeen er i en kirke, så vil hun hver gang også få høre en andakt om Jesus på kafeen. Jesus kunne hun ingenting om, så det var bare fint å få vite litt om han. Vi gledet oss til å treffes igjen på den kommende engelske kafeen.

Caspian elsker søppelbilen! Og det som er så fint, er at vi går avsted til barnehagen akkurat på samme tid som søppelbilen kjører rundt i nabolaget vårt for å samle inn søpla. Vi har lagt merke til at det stort sett er de samme mennene i søppelbilen som kjører rundt i vårt nabolag. Caspian har fått klistremerke av søppelbilmannen og ofte så tuter de med bilen når de ser Caspian i gata. Caspian vinker og smiler tilbake. Det er ikke alltid vi treffer på søppelbilen ved huset vårt, flere ganger møter vi dem i en av de andre gatene vi går i på vei til barnehagen. Søppelbilen kjører opp og ned og frem og tilbake for å få med seg all søpla i alle disse smågatene her vi bor. Det er det som gjør det ekstra gøy for Caspian. Han hører søppelbilen kjøre rundt, og plutselig dukker den opp der han er. Disse søppelbilmennene har visst også lagt merke til de jevnlige tegningene med kritt i gata vår. En dag tok en av søppelbilmennene seg tid til å prate litt med oss, han hadde nemlig noe på hjertet. «Det er dere som tegner med kritt i gata?», spurte han. Han kunne stolt meddele at han kunne engelsk. Han hadde ikke tenkt å ende opp med å jobbe på en søppelbil. Han kunne fortelle at det hadde blitt så fint for han å jevnlig bli minnet på at Jesus elsket han der i søppelbilen når han kjørte i vår gate. Han innrømmet at han nå egentlig ikke kunne så mye om Jesus eller om det å elske, men likevel syntes han at det var så fint når han enkelte morgener kom til vår gate også stod det der i asfalten – Jesus loves you.

Enkeltmennesker i folkemassen. Noen enkeltmennesker får vi ha som våre venner, og vi får lære masse av hverandre over tid – vi får være nærme hverandre. Andre enkeltmennesker får vi bare møte en gang, men i det enkle møte får vi lært masse av hverandre – vi er nærme hverandre i øyeblikket. For en velsignelse for oss begge deler. Og fint er det å se hvordan Jesus berører andre mennesker slik som han også berører oss hver dag.

Det er ikke godt å si hvem som var mest sjefete på dagsturen til Kyoto, men flott var det å få vist frem Japan i full sakurablomstring.

Da misjonærkonferansen var over, hadde Olav Vestbøstad og Hans Arne Sanna en dag igjen før de dro videre. Mens misjonærkonferansen foregikk på Hiruzen, var sakuraen kommet i full blomst i Kobe og byene rundt. Det var virkelig et privilegium å få vist Olav og Hans Arne rundt i Kyoto i full blomstring. Og fint var det også å få oppleve det selv.

Det er godt å ha gode ledere over seg når man selv er leder for en liten gjeng under seg. Samtidig kan man kjenne seg sårbar ovenfor sine egne sjefer når man selv er ny i rollen som sjef. Det er godt at vi alle uavhengige av titler og arbeidsoppgaver i utgangspunktet bare er dyrebare mennesker elsket av Gud og kalt til å fortelle flere om Jesus. Vår skrøpelighet gjør Jesu nåde bare enda større.

Vi ønsker spesielt Olav Vestbøstad lykke til med kommende nye jobb og nye arbeidsoppgaver. Måtte Gud velsigne deg rikelig i møte med det hele. Og vi ønsker Guds velsignelse over Hans Arne Sanna, vi sees igjen.