Alf Ivar som stadig lærer seg flere bokstaver i alfabetet, fant plutselig ut at han ville skrive kort til sine japanske kompiser i nabolaget. Enkelte av dem var det jo så lenge siden vi hadde fått møtt. Vi i Norge skriver julekort til hverandre. Her i Japan skriver folk nyttårskort til hverandre. Vi foreslo derfor til Alf Ivar at han jo kunne skrive et nyttårskort til kompisene sine, og det gjorde han med stor iver.
Ikke lang tid etterpå fikk vi flotte japanske nyttårskort i retur fra disse gode naboene våres. Snoren med alle de norske julekortene har aldri vært finere enn i år når vi også har flere japanske nyttårskort på den!
Er det noen som kan se hvilket dyr som går igjen på disse nyttårskortene?! År 2021 er oksens år, og dermed er okser og kyr avbildet på flere av nyttårskortene.
Også i år på nyttårsaften kunne vi sitte stille i stua vår og høre den taktfaste lyden fra de mange, store tempelbjellene ved midnatt. Slik som nesten alle går til kirken på julaften i Norge, går nesten alle til templene på nyttårsaften her i Japan. 1. nyttårsdag holder kirkene en festgudstjeneste som er et høydepunkt i nyttårsfeiringen for de kristne japanerne. Mange pynter seg i kimono denne dagen når de går til kirken. Denne dagen bruker kirken å være full av dem som til vanlig å gå til kriken. I tillegg bruker også flere familiemedlemmer til dem som bruker å gå til kriken å bli med denne dagen. Mange tar familiebilder og vennebilder fremme i kirken etter denne festgudstjenesten siden alle har pyntet seg i fine klær.
Det var ingen fullsatt kirke 1. nyttårsdag i år, men foruten dem som var i kriken fulgte også flere med på gudstjenesten via YouTube. Og slik blir det når vi lever i en verden hvor koronaviruset svirrer rundt. Vi opplevde en flott nyttårsgudstjeneste med Jesus i sentrum både i sang, forkynnelse og i fellesskapet.
Vi har på kort tid lært oss at denne ferien rundt julehøytiden og ved nyttårsskifte har mange navn. For oss i Norge er dette juleferien, mens i Japan er dette nyttårsferien. Så har vi erfart at denne ferien også kan være vinterferien. Den internasjonale skolen kaller nemlig denne ferien for det.
Vi har fått lov til å bruke flere av dagene rundt nyttårsskifte sammen med flere ulike mennesker i og utenfor vårt eget hjem. Det har vært veldig kjekt og fint. Selv om koronaviruset på en måte har satt et yrkesliv med mange konkrete arbeidsoppgaver på vent, opplever vi likevel å kunne fylle dagene våres med mennesker som vi kjenner fra forskjellige sammenhenger. Dette opplever vi som meningsfylt og gledelig. Kjekt å snakke sammen med og bli kjent med de menneskene vi har rundt oss.
Alf Ivar og Benjamin fikk også et spennende og gledelig gjensyn med snø i løpet av disse dagene. Snømengden Alf Ivar og Benjamin fikk oppleve her i Kobe er jo aldeles ikke stor sammenlignet med det vi flyttet fra på Senja i Nord-Norge. Men den lille snøen som kom her skapte stor begeistring hos guttene våres. Vi kledde oss derfor likegodt opp med skikkelige votter og vinterbukser slik at det gikk ann å få lekt skikkelig i snøen som var kommet. Og vi kan meddele at det skapte oppsikt i nabolaget vårt da Alf Ivar og Benjamin rullet seg rundt i i denne lille snøen som hadde lagt seg på gresset og laget snøballer som de kastet rundt. Det ble riktig så mange flotte mennesker vi fikk snakket med og hilst på for første gang – og ikke minst laget snøballer til. Artig!
I går (27.desember) fikk vi nyheten fra japanske myndigheter om at de ville stengte landegrensen sin på nytt. Japan er redde for at det nye koronaviruset i Europa skal komme hit. Flere nye restriksjoner på hvem de vil sleppe inn i landet skulle bli iverksatt fra og med i dag (28.desember). Likevel gikk det heldigvis fint for både den norske ettåringen Steinar Larsen og den nye finske misjonærfamilien Auvinen å komme inn i Japan i dag. Takk Gud for det!
Det er jo ikke til å legge skjul på at det er utfordrende å drive kirke og misjonsarbeid midt i en verdensomspennende pandemi. Vi er imponert over prestene i samarbeidskirka her i Japan som står på sammen med sitt lederskap og fellesskap. Aotani kirke er den største av samarbeidskirkene, og har dermed mange resurser. Men det er jammen med like utfordrende for de store som for de små fellesskapene nå om dagene. Vi heier på dem alle!
Vi regner med det har vært like utfordrende å drive kirke og misjonsarbeid i Norge og alle andre land i verden også nå om dagene. Så vi i Japan stiller heller ikke her i en unik situasjon. Likevel ser vi tydeligere enn noen gang før hvor tøft det er å stå i utforminger som en minoritetsgruppe. De kristne i Japan er en minoritetsgruppe. På den måten er det lite bevissthet rundt de kristne både fra befolkningen generelt og styresmakter. De kjemper sine kamper i møte med koronapandemien helt på egenhånd. Statistikken viser at det stadig er færre kristne i Norge, likevel er prosenten såpass stor fremdeles at kristne fellesskap synes i samfunnet – de er til og med synlig på TV av og til. Det er en trøst i å bli sett og hørt av andre, utfordringer finnes også ved det – men det er noe unikt å merke at man er av betydning fordi man er mange nok i seg selv slik at andre må forholde seg til deg.
Det var derfor fint i dag hvordan Ole Bjarne kunne avlaste presten i Aotani kirke ved å holde søndagstalen. Vi hadde ikke forestilt oss at vi nødvendigvis skulle bidra på denne måten her i Japan. Men det ble fint å kunne gi en prekenfri søndag til presten som ellers har nok å bryne seg på i møte med koronaviruset. Vi kunne synliggjøre for presten og hele fellesskapet at vi fra Norge ser dem og er sammen med dem her og nå. Ole Bjarne hadde talt på en ungdomsgudstjeneste over det som står i Matteus 11.28 hvor Jesus sier «Kom til meg alle som strever…» Presten spurte om Ole Bjarne kunne holde samme tale på denne søndagsgudstjenesten. Dette gjorde det enklere for oss å kunne si ja til å hjelpe til på denne måten.
Og igjen er også dette et familieprosjekt. Det er flott å se hvordan vi som en hel familie har fått lov til å la oss integrere inn i fellesskapet i Aotani kirke så vel som i Seishin kirke.
Vi liker julehøytiden! Det er en høytid med mye innhold. Sagt på en annen måte så opplever vi det så fint hver jul å kunne feire at Jesus ble gitt til oss som frelseren.
Den største julefeiringen gjorde vi sammen med våre søsken i Aotani kirke 4. søndag i advent. Dette er den dagen kristne i Japan feirer jula, og det gjøres hovedsakelig i kirka sammen med de andre kristne. Det ble avholdt en flott festgudstjeneste den søndagen. Det er langt færre i kirka nå enn det bruker å være, men en del følger også med på gudstjenesten i kirka på YouTube hjemmefra. Det er fint hvordan mennesker prøver å ta hensyn til det fremdeles stadig økende smitteomfanget av koronaviruset. Til vanlig inneholder denne julefeiringen i kirka også et langt ettermøte etter gudstjenesten der man spiser, underholdes og sosialiseres. I år var det bare gudstjenesten. Og folk ble bedt om å gå rett hjem etter gudstjenesten også denne søndagen. Ole Bjarne bidro på festgudstjenesten i det årlige juleprosjektkoret og var også med på musikkinnslaget til ungdommene i kirka. På morgenen var det også søndagsskole denne søndagen. Det er gøy å leke med barna fra nabolaget som jevnlig stikker innom søndagsskolen, og da særlig gøy når ungdommene i kirka hiver seg med i leken:
Det var også barnedåp denne søndagen! Det var flott å se hele denne familien samlet på en søndag. Til vanlig er det mannen og barna som kommer til kirka. Ja, det er ikke alltid slik at alle medlemmene i enhver familie er kristen. Vi heier på denne flotte barnefamilien. Vi er glad for å ha dem med i fellesskapet på den måten de er. Vi liker dem!
Ellers fikk vi se videohilsener fra eldre som bare deltar på gudstjenesten hjemmefra gjennom YouTube nå under koronapandemien. Det var godt for oss alle å se fjeset deres igjen, og høre stemmene deres igjen:
På kvelden 4. søndag i advent bruker Aotani kikre å gå ut i nabolaget for å synge julesanger der i gatene. De stopper utenfor hus der bekjente bor. Det er både voksne og ungdommer fra kirka som er med rundt slik i nabolaget og synger. Det er egentlig en veldig fint ting å være med på. Det kommer positiv respons både fra de bekjente hvor vi har stoppet opp for å synge, men også fra naboene i husene omkring der vi har stoppet opp.
Etter dette lagde vi en liten julefeiring på barnas premisser sammen med familien Nævdal lille julaften. Det var flott å komme sammen der barna kunne få lekt masse, der vi kunne gå rundt juletreet, spise grøt med mandel, dessert og høre Jesus-fortelling. Godt fellesskap!
Selve julaften feiret vi med brunost fra Norge til frokost, og med å åpne alle pakkene vi har fått av alle de menneskene vi er så glade i. På julaften holdes det en lysmesse på kvelden for voksne i Aotani kirke. Lysmessen har en rekke musikkinnslag, og Ole Bjarne ble spurt om han ikke kunne bidra der med sang. Dermed var Ole Bjarne i kirka fra ettermiddagen for å øve, og forble der utover kvelden på selve lysmessen.
Rett før leggetid på julaften fikk bakhodet til Alf Ivar et hardt møte med stuebordkanten under lek. Benjamin måtte dermed på kort varsel bli med Ole Bjarne på lysmessen i kirka, mens Tone og Alf Ivar kjørte til sykehuset for å få 4 stifter i bakhodet. Timingen på slike ulykker er like fascinerende hver gang. Vi opplever dog at denne ulykken gjorde julaften komplett, fordi det er jo akkurat dette som skal kunne skjer når vi er denne aktive barnefamilien som vi er. Det går veldig fint med bakhodet til Alf Ivar.
De fleste japanere er svært opptatt ved nyttår og de påfølgende nyttårsdagene. Da samler de storfamilien, spiser mat og går til templene for å be. Derfor var det ekstra kjekt at vi klarte å invitere en av Alf Ivar sine kompiser fra klassen på besøk den 25. desember. Det var virkelig koselig å pynte pepperkaker sammen med dem, og ellers snakke og leke sammen.
Vi har til og med fått til å avtale å få møte en til som går på skolen til Alf Ivar om noen dager. Det gleder vi oss til!
Også i år er vi så takknemlig for alle julekortene vi har fått. Vi har både fått kort fra venner, bekjente og fra misjonsfolk i ulike foreninger. Det gjør godt for oss å lese julekortene, vi opplever oss velsignet. Tusen hjertelig takk!
Hva gjør man som misjonærer i en verden med koronaviruset? Dette har det virkelig vært spennende å prøve og finne ut av! Uke for uke er forskjellig – som om ikke det vanlige livet uten koronaviruset også var det. Kanskje den største forskjellen mellom en verden med eller uten koronaviruset er den nåværende minimale muligheten til å legge en felles plan for fremtiden sammen med mange andre. Det er som om vi alle har i større grad mistet kontrollen over hva som vil kunne komme til å skje i fremtiden. Og hva har det lært oss? Jo, vi har vel egentlig aldri hatt helt kontroll over noen ting i fremtiden. Før koronaviruset var det kanskje litt lettere å glemme den sannheten i livet. Mens nå blir vi daglig minnet på at vi egentlig ikke vet noe om morgendagen.
Begge kirkene vi samarbeider med har klart å gjennomføre enkelte eventer som har samlet litt folk nå før julehøytiden. I møte med dette har det vært naturlig at vi som misjonærer har bidratt der det har vært behov på kort varsel. Utover det prøver vi alle å gjøre minst mulig som samler mange forskjellige mennesker på samme plass til samme tid. Dette har imidlertid gitt oss som familie rikelig med tid til å invitere mange forskjellige mennesker og familier hjem til oss . Folk og barn vi kjenner fra nabolaget vårt og barnefamilier vi kjenner gjennom barnehagen og skolen guttene våres går på. Vi har alltid bare en enhet, altså et menneske eller en familie, på besøk av gangen. Og vi passer alltid på å ha avstand mellom hvert besøk. Renhold både av hender og berøringspunkter i leiligheten er vi nøye med. Dette er enkle og effektive tiltak som er med på å hindre smitte av koronaviruset.
Vi opplever oss utrolig velsignet av å kunne ha så mange å kunne invitere hjem til oss, og vi håper å kunne være til velsignelse tilbake. Det er spennende å snakke om barneoppdragelse, livet, jobben, mat, Jesus, kultur og musikk. Vi lærer masse, og håper dem som kommer på besøk også opplever å lære noe av oss.
Alle på bildene har samtykket i at jeg kan bruke dem på sosiale medier og på bloggen.
Enda er vi så heldige å ha en av guttene våres i japansk barnehage, og det fører med seg mange flotte fremførelser av forskjellige slag til ulike tider. Før jul spilles alltid juleevangeliet av barnehagebarna i Aobaen, den barnehagen NLM eier. Også i år lot vi oss lett imponere over innsatsen til alle barna. Og i år vi var spesielt stolt over den flotte engelen Benjamin var i spillet. Like stolte var vi også over Alf Ivar som heiet Benjamin frem fra plassen sin i publikum sammen med oss.
Å være med i julespill krever sin tålmodighet. Det er jo ikke slik at alle er fremme på scenen samtidig. Ja, også i møte med dette er vi imponert over barna.
Benjamin som engel var flere ganger fremme på scenen, både for å fortelle Josef at babyen i magen til Maria var Jesus og for å fortelle hyrdene at Jesus var født i Betlehem. Og det er sannelig en flott gjeng med barn som fremførte juleevangeliet. Vi er så glade for å ha blitt kjent med hver og en av dem og deres familier:
Etter en liten pause, kom barnehagebarna tilbake ikledd barnehageuniformen. Da fikk vi høre dem synge flere sanger til oss. Også dette gjør ungene med et innsatsnivå på fullt:
Utover det sang også flere av foreldrene til barna i barnehagen en julesang sammen. Og som dere ser av bilde, ble det forsøkt å forhindre koronasmitte ved at vi stod så langt fra hverandre plassen tillot. Og vi sang med maskene på.
Helt avslutningsvis skulle barna fra søndagsskolen i denne kirka frem for å spille på hver sin tonechimes (ligner på en lang bjelle). Barna som vanligvis går på søndagsskolen var nemlig invitert som publikum til dette julespillet. Hver tonechimes har sin tone, og da gjelder det å plinge i sin tonechimes på riktig sted til riktig tid. Både Alf Ivar og Benjamin deltar på søndagsskolen, så her er vi fremme alle sammen og spiller julesangen:
Etter en slik dag som dette kommer man virkelig i julestemning. Det er ikke mye som ligner på julefeiring ellers i det japanske samfunnet. Julen feires i kikra av kristne 4.søndag i advent og ved slike eventer i løpet av ukene før. Ellers har butikker og restauranter pyntet med julenisser og juletrær som mange japanere stiller seg opp ved for å ta en selfie. Og det er det hele. 24.desember er en helt vanlig skole- og arbeidsdag. Skolene starter sin nyttårsferie 25. desember, akkurat nok dager før nyttår slik at familiene får gjort alle forberedelsene sine til nyttårsfeiringen. Feiringen av nyttår er den aller største feiringen i Japan. Da samler japanerne storfamilien sammen og spiser mye tradisjonell og symbolsk mat. Når klokken passerer midnatt hører vi lyden helt inn i stua vår av de store tempelbjellene som slås taktfast i over en time – og da vet vi at nesten alle japanere som bor i denne byen er samlet der ved de mange templene rundt omkring. Etter dette møter vi og de kristne japanerne i kirka til høytidsgudstjeneste 1.nyttårsdag. Da har vi alle sammen pyntet oss med de fineste klærne vi har. Det vil si at kirka er full av damer med de nydeligste kimonoene dere har sett. Ja, slik starter det nye året for oss som bor her i Japan. Men nå ser vi først frem til julefeiringen i kirka sammen med våre japanske brødre og søstre kommende søndag da det er 4.søndag i advent. Hvilken type julefeiring som blir gjennomførbar i kirka kan enda ikke bestemmes, selv om det bare er 5 dager til. Slik er det å leve i en verden med koronaviruset.
Endelig var det tid for Alf Ivar å oppleve en ekte barnebursdag! Fredag 4.desember inviterte vi barna i klassen hans hjem på bursdagselskap. For en fest! Vi valgte å invitere slik hjem på en fredag fordi da hadde allerede disse barna vært sammen mange timer tidligere samme dag, og vi utvidet dermed ikke smitterisikoen mellom dem på noen måter.
Alf Ivar er en gutt full av omsorg og han er skikkelig morsom. Så det var ikke rart for oss at det var mange fra klassen hans som ville komme i barnebursdagsselskapet hans.
Det at vi som familie kan snakke japansk, har gitt oss raskt gode relasjoner til de japanske familiene som har sine barn på den internasjonale skolen. Det at vi også kan engelsk gjør det enkelt for oss å knytte god kontakt til de barna på skolen som også kommer fra alle de andre landene i verden. Det har vært spesielt interessant å knytte kontakt med de japanske familiene som har barna sine på internasjonal skole. Det er travle japanske familier der ofte både mor og far har imponerende karrierer. Disse familiene finner vi ikke på lekeplassen i nabolaget vårt, fordi de har ikke tid å være der. Vi finner dem heller ikke i kirka. Vi må planlegge i god tid i forveien skal vi få dem på besøk hjem til oss. Det har vært til velsignelse å få lov til å bli kjent med også denne delen av befolkningen i byen vår. Og vi håper vi også kan få lov til å bety noe for dem.
Lørdag 4. desember hadde Seishin kirke planlagt en event for barn. Og eventen ble gjennomført! De delte barna som ønsket å komme på eventen i flere grupper som kom til kriken på forskjellige tidspunkt samme dag. Dette var et enkelt, praktisk smitteforebyggende tiltak. Mellom gruppene med barn ble lokalet utluftet og berøringspunkter ble vasket. Det ble ikke servert noe å spise slik det pleier, og håndhygiene ble godt gjennomført.
Tone og Ole Bjarne hadde fått i oppgave å fortelle juleevangeliet til barna på denne eventen. Vi valgte å ta med oss noen av juleekrybbefigurene våres fra stua, og bruke dem aktivt da vi skulle formidle julens fortelling. Vi tok også med oss et kors hjemmefra, for det interessante er jo dette «hvorfor». Hvorfor kom Jesus? Hvorfor ble Gud menneske i Jesus? Hva var det egentlig Jesus gjorde i livet sitt? Det største med julen for oss er akkurat svaret på disse «hvorfor». Jula er ikke bare en bursdagsfeiring av Jesus. For oss er jula en markering hvor vi på en tydelig måte blir påminnet om at Gud gav sin sønn til jord, slik at vi ufortjent kan få tilgivelse av Gud slik at vi kan få begynne på nytt i et evighetsperspektiv nært sammen med Gud selv. Dette sa vi naturligvis på en mye enklere måte til barna som var kommet til kirka denne dagen. Vi sang også en sang som avslutning på det vi hadde å fortelle.
Guttene våre og oss selv fikk med andre ord gjøre det samme flere ganger denne lørdagen sammen med ulike barn i Seishin kirke. Dette resulterte i blant annet en fin samling av bibelvers pyntet med Pikachu fra Pokemon.
Og vi er igjen takknemlig for den innsatsen barna våre er villig til å legge ned når de er med oss på jobb på denne måten.
Helt på slutten av samme lørdag fikk vi også anledning å bidra på ungdomsopplegget som heter Compass. Dette er et ungdomsopplegg for alle samarbeidskirkene, og skal ha fokus på å forkynne Jesus og samle ungdommene som er spredt rundt i de mange små fellesskapene i de ulike kirkene. Ole Bjarne styrte kameraet som overførte det hele til YouTube. De fleste ungdommene valgte å følge møtet på YouTube fremfor å møte opp i lokalet. Vi heier på dette ungdomsopplegget! Det har ikke vært enkelt å gjennomføre hva de har ønsket å være for ungdommene på en fornuftig og god måte midt i en pandemi. Vi er imponert over hva de har fått til.
Det er ikke enkelt verken for kirkene eller for oss å vite hva som er mulig å gjøre uke for uke midt i en pandemi. Søndag 29.november, første søndag i advent, valgte Aotani kirke å lage en event for barn ved å flytte søndagsskolen til ettermiddagen og ut i en lekeplass i nærområdet. Det var kjekt å være med på dette, og å bidra til eventen i kulissene.
Først samlet vi oss for å høre om Jesusbarnet som kom til oss som frelseren. Vi sang også barnesanger sammen der i lekeparken. Deretter var det leketid.
Flere artige leker og konkurranser ble gjennomført. Alle så ut til å more seg masse. Ungdommene i Aotani kirke både ledet samlingen hvor vi sang og hørte om Jesus, og de ledet leken. Fint å se hvor flinke ungdommene er, og hvor glade de er i barna i nabolaget. Ungdommer er kule for barn, og de tillegger en ekstraverdi til det hele som vi nesten ikke tror de forstår helt selv. Veldig flott for oss å være vitne til en slik vellykket event for barn ledet av ungdommer der Jesus er i sentrum. Velsignelse.
Ferdige fotspor 