Fenomenet der mennesker dør alene og blir liggende uoppdaget over lengre tid kalles kodokushi (孤独死) på japansk. Ja, det er et eget ord for det på japansk – og ordet betyr «ensom død». Dette er et samfunnsproblem som har økt i omfang her i Japan på grunn av en aldrende befolkning og at familiestrukturen er blitt endret.

Jeg (Tone) går ikke på butikken hver dag. Med et stort kjøleskap og en god fryser er ikke det nødvendig. Men innkjøp av melk, det skjer jo ofte og hele tiden. Jeg kjøper melk på nærmeste butikk, og det er en Coop Mini butikk. Det er alltid praktisk og effektivt å stikke innom den butikken på vei hjem rett etter de små guttene er levert i barnehagen. Det vil si at jeg går til Coop Mini til omtrent samme tid hver gang jeg skal handle melk på nytt.

Det å gå til samme sted til samme tid jevnlig i Japan, det er artig – for da møter man alltid igjen en gruppe med menneskene. Det er jo altså ikke bare meg som synes det er praktisk å gå til butikken på det samme tidspunktet. To av damene som jeg alltid møter på Coop Mini når jeg handler melk har jeg spesielt kommet i kontakt med. Det er 15 års aldersforskjell mellom disse to damene, men de møtes og prater sammen på butikken hver dag til samme tid. De rett og slett handler sammen hver dag, alle 7 dagene i uka.

Hun eldste fortalte meg hvordan hennes mann hadde en flott karriere og de flyttet mye rundt på grunn av hans gode karriere. Hun har dermed bodd i nesten alle Japans store byer, mener hun selv. Og det er bare tilfeldig at hun endte opp i Kobe nå som gammel, det var her karrieren til mannen stoppet opp da han døde uventet av hjertestans godt oppi årene. Hun har siden levd av gode ordninger fra jobben til mannen sin. Siden de flyttet så mye, klarte hun ikke selv å jobbe – men det gjorde jo ingenting fordi mannen forsørget henne, og forsørger henne fortsatt på et vis. Denne stadige flyttingen har gjort at hun ikke har noe soisalt nettverk, derfor er hun veldig glad for denne ene damen hun møter hver dag på butikken. Hun ville ikke ha barn fordi det ville forstyrre mannens gode karriere.

Den yngre damen har hele sitt voksne liv bodd i Tokyo og gjort storfin karriere. Da hennes egne foreldre ble syke, ble det hennes plikt å flytte tilbake til Kobe for å ta seg av dem. Begge foreldrene er nå døde for en god stund siden, og nå sitter hun igjen i foreldrenes bolig i en by der hun ikke har venner. Hun er ikke gift, og er glad for denne damen hun møter på butikken hver dag.

Jeg fikk lov til å ta et bilde av dem der ansiktene ikke vistes, og jeg fikk lov til å bruke det på bloggen.

Jeg har jo selfølgelig invitert dem på besøk til meg mange ganger da jeg møter dem. Men hver gang takker de høflig nei. Jeg har spurt dem med på English Cafe og andre grupper og sosiale samlinger i kirka, men de takker høflig nei til det også. Jeg spurte dem en gang om de likte å lese bøker, noe de begge likte – og med det kunne jeg gi de et Nye Testamente av Bibelen – den mest leste boka i hele verden. Vi bestemte oss for å lese den på likt, og vi er kommet til ca samme kapittel i samme evangeliet fremdeles. Og de er dypt fascinert over denne Jesus de leser om i denne boka.

Alle disse menneskene som lever så alene i Japan. Heldigvis har disse damene hverandre som vil savne seg hvis det skulle skje noe. Men hvor mange dager må man ikke møte hverandre på butikken før man forstår at det har skjedd noe fryktelig galt hos den andre?