Etter å ha bodd mange år i Japan, og dermed opplevd mange kirsebærblomstringer, forstår vi at det ikke er blomstene i seg selv som er fokus for japanerne under kirsebærblomstringen. Blomstene er pene, men de blomstrer jo bare omtrent i en uke. Så forsvinner de, og det for et helt år.

Kirsebærblomstene symboliserer forgjengelighet for japanere – at det som er så pent, bare eksisterer fordi det ikke varer evig. Denne tanken er fundamental i japansk kultur. Alle japanere er bevisst på at ingenting kan være pent og vare evig. Det at det faktisk ikke varer, gjør det så pent.

Kirsebærblomstene er pene, men det er altså ikke derfor de er berømte. De er berømte fordi de minner det japanske folk på at pene øyeblikk aldri varer for alltid.

Hvor langt unna dette er den kristne tanke! Det pene i et kristent liv er ikke pent fordi det bare varer for en kort stund.

En kristen blir bedt om å holde ut i livet mens den holder fast på Jesus. Og i det uperfekte kaoset der, står Guds løfter urokkelige fast. Livet er fult av mer eller mindre pene øyeblikk, også er Jesu død på korset for evig vårt håp om den ny pene verden hvor ondskap ikke er mer – og at vi på nytt skal få være sammen med Gud uten at synd forstyrrer oss.

Det er kanskje ikke så rart at mange japanere bruker mange, mange år på å forstå dette. De fleste vitnesbyrd vi har hørt av japanere som endelig tar imot Jesus, inneholder en mange år lang vandring der de stadig møter mennesker som viser dem litt og litt mer av hvem Jesus er helt til de plutselig ser seg frelst.

Hvordan ville du fortalt evangeliet til et folk som bærer tanken om at alt som er pent er pent fordi det ikke varer evig?