Det har gått veldig lang tid siden bloggen våres har blitt oppdatert, og sånn kan det være av og til. Vi må takke for alle som har stått med oss i bønn uten å få noe særlig oppdatering om hva som skjer. Takk for utholdenheten. Vi vil også takke alle dem som har utvist omsorg ved å etterspørre om det snart kommer noe på bloggen. Både bønn og annen omsorg betyr mye for oss. Hjertelig takk.

Hvis det går som planlagt, vil vi nå en stund fremover legge ut blogginnlegg der vi også viser tilbake til mye spennende vi har fått lov til å ta del i. Men det blir naturlig nå å starte med å fortelle kort om at Caspian har vært syk.

Like før julaften fikk Caspian feber og begynte å spy. Da spysyka gikk rundt omkring i hele Kobe, ble det naturlig å anta først at også han hadde fått spysyka. Men da han ikke ble bedre på tre dager, fikk vi ved å gå til en klinikk i nærheten oppdaget at Caspian hadde en rask stigende CRP. Vi gikk dermed videre til et av de større sykehusene i byen. Her fikk vi påvist at lille Caspian hadde en urinveisinfeksjon som nå hadde endt opp i sepsis (blodsforgiftning, bakterier i blodet). Caspian sammen med Tone ble dermed lagt inn på dette større sykehuset for å få antibiotikabehandling rett i blodårene. Små babyer kan virkelig gå lenge uten å vise at de er syke før de er skikkelig syke.

Caspian fikk god hjelp på sykehuset. Når du er baby og får urinveisinfeksjon skylles dette oftest at det er noen utfordringer i enten nyra eller urinveiene. De fleste babyer vokser disse utfordringene fra seg. Det blir over nyttår før Caspian får reise hjem igjen. Caspian ble utskrevet av sykehuset med antibiotika han skulle fortsette å spise på hjemme. Og vi som familie hadde fått vite noe om Caspian sine nyrer og urinveiene hans. Det fantes ingen større utfordringer der enn at han mest sannsynligvis vokser det av seg.

Etter første sykehusinnleggelse ble dessverre Caspian syk på nytt. Og vi oppdaget at infeksjonen i kroppen til Caspian rett og slett ikke var under kontroll enda. Denne gang ble vi innlagt på et spesialisert barnesykehus i byen. På nytt fikk Caspian medisinen rett i blodårene, denne gang større dose med antibiotika. Flere bilder blir tatt av Caspian sin nyre og urinveiene hans som viste at det fremdeles var masse bakterier der. Ut over det ble det ikke oppdaget nye ting ved Caspians kropp. Han er en baby som lettere kan få urinveisinfesjon, men han vil mest sannsynligvis vokse det hele ifra seg. Denne gang reiser han hjem med en bredspektret antibiotikakur som han skal spise på i 14 dager.

Etter denne andre sykehusinnleggelsen ble Caspian syk for oss en tredje gang. Da medisinene ikke hadde klart å opprettholde kontrollen over infeksjonen etter første sykehusinnleggelse, fikk vi streng beskjed om å komme rett til sykehuset for kontroll dersom han på nytt skulle bli syk for oss da vi kom hjem. Så det gjorde vi. Undersøkelsene som da ble gjord denne tredje sykehusinnleggelsen viste oss at infeksjonen heldigvis fremdeles var under kontroll ved hjelp av den antibiotikakuren han spiste på. Og vi kunne dermed dra hjem igjen og kjempe videre med å bli frisk hjemmefra med den samme antibiotikakuren. Da er vi kommet langt ut i Januar.

Caspian frisknet til ettersom dagene gikk. Nå er det februar, og nå er han helt frisk og ferdig med antibiotikakuren. En livlig gutt med livsmot, energi og spiselyst.

Det gjør ikke godt for en familie når minstemann i flokken blir syk. Og når minstemann blir så syk at han må innlegges på sykehuset, gjør det ekstra vondt. Infeksjoner er skumle når man ikke får kontroll på dem. Men med god hjelp gikk dette helt bra for Caspian. Den medisinske hjelpen som er å få her på sykehusene i Japan er helt på linje med det man får av medisinsk hjelp i Norge. Også i Norge kan babyer med urinveisinfeksjoner oppleve å bli innlagt på sykehuset flere ganger før infeksjonen er godt under kontroll og ferdigbehandlet.

De fleste barna på sykehusavdelingene her i Japan var imidlertid innlagt uten forelder tilstede. Foreldre kom på besøk til dem i noen timer, og gikk igjen. Dette er fremmed for oss å gjøre, så Tone var sammen med Caspian hele tiden. Tone fikk helt lov til å være med Caspian hele tiden, men systemet legger ikke tilrette for det. Når Caspian tok seg en middagskvil måtte Tone løpe til kiosken på sykehuset og kjøpe seg noe å spise på. Hun måtte spise dette i gangen før hun kunne gå inn til Caspian igjen. Naturligvis fører slikt med at Tone de fleste dagene bare fikk spiste noe godteri, chips og noen søte boller. Også toalettet Tone kunne benytte seg av, var i gangen – og hun måtte forlate Caspian for å bruke det. Dette gjorde at Tone gikk på do da Caspian sov. Tone fikk heldigvis lov til å sove i Caspian sin babyseng om natten, ellers var det en pinnestol å sitte på hele dagen lang. Ole Bjarne, Alf Ivar og Benjamin fikk ved det første sykehuset ikke lov til å komme inn i avdelingen. Ved det spesialiserte barnesykehuset fikk Ole Bjarne lov til å komme på besøk til Caspian, men Alf Ivar og Benjamin fikk ikke anledning å komme på besøk. Disse type regler var kommet til som konsekvens av koronaviruset. Her er et bilde fra det første sykehuset der vi møtes i døra til avdelingen. Ole Bjarne, Alf Ivar og Benjamin kom med noen nye klær til Tone og Caspian.

Det var naturligvis mest slitsomt for Caspian som var så syk, men det er ikke til å legge skjul på at det ble slitsomt for hele familien da sykehusinnleggelsene ble lange og mange. Likevel sitter vi igjen med takknemlighet over den gode medisinske hjelpa Caspian fikk. Takknemlige for at Tone kunne være med Caspian hele tiden mens han var innlagt på sykehuset. Takknemlige for to superstorebrorer som taklet hele situasjonen veldig godt nok. Takknemlige at vi som en hel familie klarte oss gjennom dette.

Nå koser vi oss med en frisk Caspian, og kjenner det er fint å vite litt mer om kroppen hans. Ved jevnlige kontroller vil vi nå kunne hjelpe Caspian til å mest sannsynligvis ikke bli like syk igjen på grunn av en urinveisinfeksjon.