Det er lenge siden det er kommet noe blogginnlegg. Og det er nok et uttrykk på at det har vært mange hverdager med bare oss selv. Storguttene har gått til skole og barnehage som vanlig, mens minstemann har vært hjemme. Og slik har dagene gått. Den internasjonale skolen har som privatskole har gitt uttrykk for et stort ønske om at studentene ikke omgåes med så mange ulike mennesker i fritiden akkurat når smitten var som verst for området vi bor i. Dette ønske har vi selvfølgelig lyttet til og etterfulgt.

State of Emergency (unntakstilstander) er fremdeles for området vi bor i, men alt tyder på at den ikke forlenges videre inn i oktober. Statistikken viser en god nedgang i korona-caser, og det ser ut for at denne femte smittebølgen endelig går mot en avslutning. Dette har gitt oss muligheten til endelig å blant annet få møte noen av vennene våres fra nabolaget. Det var gøy for liten og stor!

Den femte bølgen med korona var kraftig, og det hadde også disse vennene våre kjent på. Med barn på en av nabolagets enorme barneskoler, var de spent på om skolen deres skulle bli involvert i et smitteutbrudd eller ikke. De ble vitne til at naboskolen som er like stor, og bare noen få hundre meter unna – fikk et så stort smitteutbrudd at hele skolen bare måtte stoppe opp noen uker. Skolen deres barn gikk til, gikk fri fra et lignende smitteutbrudd til tross for at disse to skolene og barna på disse skolene på et vis bor så og si i samme nabolag. Husene står jo tett i en millionby, så det er bare om du bor på den ene siden eller den andre siden av en bestemt gate som setter grense for hvilke barn som går til den ene eller til den andre skolen. Vi var glade på deres vegne, at de også hadde opplevd at deres barn kunne gå til skolen hver dag slik som våre gutter har fått anledning til å gjøre til den internasjonale skolen. Koronaviruset slår virkelig bare vilkårlig rundt seg.

Ellers ser det tøft å høre fra våre venner i nabolaget om nedleggelser og mennesker som har mistet jobbene sine. Disse vennene jeg møtte her, gikk det fremdeles økonomiske godt med og jobber er bevart. Og disse naboene var med godt mot da den japanske stat har igangsatt en del økonomiske tilskuddsordninger ved nedleggelser for eksempel. Den japanske stå-på-viljen vises godt i slike situasjoner. Hvor flott egentlig! En japaner som møter motstand, vil bare jobbe ekstra hardere for å se om den klarer å overvinne motstanden den opplever i livet. Vi heier på dem som har utfordringer knytte til pandemien som har berørt folk i alle verdens land. På samme tid er det godt som de utlendingene vi er, å minne japaneren på at de er verdifulle for hva de er og ikke for hvor suksessfullt det de gjør ender opp med å være.

Vi som kristne har en tanke om at vår verdi er gitt oss, er gitt til alle mennesker. Den er lik hos alle mennesker uavhengig av ytre omstendigheter. Dette menneskeverden er et trygt ankerfeste for oss i vår hverdag. Da vi opplever å ikke strekke til, ikke få gjort alt på den gode måten – så endrer ikke dette noe på det synet vi har på oss selv. Vår verdifullhet er uendret. Den står fast om verden rakner.

En business som rakner, en jobb som mistes er tungt for en nordmann som for en japaner. Men æreskulturen i Japan gjør det nok mer utilgivelig for en japaner å miste jobben enn for en nordmann. I stor tro om at alle mennesker er like mye verdt, heier vi på nordmenn like mye som på japanere som opplever vanskelig i livet. Og vi velger å takke Gud for å ha bevart oss som familie fra de skikkelig store utfordringene så lang i denne verdenspnandemien. Vi takker også Gud for å ha gitt hver enkelt i familien styrke nok til hver dag slik som de har vært.