Hurra, vi er ferdig med karantene!

Tenk at vi har vært så heldige at vi ikke har behøvd å ha noe av karantenen vår her i Japan på karantenehotell. Hele tiden har vi fått anledning til å være hjemme i vårt eget hjem. Vi har mye å være takknemlige for. I dag 15.august, er vi ferdige med karantenen. Det gjorde godt!

Vi hadde forberedt storguttene våre og oss selv på at når vi nå bare kom oss hjem til Japan igjen, så skulle vi ta vann i det oppblåsbare barnebassenget på verandaen vår og kose oss der ute i varmen alle disse karantenedagene. Ja, vi skulle virkelig kose oss! Et lite sjokk fikk vi da vi kom hjem hit til Aotani og fikk sett at huset vi bor i renoveres på utsiden. Dette hadde nemlig ingen fortalt til oss før vi kom hit. Huset er helt pakket inn og det er stillaser over alt på den måten at verandaen vår ikke kan brukes i det hele tatt.

– Har du sett, da blir karantenen 14 dager fullstendig innestengt i vår egen leilighet for oss, sa en forbauset Tone. – Ja, det blir den, svarte Ole Bjarne kort. Og med det begynte vi å glede vi oss til slutten av september når renoveringen er ferdig og vi får anledning til å bruke verandaen vår igjen. Tenk at renoveringen ble det året vi dro til Norge slik at vi liksom ikke har gått hele sommeren uten tilgang på et privat uteområde! Flaks, kaller vi det!

Japan har nå veldig strenge reglene som gjelder ved karantene. Det er overhode ikke lov til å forlate eget hjem. Ikke lov til å være fysisk i kontakt med et eneste menneske mens man er i karantene. Og japanske myndigheter har påtatt seg en rolle som overvåker for å følge med om reglene brytes eller ei. Myndighetene overvåket oss, de fulgte aktivt med at reglene ble fulgt av oss.

Overvåkningen skjedde ved at vi når tid som helst i løpet av dagen ble ringt opp en eller flere ganger av myndighetene på telefonen med videochat. Noen ganger ble vi ringt opp av en datamaskin, andre ganger ble vi ringt opp av et ekte menneske. Da måtte vi vise dem rundt og verifisere at vi var i vårt eget hjem. Våre tre gutter måtte vi også vise til myndighetene via videoen på telefonen før de la på. I tillegg til dette fikk vi stadige meldinger i løpet av dagen på telefonen om at vi igjen og igjen måtte sende dem GPS-sporingen. Ut over dette måtte vi også sende dem et helseskjema daglig. Det var veldig interessant å bli så overvåket. Ingen av oss har opplevd dette før, og det gjorde noe med oss.

Først fikk denne overvåkningen oss til å tenke på de forfulgte kristne som er rundt omkring i verden. Flere steder i verden gir ikke myndighetene befolkningen sin lov til å tro på Jesus. For å passe på at ingen tror på Jesus, må myndighetene naturligvis drive med mye overvåkning. For oss i karantenen var det enkelt å følge reglene myndighetene hadde gitt oss, og dermed var det største uromomentet for oss de gangene myndighetene ringte mens vi satt på do eller var i dusjen. Hva forventet myndighetene egentlig? At vi skulle ta telefonen uansett hva vi gjorde? Eller var det godt nok å ikke ta telefonen en av disse gangene de ringte på et veldig ugunstig tidspunkt? Uromomentet for den forfulgte kristne er veldig mye større og mye mer innviklet. Vi forstår ikke hva det egentlig vil si. Det skjenner Ole Bjarne og Tone mer på nå enn noen gang tidligere. Vi forstår virkelig ikke hva det egentlig vil si å være en forfulgt kristen.

Så kom tanken på dem som er i kirkeasyl i Norge. Det er ikke så mange, men det er noen som sitter i kirkeasyl på Finnsnes (nærmeste tettsted for vårt norske hus). De har vært i kikreasyl i 6 år. Vi var helt avhengig av en kollega som kjøpte mat til oss på butikken mens vi var i karantene. Det å handle mat gjennom at en annen går på butikken for deg gjør noe med hvordan du handler. For å si det slik, kjøleskapet vårt var ganske så tomt alle disse 14 dagene, selv om kollegaen vår var så snill at hun handlet hele tre ganger til oss. Du handler virkelig bare på en annen måte når en annen går til butikken for deg. Og på Finnsnes er det altså noen som har vært stengt inn kirka i 6 år. Disse menneskene har altså måttet fått andre til å handle maten sin i hele 6 år. Det gjør ikke godt i lengden å være så innestengt!

Men altså vi har hatt 14 helt greie dager innestengt i vårt eget hjem, 14 dager med karantene. Vi ser at Japan virkelig prøver å gjøre sitt beste i møte med koronaviruspandemien, og vi ønsker å spille på lag med Japan. Tenk at Japan har klart å gjennomføre et OL! Og nå er Japan midt oppi sin femte smittebølgen av koronaviruset. Vi heier på Japan i møte med denne pandemien, og vi som familien vil forsøke å hjelpe til med å holde smittetallet nede for Japan med det vi er og med det vi gjør.

(Forklaring: Vi bor i Kobe som ligger i Hyogo).

Bilder sier like mye som ord, om ikke mer. Så avslutningsvis kommer det noen bilder fra livet vi har hatt inni leiligheten vår disse 14 karantenedagene. Vi vil igjen takke for de mange gode ord og ønsker, og takke for forbønn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s