Her ble det et blogginnlegg med to overskrifter. Det er jo litt slik livet er, det er sjelden bare en overskrift som kan romme alt i hverdagen.

I dag fikk vi ta del i fellesskapet i Misjonssalen i Oslo. Dette var flott! Det var i denne forsamlingen Tone og Ole Bjarne første gang ble kjent med hverandre, en forsamling vi begge to har gått mange år i. Vi husker Misjonssalen som et fellesskap med et stort hjerte for hovedstaden, og det var med glede at dette store hjertet fortsatt er godt synlig i fellesskapet. Hovedstader er ikke som andre byer, det har både Tone og Ole Bjarne kjent på etter å ha bodd i Oslo i flere år. Nye trender og nye holdninger starter stort sett i hovedstaden, også sprer de seg utover i landet. Misjonssalen står i så måte helt i plogspissen av der hvor mye starter for Norge. Vi heier på dem!

Så til forsinkelsen: Den har ene og alene sammenheng med at vi enda ikke har fått visum til Caspian. Vi håper og ber om at det vil komme hvert øyeblikk, fordi da kan vi dra i samlet flokk til Japan slik at Alf Ivar rekker skolestarten på den internasjonale skolen. Dere som leser bloggen og ber til Jesus, kan gjerne være med oss i bønn om at Caspian må få visum og at det ikke må drøye så alt for lenge før vi får det. Også i dette klarer vi som familie å kose oss sammen med det vi har rundt oss. Det er en velsignelse!