Det var virkelig flott for oss å møte fellesskapet i Misjonshuset i Kristiansand 11.juli. Det var lett å få øye på og kjenne på kjærlighet og engasjement fra fellesskapet. Det gjør godt for oss som familie. For liten så vel som stor i familien vår.

Vi ble intervjuet av møtelederen, og vi sang en barnesang på japansk som familie. Begge deler gledet oss som familie. På intervjuet kunne vi voksne få delt litt om det vi står i. Med sangen kunne barna få lov til å kjenne på at også de bidro med noe for andre.

Møtelederen introduserte intervjuet med oss ved å fortelle hvordan hun opplevde det som julaften hver gang forsamlingen hun gikk i som barn hadde besøk av misjonærer på et søndagsmøte. Ole Bjarne og Tone kunne kjenne seg igjen i møtelederens beskrivelse. Også vi som barn synes det var veldig eksotisk og spennende hver gang misjonærer var på besøk i forsamlingen vi gikk i. Dette hadde vi begge to glemt før vi fikk denne introduksjonen av møtelederen i Misjonshuset denne søndagen. Ydmyke kjenner vi på at vi er jo bare oss, to vanlige mennesker som ved å følge Jesus endte opp i Japan. Vi er jo ingenting uten alle de andre i Misjonshuset eller de andre forsamlingene. Og det er kanskje akkurat dette som skaper følelsen av julaften. Vi som misjonærer kjenner oss avhengig av Misjonshuset – og Misjonshuset kjenner seg kanskje litt avhengige av oss for å få til å dele Jesus der ute i verden. For mange kristne er julegavene som gis og fås på julaften et bilde på den største gaven de har fått, nemlig Jesus. Og Jesus er en så stor og flott gave som kristne ønsker å gi videre til dem som vil ta den imot. Dette er vel det misjon handler om. Ja, denne introduksjonen ble en hel andakt for oss.

Vi fikk også anledning til å være i Misjonshuset i Kristiansand 18.juli. Virkelig godt å være med denne forsamlingen den søndagen også. Mange flotte omsorgsfulle mennesker.