Vi har lenge opplevd oss mer enn nok velsignet og travle med to energirike og flotte gutter i familien vår. Vi har på en måte vært bevisste på å ville ha nok tid og krefter og glede til disse guttene våre som allerede eksisterte og til det nåværende misjonærlivet vi har valgt. Derfor har vi lenge vært spent på om vi ble for gamle før kallet om et barn til kom. Men nå, midt i koronatiden, har vi et barn til som vi kan legge i Guds hender – og vi håper inderlig på at det måtte få lov til å bare gå godt siden vi har våget oss utpå dette her i Japan og mens korona herjer rundt oss. Vi har gjort oss selv sårbare, men vi har tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger i alt.

Vi ser at kvinner som har vært gravide frem til nå, og som skal føde nå – får sine ektemenn med seg på sine siste kontroller og ved fødsel. Vi som er blitt gravide nå, og skal gå gravide inn i vintermånedene får ikke anledning til å ha ektemennene våres med på svangerskapskontrollene. Dette har med at smittekurven til korona per i dag peker rett til værs. Tone synes det er rart å skulle gå til alle svangerskapskontroller og vite at hun trolig ikke får med meg Ole Bjarne en eneste gang. Samtidig er det naturlig og fint å stå sammen med alle andre i Japan om å forhindre minst mulig smitte i hverdagen. Så får tiden vise om pandemien har roet seg litt ned frem til mai da termindatoen er. Dette vil være avgjørende i forhold til om Ole Bjarne får være med Tone på sykehuset eller ei når barnet blir forløst. Også i møte med dette har vi tillit til Gud om at han må gi oss etter hva vi trenger.