Glede i ventetiden

Nå er det veldig lenge siden det er kommet et nytt blogginnlegg fra oss. Det har på en måte skjedd mye og lite på en gang en lang stund.

Vi kunne skrevet om tur til sjokoladefabrikk med barnehagen, sportsdag i barnehagen, Halloween på den internasjonale skolen, barnegudstjeneste hvor vi som familie ledet barnesangen og annet. Men alt som har skjedd bærer også preg av at man på samme tid har måttet tatt mye hensyn til at koronaviruset svirrer rundt oss i samfunnet. Sportsdagen i barnehagen ble for eksempel avholdt som en eventyrdag rett utenfor barnehagen sammen med foreldre, på sjokoladefabrikken var det bare noen få barn som kunne gå sammen om gangen for å titte inn i vinduet til fabrikkhallen, ingen foreldre kunne være med på Halloween på den internasjonale skolen og barnegudstjenesten var forkortet slik at smitte best mulig kunne forebygges. Vi er med andre ord fremdeles i et vakuum her i Japan der vi, andre folk, barnehager, skoler og kirker strever med at ingen av oss helt sikkert vet hvordan vi egentlig kan gjøre og gjennomføre alt på en den beste mulige måten. Og dette vakuumet finnes i ethvert land i hele verden, også i Norge. På den måten er vår situasjon her i Japan på ingen måte unik.

Smitte av koronaviruset i Japan har i skrivende stund vippet over 1000 påviste nysmittede hver eneste dag. Men med en så stor befolkning som finnes her i landet, utgjør dette en liten prosent. Beklageligvis viser det seg også nå at det er i de største byene mennesker blir smittet og smitter hverandre, også er det mye smitte nord i Japan der klimaet er kaldt. Det er med andre ord store områder og dermed en stor del av den japanske befolkningen som nesten ikke er i kontakt med koronaviruset i det hele tatt. Det er hovedsakelig befolkingen i Tokyo og Osaka – og omheng til disse to enorme byene – og Hokkaido i nord, som blir smittet og må passe seg for koronaviruset. Vi bor i Kobe som er en millionby som har vokst helt inntil Osaka og blir dermed litt berørt av det som foregår i Osaka.

Det har ikke blitt så mange konkrete arbeidsoppgaver på oss i kirkene vi samarbeider med frem til nå. Dette har sammenheng med at det ikke er greit å starte opp noe nytt som samler folk midt i en pandemi. Vi har likevel valgt å gripe muligheten vi har med å invitere folk hjem til oss. Med ryddig loggføring om hvem som har vært hos oss når tid, god håndhygiene under besøket, deretter god vasking av berøringspunkter i leilighet før og etter besøk, og med litt avstand mellom hvert besøk – opplever vi at vi har tatt gode hensyn til dem vi inviterer hjem til oss.

Vi opplever oss veldig velsignet av å ha så mange å kunne invitere hjem til oss fordi vi har møtt dem i nabolaget vårt, hatt barn i samme barnehage tidligere eller har det nå, har barn på samme skole, truffet hverandre på en event i kirka og så videre. Vi lever jo også i en tid der vi er mange som stiller spørsmål, en usikker tid for oss alle på en eller annen måte – dette gjør det ekstra kjekt å komme sammen og å være sammen med de vi har rundt oss.

Samtalene kommer ofte innom barneoppdragelse, og flere besøkende stiller spørsmål ved vår norske barneoppdragelsen hvor tilgivelse og ny sjanse lett blir gitt til barna våre når de gjør noe galt. Noen synes det er flott og praktiserer lignende selv, andre synes det er litt for mildt. Et barn som gjør galt skal få høylytt kjeft for å lære, enkelte synes også straff er på sin plass når barnet gjør noe galt. Straff er virkelig på sin plass når voksne gjør noe ulovlig, synes jeg. Det beskytter samfunn og hjelper folk til å være lovlydige. Men jeg er glad for at jeg kan få lov til å tilgi mine barn når de gjør galt, og med det gi de en helt ny sjanse til å velge å gjøre det gode deretter uten at de må være bundet av den feilen de kom til å gjøre. Å la barne øves opp til å velge det riktige og gode tar tid. Å gi barnet frihet ved at det stadige får nye sjanser slik at det kan oppdage at det selv kan klarer å gjøre godt, tenker jeg er en god måte å oppdra barn. Jeg som kristen opplever egentlig den samme type frihet gjennom tilgivelse og nye sjanser fra Jesus. Hele livet mitt forsøker Jesus å vise meg hvordan jeg kan velge riktig og det gode gjennom Bibelen og gjennom det kristne fellesskapet – de gangene jeg bommer på målet får jeg motta tilgivelsen og starte på nytt. Deretter får jeg kanskje innimellom oppleve at jeg får til å velge det gode slik at det blir til velsignelse for meg selv og andre rundt meg. Når det skjer velger jeg alltid å takke Jesus for hans tålmodige kjærlighet og stadige tilgivelse – ja, dette som mange kristne kaller Guds nåde. Ja, det har vært mange spennende og flotte samtaler med mange fantastiske mennesker i hjemmet vårt i det siste. Vi opplever oss privilegerte!

.

En kommentar om “Glede i ventetiden

  1. Godt å høre fra dere, tenkte på dere,at,det,var lenge siden siste nytt.
    Fint at dere har venner og naboer,dere,kan treffe.
    Kos dere sammen som familie og ta vare på hverandre.
    Vi kan bare be for dere.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s