Vi er på søndagsskolen, og en pensjonert pastor skal holde andakt om Noa. Han viser frem et bilde av en stor båt som holder på å bli bygget, også spør om det er noen som har hørt om Noa før. Alf Ivar og Benjamin rekker opp hånden, de vet hvem Noa er. Også er det noen andre japanske barn som rekker opp hånden, det er barnebarna til denne pensjonerte pastoren som holder andakten. Har du sett?! Ingen av de andre barna på søndagsskolen kunne noe om Noa.

Nå vet jeg at enkelte av disse andre barna helt sikkert har hørt om Noa før da enkelte av dem har gått i Aobaen barnehage, NLM sin barnehage her i Kobe. Men nå er de skolebarn, og det er kanskje lenge siden de har hørt historien om Noa og dermed er hele historien glemt. Jeg begynte å tenke over hvorfor er det egentlig slik at Alf Ivar og Benjamin sitter her på søndagsskolen og vet hvem Noa er. Joda, ikke har de bare hørt om Noa på søndagsskolen, men Ole Bjarne og Tone har også fortalt om Noa til dem, og de har bøker om Noa – ja, de har til og med en leke som er Noas ark (båt) med alle dyrene. De andre barna på søndagsskolen har kanskje bare en eller to ganger tidligere i livet hørt om Noa, og det er det hele.

Ole Bjarne og Tone så tydelig at den drevne pensjonerte presten begynte på en andakt som var helt annerledes enn den han nok hadde planlagt på forhånd. Det ble en andakt som satte Noa inn i ei tidslinje som startet med at mennesket vendte Gud ryggen, til at Gud gav sin sønn slik at hver den som tror på han skal få det evige liv.

Det har vært en lang stund der det har vært få barn på søndagsskolen. Vi møter jo på disse barna som av og til er innom søndagsskolen i nabolaget vårt her. Barna har da fortalt at de ikke får lov av foreldrene sin å gå på søndagsskolen på grunn av den pågående koronapandemien. Men nå ser det ut som om stadig flere foreldrene lar barna sine gå til kirken likevel. Alle har vel på en måte forstått at koronapandemien vil vare veldig lenge, smittetallene i Japan er relativt høye fremdeles. En gutt fortalte oss at moren sin hadde endelig innsett at han ikke ble mer utsatt for smitte i kirka enn på skolen. Gutten var virkelig glad for å kunne gå på søndagsskolen igjen. I dag var det også nye barn som aldri har vært på søndagsskolen før, dette var venner av barn som har vært på søndagsskolen flere ganger.

Etter vi har hørt andakten og sunget flere barnesanger, blir barna aldersinndelt og sitter i ulike grupper og studerer det de just har hørt om. Etter det igjen er det leketid. Kirka har begrenset lekingen til å måtte foregå ute. Barna blir også bedt om å gå hjem til foreldrene sine etterhvert. Før koronapandemien kunne disse nabobarna være i kirka sammen med oss til langt utpå ettermiddagen.

Lekingen utenfor kirka blir raskt oppdaget av andre nabobarn igjen som hiver seg med i leken. Disse blir selvfølgelig invitert til å komme på søndagsskolen neste søndag.

Vi tar fremdeles barna våre med på gudstjenesten som er tilrettelagt for voksne. Det ut som Alf Ivar og Benjamin trives godt med å leke seg i benkeradene sammen med oss der. Før koronapandemien kom det jo flere barn til oss inn i benkeraden og var sammen med oss der og lekte under gudstjenesten, men for å opprettholde sosial distanse kan ingen barn bli med oss inn på gudstjenesten. Fremdeles er det barn som spør om de kan bli med oss. Vi kunne selvfølgelig ønske at verden var slik at de fremdeles kunne vært med oss på gudstjenesten.