Vent.

Vent. Det er det vi får beskjed om, vent. Også er det jo akkurat det vi på en måte har opplevd å måtte gjøre i 2 hele år. Vi har gått på språkskolen og ventet på at vi har blitt gode nok i japansk så vi har kunnet starte å jobbe. Også kom første arbeidsdag. Vent. Koronaviruset gjør at vi ikke kan gjøre noe annet enn å vente. Kirka må vente, vi må vente. Det går ikke ann å legge en plan for fremtiden en gang, for hva blir den? Vent. Vi kjenner på litt skuffelse, men vi velger å la dette «vent» bli til «forvent». Vi har store forventninger til vår Gud.

Forvent. En god dag for oss nå mens vi venter er når skolebarn i nabolaget ringer på bakdøra vår og inviterer seg selv inn på besøk for å prate og henge sammen med oss. Når det passer for oss får de selvfølgelig lov til å komme inn! Vi passer på at en av oss voksne umiddelbart går til barnas hus for å sjekke med mammaene og pappaene at det er i orden for dem at barna har kommet inn på besøk til oss. Alf Ivar og Benjamin har glede av å vise og dele lekene sine med disse skolebarna. Vi har virkelig mange flotte barn i nabolaget vårt. For en velsignelse det er for oss å ha ei bakdør til leiligheten vår med ringeklokke.

Sist vi hadde besøk så spurte skolebarna om hvorfor vi egentlig bodde i Japan, vi kom jo helt fra Norge. De hadde ikke hørt om et yrket som het misjonær, men når vi sa vi var slike folk som trodde på Jesus så hadde de hørt navnet til Jesus før trodde de men… Det er altså bare så mange som aldri har fått høre noe om Jesus her i Japan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s