Fredag 3.juli var vår siste dag som språkskolestudenter. Det er både rart, godt og skummelt på en og samme tid.

Det har sannelig vært fascinerende og krevende å lære et såpass vanskelig språk, og vi må vel innrømme at det fremdeles er mye mer japanske å lære for oss. Heldigvis får vi mange støttende bekreftelser av våre kollegaer på at ingen blir helt ferdig med å lære seg japansk. Vi er veldig takknemlige for det vi har fått anledning å lære oss til nå, det har sannelig vært verd strevet. Vi opplever det som en unik og viktig ordning å få 2 år med språkskole først. Vi er så takknemlige for at vi kan snakke morsmålet til dem vi har rundt oss, det gjør noe med oss.

Språkskolens avslutning ble holdt over videochat. Vi som avgangselever holdt hvert vårt foredrag. Vi kunne ikke ha foredrag om hva som helst. Vi fikk tildelt et overordnet tema av språkskolens lærere. Alle avgangselevene var misjonærer, dermed gav lærerne oss tema: «Den kristne Gud og jeg». Generelt sa de fleste av språkskolens lærere at de ikke kunne så mye om Gud, men de gav oss dette temaet fordi de tenkte det var jobbrelevant for oss.

Tone snakket om hvorfor hun tenker at kristent ungdomsarbeid er viktig. Ungdommer er verdens fremtid. Tone la særlig vekt på at det er fort gjort å gjøre galt i livet, og man er kanskje ekstra sårbar som ungdom i møte med dette. Den kristne Gud gir alle en ny sjanse når feil gjøres, og det helt uten å kreve noe tilbake. Gud tilgir på den måten at du får starte på nytt, altså du får sette strek over det som har vært og se fremover med frimodighet. Frimodigheten kan du ha fordi din egenverdi ikke bygger på hva du gjør, men på hva du er. Gud har gitt oss verdi, og en slik verdi er urokkelig.

Ole Bjarne hadde skrevet en sang med egenkomponert melodi som ble hans foredrag. Sangen handlet om nåde. Bibelen har mange biografier, med andre ord har bibelen mange historier om hvordan enkeltmennesker har levd. Ole Bjarne sang om livet til flere av disse enkeltmenneskene, og om hvordan de hadde fått motta Guds nåde når de hadde gjort galt og livet ble vanskelig å leve.

Da vi sammen med de andre språ¨kskolestudentene hadde holdt våres foredrag, fikk vi tilbakemelding av lærerne. Det var spennende å høre hvordan enkelte av lærerne beskrev hvordan de hadde lært noe nytt om den kristne Gud. En lærer uttrykket for eksempel at hun trodde tilgivelse og nåde var helt likt i kristendommen som i shintoismen, men nå forstod hun virkelig at det var en stor forskjellig mellom disse to religionene – og hun fikk lyst til å undersøke kristendommen videre fordi forskjellen var fascinerende for henne.

Vi er utrolig takknemlige for at språkskolelærerne turde å gi oss et slikt jobbrelatert tema avslutningsvis, til tross for at de visste lite om temaet selv. Det var flott å være vitne til at vi nå etter å ha studert japansk i 2 år kan fortelle noe om den kristne Gud som kan bli forstått av dem som ikke vet noe særlig om Gud i utgangspunktet. Dette velger vi å takke Gud for, han som har stått med oss gjennom denne lange språkopplæringen. Vi gleder oss til fortsettelsen! Og vi er klare til å fremdeles jobbe med å lære oss stadig mer japansk. Det gjør noe med oss, og det fortjener det japanske folk!