Sannhetene i Bibelen er ikke sannheter i det japanske samfunnet. Når man bor i et annet land enn Norge er det er lett å oppdage hvordan Norge er et land hvor kristne sannheter og verdier tydelige har satt sitt preg i mange sammenhenger. Det er ikke alt ved Norge som er kristent, men innflytelsen og historien er der. Mens i Japan er det helt fraværende. Kristen tro, sannheter eller verdier har ikke påvirket lande i det hele tatt. Og dette fører masse interessant med seg.

Hver gang det er English Café har jeg en miniandakt. I den løfter jeg ofte frem en sannhet fra Bibelen. Jeg beskriver og forteller litt om den. I Japan er det vanlig for folk å reflektere og dele tanker med hverandre når man er sammen, derfor stiller jeg også et åpent spørsmål som alle kan si noe om etter jeg har hatt miniandakten.

Den ene gangen løftet jeg frem hva Bibelen sier om verdi. I verden er det vanskelig å se at noe er verdifullt uten at man sammenligner det med noe annet. Jeg viste flere illustrasjoner med vektskåler, hvor noe veier mer enn annet. En suksessrik mann vs. en mann som har mislyktes. En dame vs. en mann. Penger vs. mange venner. Osv.

Ja, så hvordan snakker Bibelen om verdi? Bibelen forteller oss at ethvert menneske har blitt gitt en lik verdi av Gud. Verdien Gud gir mennesket vokser ikke, ei heller avtar ettersom hva menneskene gjør i livet. Verdien Gud gir mennesket er. Menneskets verdi eksisterer ved at mennesket er hva det er, verdien er ukrenkelig, umistelig, konstant. Det er enkelt å se menneskets enestående verdi når vi leser om Jesus sitt liv. Jesus elsket og hjalp alle typer mennesker, ingen var for rike, ingen var for små. Dette er ikke en sannhet som finnes i det japanske samfunnet. Og dermed viste det seg å være helt nytt for de fleste av dem som var kommet til English Café. Dem som kommer til English Café vet ikke noe særlig om Jesus, ingen har tidligere fortalt dem om det Bibelen forteller om.

I respekt for ethvert menneske, stiller jeg et så åpent spørsmål etter miniandakten at folk kan svare hva som helst og det blir riktig. Jeg spurte dem alle «Hva er det du synes er verdifullt i livet ditt?». Overskriften på dette innlegget er «Et glimt av himmel…», og det var det vi alle fikk denne gangen med hverandre.

Den første som liksom skulle svare på eller si sine tanker om det åpne spørsmålet, spurte like godt bare et motspørsmål: «Hvordan ser denne verdien vi menneskene har ut når den bare er gitt oss fordi vi er?» Ja, hvordan ser den ut? Hva hadde du svart?

Jeg tok frem illustrasjonen som viste vektskålen hvor en suksessrik mann veide tungt, mens en mislykket mann veide lett. Denne illustrasjonen viser hva det japanske samfunnet forteller folk. Også fortalte jeg om at i Bibelen fortelles det om at Jesus møtte begge disse type personene med en dyp kjærlighet og ønske om å hjelpe dem begge to. Jesus gikk til dem mislykkede og gav han verdighet – han spiste sammen med han, flere ganger hjalp Jesus praktisk til ved å helbrede slik at livet ble litt lettere å leve for den mislykkede. Jesus gikk likeså til den vellykkede, spiste med dem også – han møtte den rike med verdighet, og ofte gav han dem praktiske råd om hva de kunne gjøre med sin suksess slik at det ble til det gode. Jesus gjorde ingen forskjell på folk, han tok imot barn, han tok imot kvinner, han tok imot folk fra fremmed land, han snakket med opphøyde herremenn i templene. Da Jesus døde på korset, var det for alle type mennesker i hele verden. Slik ser det ut.

Deretter kom nummer to i rekken som skulle svare på dette åpne spørsmålet mitt. Hun måtte innrømme at hun hadde fått et seriøst stort problem i år da hun skulle minne jenta si på å oppføre seg pent slik at hun fikk julegave fra julenissen. Hun kom på alt det hun hadde hørt om på English Café, og hun beskrev hvordan det hadde vokst inni henne til å virkelig være sannheter for henne. Hun ville virkelig dele og leve disse sannhetene med jenta si. Hun ville at sin jente aldri skulle måtte tro at hun kunne gjøre seg fortjent til å bli elsket. Hun ville at jenta si skulle vite at hun er elsket av henne slik som hun selv hadde oppdaget at Jesus elsket oss alle. Og det med en slik kjærlighet som tilgir når galt skjer. Hun hadde sagt at i år er den julenissen som kommer til vårt hus litt mer sånn som Jesus, han vil gi deg en gave fordi du er min jente og jeg er glad i deg slik som du er.

Tredjemann som skal svare på det åpne spørsmålet, er en penere, vellykket, eldre dame som har flyttet fra Tokyo til Kobe for kort tid siden. I kjedsomhet hadde hun gått rundt i sitt nye nabolag, og dermed gått inn i den store åpne døra til kirkebygget – og der møtte hun oss på English Café. Siden har hun alltid kommet til kafeen. Aldri før har hun vært i et kirkebygg, aldri før hadde hun hørt noe om Jesus. Hennes datter er en vellykket, gift bedriftsdame her i Kobe, og hun eier en meget anerkjent og suksessrik kafe nede i sentrum. Hun har et barnebarn. Denne damen begynner hele sin refleksjon med: «Jeg har egentlig alltid følt meg verdifull, hele livet, helt fra jeg var liten og ubetydelig har jeg kjent meg verdifull. Og nå vet jeg hvorfor! Det er jo denne Jesus. Hvorfor har ingen fortalt meg om det litt før? Nå er jeg jo mange og nitti år gammel.» Denne damen har også begynt å komme på søndagsgudstjenestene i kirka, og hun har nylig startet å synge i kirkekoret.

Dere kan tro at Japan er et spesielt land å være misjonær i. Det er alle disse hundre millionene med mennesker. Det blir så mange at det lille man kan gjøre som et menneske i dette landet oppleves så stakkarslig og lite. Men så får man disse glimtene. Glimtene av en levende Jesus som er her sammen med oss – som er her i Japan til tross for at de aller fleste enda ikke vet av han. Jesus er like relevant for japanere, sannhetene setter dem like mye fri som oss fra Norge. Jesus gir dem håp, elsker dem. Tenk om denne nasjonen kunne få oppleve en vekkelse der mange på en gang får lov til å møte Jesus som sin Herre og Frelser. Hva ville da skjedd?