Use Your Talents er et konsept implementert på flere misjonsfelt. Ole Bjarne har jobbet mye med å introdusere det i Japan. Han har også vært med i ledelsen av Use Your Talents konferansen for Asia. Neste Use Your Talents konferanse skal holdes i Japan, da skal misjonslandene i Øst-Asia, Japan, Hong Kong, og Taiwan komme sammen for å arbeide med dette konseptet. Ole Bjarne er godt i gang med forberedelsene til denne konferansen, og bærer mye av ansvaret for hele kommende konferansen. Ole Bjarne synes Use Your Talents er et godt verktøy i møte med misjonsarbeidet, og har glede av å bidra til å implementere det i Japan.
Use Your Talents-konseptet introduserer kirker for ressursbasert lokal utvikling, med mål om å gi kirker mulighet til å bli utviklingsaktører i sine lokalsamfunn. I praksis kan det for eksempel være at kirkens medlemmer kommer sammen, skriver ned alle de personlige ressursene de har og alle de ressursene kirka som fellesskap har. Resurser kan være fysiske som en bil, men kan også være evner som å kunne spille piano eller å ha barnet mitt i den lokale barnehagen hvor jeg har fått meg mange venner. Resursene skrives alle sammen ned på post-it-lapper, og ved å se på dem alle etterpå – kan man flytte på dem, sette dem sammen – og plutselig kan man få øye på hvordan man kan hjelpe seg selv og andre rundt seg på mange ulike spennende måter.
Over er bilder fra en av de lokale kirken her i Japan der Ole Bjarne har hold kurs og workshop for å introdusere Use Your Talents til kirkemedlemmene.
Det er fort gjort å føle seg resurssvake og slitne i kristent arbeid, det er ikke alltid lett å finne veien videre for å nå lengre ut med evangeliet. Use Your Talents er i så måte et konsept som gir kirker mulighet til å ta seg tid til å se på hva man har, og la det være styrende for hva de kan gjøre for Jesus der de er. Kirker er ofte overrasket over hvor mange ressurser de egentlig har, flere av dem er ubrukte – rett og slett fordi man ikke tenker over dem. Og det hele kan dermed ofte skape mye nytt for et fellesskap og dets arbeid for de menneskene de har rundt seg som enda ikke kjenner Jesus.
Vær gjerne med be for Ole Bjarnes engasjement og arbeid i møte med Use Your Talents. Be spesielt for konferansen der misjonslandene i Øst-Asia skal møtes for å lære mer om Use Your Talents. Konferansen skal være i Oktober.
Ellers er det en travel tid for Ole Bjarne fremover. Foruten det daglige arbeidet som følger med å være leder og denne overnevnte konferansen, er det masse annet også på programmet for Ole Bjarne fremover. Vær gjerne med ved å stå med han i bønn.
Det å samle mennesker er enkelt her i Japan, og for en glede det er! Å være utlending gir mulighet til å samle mennesker i alle aldre til ulike artige samlinger. Dette gjør det igjen enkelt å bli kjent med mange ulike mennesker, også er det noen av dem man får anledning til å bli gode venner med. Men vi kom jo ikke til Japan bare for å samle folk sammen, og for å få oss venner. Selv om vi vet at hvem du er venner med kan være med å utgjøre en stor forskjell i livet, det finnes til og med flere bibelhistorier som viser dette. Vi kom også med en stort ønske om å dele veldig konkret om hva Jesus har gjort for oss. Og Japan er jo et slikt land der vi virkelig kan få lov til å fortelle fritt om det overalt.
Nå opplevde Tone hun var klar til å lede en Bibelklubb med bibelstudie på japansk. Tone opplever at det krever mye forberedelse å lede en slik klubb, men hun har funnet hele Alfa-kurset på japansk og opplever det er et spennende utgangspunkt for bibelstudiet på Bibelklubben. Det er jo ikke til å legge under en stol at Alfa-kurs er direkte og stiller mange store viktige spørsmål til deltakere, så Tone forklarte tydelig at dette er en klubb for dem som virkelig ville lære om Jesus. Hvis det var noen som ikke er klar for det enda, så kan de jo alltids delta på en av de artige English Cafe-ene Tone har der man får lære om Jesus igjennom et enklere bibelord for dagen før man går hjem.
Første gang bibelklubben var, kom det enkelte unge fra kirka for å delta. Flere av dem har en ektefelle som ikke er kristen, og ble veldig utfordret om hvordan de første leksjonene av Alfa-kurset legger vekt på at Jesus sier «jeg alene gir frelse», at Jesus alene vil være Herre i livene våres – at vi ikke skal tjene flere herrer, Jesus alene er nok. De selv hadde vokst opp med både en mor og en far som var kristen og var veldig takknemlige for det. Nå var de i et ekteskap med en som utøvet de japanske religionene, og hadde plutselig oppdaget hvor utfordrende det var å oppdra barna sine i dette. Det var tøft å opplevde at sine egne barn både ble med dem til kirka, men også ble med ektefellen på deres religiøse ritualer i og utenfor hjemmet. De selv hadde fått vokse opp og erfart veldig tydelig at Jesus alene er nok i sitt barndomshjem, men deres barn fikk ikke det samme fra det hjemmet de selv hadde laget sammen med sin valgte ektefelle. Alfa-kurs stiller virkelig de store spørsmålene, setter lyset på viktige og utfordrende ting i livene våres. Vi endte opp i en lang kraftfull bønnestund på slutten av Bibelklubben.
Etter denne første gangen, er det ikke kommet folk igjen på Bibelklubben. De første som deltok, kom denne ene gangen fordi de tilfeldigvis hadde fri fra jobb den gangen – nå er de på jobb mens det er Bibelklubb. Selvfølgelig håper vi at det vil komme folk på Bibelklubben igjen, at Gud virkelig kaller på mennesker til å ville delta, men det er naturlig at det ikke kommer folk til denne klubben like lett. Bibelklubben kommer du til fordi du vil lære mer om Jesus – den har en tydelig profil om det – det er ikke bare en klubb bare for å ha det gøy sammen med andre. Det interessante i denne anledning er at klubben har rett og slett blitt et viktig middel slik som den er nå også – uten deltakere – la oss forklare:
«Tone-chan, hva lærte dere på Bibelklubben denne uka», spør venninnen min. Mammaen til en av kompisene til en av guttene mine spør: «Unnskyld, kan du fortelle meg hva dere studere på Bibelklubben?». På slutten av English Cafe, mens vi rydder kommer en av deltaker bort til Tone, «Tone-san, bibelordet i dag var om tilgivelse – hva mer om tilgivelse studerer dere på Bibelklubben?». De samme leksjonene som gjøres på Bibelklubben har Tone fått holdt for veldig mange som er rundt henne i hverdagen sin. Tone har ikke fått like mange slike spørsmål før, men nå når hun har startet Bibelklubben får hun dem svært ofte fra veldig mange forskjellige mennesker. Med Bibelklubben har Tone på en måte tydelig stilte seg frem som en person som kan lære vekk om Jesus igjennom et dypere studie. Siden dette ikke har vekt motstand, men heller gitt mange frimodighet til å ta kontakt og spørre ut om hva Jesus er for oss, oppleves det jo som at Bibelklubben er kommet til på riktig tidspunkt – og det er vi takknemlige for å erfare
Og sist men ikke minst spurte ei venninne fra nabolaget om ikke Tone kunne lese Bibelen sammen med henne da hun aldri fikk tid til å delta på Bibelklubben. Tone lurte på om det gikk greit å ha en av leksjonene av Alfa-kurset også når de møttes, og det var i orden for venninnen. Det hele endte med at denne venninnen sa hun virkelig vil følge Jesus, at hun trengte Jesus som frelser i sitt liv, det var tårer i øynene når hun sa det – fordi hun fryktet at dette ville splitte familien hennes. Hun er gift med en flott, omsorgsfull ektemann som ikke er interessert i Jesus per nå. Hvordan kunne hun klare å ha bare Jesus som Herre i sitt liv når ektemannen ville ha henne med på de buddhistiske og shintoistiske templene?! I Japan er det vanlig å blande religioner – allerede blandes buddhisme, shintoisme og andre religiøse ritualer i de fleste japaneres religiøse utøvelse. Det å få øye på at Jesus ikke bare er en religiøsitet som man kan tillegge sitt allerede eksisterende religiøse liv er dermed et stort steg i flere japaneres liv. Venninnen til Tone måtte likevel innrømme at hun ikke per nå vil klare å avstå helt fra å delta på ritualer mannen ville spørre henne med på. Vær gjerne med å be for denne ektemannen, om at Jesus må bli åpenbart for han.
Vi velger å takke Jesus for alle ferdiglaget gjerninger vi får lov til å vandre inn i.
Det har vært nå i nesten et år og er fremdeles mangel på ris i Japan. Japan er selvforsynt med ris, og driver også på med eksport av ris.
Det er mange spekulasjoner og tanker omkring hvorfor det er slik, mange artikler er skrevet og mange uttalelser er gjort. Er det avlingen som slo feil ut, holdt Japan tilbake risplanter fra å bli plantet forrige vår for å hindre inflasjon osv.
Det er i slike situasjoner du virkelig ser at Japan er et samfunn bygget rundt fellesskapet. Man tenker aldri bare på seg selv i Japan. Ris må alle ha! Det er jo maten vår her i Japan! Derfor er det ingen som hamstrer. Selv om du noen ganger må gå til flere butikker før du finner en pakke med ris som du trenger så sårt. Alle følger den uskrevne regelen, når du holder på å gå tom for ris i huset ditt – da handler du en ny pakke.
For en ære det er å ta del i et samfunn som av seg selv hjelper hverandre igjennom en lang periode med rismangel. Nå i disse dager kjøres nye risplanter ut for å plantes. Tiden vil vise til høsten om butikkene endelig på nytt skal få lov til å være fulle av ris.
Vår kollega Inger Valbø hadde tatt et så fint bilde av akkurat dette som hun delte på sin instagram for ikke så lenge siden:
Men Japan mangler ikke bare ris for øyeblikket, de mangler også kunnskap om og kjennskap til Jesus. Etter å ha vært her i Japan i flere år, er det like fascinerende hvordan japansk tenkning, kultur og religiøsitet er så totalt annerledes enn det kristne livssynet. For eksempel du trenger ikke å være kristen i Norge for å vite hva tilgivelse er. Selv etter en stor ugjerning, gir vi fanger i fengselet frihet igjen – vi anerkjenner at de har gjort galt og forårsaket mye vondt, og vi tilgir dem, gir dem frihet til å starte på nytt – og med det en ny sjanse til å velge det gode. Dette finnes ikke i Japan.
På en av de engelske kafeene vi driver snakket Tone om en forbryter hun visste om som hadde gjort en feil av den type karakter at mannen hadde blitt dødsdømt. Nøyaktig hva han hadde gjort vet hun ikke, men dødsdømt var han. Japanere har dødsstraff i sitt rettsvesen, så de alle forstod godt hvilken type forbryter han var. Også spurte Tone menneskene på kafeen: Hva gjør dere når dere gjør gale ting? Etter en liten kort tenkepause, fortsatte Tone videre med å fortelle om denne forferdelige forbryteren som da tilfeldigvis hang på korset ved siden av Jesus. Det denne forbryteren da gjorde var å vende seg til Jesus – og da sa Jesus direkte til han at han skulle bli med han til paradis. Dødsdommen var ikke over denne mannen lengre, den ble borte – mannen skulle få leve evig med Jesus – akkurat fordi Jesus i samme øyeblikk påtok seg samme dødsdom for denne mannens skyld og for resten av verden. Dere skulle sett de store øynene på de fremmøtte japanerne. Tone kunne se at dette var helt nytt for mange av dem. Tone spurte menneskene som var kommet på nytt: Hva gjør dere når dere gjør gale ting? Og denne gangen tok hun runden og fikk alle til å svare.
Den ene påstod at han aldri gjorde samme feil to ganger – eller det var alltid det han strevet etter. Og hvis en venn gjorde samme feil mot han to ganger, da hadde han all grunn til å ikke være venner mer. Den andre mente det var virkelig verdt å huske på alt det gale alle hadde gjort, aldri glemme det gale man selv heller gjorde – det var verdifull. huske på – det var på den måten det gale kunne gi vekst og makt. En tredje mente at siden han selv var født som et godt menneske og dermed gjorde mest godt, var spørsmålet Tone stilte ubetydelig. En annen mente at når man gjorde galt, var det bare fordi man ikke jobbet hardt nok – en som gjorde for mye galt var altså en som ikke stod på med all sin kraft i livet. Det var bare å jobbe hardt nok, og du vil ende opp med å aldri gjøre galt. Det var også en som mente at å snakke om det mennesker gjorde feil var under hennes verdighet, hun hadde en ære å beholde – og da gav man ikke oppmerksomhet til slikt.
Tone fortalte så hva hun gjør når hun gjør galt. At det var det samme som han mannen som tilfeldigvis hang ved siden av Jesus der på korset. Og hun forklarte hva hun opplevde skjedde når hun gjorde det, og om hvorfor hun tenker det er nødvendig og viktig.
Å være misjonær i Japan er virkelig en tålmodighetsprøve. Japansk virkelighetsforståelse er veldig annerledes enn den hadde vært dersom de hadde kjent Jesus. Hvordan kan det japanske folk få øye på at vi er på en ødelagt jord, en jord med synd, en jord som har vendt Gud ryggen – en jord som ingen av oss kan redde oss selv på, vi trenger alle en redningsmann? Gud finnes, han elsker alle mennesker – han reddet oss alle ved Jesus.
Å være misjonær i Japan er virkelig en tålmodighetsprøve. Nordmenn og japanere er ulike. Vi nordmenn er raske til å endre mening, vi kan være flyktige – og vi trenger bare å ta hensyn til oss selv som individ når vi mener noe. Vi står opp for oss selv, og må ta selvstendig ansvar for det vi selv steller i stand rundt oss. Japanere bruker lang tid på å endre sitt syn på en sak fordi de er lojale og trofaste. Når de endrer synspunkt vil også dette påvirke deres identitet som alltid er knyttet til en gruppe mennesker. Blir du alene tilbake fordi du mener annerledes, har du mistet hele din identitet – du har mistet din gruppetilhørighet. Hele din ære står på spill.
I perioden vi har vært her i Japan har vi møtt enkelte som vil døpe seg. Men ettersom vi snakker med dem, ser vi at de egentlig bare vil utføre dåpsritualet for sikkerhetsskyld – de ønsker ikke å ha Jesus som Herre i sitt liv. De vet enda ikke hvem Jesus virkelig er, Jesus har ikke møtt dem enda. De liker ritualer, og tenker ethvert ritual gir dem noe godt i livet. For en glede det hadde vært å kunne fortalt om en folkemasse som hadde døpt seg i løpet av disse 7 årene vi har vært her i Japan – men hvilken katastrofe det hadde vært om ingen av dem virkelig vandret med Jesus som sin frelser i sine hverdager, at de bare hadde blitt døpte. Japanere søker, de strever og de jobber – de er uendelige verdifulle hver og en av dem akkurat slik som Gud har skapt dem, høyt elsket av Jesus. Japanere er som sagt utrolig lojale og trofaste. Jeg forstår godt hvorfor Gud har tålmodighet til å vente på denne nasjonen til å våkne opp. Dengang mange av dem skal få se seg frelst i Jesus Kristus blir en spennende dag, akkurat fordi dette er ikke hvilke som helst mennesker. Dette er japanere! Og Gud vil at de skal være japanske Guds barn.
Vi som har bodd i Japan i så mange år nå, synes det er fryktelig få mennesker i Norge. Og det er nok en sannhet også. Selv om Norge er en resurssterk nasjon med mye penger, er vi virkelig få nordmenn i denne verden. Dette gjør imidlertid at vi som nordmenn i utlandet får noen artige forespørsler innimellom.
Verdensutstillingen World Expo 2025 er i Osaka i år, altså i nabobyen til her vi bor i Japan. Da Den Norske Ambassaden spurte NLM-misjonærer om noen av oss kunne tenke oss å komme med barna våres til Expo på den nordiske paviljongen (Nordic Pavilion) for å markere 17.mai – passet det godt for oss som familie da 17.mai falt på en lørdag i år. En flott opplevelse og lærerikt for oss alle.
Ole Bjarne opptrådte med sang på den nordiske paviljongen.
Screenshot
Mens barna hjalp til med å demonstrere de klassiske 17.mai-lekene, og heie på alle de fremmøtte barna som ville prøve dem.
Det var virkelig fint og lærerikt for barna våres å treffe andre norske barn som hjalp til denne dagen. Disse barna sine foreldre jobbet for eksempel på den norske ambassaden, i et firma i Japan eller rett og slett jobbet og flyttet rundt med Expo på fulltid.
Arrangementet i anledningen 17.mai ble fanget opp av Expo selv, og vi ble godt dokumentert på deres offisielle dagsfilm av 17.mai. Denne offisielle filmen finner dere på expo2025japan sin Instagram og Facebook.
Dette ble ekstra stas for våre eldre gutter, som nå denne uka kunne gå til skolen – klare med film både fra Expo og annen film om Norge for å lære sine medelever om landet sitt. Vi er misjonærer i et annet land med hele oss, med all vår tid og med alle våre penger – og med alle våre gutter. Vi er her i Japan først og fremst for å dele alt det Jesus har gjort for oss, men det må balanseres så guttene våres blir ivaretatt oppi det hele.
Det var derfor noe fint å kunne vise guttene våres at foruten å være en del av den store Guds familie som brer seg utover i hele verden, er de også med i gjengen av nordmenn i denne verden. Og i kraft av å være nordmann, finnes det mange spennende muligheter til å gjøre store ting for Jesus.
Det var også mange folk som kom bort til oss og spurte om Norge. Det var fint å kunne fortelle mange ulike ting om Norge. Også fortelle om at Norge er regnet som et kristent land, og at vi kan se spor av bibelens lære i samfunnet i Norge – men at det ikke var det samme som om enhver nordmann var kristen.
Den norske ambasadøren fikk også pratet med lederen for NLM i Japan, altså Ole Bjarne. NLM-misjonærene er en av de større gruppene med nordmenn her i Japan, og det er flott å ha en sterk tilstedeværende ambassadør på Den Norske Ambassaden i Tokyo.
Når jobben var ferdig på den nordiske paviljongen, fikk vi gått litt rundt for å se på andre ting også. Det var flott å kunne besøke andres lands paviljonger og fortelle guttene våres at også i dette landet er det misjonærer. La oss fortsette å be for dem.
Flott å være sammen med de kristne her i Japan på langfredagsgudstjeneste på kvelden med nattverden. Det er ikke en eneste fridag i løpet av påska i den japanske kalenderen. Påska med andre ord helt utelatt i et helt folk. Kristne er virkelig fremdeles en minoritetsgruppe i Japan. Et land med fryktelig mange mennesker.
Påska er derfor noe kristne I Japan feirer sammen inni kirka, og begynner for mange med en kveldsgudstjeneste på langfredag. Men det mangler ikke på frimodighet fra de kristne likevel.
Kirka inviterte nabobarn til påskesøndagsskole hele april med ulike aktiviteter som jakt på påskeegg og mer. Siden påske er så ukjent, er vi veldig takknemlige for en herlig liten gjeng av nabobarn kom sammen med oss og fikk høre om Jesu død og oppstandelse for dem.
I Japan kremeres folk når de dør. Og kirka har et eget rom der kirkenes medlemmer kan ha sine avdødes urner. Mye kultur og religiøsitet i Japan er knyttet til de avdøde. Derfor faller det naturlig for den japanske kirke å åpne opp urnerommet, slik at folk kan besøke sine avdøde før de går på påskegudstjenesten. Dem som er gravlagt i krika var kristne, men øvrig familie er nødvendigvis ikke kristne. Dette fører til at hver gang det er påskegudsjeneste er det mange ikke-kristne som kommer etter de har besøkt urnerommet. Der får de høre om Jesus som den avdøde trodde på, om hvordan han fornedret seg selv og kom som et menneske for å seire over døden.
Etter påskegudstjenesten er det påskefest med god mat, godt fellesskap og lek før de alle skal tilbake til sine hverdager der påskas budskap er helt ukjent. Heldigvis er de der på lag med den levende Gud som kom med den største kjærligheten. Johannes 15, vers 13: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» Jesus døde jo ikke bare for vennene sine, men også for fiendene sine. God påske! Jesus lever!
Dere må tro det er en herlig å trille rundt på disse to i en millionby.
Det er virkelig mange flotte folk som bor her – og det er så fint å snakke med dem man treffer som har tid. Og hvilken nåde det er å få oppleve igjen og igjen å dele evangeliet om Jesus før første gang til mennesker man møter der midt i sin hverdag. For en velsignelsen det er å kunne vise og hjelpe til med å laste ned Bibel-app på mobilen. Vi bestemmer ikke hva folk vil sette sin lit til, men hvordan kan folk tro uten å ha hørt?
Vi har mange aktiviteter og engasjement vi driver på med her i Japan. Og alle får med seg vårt bidrag fordi vi er disse hvite misjonærene. Men det er stadig disse tingene som skjer innimellom som vi opplever som mest berikende. Disse tingene som bare får lov til å skje naturlig og stille, uten publikum. La oss forklare.
En mor fra en av småguttenes barnehage kommer til Tone og forteller at hun kanskje skal flytte igjen på grunn av jobben til ektemannen. Denne gangen håper hun på at jobben til mannen ber dem flytte til utlandet, for hun har så lyst å oppdage verden og ikke bare Japan. Og i den anledning så får Tone spørsmål om hvilke forskjellige land i verden det finnes misjonærer i. Ja, det er ikke så godt å svære på – men Tone kunne nevne noen tilfeldige land som Misjonssambandet har misjonærer i.
Moren definerte at et av landene var i Sør-Amerika. Hun trodde det var fryktelig mange kristne i Sør-Amerika da de hadde den store verdensberømte Jesus-statuen der. Joda, det er mange gode kristne i Sør-Amerika! Men Tone måtte fortelle at hun hadde hørt om flere som blandet annen ikke-kristen religiøs aktivitet sammen med en katolsk kristen tro. Og Jesus hadde nå sagt i Bibelen at det er bare Han alene som kan frelse. Altså det motsatte av å mikse flere religioner og religiøse aktiviteter. Tone bet seg litt i leppa når hun sa dette, for hun vet så godt at dette med å blande sammen flere religioner er en del av den religiøs utøvelse for de fleste japanere. Dette fører til at flere japanere kan ha mest lyst til å bare legge til sin religiøsitet deler av kristen utøvelse, og ikke vende seg mot Jesus med hele seg.
Og sannelig – pausen kom – den typen som kommer når man snakker om livet på den måten at det er en sånn hårfin balanse mellom respekt og ikke respekt. Hva er det største problemet med å mikse religioner, Tone? …
Også hadde man på nytt stilt seg frem, sårbar – og attpåtil så var det nå bare å få sagt det hele på en nyansert og tydelig måte på dette vanskelige japanske språket på toppen. Hvordan ville du snakket videre om dette? Det hele munner jo enkelt ut i at vi tror det finnes en sannhet her i verden. Jesus sier selv han er veien, sannheten og livet. Men hvordan formidler man dette til mennesker?
Er det ikke litt sånn at mennesker lager sine egne guder når de mikser sammen forskjellige ritualer og aktiviteter hentet fra ulike religiøsiteter? Ingen går iallfall rund å tilber den samme guden når alle lager sin egen miks av hva som er sant om han? Gud er noe langt større enn det!
Hva mener du med «større enn det», Tone? Og med det spørsmålet kunne evangeliet deles fra begynnelse til slutt. Det er noe unikt å dele sannhetene om hvem Jesus er til folk rundt seg. Vi opplever at Jesus er den største gaven i våres egne liv. Vi er evige takknemlig for å kjenne Jesus. Det er en stor glede for oss at Jesus står med åpne armer til alle. Jesus tok virkelig all synd på seg i sin død og oppstandelse, så ethvert menneske kan få leve ved han
Ja, disse tingene som bare får lov til å skje naturlig og stille, uten publikum. Vi velger å takke Gud for dem hver dag.
Det er noe flott å være på lag med lokale i det man gjør. I løpet av året inviterer kirka nabolaget sitt til ulike eventer, og naboene strømmer til. Flott at kirka kan være et samlingspunkt i det nabolaget den er. På samme måte er mange kirker og forsamlinger i Norge et samlingspunkt for sitt nabolag.
På keiserens fødselsdag inviterte kirka til laging av mochi, altså disse klissete riskakene fra Japan. Ole Bjarne og Tone hadde den gleden av å hjelpe til så vel som å invitere med alle våre venner i nabolaget. Caspian og Daniel var også med oss da barnehagen var stengt på keiserens fødselsdag, mens Alf Ivar og Benjamin måtte på skolen denne dagen.
Mens risen gjorde seg ferdig på ovnen, fortalte Maekawasensei, presten, en bibelhistorie, og vi sang noen kristne sanger sammen – så braket det løs med laging og spising av mochi.
Først må vi banke den med en hammer i en mørtel. Alle, barn som voksne, stiller seg opp i kø for å slå noen ganger hver.
Så må den store biten deles opp, og man må forme kakene slik at de blir pene.
Det er kjekt å se kirka fylles opp av folk fra nabolaget som ellers ikke går i kirka. Japaneres egen tro og lære er så ulik fra det vi finner i Bibelen. Det tar tilsynelatende tid for en japaner å forstå seg på hvem Jesus sier at han er og hvorfor. Tilgivelse for eksempel har ikke en naturlig plass i en japaners liv. Det er utfordrende å dele evangeliet om Jesus til folk som nesten ikke har noe i sitt egen som ligner på noe av det budskapet du kommer med. Men vi gir ikke opp. Og vi kommer ikke med tomme ord, vi kjenner den levende Jesus som er han som åpenbarer seg selv for mennesker til den riktige tid.
Å være misjonær i et iland, der folk verken trenger kompetansen eller pengene dine – er altså så spennende! Spesielt når landet har så vanvittig mange millioner av mennesker som du kan bli kjent med!
Å la vårt eget hjem være en resurs som deles med flere av de vi møter på var vei, er blitt en veldig fin og stor del av det evangeliserende arbeidet vi gjør her i Japan. Hjemmet her i Japan er privat. Det er ikke slik at man inviterer alle hjem til seg selv. Når vi invitere noen hjem til oss er det akkurat det samme som at vi åpner opp for en nærere relasjon med vedkommende. Det ligger altså ingen form for høflighet i å invitere folk hjem, det utelukkende viser at vi vil nærmere hverandre.
Den ene part som inviterer formidler at den vil nærmere og den andre som takker ja til invitasjonen formidler at den også vil nærmere. I Norge er det jo også noe av dette. Men i Norge er det også på en måte nødvendig å invitere folk hjem siden det er for kaldt eller dårlig vær til å bare møte folk ute. Eller man inviterer folk hjem rett og slett fordi det ikke er så mye annet å gjøre hvis man ønsker å være sosial der man bor.
Men hvem har kommet i vår vei, hvem har vi hatt på besøk i vårt hus? Det er mange forskjellige folk kan vi si dere!
Vi kan være glade for at vi kan få lov til å leve et travelt dog rolig liv med våre fire gutter. At vi er en familie som har Jesus med på laget. Jesus får lov til å betyr mye for både oss voksne og våres egne barn. Tenk at vi kjenner Jesus som vår frelser og venn! Jesus elsker virkelig ethvert menneske her på jorda, og han er bare et øyekast unna ethvert menneske som vil ha noe med han å gjøre – uansett hva slags liv de har ført frem til det øyeblikket. Hvilken fantastisk Gud vi tror på!
Vi inviterte alle våres gode venner i nabolaget til julefest i kirka, og når de inviterte sine venner igjen – så ble det over 30 stykk som samlet seg til kirka på julefest i regi av søndagsskolen i Aotani Kirke.
Hele julefesten ble startet med at vi viste en 5 minutter lang tegnefilm som fortalte juleevangeliet. Etter vi hadde sett den, så spurte vi hvor mange som hadde hørt den historien før – mange rakk opp hånden. Så spurte vi om det var noen som hadde kommet til kirka i dag og som aldri hadde hørt denne historien før – 5 barn rakk hånda høyt opp i været, og mødrene som var med dem kunne sikkert gjort det samme om de våget. Jesus er virkelig enda ukjent for så alt for mange her i Japan. Men nå fikk iallfall 5 barn til sammen med sine mødre få høre om Jesus som ble født her på jorda, døde frivillig og overvant døden slik at vi alle som tror på han kan få leve enn om vi dør.
Det ble arrangert både quiz og bingo – dere skal tro det var høyt støynivå. Alle ville vinne de flotte premiene og jobbet på så godt de kunne med å få svart riktig. Da presten, Maekawasensei, hadde en andakt ble det helt tyst igjen. Alle fulgte med på da han forklarte hvorfor disse tre mektige og vise kongene hadde med seg gavene gull, røkelse og myrra – ikke akkurat de vanlige gavene man gir en baby liksom.
Det kom også en stor kanin og bjørn på besøk, de delte også ut premier til vinnere av en loddtrekning. Alltid spennende å se hvem som vinner.
Det var ellers mye sang og musikk. Alle lærerne i søndagsskolen som kunne spille et instrument stilte opp og laget et flott band, Tone og Ole Bjarne sang sammen med bandet. Alf Ivar, Benjamin og Ole Bjarne stilte også opp og sang en egen julesang til dem alle.
Det er noe unikt når barn får formidle til barn, og vi synes det var modig av Benjamin og Alf Ivar å stå slik å synge om Jesus foran alle kompisene sine og de andre fremmøtte.
Og å dele Guds kjærlighet gjennom de koseligste smilene, det vet Daniel å gjøre. Han ser ikke forskjell på folk, han blir gode venner med dem alle, akkurat slik som Jesus også vil at alle vil ha han som en god venn uansett hvem de er.
Vi velger å takke Jesus for dem alle som kom, at dem vi inviterte inviterte videre med seg folk – helt til det plutselig til og med kom noen til kirka som da aldri hadde hørt om Jesus før – er til stor inspirasjon for oss alle. Hvordan kan de ha et reelt valg på hvem de tror på før de har hørt? Dere som ber til Jesus må bare fortsette å be sammen med oss for arbeide her i Japan, at vi bare stadig kan nå lengre og lengre ut til alle de millionene som enda ikke vet noe Jesus.
Ferdige fotspor 