Umiddelbart etter gudstjenesten en gang i måneden deler alle medlemmene i kirka seg i forhåndsbestemte grupper for å be sammen, og for å be for hverandre. Alle gruppene har fått anvist sin krok eller plass å være. Det hele tar langt mindre enn 1 time for de fleste gruppene. Kirkekaffen og kjeksen kan umiddelbart etterpå inntaes (eller her i Japan er det jo egentlig matpakken og teen som inntaes). Dette er en veldig fin måte å få hele fellesskapet i kirka til å be sammen jevnlig.

Vi er satt opp til å være på gruppa sammen med ungdommene i kirka. Det er virkelig et privilegium å kunne sitte slik å be sammen, og å be for hverandre. Alle får ordet i tur og orden. Det deles kort om hva som har skjedd siden sist og hva vi kan være med å be for deles deretter. Helt til slutt ber vi alle samtidig for den som sitter ved vår høyre side. Slik er det ungdommene organiserer sin bønnestund.

Det har skjedd noe merkverdig i flere kirker og andre kristne fellesskap etter disse nesten 3 årene med diverse anbefalte restriksjoner fra den japanske stat mens Covid19 herjet rundt. Det er oppstått et hull. Et hull der det ikke er kommet nye ungdommer til ungdomsfellesskapet. Tre år er veldig lenge i et ungdoms liv.

I Aotani kirke, hvor vi jobber, var det flere barn fra nabolaget som gikk fast på barneopplegg i kirka som da var blitt gamle nok til å akkurat skulle gå over i ungdomsarbeidet – men så kom Covid19. Da la ikke den japanske staten tilrette for å kunne samles lengre. Kirka og alle andre i Japan ønsket å følge anbefalingene fra staten om å forsøke å møte minst mulig folk. En nødvendighet var det også de periodene der sykehuskapasiteten var tilnærmet oppbrukt i området vi bor i.

Nå når ungdomsarbeidet er oppe igjen, så kommer bare de ungdommene som allerede hørte til i ungdomsfellesskapet tilbake. Nabobarna som akkurat var blitt gamle nok for 3 år siden, synes ikke det er så enkelt å komme til noe som de egentlig er 3 år forsinket til å begynne i. Istedenfor kirka er andre ting på en måte blitt viktige for dem disse 3 første årene av ungdomstiden. Omstendighetene gjorde at kirka ikke kunne være der for dem akkurat da, og de har derfor funnet håp og glede i andre ting.

Det har vært underlig å stå sammen med ei kirke som opplever dette. Det har vært spesielt å oppleve dette som misjonær også. På den andre siden er det jo spennende å oppleve å være der igjen for ungdommer i kirka som egentlig kjenner at de har vokst ifra ungdomsarbeidet på disse 3 årene med Covid19. De famler seg på en måte fremover mot voksenlivet eller er allerede i voksenlivet på alle plan. Og dette har de måttet gjort nå i 3 år på egenhand.

Aotani kirke har heldigvis klart å fatte mot. De har begynt å samles i bønn 15 minutter før søndagsskolen som er hoveddelen av barneoaplegget for denne kirka. Dersom ungdommene ikke kommer tilbake, la oss iallfall få nabobarn igjen på søndagsskolen slik at vi kan på nytt vandre sammen med dem i mange år – ja vandre med dem helt inn i ungdomstiden. Det er rett og slett veldig strekt å være vitne til slike bønner, sterkt å stå sammen med kirka i dette. Måtte Gud svare i sin tid på den måten han ser er til det beste for dette kristne fellesskapet og for nabolaget.

Vi beundrer tålmodigheten hos det japanske folk. Måtte Gud svare på deres tålmodighet med vekkelse! Og må Gud vise hvordan og hva vi som misjonærer skal være og gjøre i møte med det hele.