Når man bor i Japan, er det selfølgelig Sumo på alle TVene på poliklinikken. En voldsom sport med mye muskler!

Det måtte gå litt tid. Litt tid til å la det hele synke inn litt. Roe litt ned. Nå er vi klare til en siste oppdatering om Tone.

Vi er alle glade for at Tone er hjemme. Og Tone er glad for å være hjemme med hele familien. Hun blir fulgt opp med hyppige legetimer på poliklinikk nå etter operasjonen. Og det må hun nok belage seg på å bli en lang stund. 

Det er fremdeles væske bak netthinnen. Dette gjør at netthinnen fremdeles ikke er 100% festet, og kan potensielt løsne igjen. Men det er også operert inn noe rundt øyet som tvinger netthinnen til kontakt. Dette rundt øyet er heldigvis fremdeles slik det skal være. 

Dette fører til at Tone fortsatt blir bedt om å ta mye hensyn til øyet sitt. Så lenge øyet er slik det er nå, må hun gjøre det. Det vil si at hun ikke kan løfte tunge ting, ikke bøye seg fremover, ikke ha bråe og raske bevegelser – alt dette for å hjelpe til slik at øyet kan heles etter øyeoperasjonen. At hun må være så forsiktig så lenge, er fordi den væska som fremdeles er i øyet gir økt risikoen for ny netthinneløsning. 

Alt dette gjør jo livet litt annerledes. Vi er veldig imponert over fire gutter som tar dette på en fin måte. Tone er også mektig imponert over Ole Bjarne som står på med den største selvfølgeligheten i møte med mye ekstra arbeid hjemme, som ellers var delt mellom oss voksne. 

Synstester viser at synet på det høyre øyet er betydelig svekket, men dersom det forblir som nå  vil Tone kunne se med gode brilleglass. Det at hele netthinnen løsnet under operasjonen, det at synet til Tone gikk i svart under operasjonen, har klart påvirket øyets synsevne negativt. Synet vil endre seg i løpet av de 2-3 neste månedene. Det kan fortsatt gå begge veier, men vi våger å være optimistiske. Tiden vil vise. 

Selv om det er utfordrende for alle, gjør Tone en så god jobb hun kan med å ta hensyn til øyet, siden belastninger for øyet kan lede til komplikasjoner. 

Vi er uendelig takknemlige for alle dere som har vært med oss i bønn og gitt oss omsorg på andre måter. Vi har merket deres bønner og omsorg. Takk. Vær gjerne fortsatt med oss i bønn for oss som familie og om at Tone må få lov til å ha et brukbart øye inn i fremtiden. 

Sannhetene i Bibelen er ikke sannheter i det japanske samfunnet. Når man bor i et annet land enn Norge er det er lett å oppdage hvordan Norge er et land hvor kristne sannheter og verdier tydelige har satt sitt preg i mange sammenhenger. Det er ikke alt ved Norge som er kristent, men innflytelsen og historien er der. Mens i Japan er det helt fraværende. Kristen tro, sannheter eller verdier har ikke påvirket lande i det hele tatt. Og dette fører masse interessant med seg.

Hver gang det er English Café har jeg en miniandakt. I den løfter jeg ofte frem en sannhet fra Bibelen. Jeg beskriver og forteller litt om den. I Japan er det vanlig for folk å reflektere og dele tanker med hverandre når man er sammen, derfor stiller jeg også et åpent spørsmål som alle kan si noe om etter jeg har hatt miniandakten.

Den ene gangen løftet jeg frem hva Bibelen sier om verdi. I verden er det vanskelig å se at noe er verdifullt uten at man sammenligner det med noe annet. Jeg viste flere illustrasjoner med vektskåler, hvor noe veier mer enn annet. En suksessrik mann vs. en mann som har mislyktes. En dame vs. en mann. Penger vs. mange venner. Osv.

Ja, så hvordan snakker Bibelen om verdi? Bibelen forteller oss at ethvert menneske har blitt gitt en lik verdi av Gud. Verdien Gud gir mennesket vokser ikke, ei heller avtar ettersom hva menneskene gjør i livet. Verdien Gud gir mennesket er. Menneskets verdi eksisterer ved at mennesket er hva det er, verdien er ukrenkelig, umistelig, konstant. Det er enkelt å se menneskets enestående verdi når vi leser om Jesus sitt liv. Jesus elsket og hjalp alle typer mennesker, ingen var for rike, ingen var for små. Dette er ikke en sannhet som finnes i det japanske samfunnet. Og dermed viste det seg å være helt nytt for de fleste av dem som var kommet til English Café. Dem som kommer til English Café vet ikke noe særlig om Jesus, ingen har tidligere fortalt dem om det Bibelen forteller om.

I respekt for ethvert menneske, stiller jeg et så åpent spørsmål etter miniandakten at folk kan svare hva som helst og det blir riktig. Jeg spurte dem alle «Hva er det du synes er verdifullt i livet ditt?». Overskriften på dette innlegget er «Et glimt av himmel…», og det var det vi alle fikk denne gangen med hverandre.

Den første som liksom skulle svare på eller si sine tanker om det åpne spørsmålet, spurte like godt bare et motspørsmål: «Hvordan ser denne verdien vi menneskene har ut når den bare er gitt oss fordi vi er?» Ja, hvordan ser den ut? Hva hadde du svart?

Jeg tok frem illustrasjonen som viste vektskålen hvor en suksessrik mann veide tungt, mens en mislykket mann veide lett. Denne illustrasjonen viser hva det japanske samfunnet forteller folk. Også fortalte jeg om at i Bibelen fortelles det om at Jesus møtte begge disse type personene med en dyp kjærlighet og ønske om å hjelpe dem begge to. Jesus gikk til dem mislykkede og gav han verdighet – han spiste sammen med han, flere ganger hjalp Jesus praktisk til ved å helbrede slik at livet ble litt lettere å leve for den mislykkede. Jesus gikk likeså til den vellykkede, spiste med dem også – han møtte den rike med verdighet, og ofte gav han dem praktiske råd om hva de kunne gjøre med sin suksess slik at det ble til det gode. Jesus gjorde ingen forskjell på folk, han tok imot barn, han tok imot kvinner, han tok imot folk fra fremmed land, han snakket med opphøyde herremenn i templene. Da Jesus døde på korset, var det for alle type mennesker i hele verden. Slik ser det ut.

Deretter kom nummer to i rekken som skulle svare på dette åpne spørsmålet mitt. Hun måtte innrømme at hun hadde fått et seriøst stort problem i år da hun skulle minne jenta si på å oppføre seg pent slik at hun fikk julegave fra julenissen. Hun kom på alt det hun hadde hørt om på English Café, og hun beskrev hvordan det hadde vokst inni henne til å virkelig være sannheter for henne. Hun ville virkelig dele og leve disse sannhetene med jenta si. Hun ville at sin jente aldri skulle måtte tro at hun kunne gjøre seg fortjent til å bli elsket. Hun ville at jenta si skulle vite at hun er elsket av henne slik som hun selv hadde oppdaget at Jesus elsket oss alle. Og det med en slik kjærlighet som tilgir når galt skjer. Hun hadde sagt at i år er den julenissen som kommer til vårt hus litt mer sånn som Jesus, han vil gi deg en gave fordi du er min jente og jeg er glad i deg slik som du er.

Tredjemann som skal svare på det åpne spørsmålet, er en penere, vellykket, eldre dame som har flyttet fra Tokyo til Kobe for kort tid siden. I kjedsomhet hadde hun gått rundt i sitt nye nabolag, og dermed gått inn i den store åpne døra til kirkebygget – og der møtte hun oss på English Café. Siden har hun alltid kommet til kafeen. Aldri før har hun vært i et kirkebygg, aldri før hadde hun hørt noe om Jesus. Hennes datter er en vellykket, gift bedriftsdame her i Kobe, og hun eier en meget anerkjent og suksessrik kafe nede i sentrum. Hun har et barnebarn. Denne damen begynner hele sin refleksjon med: «Jeg har egentlig alltid følt meg verdifull, hele livet, helt fra jeg var liten og ubetydelig har jeg kjent meg verdifull. Og nå vet jeg hvorfor! Det er jo denne Jesus. Hvorfor har ingen fortalt meg om det litt før? Nå er jeg jo mange og nitti år gammel.» Denne damen har også begynt å komme på søndagsgudstjenestene i kirka, og hun har nylig startet å synge i kirkekoret.

Dere kan tro at Japan er et spesielt land å være misjonær i. Det er alle disse hundre millionene med mennesker. Det blir så mange at det lille man kan gjøre som et menneske i dette landet oppleves så stakkarslig og lite. Men så får man disse glimtene. Glimtene av en levende Jesus som er her sammen med oss – som er her i Japan til tross for at de aller fleste enda ikke vet av han. Jesus er like relevant for japanere, sannhetene setter dem like mye fri som oss fra Norge. Jesus gir dem håp, elsker dem. Tenk om denne nasjonen kunne få oppleve en vekkelse der mange på en gang får lov til å møte Jesus som sin Herre og Frelser. Hva ville da skjedd?

Vi har opplevd bølge av etterspørsler om å skrive artikler både her og der som nå etterhvert vil bli publisert. Vi har det travelt, og vi har dermed hatt mye å dele. Det er spennende og godt å oppleve det! Informasjon og historier fra oss her i Japan vil dermed komme nå en periode igjennom andre informasjonskanaler enn bloggen. Misjonssambandets blad Utsyn er et eksempel på en slik informasjonskanal. Vi beklager at en følge av det har blitt at bloggen har stått litt stille.

Det er kjent for oss at dere som leser bloggen ikke nødvendigvis er brukere av de informasjonskanalene hvor det vil komme informasjon og historier fra oss fortløpende. Men det er aldri slik at vi får til å dele alt med alle. Vi opplever det som positivt å kunne dele informasjon og historier igjennom flere kanaler til flere ulike mennesker.

I september var det ei venninne som sa til Tone: Jeg vil lære deg Ikebana, kan jeg komme hjem til deg å ha et skikkelig kurs for deg? Ikebana er en japansk blomsteroppsats, og denne venninnen hadde vist meg litt om det fra før. Hvor heldig jeg er som har japanske venner som vil lære meg masse forskjellig. Dagene i september var helt fulle av andre gjøremål, aktiviteter og eventer. Men nå i oktober fikk jeg åpnet huset mitt, og denne venninnen kom og hadde kurs i Ikebana. Hun inviterte selv med seg en egen venninne, jeg inviterte dermed også med meg en egen venninne fra nabolaget – også kom det ei vi har som felles bekjent. For en koselig gjeng å være sammen med.

Det tar tid å bygge jevnbyrdige vennskap på tvers av kultur og språk. Men det har virkelig vært godt å kjenne på at stadig flere av mine japanske venner gir vel så mye som de tar fra meg. Jevnbyrdige vennskap gir livskvalitet. Og jeg opplever meg privilegert å å få være i et land der jeg får lov til å komme nærme andre mennesker ved å være likestilt dem.

Denne venninnen har faktisk gått på skole for å lære Ikebana, og i sine yngre dager før hun ble gift – hold hun kurs i Ikebana jevnlig i byen Kyoto som er ansett som kulturhovedstaden i Japan. Veldig flott å få lære Ikebana fra ei som virkelig kan det hun snakker om. Mange interessante regler som må følges i forhold til lengde på blomster og antall blomster. Enhver blomst studeres nøye, før man tar en avgjørelse for hvilken vinkel blomsten skal plasseres inn i oppsatsen i. Det er ikke rart at japanske blomsteroppsatser får sin helt egne karakteristiske utseende.

Umiddelbart etter gudstjenesten en gang i måneden deler alle medlemmene i kirka seg i forhåndsbestemte grupper for å be sammen, og for å be for hverandre. Alle gruppene har fått anvist sin krok eller plass å være. Det hele tar langt mindre enn 1 time for de fleste gruppene. Kirkekaffen og kjeksen kan umiddelbart etterpå inntaes (eller her i Japan er det jo egentlig matpakken og teen som inntaes). Dette er en veldig fin måte å få hele fellesskapet i kirka til å be sammen jevnlig.

Vi er satt opp til å være på gruppa sammen med ungdommene i kirka. Det er virkelig et privilegium å kunne sitte slik å be sammen, og å be for hverandre. Alle får ordet i tur og orden. Det deles kort om hva som har skjedd siden sist og hva vi kan være med å be for deles deretter. Helt til slutt ber vi alle samtidig for den som sitter ved vår høyre side. Slik er det ungdommene organiserer sin bønnestund.

Det har skjedd noe merkverdig i flere kirker og andre kristne fellesskap etter disse nesten 3 årene med diverse anbefalte restriksjoner fra den japanske stat mens Covid19 herjet rundt. Det er oppstått et hull. Et hull der det ikke er kommet nye ungdommer til ungdomsfellesskapet. Tre år er veldig lenge i et ungdoms liv.

I Aotani kirke, hvor vi jobber, var det flere barn fra nabolaget som gikk fast på barneopplegg i kirka som da var blitt gamle nok til å akkurat skulle gå over i ungdomsarbeidet – men så kom Covid19. Da la ikke den japanske staten tilrette for å kunne samles lengre. Kirka og alle andre i Japan ønsket å følge anbefalingene fra staten om å forsøke å møte minst mulig folk. En nødvendighet var det også de periodene der sykehuskapasiteten var tilnærmet oppbrukt i området vi bor i.

Nå når ungdomsarbeidet er oppe igjen, så kommer bare de ungdommene som allerede hørte til i ungdomsfellesskapet tilbake. Nabobarna som akkurat var blitt gamle nok for 3 år siden, synes ikke det er så enkelt å komme til noe som de egentlig er 3 år forsinket til å begynne i. Istedenfor kirka er andre ting på en måte blitt viktige for dem disse 3 første årene av ungdomstiden. Omstendighetene gjorde at kirka ikke kunne være der for dem akkurat da, og de har derfor funnet håp og glede i andre ting.

Det har vært underlig å stå sammen med ei kirke som opplever dette. Det har vært spesielt å oppleve dette som misjonær også. På den andre siden er det jo spennende å oppleve å være der igjen for ungdommer i kirka som egentlig kjenner at de har vokst ifra ungdomsarbeidet på disse 3 årene med Covid19. De famler seg på en måte fremover mot voksenlivet eller er allerede i voksenlivet på alle plan. Og dette har de måttet gjort nå i 3 år på egenhand.

Aotani kirke har heldigvis klart å fatte mot. De har begynt å samles i bønn 15 minutter før søndagsskolen som er hoveddelen av barneoaplegget for denne kirka. Dersom ungdommene ikke kommer tilbake, la oss iallfall få nabobarn igjen på søndagsskolen slik at vi kan på nytt vandre sammen med dem i mange år – ja vandre med dem helt inn i ungdomstiden. Det er rett og slett veldig strekt å være vitne til slike bønner, sterkt å stå sammen med kirka i dette. Måtte Gud svare i sin tid på den måten han ser er til det beste for dette kristne fellesskapet og for nabolaget.

Vi beundrer tålmodigheten hos det japanske folk. Måtte Gud svare på deres tålmodighet med vekkelse! Og må Gud vise hvordan og hva vi som misjonærer skal være og gjøre i møte med det hele.