Dere må tro det er en herlig å trille rundt på disse to i en millionby.

Det er virkelig mange flotte folk som bor her – og det er så fint å snakke med dem man treffer som har tid. Og hvilken nåde det er å få oppleve igjen og igjen å dele evangeliet om Jesus før første gang til mennesker man møter der midt i sin hverdag. For en velsignelsen det er å kunne vise og hjelpe til med å laste ned Bibel-app på mobilen. Vi bestemmer ikke hva folk vil sette sin lit til, men hvordan kan folk tro uten å ha hørt?

Vi har mange aktiviteter og engasjement vi driver på med her i Japan. Og alle får med seg vårt bidrag fordi vi er disse hvite misjonærene. Men det er stadig disse tingene som skjer innimellom som vi opplever som mest berikende. Disse tingene som bare får lov til å skje naturlig og stille, uten publikum. La oss forklare.

En mor fra en av småguttenes barnehage kommer til Tone og forteller at hun kanskje skal flytte igjen på grunn av jobben til ektemannen. Denne gangen håper hun på at jobben til mannen ber dem flytte til utlandet, for hun har så lyst å oppdage verden og ikke bare Japan. Og i den anledning så får Tone spørsmål om hvilke forskjellige land i verden det finnes misjonærer i. Ja, det er ikke så godt å svære på – men Tone kunne nevne noen tilfeldige land som Misjonssambandet har misjonærer i.

Moren definerte at et av landene var i Sør-Amerika. Hun trodde det var fryktelig mange kristne i Sør-Amerika da de hadde den store verdensberømte Jesus-statuen der. Joda, det er mange gode kristne i Sør-Amerika! Men Tone måtte fortelle at hun hadde hørt om flere som blandet annen ikke-kristen religiøs aktivitet sammen med en katolsk kristen tro. Og Jesus hadde nå sagt i Bibelen at det er bare Han alene som kan frelse. Altså det motsatte av å mikse flere religioner og religiøse aktiviteter. Tone bet seg litt i leppa når hun sa dette, for hun vet så godt at dette med å blande sammen flere religioner er en del av den religiøs utøvelse for de fleste japanere. Dette fører til at flere japanere kan ha mest lyst til å bare legge til sin religiøsitet deler av kristen utøvelse, og ikke vende seg mot Jesus med hele seg.

Og sannelig – pausen kom – den typen som kommer når man snakker om livet på den måten at det er en sånn hårfin balanse mellom respekt og ikke respekt. Hva er det største problemet med å mikse religioner, Tone? …

Også hadde man på nytt stilt seg frem, sårbar – og attpåtil så var det nå bare å få sagt det hele på en nyansert og tydelig måte på dette vanskelige japanske språket på toppen. Hvordan ville du snakket videre om dette? Det hele munner jo enkelt ut i at vi tror det finnes en sannhet her i verden. Jesus sier selv han er veien, sannheten og livet. Men hvordan formidler man dette til mennesker?

Er det ikke litt sånn at mennesker lager sine egne guder når de mikser sammen forskjellige ritualer og aktiviteter hentet fra ulike religiøsiteter? Ingen går iallfall rund å tilber den samme guden når alle lager sin egen miks av hva som er sant om han? Gud er noe langt større enn det!

Hva mener du med «større enn det», Tone? Og med det spørsmålet kunne evangeliet deles fra begynnelse til slutt. Det er noe unikt å dele sannhetene om hvem Jesus er til folk rundt seg. Vi opplever at Jesus er den største gaven i våres egne liv. Vi er evige takknemlig for å kjenne Jesus. Det er en stor glede for oss at Jesus står med åpne armer til alle. Jesus tok virkelig all synd på seg i sin død og oppstandelse, så ethvert menneske kan få leve ved han

Ja, disse tingene som bare får lov til å skje naturlig og stille, uten publikum. Vi velger å takke Gud for dem hver dag.

Det er noe flott å være på lag med lokale i det man gjør. I løpet av året inviterer kirka nabolaget sitt til ulike eventer, og naboene strømmer til. Flott at kirka kan være et samlingspunkt i det nabolaget den er. På samme måte er mange kirker og forsamlinger i Norge et samlingspunkt for sitt nabolag.

På keiserens fødselsdag inviterte kirka til laging av mochi, altså disse klissete riskakene fra Japan. Ole Bjarne og Tone hadde den gleden av å hjelpe til så vel som å invitere med alle våre venner i nabolaget. Caspian og Daniel var også med oss da barnehagen var stengt på keiserens fødselsdag, mens Alf Ivar og Benjamin måtte på skolen denne dagen.

Mens risen gjorde seg ferdig på ovnen, fortalte Maekawasensei, presten, en bibelhistorie, og vi sang noen kristne sanger sammen – så braket det løs med laging og spising av mochi.

Først må vi banke den med en hammer i en mørtel. Alle, barn som voksne, stiller seg opp i kø for å slå noen ganger hver.

Så må den store biten deles opp, og man må forme kakene slik at de blir pene.

Det er kjekt å se kirka fylles opp av folk fra nabolaget som ellers ikke går i kirka. Japaneres egen tro og lære er så ulik fra det vi finner i Bibelen. Det tar tilsynelatende tid for en japaner å forstå seg på hvem Jesus sier at han er og hvorfor. Tilgivelse for eksempel har ikke en naturlig plass i en japaners liv. Det er utfordrende å dele evangeliet om Jesus til folk som nesten ikke har noe i sitt egen som ligner på noe av det budskapet du kommer med. Men vi gir ikke opp. Og vi kommer ikke med tomme ord, vi kjenner den levende Jesus som er han som åpenbarer seg selv for mennesker til den riktige tid.

Å være misjonær i et iland, der folk verken trenger kompetansen eller pengene dine – er altså så spennende! Spesielt når landet har så vanvittig mange millioner av mennesker som du kan bli kjent med!

Å la vårt eget hjem være en resurs som deles med flere av de vi møter på var vei, er blitt en veldig fin og stor del av det evangeliserende arbeidet vi gjør her i Japan. Hjemmet her i Japan er privat. Det er ikke slik at man inviterer alle hjem til seg selv. Når vi invitere noen hjem til oss er det akkurat det samme som at vi åpner opp for en nærere relasjon med vedkommende. Det ligger altså ingen form for høflighet i å invitere folk hjem, det utelukkende viser at vi vil nærmere hverandre.

Den ene part som inviterer formidler at den vil nærmere og den andre som takker ja til invitasjonen formidler at den også vil nærmere. I Norge er det jo også noe av dette. Men i Norge er det også på en måte nødvendig å invitere folk hjem siden det er for kaldt eller dårlig vær til å bare møte folk ute. Eller man inviterer folk hjem rett og slett fordi det ikke er så mye annet å gjøre hvis man ønsker å være sosial der man bor.

Men hvem har kommet i vår vei, hvem har vi hatt på besøk i vårt hus? Det er mange forskjellige folk kan vi si dere!

Vi kan være glade for at vi kan få lov til å leve et travelt dog rolig liv med våre fire gutter. At vi er en familie som har Jesus med på laget. Jesus får lov til å betyr mye for både oss voksne og våres egne barn. Tenk at vi kjenner Jesus som vår frelser og venn! Jesus elsker virkelig ethvert menneske her på jorda, og han er bare et øyekast unna ethvert menneske som vil ha noe med han å gjøre – uansett hva slags liv de har ført frem til det øyeblikket. Hvilken fantastisk Gud vi tror på!

Vi inviterte alle våres gode venner i nabolaget til julefest i kirka, og når de inviterte sine venner igjen – så ble det over 30 stykk som samlet seg til kirka på julefest i regi av søndagsskolen i Aotani Kirke.

Hele julefesten ble startet med at vi viste en 5 minutter lang tegnefilm som fortalte juleevangeliet. Etter vi hadde sett den, så spurte vi hvor mange som hadde hørt den historien før – mange rakk opp hånden. Så spurte vi om det var noen som hadde kommet til kirka i dag og som aldri hadde hørt denne historien før – 5 barn rakk hånda høyt opp i været, og mødrene som var med dem kunne sikkert gjort det samme om de våget. Jesus er virkelig enda ukjent for så alt for mange her i Japan. Men nå fikk iallfall 5 barn til sammen med sine mødre få høre om Jesus som ble født her på jorda, døde frivillig og overvant døden slik at vi alle som tror på han kan få leve enn om vi dør.

Det ble arrangert både quiz og bingo – dere skal tro det var høyt støynivå. Alle ville vinne de flotte premiene og jobbet på så godt de kunne med å få svart riktig. Da presten, Maekawasensei, hadde en andakt ble det helt tyst igjen. Alle fulgte med på da han forklarte hvorfor disse tre mektige og vise kongene hadde med seg gavene gull, røkelse og myrra – ikke akkurat de vanlige gavene man gir en baby liksom.

Det kom også en stor kanin og bjørn på besøk, de delte også ut premier til vinnere av en loddtrekning. Alltid spennende å se hvem som vinner.

Det var ellers mye sang og musikk. Alle lærerne i søndagsskolen som kunne spille et instrument stilte opp og laget et flott band, Tone og Ole Bjarne sang sammen med bandet. Alf Ivar, Benjamin og Ole Bjarne stilte også opp og sang en egen julesang til dem alle.

Det er noe unikt når barn får formidle til barn, og vi synes det var modig av Benjamin og Alf Ivar å stå slik å synge om Jesus foran alle kompisene sine og de andre fremmøtte.

Og å dele Guds kjærlighet gjennom de koseligste smilene, det vet Daniel å gjøre. Han ser ikke forskjell på folk, han blir gode venner med dem alle, akkurat slik som Jesus også vil at alle vil ha han som en god venn uansett hvem de er.

Vi velger å takke Jesus for dem alle som kom, at dem vi inviterte inviterte videre med seg folk – helt til det plutselig til og med kom noen til kirka som da aldri hadde hørt om Jesus før – er til stor inspirasjon for oss alle. Hvordan kan de ha et reelt valg på hvem de tror på før de har hørt? Dere som ber til Jesus må bare fortsette å be sammen med oss for arbeide her i Japan, at vi bare stadig kan nå lengre og lengre ut til alle de millionene som enda ikke vet noe Jesus.

Skrevet av Tone Tråsdahl.

Det å bo i et annet land er interessant. Det er ufattelig mange samtaler jeg har hatt med mennesker her i Japan som har handlet om at de selv opplever at de er skyld i sin egen ulykke. Menneskene her i Japan skulle alltid bare kjempet mer, skulle hvilt mer, skulle lest mer, skulle jobbet mer – det er alltid noe de skulle mer.

Jeg har alltid syntes det har vært så fint og naturlig å sette ord på evangeliet for de menneskene jeg møter og som skulle gjort noe mer men har altså mislyktes. Evangeliet snur liksom alt det mange japanere strever med opp ned. Det handler ikke om hva mer de skulle gjort, men det handler om det Jesus har gjort for dem. Det handler om at vi lever i en fallen, syndig verden – flere ganger i livet går det galt rett og slett fordi denne synden har makt til å rote til både her og der i alle våres liv. Det er bare Jesus som har seiret over denne synda, vi mennesker makter ikke å få den vekk fra livene våres i egen kraft. Derfor er det nå bare litt skurr i alle sine liv enten vi liker det eller ikke akkurat nå, men det skal bli helt borte. Det skal komme en ny verden, dem som tror på Jesus skal få leve selv om han dør – og der skal vi få det godt.

Også kom det uventede, som det så mange ganger kommer når man da bor i et annet land. Det interessante. Flere japanere har kommet til meg og sagt meg skyldig i min egen netthinneløsning.

Veldig enkelt forklart kan man få netthinneløsning ved å få et slag mot øyet, derfor har mange boksere netthinneløsning. Dette har ikke jeg opplevd. Jeg fikk netthinneløsning, og igjen veldig enkelt forklart, fordi øynene mine bare av seg selv hadde den feilen at de lagde hull i hinnene sine slik at det kom væske bak netthinnen, også tilslutt så bare løsnet den fordi det var kommet for mye væske der. Jeg hadde ingen forvarsel på at dette skjedde inni øynene mine. Ingen smerte, ingen ubehag, ingen gradvis dårligere syn – plutselig en dag var det bare blitt en svart flekk i synsfeltet mitt, og da var netthinnen løsnet. Jeg kunne praktisk talt ikke gjort noe fra eller til. Jeg kan ikke noe for at øyene mine lager hull i hinnene sine. Det var slike øyne Gud tillot meg å få her på jorda.

Så da kommer altså japanerne til meg med sitt strev. Jeg har visstnok vært en alt for aktiv mor etter fødselen. I Japan hviler en kvinne etter hun har født et barn, hun er bare hjemme hos seg selv for å få kroppen sin til å bli frisk igjen etter fødselen. I respekt for japansk kultur, har jeg alltid forsøkt å ikke vise frem at jeg tenker på meg selv som frisk etter en fødsel – og at jeg opplever jeg fritt kan gjøre alt det jeg makter og det livet krever av meg etter fødselen uten at det er noen fare ved det. Denne gangen var det dessverre ikke like lett å skjule dette da jeg fra første stund har jobbet noen prosenter. Jeg har drevet English Cafe helt frem til fødsel, og startet den opp igjen ganske så med en gang etter fødselen. Sånn måtte det bare av praktiske årsaker bli denne gang. Nå får jeg altså mye tilbakemeldinger om at det er min egen skyld at jeg fikk netthinneløsning rett og slett fordi jeg ikke hvilte etter fødselen slik jeg skulle gjort.

Jeg har oppriktig bare blitt så lei meg på deres vegne, for deres byrde som de bærer på. Tenk om en av dem ble syke mens barnet deres var under 1 år, så trodde de helt oppriktig at de selv var skyld i det. Så ikke måtte de bare streve med den krisen som hadde oppstått, men de må bære hele skylden for den. Folk i dette landet bærer så tungt! For et mørke de er omringet av. I møte med min situasjon så er påstandene deres ulogiske for oss som tenker at en fødende kvinne er en frisk kvinne. Ulogisk for oss som tenker at det bare var et tidsspørsmål om når tid jeg fikk netthinneløsning siden jeg nå engang har de øynene jeg har. Jeg kunne ikke gjort noe til eller fra når ingen forvarsler ble gitt meg. Jeg har bare måttet sagt til dem i tur og orden at jeg er så heldig at jeg ikke opplever meg skyldig her. Og hvis de skulle oppleve noe lignende i sitt liv, så må de komme og snakke med meg på nytt – fordi jeg har virkelig et håp å gi dem i slike livskriser.

Jesus sier han er veien, sannheten og livet. Jeg bare håper at menneskene jeg er omringet av kan få lov til å se det, og med det få lov til å kjenne på samme frihet som jeg kjenner på i Jesus.

Bilet i innlegget er nærmest bare et illustrasjonsbilde av meg sammen med noen venninner. Det er ikke bare venner som kommer til meg for å si meg skyldig. Både bekjentskaper i nabolaget, folk i kirka, mødre til venner av guttene mine, folk på English Cafe har kommet blant annet. Dette vitner om hvor vanskelig det er for en japaner å forstå seg på evangeliet. Det er så veldig langt unna seg og sitt liv på mange områder. De er helt på bar bakke. Vær med oss i bønn for menneskene her i Japan, for vekkelse. Takk.

Når man bor i Japan, er det selfølgelig Sumo på alle TVene på poliklinikken. En voldsom sport med mye muskler!

Det måtte gå litt tid. Litt tid til å la det hele synke inn litt. Roe litt ned. Nå er vi klare til en siste oppdatering om Tone.

Vi er alle glade for at Tone er hjemme. Og Tone er glad for å være hjemme med hele familien. Hun blir fulgt opp med hyppige legetimer på poliklinikk nå etter operasjonen. Og det må hun nok belage seg på å bli en lang stund. 

Det er fremdeles væske bak netthinnen. Dette gjør at netthinnen fremdeles ikke er 100% festet, og kan potensielt løsne igjen. Men det er også operert inn noe rundt øyet som tvinger netthinnen til kontakt. Dette rundt øyet er heldigvis fremdeles slik det skal være. 

Dette fører til at Tone fortsatt blir bedt om å ta mye hensyn til øyet sitt. Så lenge øyet er slik det er nå, må hun gjøre det. Det vil si at hun ikke kan løfte tunge ting, ikke bøye seg fremover, ikke ha bråe og raske bevegelser – alt dette for å hjelpe til slik at øyet kan heles etter øyeoperasjonen. At hun må være så forsiktig så lenge, er fordi den væska som fremdeles er i øyet gir økt risikoen for ny netthinneløsning. 

Alt dette gjør jo livet litt annerledes. Vi er veldig imponert over fire gutter som tar dette på en fin måte. Tone er også mektig imponert over Ole Bjarne som står på med den største selvfølgeligheten i møte med mye ekstra arbeid hjemme, som ellers var delt mellom oss voksne. 

Synstester viser at synet på det høyre øyet er betydelig svekket, men dersom det forblir som nå  vil Tone kunne se med gode brilleglass. Det at hele netthinnen løsnet under operasjonen, det at synet til Tone gikk i svart under operasjonen, har klart påvirket øyets synsevne negativt. Synet vil endre seg i løpet av de 2-3 neste månedene. Det kan fortsatt gå begge veier, men vi våger å være optimistiske. Tiden vil vise. 

Selv om det er utfordrende for alle, gjør Tone en så god jobb hun kan med å ta hensyn til øyet, siden belastninger for øyet kan lede til komplikasjoner. 

Vi er uendelig takknemlige for alle dere som har vært med oss i bønn og gitt oss omsorg på andre måter. Vi har merket deres bønner og omsorg. Takk. Vær gjerne fortsatt med oss i bønn for oss som familie og om at Tone må få lov til å ha et brukbart øye inn i fremtiden. 

Sannhetene i Bibelen er ikke sannheter i det japanske samfunnet. Når man bor i et annet land enn Norge er det er lett å oppdage hvordan Norge er et land hvor kristne sannheter og verdier tydelige har satt sitt preg i mange sammenhenger. Det er ikke alt ved Norge som er kristent, men innflytelsen og historien er der. Mens i Japan er det helt fraværende. Kristen tro, sannheter eller verdier har ikke påvirket lande i det hele tatt. Og dette fører masse interessant med seg.

Hver gang det er English Café har jeg en miniandakt. I den løfter jeg ofte frem en sannhet fra Bibelen. Jeg beskriver og forteller litt om den. I Japan er det vanlig for folk å reflektere og dele tanker med hverandre når man er sammen, derfor stiller jeg også et åpent spørsmål som alle kan si noe om etter jeg har hatt miniandakten.

Den ene gangen løftet jeg frem hva Bibelen sier om verdi. I verden er det vanskelig å se at noe er verdifullt uten at man sammenligner det med noe annet. Jeg viste flere illustrasjoner med vektskåler, hvor noe veier mer enn annet. En suksessrik mann vs. en mann som har mislyktes. En dame vs. en mann. Penger vs. mange venner. Osv.

Ja, så hvordan snakker Bibelen om verdi? Bibelen forteller oss at ethvert menneske har blitt gitt en lik verdi av Gud. Verdien Gud gir mennesket vokser ikke, ei heller avtar ettersom hva menneskene gjør i livet. Verdien Gud gir mennesket er. Menneskets verdi eksisterer ved at mennesket er hva det er, verdien er ukrenkelig, umistelig, konstant. Det er enkelt å se menneskets enestående verdi når vi leser om Jesus sitt liv. Jesus elsket og hjalp alle typer mennesker, ingen var for rike, ingen var for små. Dette er ikke en sannhet som finnes i det japanske samfunnet. Og dermed viste det seg å være helt nytt for de fleste av dem som var kommet til English Café. Dem som kommer til English Café vet ikke noe særlig om Jesus, ingen har tidligere fortalt dem om det Bibelen forteller om.

I respekt for ethvert menneske, stiller jeg et så åpent spørsmål etter miniandakten at folk kan svare hva som helst og det blir riktig. Jeg spurte dem alle «Hva er det du synes er verdifullt i livet ditt?». Overskriften på dette innlegget er «Et glimt av himmel…», og det var det vi alle fikk denne gangen med hverandre.

Den første som liksom skulle svare på eller si sine tanker om det åpne spørsmålet, spurte like godt bare et motspørsmål: «Hvordan ser denne verdien vi menneskene har ut når den bare er gitt oss fordi vi er?» Ja, hvordan ser den ut? Hva hadde du svart?

Jeg tok frem illustrasjonen som viste vektskålen hvor en suksessrik mann veide tungt, mens en mislykket mann veide lett. Denne illustrasjonen viser hva det japanske samfunnet forteller folk. Også fortalte jeg om at i Bibelen fortelles det om at Jesus møtte begge disse type personene med en dyp kjærlighet og ønske om å hjelpe dem begge to. Jesus gikk til dem mislykkede og gav han verdighet – han spiste sammen med han, flere ganger hjalp Jesus praktisk til ved å helbrede slik at livet ble litt lettere å leve for den mislykkede. Jesus gikk likeså til den vellykkede, spiste med dem også – han møtte den rike med verdighet, og ofte gav han dem praktiske råd om hva de kunne gjøre med sin suksess slik at det ble til det gode. Jesus gjorde ingen forskjell på folk, han tok imot barn, han tok imot kvinner, han tok imot folk fra fremmed land, han snakket med opphøyde herremenn i templene. Da Jesus døde på korset, var det for alle type mennesker i hele verden. Slik ser det ut.

Deretter kom nummer to i rekken som skulle svare på dette åpne spørsmålet mitt. Hun måtte innrømme at hun hadde fått et seriøst stort problem i år da hun skulle minne jenta si på å oppføre seg pent slik at hun fikk julegave fra julenissen. Hun kom på alt det hun hadde hørt om på English Café, og hun beskrev hvordan det hadde vokst inni henne til å virkelig være sannheter for henne. Hun ville virkelig dele og leve disse sannhetene med jenta si. Hun ville at sin jente aldri skulle måtte tro at hun kunne gjøre seg fortjent til å bli elsket. Hun ville at jenta si skulle vite at hun er elsket av henne slik som hun selv hadde oppdaget at Jesus elsket oss alle. Og det med en slik kjærlighet som tilgir når galt skjer. Hun hadde sagt at i år er den julenissen som kommer til vårt hus litt mer sånn som Jesus, han vil gi deg en gave fordi du er min jente og jeg er glad i deg slik som du er.

Tredjemann som skal svare på det åpne spørsmålet, er en penere, vellykket, eldre dame som har flyttet fra Tokyo til Kobe for kort tid siden. I kjedsomhet hadde hun gått rundt i sitt nye nabolag, og dermed gått inn i den store åpne døra til kirkebygget – og der møtte hun oss på English Café. Siden har hun alltid kommet til kafeen. Aldri før har hun vært i et kirkebygg, aldri før hadde hun hørt noe om Jesus. Hennes datter er en vellykket, gift bedriftsdame her i Kobe, og hun eier en meget anerkjent og suksessrik kafe nede i sentrum. Hun har et barnebarn. Denne damen begynner hele sin refleksjon med: «Jeg har egentlig alltid følt meg verdifull, hele livet, helt fra jeg var liten og ubetydelig har jeg kjent meg verdifull. Og nå vet jeg hvorfor! Det er jo denne Jesus. Hvorfor har ingen fortalt meg om det litt før? Nå er jeg jo mange og nitti år gammel.» Denne damen har også begynt å komme på søndagsgudstjenestene i kirka, og hun har nylig startet å synge i kirkekoret.

Dere kan tro at Japan er et spesielt land å være misjonær i. Det er alle disse hundre millionene med mennesker. Det blir så mange at det lille man kan gjøre som et menneske i dette landet oppleves så stakkarslig og lite. Men så får man disse glimtene. Glimtene av en levende Jesus som er her sammen med oss – som er her i Japan til tross for at de aller fleste enda ikke vet av han. Jesus er like relevant for japanere, sannhetene setter dem like mye fri som oss fra Norge. Jesus gir dem håp, elsker dem. Tenk om denne nasjonen kunne få oppleve en vekkelse der mange på en gang får lov til å møte Jesus som sin Herre og Frelser. Hva ville da skjedd?