Skrevet av Tone Tråsdahl.

Det å bo i et annet land er interessant. Det er ufattelig mange samtaler jeg har hatt med mennesker her i Japan som har handlet om at de selv opplever at de er skyld i sin egen ulykke. Menneskene her i Japan skulle alltid bare kjempet mer, skulle hvilt mer, skulle lest mer, skulle jobbet mer – det er alltid noe de skulle mer.

Jeg har alltid syntes det har vært så fint og naturlig å sette ord på evangeliet for de menneskene jeg møter og som skulle gjort noe mer men har altså mislyktes. Evangeliet snur liksom alt det mange japanere strever med opp ned. Det handler ikke om hva mer de skulle gjort, men det handler om det Jesus har gjort for dem. Det handler om at vi lever i en fallen, syndig verden – flere ganger i livet går det galt rett og slett fordi denne synden har makt til å rote til både her og der i alle våres liv. Det er bare Jesus som har seiret over denne synda, vi mennesker makter ikke å få den vekk fra livene våres i egen kraft. Derfor er det nå bare litt skurr i alle sine liv enten vi liker det eller ikke akkurat nå, men det skal bli helt borte. Det skal komme en ny verden, dem som tror på Jesus skal få leve selv om han dør – og der skal vi få det godt.

Også kom det uventede, som det så mange ganger kommer når man da bor i et annet land. Det interessante. Flere japanere har kommet til meg og sagt meg skyldig i min egen netthinneløsning.

Veldig enkelt forklart kan man få netthinneløsning ved å få et slag mot øyet, derfor har mange boksere netthinneløsning. Dette har ikke jeg opplevd. Jeg fikk netthinneløsning, og igjen veldig enkelt forklart, fordi øynene mine bare av seg selv hadde den feilen at de lagde hull i hinnene sine slik at det kom væske bak netthinnen, også tilslutt så bare løsnet den fordi det var kommet for mye væske der. Jeg hadde ingen forvarsel på at dette skjedde inni øynene mine. Ingen smerte, ingen ubehag, ingen gradvis dårligere syn – plutselig en dag var det bare blitt en svart flekk i synsfeltet mitt, og da var netthinnen løsnet. Jeg kunne praktisk talt ikke gjort noe fra eller til. Jeg kan ikke noe for at øyene mine lager hull i hinnene sine. Det var slike øyne Gud tillot meg å få her på jorda.

Så da kommer altså japanerne til meg med sitt strev. Jeg har visstnok vært en alt for aktiv mor etter fødselen. I Japan hviler en kvinne etter hun har født et barn, hun er bare hjemme hos seg selv for å få kroppen sin til å bli frisk igjen etter fødselen. I respekt for japansk kultur, har jeg alltid forsøkt å ikke vise frem at jeg tenker på meg selv som frisk etter en fødsel – og at jeg opplever jeg fritt kan gjøre alt det jeg makter og det livet krever av meg etter fødselen uten at det er noen fare ved det. Denne gangen var det dessverre ikke like lett å skjule dette da jeg fra første stund har jobbet noen prosenter. Jeg har drevet English Cafe helt frem til fødsel, og startet den opp igjen ganske så med en gang etter fødselen. Sånn måtte det bare av praktiske årsaker bli denne gang. Nå får jeg altså mye tilbakemeldinger om at det er min egen skyld at jeg fikk netthinneløsning rett og slett fordi jeg ikke hvilte etter fødselen slik jeg skulle gjort.

Jeg har oppriktig bare blitt så lei meg på deres vegne, for deres byrde som de bærer på. Tenk om en av dem ble syke mens barnet deres var under 1 år, så trodde de helt oppriktig at de selv var skyld i det. Så ikke måtte de bare streve med den krisen som hadde oppstått, men de må bære hele skylden for den. Folk i dette landet bærer så tungt! For et mørke de er omringet av. I møte med min situasjon så er påstandene deres ulogiske for oss som tenker at en fødende kvinne er en frisk kvinne. Ulogisk for oss som tenker at det bare var et tidsspørsmål om når tid jeg fikk netthinneløsning siden jeg nå engang har de øynene jeg har. Jeg kunne ikke gjort noe til eller fra når ingen forvarsler ble gitt meg. Jeg har bare måttet sagt til dem i tur og orden at jeg er så heldig at jeg ikke opplever meg skyldig her. Og hvis de skulle oppleve noe lignende i sitt liv, så må de komme og snakke med meg på nytt – fordi jeg har virkelig et håp å gi dem i slike livskriser.

Jesus sier han er veien, sannheten og livet. Jeg bare håper at menneskene jeg er omringet av kan få lov til å se det, og med det få lov til å kjenne på samme frihet som jeg kjenner på i Jesus.

Bilet i innlegget er nærmest bare et illustrasjonsbilde av meg sammen med noen venninner. Det er ikke bare venner som kommer til meg for å si meg skyldig. Både bekjentskaper i nabolaget, folk i kirka, mødre til venner av guttene mine, folk på English Cafe har kommet blant annet. Dette vitner om hvor vanskelig det er for en japaner å forstå seg på evangeliet. Det er så veldig langt unna seg og sitt liv på mange områder. De er helt på bar bakke. Vær med oss i bønn for menneskene her i Japan, for vekkelse. Takk.

Når man bor i Japan, er det selfølgelig Sumo på alle TVene på poliklinikken. En voldsom sport med mye muskler!

Det måtte gå litt tid. Litt tid til å la det hele synke inn litt. Roe litt ned. Nå er vi klare til en siste oppdatering om Tone.

Vi er alle glade for at Tone er hjemme. Og Tone er glad for å være hjemme med hele familien. Hun blir fulgt opp med hyppige legetimer på poliklinikk nå etter operasjonen. Og det må hun nok belage seg på å bli en lang stund. 

Det er fremdeles væske bak netthinnen. Dette gjør at netthinnen fremdeles ikke er 100% festet, og kan potensielt løsne igjen. Men det er også operert inn noe rundt øyet som tvinger netthinnen til kontakt. Dette rundt øyet er heldigvis fremdeles slik det skal være. 

Dette fører til at Tone fortsatt blir bedt om å ta mye hensyn til øyet sitt. Så lenge øyet er slik det er nå, må hun gjøre det. Det vil si at hun ikke kan løfte tunge ting, ikke bøye seg fremover, ikke ha bråe og raske bevegelser – alt dette for å hjelpe til slik at øyet kan heles etter øyeoperasjonen. At hun må være så forsiktig så lenge, er fordi den væska som fremdeles er i øyet gir økt risikoen for ny netthinneløsning. 

Alt dette gjør jo livet litt annerledes. Vi er veldig imponert over fire gutter som tar dette på en fin måte. Tone er også mektig imponert over Ole Bjarne som står på med den største selvfølgeligheten i møte med mye ekstra arbeid hjemme, som ellers var delt mellom oss voksne. 

Synstester viser at synet på det høyre øyet er betydelig svekket, men dersom det forblir som nå  vil Tone kunne se med gode brilleglass. Det at hele netthinnen løsnet under operasjonen, det at synet til Tone gikk i svart under operasjonen, har klart påvirket øyets synsevne negativt. Synet vil endre seg i løpet av de 2-3 neste månedene. Det kan fortsatt gå begge veier, men vi våger å være optimistiske. Tiden vil vise. 

Selv om det er utfordrende for alle, gjør Tone en så god jobb hun kan med å ta hensyn til øyet, siden belastninger for øyet kan lede til komplikasjoner. 

Vi er uendelig takknemlige for alle dere som har vært med oss i bønn og gitt oss omsorg på andre måter. Vi har merket deres bønner og omsorg. Takk. Vær gjerne fortsatt med oss i bønn for oss som familie og om at Tone må få lov til å ha et brukbart øye inn i fremtiden. 

Sannhetene i Bibelen er ikke sannheter i det japanske samfunnet. Når man bor i et annet land enn Norge er det er lett å oppdage hvordan Norge er et land hvor kristne sannheter og verdier tydelige har satt sitt preg i mange sammenhenger. Det er ikke alt ved Norge som er kristent, men innflytelsen og historien er der. Mens i Japan er det helt fraværende. Kristen tro, sannheter eller verdier har ikke påvirket lande i det hele tatt. Og dette fører masse interessant med seg.

Hver gang det er English Café har jeg en miniandakt. I den løfter jeg ofte frem en sannhet fra Bibelen. Jeg beskriver og forteller litt om den. I Japan er det vanlig for folk å reflektere og dele tanker med hverandre når man er sammen, derfor stiller jeg også et åpent spørsmål som alle kan si noe om etter jeg har hatt miniandakten.

Den ene gangen løftet jeg frem hva Bibelen sier om verdi. I verden er det vanskelig å se at noe er verdifullt uten at man sammenligner det med noe annet. Jeg viste flere illustrasjoner med vektskåler, hvor noe veier mer enn annet. En suksessrik mann vs. en mann som har mislyktes. En dame vs. en mann. Penger vs. mange venner. Osv.

Ja, så hvordan snakker Bibelen om verdi? Bibelen forteller oss at ethvert menneske har blitt gitt en lik verdi av Gud. Verdien Gud gir mennesket vokser ikke, ei heller avtar ettersom hva menneskene gjør i livet. Verdien Gud gir mennesket er. Menneskets verdi eksisterer ved at mennesket er hva det er, verdien er ukrenkelig, umistelig, konstant. Det er enkelt å se menneskets enestående verdi når vi leser om Jesus sitt liv. Jesus elsket og hjalp alle typer mennesker, ingen var for rike, ingen var for små. Dette er ikke en sannhet som finnes i det japanske samfunnet. Og dermed viste det seg å være helt nytt for de fleste av dem som var kommet til English Café. Dem som kommer til English Café vet ikke noe særlig om Jesus, ingen har tidligere fortalt dem om det Bibelen forteller om.

I respekt for ethvert menneske, stiller jeg et så åpent spørsmål etter miniandakten at folk kan svare hva som helst og det blir riktig. Jeg spurte dem alle «Hva er det du synes er verdifullt i livet ditt?». Overskriften på dette innlegget er «Et glimt av himmel…», og det var det vi alle fikk denne gangen med hverandre.

Den første som liksom skulle svare på eller si sine tanker om det åpne spørsmålet, spurte like godt bare et motspørsmål: «Hvordan ser denne verdien vi menneskene har ut når den bare er gitt oss fordi vi er?» Ja, hvordan ser den ut? Hva hadde du svart?

Jeg tok frem illustrasjonen som viste vektskålen hvor en suksessrik mann veide tungt, mens en mislykket mann veide lett. Denne illustrasjonen viser hva det japanske samfunnet forteller folk. Også fortalte jeg om at i Bibelen fortelles det om at Jesus møtte begge disse type personene med en dyp kjærlighet og ønske om å hjelpe dem begge to. Jesus gikk til dem mislykkede og gav han verdighet – han spiste sammen med han, flere ganger hjalp Jesus praktisk til ved å helbrede slik at livet ble litt lettere å leve for den mislykkede. Jesus gikk likeså til den vellykkede, spiste med dem også – han møtte den rike med verdighet, og ofte gav han dem praktiske råd om hva de kunne gjøre med sin suksess slik at det ble til det gode. Jesus gjorde ingen forskjell på folk, han tok imot barn, han tok imot kvinner, han tok imot folk fra fremmed land, han snakket med opphøyde herremenn i templene. Da Jesus døde på korset, var det for alle type mennesker i hele verden. Slik ser det ut.

Deretter kom nummer to i rekken som skulle svare på dette åpne spørsmålet mitt. Hun måtte innrømme at hun hadde fått et seriøst stort problem i år da hun skulle minne jenta si på å oppføre seg pent slik at hun fikk julegave fra julenissen. Hun kom på alt det hun hadde hørt om på English Café, og hun beskrev hvordan det hadde vokst inni henne til å virkelig være sannheter for henne. Hun ville virkelig dele og leve disse sannhetene med jenta si. Hun ville at sin jente aldri skulle måtte tro at hun kunne gjøre seg fortjent til å bli elsket. Hun ville at jenta si skulle vite at hun er elsket av henne slik som hun selv hadde oppdaget at Jesus elsket oss alle. Og det med en slik kjærlighet som tilgir når galt skjer. Hun hadde sagt at i år er den julenissen som kommer til vårt hus litt mer sånn som Jesus, han vil gi deg en gave fordi du er min jente og jeg er glad i deg slik som du er.

Tredjemann som skal svare på det åpne spørsmålet, er en penere, vellykket, eldre dame som har flyttet fra Tokyo til Kobe for kort tid siden. I kjedsomhet hadde hun gått rundt i sitt nye nabolag, og dermed gått inn i den store åpne døra til kirkebygget – og der møtte hun oss på English Café. Siden har hun alltid kommet til kafeen. Aldri før har hun vært i et kirkebygg, aldri før hadde hun hørt noe om Jesus. Hennes datter er en vellykket, gift bedriftsdame her i Kobe, og hun eier en meget anerkjent og suksessrik kafe nede i sentrum. Hun har et barnebarn. Denne damen begynner hele sin refleksjon med: «Jeg har egentlig alltid følt meg verdifull, hele livet, helt fra jeg var liten og ubetydelig har jeg kjent meg verdifull. Og nå vet jeg hvorfor! Det er jo denne Jesus. Hvorfor har ingen fortalt meg om det litt før? Nå er jeg jo mange og nitti år gammel.» Denne damen har også begynt å komme på søndagsgudstjenestene i kirka, og hun har nylig startet å synge i kirkekoret.

Dere kan tro at Japan er et spesielt land å være misjonær i. Det er alle disse hundre millionene med mennesker. Det blir så mange at det lille man kan gjøre som et menneske i dette landet oppleves så stakkarslig og lite. Men så får man disse glimtene. Glimtene av en levende Jesus som er her sammen med oss – som er her i Japan til tross for at de aller fleste enda ikke vet av han. Jesus er like relevant for japanere, sannhetene setter dem like mye fri som oss fra Norge. Jesus gir dem håp, elsker dem. Tenk om denne nasjonen kunne få oppleve en vekkelse der mange på en gang får lov til å møte Jesus som sin Herre og Frelser. Hva ville da skjedd?