Tenkt at vi er inni det niende året her i Japan nå. Tiden har gått fort, samtidig som vi opplever vi har vært lenge i Japan nå. Frem til nå har vi til daglig samarbeidet med Aotani kirke, og det har vært spennende å fått lov til å være på et sted over såpass lang tid. Arbeidskontrakt må jevnlig fornyes slik at begge parter, både vi og Aotani kirke, må si oss enige i å samarbeide videre ved jevne mellomrom. Godt det er slik!

Nyere data fokuserer ofte på andelen som er 65 år og eldre, som er 29,4 prosent av totalbefolkningen i Japan nå – den høyeste andelen i verden. Dette betyr at nesten én av tre personer i Japan er 65 år eller eldre. Dette er også godt synlig inni kirka naturligvis. 

Ved å ha vært misjonær i en og samme kirke over tid, har gitt oss gode relasjoner på tvers igjennom hele fellesskapet i kirka. Aotani kirke er såpass stor, så vi klarer ikke være like nære med alle, men vi opplever å ha reaksjon stort sett til alle grupperingene som finnes i slike større fellesskap. Mange av de eldste i kirka sier de ikke er viktige lengre, men det er jo akkurat det de er. Flere av de eldste i kirka har mye av det den yngre generasjonen lengter etter. De eldste har for eksempel tid, de har alderens klokskap, tålmodighet til lange gode samtaler, veldig god humor og mange evner å lage mye god mat.

Alderen på medlemmene i kirkas kvinneforening er høy, men for noen år siden spurte jeg om jeg kunne invitere med meg noen unge mennesker fra nabolaget til dem da de skulle ha sin årlige julesamling. Julesamlingen er nemlig veldig fin med både gode mat, artige aktiviteter og god musikk.

Selvfølgelig var tanken om at jeg skulle ta med meg noen venninner fra nabolaget uvant. Kvinneforeningen brukte jo bare ha julesamlingen for og til seg selv, også skulle denne norske misjonæren plutselig ta med seg noen av sine venninner fra nabolaget inn der til dem på sin arena. Japanere er heldigvis høflige, med noen advarsler om at venninnene mine kanskje ikke ville like det jeg tok dem med på – så kunne de jo samtidig ikke si nei. Etter den gangen, kommer alltid en god påminnelse fra kvinneforeningens julesamlingskomite: Tone, nå må du huske å melde på de unge du tar med deg tidsnok så vi får laget nok mat til alle, du kan ikke bare ta dem med uten at de er påmeldte!

Det er ikke slik at det alltid passer for venninnene mine i nabolaget å komme på julesamlingen, men invitasjonen står alltid klar og den settes pris på. I år hadde et av medlemmene på English Cafe anledning til å være med på julesamlingen.

De yngre i kirka er klart et mindretall. Enkelte av dem har sine foreldre allerede i kirka, det er godt det finnes andre generasjons kristne, og til og med tredje generasjons kristne også. Andre unge har kommet til kirka alene. Det er virkelig flott å se hvordan de eldre i kirka stadig i større grad tar seg av de yngre – og spesielt dem som har kommet til uten å ha familien sin i kirka. Fellesskapet i kirka er jo egentlig et stort lag hvor vi alle er avhengig av hverandre. Mye spennende kan skje når det kristne fellesskapet åpner seg opp og viser Guds kjærlighet til dem som kommer i deres vei.

En yngre mann som er blitt kristen og ikke kommer fra en kristen familie sa til meg en gang: Her i kirka har jeg fått mange foreldre som ikke bare gir meg åndelig mat, men også omsorg og omtanke. Foreldrene mine har oppdradd meg og elsker meg fortsatt, men foreldrene mine i kirka hjelper meg til å holde meg nært til Gud – og den støtten er jeg helt avhengig av.

Ei kirke med omsorgsfulle og engasjerte eldre er viktig for de yngre som kommer til. At det er flest eldre i ei kirke betyr at det finnes en resurs der som kan vise Jesus til den yngre generasjonen som litt etter litt kommer til. Måtte Gud legge tilrette for at mange unge kan komme til kirka og få høre fra alle der om hvor mye flott Jesus hær gjort for dem opp igjennom årene.

Hver uke deltar vi på bønnemøte i den lokale samarbeidskirka, Aotani kirke. Det er sterkt å stå sammen i bønn sånn. Mange ganger er det stor nød og store utfordringer som løftes frem, men når takkebønnene kommer deretter – kan vi alle kjenne på hvor fantastisk det er å være på lag med den levende Gud som har omsorg for oss i stort og smått. I dag kunne vi takke for flere nye ungdom menneske som har vandret rundt i kirkene i Kobe, og funnet ut at Aotani kirke er plassen de vil tilhøre og tjene Gud – for en velsignelse at tilflyttere finner seg tilrette i fellesskapet vårt. Og vi kan takke for at vi forbereder oss til dåpsgudstjeneste 21. desember – ikke skal vi bare feire jul den søndagen, men også feire en ung mann som vil følge Jesus.

Vi er også veldig takknemlig for dere i Norge som står sammen med oss i bønn for arbeidet her i Japan. Vi hadde vært små hvis vi ikke stod sammen med dere i bønn for det som skjer rundt oss her.

Kirka vi samarbeider med her i Japan, har lange tradisjoner i forhold til husmøter. Nylig har det vært flere år der ikke alle samarbeidskirkene har hatt husmøter i hverandres hjem. Det er flere årsaker til at det ble slik, og slik er det – noen ting endrer seg underveis. Aotani kirke, der vi til vanlig hjelper til og knytter vårt konkrete misjonsarbeid til, fant ut at de ville på nytt starte opp med husmøter igjen. Dette var fordi opprinnelig var husmøtene noe som bidrog til at kirka opplevde å vokse i antall. To husmøter som ble holdt i tidligere tider, ble faktisk til to nåværende kirker. Det er utfordrende å begynne på igjen med noe som man har lagt ifra seg. Men på nytt er det en del husmøter i ulike hjem som er knyttet til Aotani kirke.

Ole Bjarne og Tone sammen med guttene våres har deltatt så mye vi har fått til i et av disse fellesskapene som utgjør et husmøte. Det ble hver gang holdt hos en barnefamilie med ei kristen mor, mens far i huset enda ikke var kristen. Det finnes også lange tradisjoner i å spørre om å ha husmøte i et av hjemmene der bare en av ektefellene er kristne. Når bare en ektefelle er kristen er det mer utfordrende å komme seg til kirka, og dermed godt å få det kristne fellesskapet hjem til seg. En bivirkning er jo også det at den ektefellen som ikke tror på Jesus får hørt og lært noe om Jesus som er så viktig for den andre ektefellen.

Dem som eier huset vi har husmøte i, har ikke annet ansvar enn å være hjemme. Vi andre som kommer tar med oss litt mat hver, og det er en av oss som kommer på besøk som holder andakten. Vi synger sammen, snakker sammen, hører Guds ords sammen og på et husmøte med barn – leker vi også sammen.

Gjett om vi ble glade da nyheten kom om at pappaen i huset vi har hatt husmøte i nå vil døpe seg, og vil med det følge Jesus. Vi velger å gi all ære og pris til Jesus for dette store underet.

Japan er ikke kjent for å ha de store vekkelsene med mange mennesker som tar imot Jesu på en gang, men det mangler heller ikke på vitnesbyrd om folk som kommer til tro på Jesus. Mange av dem som er i den japanske kirka i dag kommer ikke fra kristne familier, og de har lært Jesus å kjenne utenfor sin egen familie. Og som dere ser, det legges stadig til en og en. Vi velger å takke Jesus for den jobben han gjør i Japan på sin måte til sin tid.

Litt før sommerferien startet vi gutteklubben GenkiBoys i Aotani Kirke. Vi ville nå lengre ut. Gutter i Japan er som gutter flest – de henger rundt og løper rundt i nabolaget – og er på den måten en lett tilgjengelig gruppe å invitere inn på noe artig i kirka på ettermiddagene. Det at Gud har gitt oss fire gutter selv, gjør det enklere å holde en gutteklubb siden våre to eldste gutter allerede utgjør to deltakere som koser seg i gutteklubben GenkiBoys.

Vi har erfart at gutter har kommet innom klubben, men ikke de guttene vi trodde skulle komme, altså de guttene vi allerede kjenner godt i nabolaget. Ja, Gud er artig slik – han ordner det alltid til på den måten han vil når vi lar han få rom til å være lederen vår. Noen av gutter har kommet igjen flere ganger, mens noen har bare vært der en gang. Alle uttrykker at de har hatt det veldig kjekt sammen med oss. Vi har enda ikke opplevd at en hel guttegjeng har kommet med, dette har gjort det litt sårbart for dem som da har våget å stikke seg litt ut og blitt med.

Hva er gutteklubben GenkiBoys for noe? Joda, vi er inne i kirka sin kantine og spiller innebandy der. Vi rydder vekk alle stolene, og ordner bordene på høykant som flotte gjærer til banen – også spiller vi i vei.

Innebandy er egentlig en sport som kan gjøres inne i et hvilket som helst rom etter vår mening. Vi har byttet ut den tradisjonelle litt harde innebandyballen med en mykere ball. Men den mykere ballen har akkurat like egenskaper som den opprinnelige innebandyballen. Innebandy er en noe ukjent sport i Japan, og dermed er alle som kommer lærende og dermed på nokså likt nivå. Det skaper en flott atmosfære.

Innebandy er en intens sport der man løper mye, så vi tar en pause der vi kjører på med flere ulike kreative konkurranser når halvparten av tiden vi er sammen har gått. Gutter liker å konkurrere, og det er dermed naturlig å legge tilrette for det. Men vi er nøye på å lage et atmosfære der vi heier på hverandre, og der vi gleder oss over den som vant. Vi snakker mye om at å tape er en del av livet, og ikke noe vi trenger å være redd for. Ingen kan være best i alt, det viktigste er innsatsen vi legger ned. Det er nok å gjøre så godt man selv kan! Kampen som er verd å kjempe, er den å gjøre godt mot dem rundt oss. Vi opplever dette er et viktig budskap til gutter i Japan som vokser opp med mye ytre press om å prestere best på de fleste plan i livet sitt. Og det er mye skam knyttet til å ikke klare å møte de ytre forventningene om vellykkethet. Derfor er det også veldig godt å kunne bruke noen av minuttene sammen med guttene som er kommet til å fortelle om hvem Jesus er, og hva han synes om hver og en av dem – og hva Jesus har gjort for hver og en av dem. Hver gang vi møtes har vi en liten andakt.

Nå er det fremdeles veldig varmt ute her i Japan. Det gjør at vi ikke alltid finner like mange gutter løpende rundt i gatene utenfor som vi kan invitere inn sammen med oss. Så vær med oss i bønn til Jesus fremover, om at han må sende oss mange gutter til GenkiBoys – så vi kan nå enda lengre ut i å vise Jesu kjærlighet til gutter her vi bor igjennom god fysisk aktivitet med trygge rammer som ærer Gud.

Det å samle mennesker er enkelt her i Japan, og for en glede det er! Å være utlending gir mulighet til å samle mennesker i alle aldre til ulike artige samlinger. Dette gjør det igjen enkelt å bli kjent med mange ulike mennesker, også er det noen av dem man får anledning til å bli gode venner med. Men vi kom jo ikke til Japan bare for å samle folk sammen, og for å få oss venner. Selv om vi vet at hvem du er venner med kan være med å utgjøre en stor forskjell i livet, det finnes til og med flere bibelhistorier som viser dette. Vi kom også med en stort ønske om å dele veldig konkret om hva Jesus har gjort for oss. Og Japan er jo et slikt land der vi virkelig kan få lov til å fortelle fritt om det overalt.

Nå opplevde Tone hun var klar til å lede en Bibelklubb med bibelstudie på japansk. Tone opplever at det krever mye forberedelse å lede en slik klubb, men hun har funnet hele Alfa-kurset på japansk og opplever det er et spennende utgangspunkt for bibelstudiet på Bibelklubben. Det er jo ikke til å legge under en stol at Alfa-kurs er direkte og stiller mange store viktige spørsmål til deltakere, så Tone forklarte tydelig at dette er en klubb for dem som virkelig ville lære om Jesus. Hvis det var noen som ikke er klar for det enda, så kan de jo alltids delta på en av de artige English Cafe-ene Tone har der man får lære om Jesus igjennom et enklere bibelord for dagen før man går hjem.

Første gang bibelklubben var, kom det enkelte unge fra kirka for å delta. Flere av dem har en ektefelle som ikke er kristen, og ble veldig utfordret om hvordan de første leksjonene av Alfa-kurset legger vekt på at Jesus sier «jeg alene gir frelse», at Jesus alene vil være Herre i livene våres – at vi ikke skal tjene flere herrer, Jesus alene er nok. De selv hadde vokst opp med både en mor og en far som var kristen og var veldig takknemlige for det. Nå var de i et ekteskap med en som utøvet de japanske religionene, og hadde plutselig oppdaget hvor utfordrende det var å oppdra barna sine i dette. Det var tøft å opplevde at sine egne barn både ble med dem til kirka, men også ble med ektefellen på deres religiøse ritualer i og utenfor hjemmet. De selv hadde fått vokse opp og erfart veldig tydelig at Jesus alene er nok i sitt barndomshjem, men deres barn fikk ikke det samme fra det hjemmet de selv hadde laget sammen med sin valgte ektefelle. Alfa-kurs stiller virkelig de store spørsmålene, setter lyset på viktige og utfordrende ting i livene våres. Vi endte opp i en lang kraftfull bønnestund på slutten av Bibelklubben.

Etter denne første gangen, er det ikke kommet folk igjen på Bibelklubben. De første som deltok, kom denne ene gangen fordi de tilfeldigvis hadde fri fra jobb den gangen – nå er de på jobb mens det er Bibelklubb. Selvfølgelig håper vi at det vil komme folk på Bibelklubben igjen, at Gud virkelig kaller på mennesker til å ville delta, men det er naturlig at det ikke kommer folk til denne klubben like lett. Bibelklubben kommer du til fordi du vil lære mer om Jesus – den har en tydelig profil om det – det er ikke bare en klubb bare for å ha det gøy sammen med andre. Det interessante i denne anledning er at klubben har rett og slett blitt et viktig middel slik som den er nå også – uten deltakere – la oss forklare:

«Tone-chan, hva lærte dere på Bibelklubben denne uka», spør venninnen min. Mammaen til en av kompisene til en av guttene mine spør: «Unnskyld, kan du fortelle meg hva dere studere på Bibelklubben?». På slutten av English Cafe, mens vi rydder kommer en av deltaker bort til Tone, «Tone-san, bibelordet i dag var om tilgivelse – hva mer om tilgivelse studerer dere på Bibelklubben?». De samme leksjonene som gjøres på Bibelklubben har Tone fått holdt for veldig mange som er rundt henne i hverdagen sin. Tone har ikke fått like mange slike spørsmål før, men nå når hun har startet Bibelklubben får hun dem svært ofte fra veldig mange forskjellige mennesker. Med Bibelklubben har Tone på en måte tydelig stilte seg frem som en person som kan lære vekk om Jesus igjennom et dypere studie. Siden dette ikke har vekt motstand, men heller gitt mange frimodighet til å ta kontakt og spørre ut om hva Jesus er for oss, oppleves det jo som at Bibelklubben er kommet til på riktig tidspunkt – og det er vi takknemlige for å erfare

Og sist men ikke minst spurte ei venninne fra nabolaget om ikke Tone kunne lese Bibelen sammen med henne da hun aldri fikk tid til å delta på Bibelklubben. Tone lurte på om det gikk greit å ha en av leksjonene av Alfa-kurset også når de møttes, og det var i orden for venninnen. Det hele endte med at denne venninnen sa hun virkelig vil følge Jesus, at hun trengte Jesus som frelser i sitt liv, det var tårer i øynene når hun sa det – fordi hun fryktet at dette ville splitte familien hennes. Hun er gift med en flott, omsorgsfull ektemann som ikke er interessert i Jesus per nå. Hvordan kunne hun klare å ha bare Jesus som Herre i sitt liv når ektemannen ville ha henne med på de buddhistiske og shintoistiske templene?! I Japan er det vanlig å blande religioner – allerede blandes buddhisme, shintoisme og andre religiøse ritualer i de fleste japaneres religiøse utøvelse. Det å få øye på at Jesus ikke bare er en religiøsitet som man kan tillegge sitt allerede eksisterende religiøse liv er dermed et stort steg i flere japaneres liv. Venninnen til Tone måtte likevel innrømme at hun ikke per nå vil klare å avstå helt fra å delta på ritualer mannen ville spørre henne med på. Vær gjerne med å be for denne ektemannen, om at Jesus må bli åpenbart for han.

Vi velger å takke Jesus for alle ferdiglaget gjerninger vi får lov til å vandre inn i.

Vi som har bodd i Japan i så mange år nå, synes det er fryktelig få mennesker i Norge. Og det er nok en sannhet også. Selv om Norge er en resurssterk nasjon med mye penger, er vi virkelig få nordmenn i denne verden. Dette gjør imidlertid at vi som nordmenn i utlandet får noen artige forespørsler innimellom.

Verdensutstillingen World Expo 2025 er i Osaka i år, altså i nabobyen til her vi bor i Japan. Da Den Norske Ambassaden spurte NLM-misjonærer om noen av oss kunne tenke oss å komme med barna våres til Expo på den nordiske paviljongen (Nordic Pavilion) for å markere 17.mai – passet det godt for oss som familie da 17.mai falt på en lørdag i år. En flott opplevelse og lærerikt for oss alle.

Ole Bjarne opptrådte med sang på den nordiske paviljongen.

Mens barna hjalp til med å demonstrere de klassiske 17.mai-lekene, og heie på alle de fremmøtte barna som ville prøve dem.

Det var virkelig fint og lærerikt for barna våres å treffe andre norske barn som hjalp til denne dagen. Disse barna sine foreldre jobbet for eksempel på den norske ambassaden, i et firma i Japan eller rett og slett jobbet og flyttet rundt med Expo på fulltid.

Arrangementet i anledningen 17.mai ble fanget opp av Expo selv, og vi ble godt dokumentert på deres offisielle dagsfilm av 17.mai. Denne offisielle filmen finner dere på expo2025japan sin Instagram og Facebook.

Facebook: https://www.facebook.com/share/v/16VopXUcsp/?mibextid=wwXIfr

Instagram: https://www.instagram.com/reel/DJwaUnEAGzL/?igsh=YWJjbWU1ZThhdHUy

Dette ble ekstra stas for våre eldre gutter, som nå denne uka kunne gå til skolen – klare med film både fra Expo og annen film om Norge for å lære sine medelever om landet sitt. Vi er misjonærer i et annet land med hele oss, med all vår tid og med alle våre penger – og med alle våre gutter. Vi er her i Japan først og fremst for å dele alt det Jesus har gjort for oss, men det må balanseres så guttene våres blir ivaretatt oppi det hele.

Det var derfor noe fint å kunne vise guttene våres at foruten å være en del av den store Guds familie som brer seg utover i hele verden, er de også med i gjengen av nordmenn i denne verden. Og i kraft av å være nordmann, finnes det mange spennende muligheter til å gjøre store ting for Jesus.

Det var også mange folk som kom bort til oss og spurte om Norge. Det var fint å kunne fortelle mange ulike ting om Norge. Også fortelle om at Norge er regnet som et kristent land, og at vi kan se spor av bibelens lære i samfunnet i Norge – men at det ikke var det samme som om enhver nordmann var kristen.

Den norske ambasadøren fikk også pratet med lederen for NLM i Japan, altså Ole Bjarne. NLM-misjonærene er en av de større gruppene med nordmenn her i Japan, og det er flott å ha en sterk tilstedeværende ambassadør på Den Norske Ambassaden i Tokyo.

Når jobben var ferdig på den nordiske paviljongen, fikk vi gått litt rundt for å se på andre ting også. Det var flott å kunne besøke andres lands paviljonger og fortelle guttene våres at også i dette landet er det misjonærer. La oss fortsette å be for dem.

Gratulerer med dagen, Norge!

Flott å være sammen med de kristne her i Japan på langfredagsgudstjeneste på kvelden med nattverden. Det er ikke en eneste fridag i løpet av påska i den japanske kalenderen. Påska med andre ord helt utelatt i et helt folk. Kristne er virkelig fremdeles en minoritetsgruppe i Japan. Et land med fryktelig mange mennesker. 

Påska er derfor noe kristne I Japan feirer sammen inni kirka, og begynner for mange med en kveldsgudstjeneste på langfredag. Men det mangler ikke på frimodighet fra de kristne likevel.

Kirka inviterte nabobarn til påskesøndagsskole hele april med ulike aktiviteter som jakt på påskeegg og mer. Siden påske er så ukjent, er vi veldig takknemlige for en herlig liten gjeng av nabobarn kom sammen med oss og fikk høre om Jesu død og oppstandelse for dem.

I Japan kremeres folk når de dør. Og kirka har et eget rom der kirkenes medlemmer kan ha sine avdødes urner. Mye kultur og religiøsitet i Japan er knyttet til de avdøde. Derfor faller det naturlig for den japanske kirke å åpne opp urnerommet, slik at folk kan besøke sine avdøde før de går på påskegudstjenesten. Dem som er gravlagt i krika var kristne, men øvrig familie er nødvendigvis ikke kristne. Dette fører til at hver gang det er påskegudsjeneste er det mange ikke-kristne som kommer etter de har besøkt urnerommet. Der får de høre om Jesus som den avdøde trodde på, om hvordan han fornedret seg selv og kom som et menneske for å seire over døden. 

Etter påskegudstjenesten er det påskefest med god mat, godt fellesskap og lek før de alle skal tilbake til sine hverdager der påskas budskap er helt ukjent. Heldigvis er de der på lag med den levende Gud som kom med den største kjærligheten. Johannes 15, vers 13: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» Jesus døde jo ikke bare for vennene sine, men også for fiendene sine. God påske! Jesus lever!